16. oktober 2013: Fotballen trenger nye ideer

Vi må innrømme det. Fotballen har stagnert. Underholdningsverdien har blitt mindre og mindre ettersom lønningene har blitt høyere og høyere, og spillerne åpenbart er mest opptatt av egne lønnskonti.

Du må sannsynligvis ha en diagnose for å betale blodpenger for 2 ganger 45 minutter i pøsregn der resultatet blir 0-0. Når flesteparten av publikum er et banner med påtrykte hoder for å skjule at det er flere ute på banen enn inne på tribunen, viser det at lagene har noe å gå på hva karisma angår. Når kampens høydepunkt er en vassen wiener med lompe i pølsekiosken, er det på tide at underholdningen kommer tilbake til fotballen. En fotballkamp er ikke noe annet enn en vare på samme måte som en helt vanlig dorull er det. Det bør være mulig å reklamere når varen ikke holder mål slik vi returnerer sur melk til butikken. «Sorry,» bør vi kunne si. «Jeg er ikke fornøyd med kampen, og vil ha pengene igjen.» Men det kommer til å snø et visst sted før det inntreffer. Les hele innlegget...

25. september 2013: Jeg burde sannsynligvis ikke ha vokst opp

farlig-a-leveSkoesker er en fin oppfinnelse. Skoesker kan brukes til mye rart. Naturligvis kan de brukes til å oppbevare sko i, men de kan også brukes som dukkestuer og garasjer for lekebiler. Og så kan de brukes til arkiv.

I en skoeske kom jeg over noen bilder fra min egen barndom, og blant dem var det først og fremst det som viser en guttegjeng på taket av en plankehytte som vekket min interesse. Skogen som hytta lå i, kalte vi Jerper’n. En forkortelse for Jerpsetskogen som hadde navn etter eieren, kolonialhandler Jerpset. Jerpset hadde butikken sin like ved Oppsal trikkeholdeplass og er for lengst byttet ut med Rimi. Jerpsetskogen er også for lengst forsvunnet og erstattet av et boligfelt med snauklipte plener og moteriktige tujabusker. Inne i Jerper’n lå en liten knaus omgitt av bringebærkratt og denne knausen kalte vi «Bringebærborg.» Bringebærborgen var lett å forsvare når vi lekte riddere av det runde bord, for det gikk bare én sti inn gjennom buskaset. Vi fektet med sverd av planker og noen av oss laget skjold av gamle forskalingsplater. Det kunne gå hardt for seg, men den hyppigste skaden var likevel en flis eller to i fingeren. I dag har flis i fingeren blitt nærmest dødelig og ensbetydende med blodforgiftning, men til tross for de alvorlige skadene jeg pådro meg under kamphandlingene i Jerper’n, vokste jeg opp. Les hele innlegget...

11. september 2013: Dagen derpå

Jeg merket det allerede da jeg skrudde av vekkerklokka i går. Utenfor vinduet kunne jeg høre fuglekvitter fra gjøk og sisik, trost og stær, og lyset som trengte seg inn gjennom vinduet var så intenst, at jeg forsto det måtte være solskinn utenfor. Jeg kikket gjennom persiennene, og ganske riktig, sola skinte fra en praktisk talt skyfri himmel. En og annen hvit dott hang riktignok der oppe, men det var sannsynligvis bare for å vise størrelsesforholdet. Dessuten oppdaget jeg at vinduene på en mirakuløs måte hadde blitt nyvasket. Les hele innlegget...

28. august 2013: Det er klart vi skal ha OL!

l1140635Jeg elsker tog. Til min kones fortvilelse kan jeg tilbringe timer på en jernbanestasjon, og en av mine favoritter er den vesle stasjonen Grosmont i Eskdale, North Yorkshire. Stasjonen her ble åpnet i 1845, mens Whitby & Pickering Railway ble anlagt allerede i 1836.
Her traff jeg en sommer damplokomotivet «Sir Nigel Gresley» som er et blått, velholdt eksemplar av det aerodynamiske LNER A4 Pacific. Det veier 102,95 tonn alene, eller 165 tonn med en fullastet tender. Akkurat dette eksemplaret er oppkalt etter konstruktøren selv, skotten Nigel Gresley som også konstruerte et annet av verdens mest berømte damplokomotiver, «The Flying Scotsman.»
Lokomotivføreren og fyrbøteren ombord hadde aldri truffet en nordmann med kjennskap til denne lokomotivtypen, så jeg ble invitert inn i førerhuset og vist rundt. Skal jeg være ærlig, så var det mer en ordre enn en invitasjon. Og da jeg kunne avsløre at jeg også var kjent med lokomotivets tvilling «The Mallard,» var det like før jeg ble forgylt der jeg sto. Jeg fikk til og med lov til å slenge noen spadelass kull inn i fyrkjelen. Lokomotivføreren kunne fortelle at hans bestefar hadde vært fyrbøter på «The Mallard» 3. juli 1938, og jeg visste naturligvis umiddelbart hvilken begivenhet han snakket om.
Den dagen satte «The Mallard» verdensrekord for damplokomotiver, med hele 126 miles, eller 202 kilometer i timen, mens det trakk sju vogner. Les hele innlegget...

14. august 2013: Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er en dame i rullestol!

batgirlVerden trenger helter. Vi trenger helter å se opp til, men vi trenger også helter å leve opp til. Vi trenger å se at heltene kan være som oss og at vi kan være som heltene. Vi trenger noe å strekke oss etter.

Alt for mange av disse heltene er menn. Og selv om gutter trenger å se at menn kan være helter, trenger jenter å se at kvinner kan være det. Jenter må gjerne være prinsesser og kle seg glinsende og brusende i rosa tyll og silke og trippe ustøtt på høye hæler som vaklende sukkersjokk – men det er for galt om de ikke også skulle få fakke skurker, drepe draker og redde verden en gang i mellom. Les hele innlegget...

3. juli 2013: Gamlebyene er eldst

edinburghHalvt finsk som jeg er, har jeg hatt gleden av delvis å ha vokst opp i gamlebyen i Porvoo. Byen er Finlands nest eldste og ble grunnlagt i 1346. Sentrumsbebyggelsen, eller «gamlastan» som vi kaller den, har smale, krokete gater og lave trehus. Den ble tidlig en viktig havneby for hansahandelen, og ble lagt der den ligger fordi det var så langt elven Porvoonjoki var seilbar med frakteskutene.
Jeg besøker fortsatt Borgå, som den heter på svensk, og oppsøker alle de krikene og krokene jeg alltid har gjort. Sjekker om de lokale hemmelighetene er intakt. Besøker alle museene og kafeene, og det slår meg hver gang hvor hyggelig og uforandret det er. Jeg er fortsatt lokalkjent, selv om jeg er litt rusten de første timene. Jeg er naturligvis ikke alene, det kommer daglig inn busslaster med turister som skal oppleve gamlastan med sine brygger og trehus. Ja, selv dagsturister i Helsingfors velger Borgå framfor hovedstaden, selv om også den byr på trivelige perler. Les hele innlegget...

19. juni 2013: Skal lyden fra isbilen i den grønne eller blå posen?

Noe av det aller beste med sommeren er iskrem. I vinterhalvåret kjenner jeg liten eller ingen trang til å spise iskrem, men når sola får ordentlig tak våkner appetitten. Jeg foretrekker en skikkelig stor, rett og slett voldsomt diger iskrem, framfor sånne små pinglete saftpinner som smelter før du får dem ut av papiret. Jeg foretrekker å spise en anstendig og god is, men heller litt sjeldnere.

Det er deilig å være norsk i Danmark. Den aller beste iskremen får jeg i Danmark. Vaffelis med tre kugler, flødeskum, guf og syltetøy; det hele kan være så mektig at jeg blir liggende og stønne resten av kvelden i pur glede og tilfredshet. Hver gang jeg er i Danmark, må jeg minst én gang detonere en sånn kaloribombe. En sommerferie jeg var i Sønderho på øya Fanø, oppdaget jeg at den lokale iskafeen hadde iskrem med belgiske vafler. Det hadde jeg ikke forsøkt før, så jeg bestilte klart og tydelig en belgisk vaffel med alt tilgjengelig tilbehør. Jeg hadde ikke før bestilt, så ble det helt musestille i lokalet. Alles øyne ble rettet mot meg, og jeg forsto at jeg muligens hadde bestilt en overdose – men det ville vært feigt å trekke meg. Jeg forberedte meg på det verste, men klarte likevel ikke å forestille meg hva som ble servert. Belgisk vaffel i Sønderho på øya Fanø er noe helt annet enn de svampene som utgis her hjemme for å være belgiske vafler. Denne var godt og vel syv centimeter tykk, sprøstekt og hadde et dryss av melis, og jeg er fortsatt sikker på at damen bak disken ga meg ekstra godt mål på tilbehøret, bare for å se hva som skjedde. Kort fortalt; iskremen forsvant og resten av oppholdet nøt jeg en viss respekt hos lokalbefolkningen. Alle hadde tydeligvis hørt om den gale nordmannen. Les hele innlegget...

5. juni 2013: Nakne, grønne damer fra Venus

Muligens er det meg det er noe galt med, for jeg likte å skrive særoppgaver. Å gyve løs på et tema, grave meg dypt ned i materien, lete etter rariteter og sammenhenger. Tråkke rundt i støvete avdelinger på biblioteket hvor ikke et menneske hadde satt sin fot på mange tiår år og finne fram til gulnete bøker som luktet av gammel pergament, som knirket når de ble åpnet og som avslørte de forunderligste hemmeligheter.

I første klasse på gymmen fikk vi fri særoppgave i norsk. Vi kunne skrive om hva vi ville, så lenge det handlet om litteratur. Klassen fikk en uke på å bestemme seg, men det tok meg fattige tre sekunder. Jeg grep sjansen begjærlig. Jeg ville skrive om science fiction. Les hele innlegget...

22. mai 2013: Kan jeg få by deg på et lite gebyr?

Jeg kan muligens takke Carl Barks for at jeg har tatt vare på mitt første kronestykke. Fortellingen om Skrue McDuck som tjente sin første tiøring som skopusser inspirerte meg til å spare mitt eget blanke metallstykke. Jeg har det fortsatt, det ligger lett tilgjengelig og minner meg om Aasmund Olavsson Vinjes ord om at «penger er storkna mannesveitte.»

Penger kommer ikke enkelt, men nå for tiden virker det som om alle jakter på lettvint rikdom. Alle vil tjene store penger, men de vil jobbe så lite som mulig for det. Det er én av grunnene til at jeg irriterer meg over Lotto-reklamen som sendes på NRK, prime-time på lørdagskvelden. Du blir nemlig ikke Lotto-millionær, fordi forretningsideen til Lotto og de andre spillselskapene er at du skal tape pengene dine. Det er ganske opplagt, for hva vil skje hvis vi alle vinner en million kroner? Da går Lotto konkurs. Derfor betaler de bare halvparten av innsatsen i premier, og for å snakke i en slags bank-terminologi, så får du en avkastning på minus 50 %. For hver gang du bruker en hundrings, får du halvparten tilbake. Det er dårlig butikk. Naturligvis kan du si at pengene går til en god sak, nemlig klubben din, men det vil være hyggeligere av deg å betale innsatsen direkte til klubben. Da får den mye mer mens du taper det samme. Les hele innlegget...

8. mai 2013: Klart katter kan klokka

Et av hørespillene i barnetimen som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg var liten, var «Otter 3-2 kaller» av Leif Hamre. Det handlet om et fly som måtte nødlande på Finnmarksvidda under en vinterstorm, og så måtte besetningen kjempe mot naturkreftene og en blodtørstig ulveflokk mens redningsmannskapene forsøkte å nå fram i tide. Det gikk heldigvis bra, men jeg ser ikke bort fra at dette hørespillet har gjort at jeg gjennom mer enn førti år har vært engstelig for hva som kunne skje hvis jeg traff på en ulv i virkeligheten? Et slikt møte var det riktignok bare teoretisk sjanse for, men så dukket enkelte av dyrene opp i Oslomarka. Når jeg har vært alene dypt inne i skogen har jeg forsøkt å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg skulle treffe en varg.
Helt til jeg faktisk støtte på en lys levende ulv.
Da kunne jeg ikke skyve tankene fra meg lenger. Les hele innlegget...