Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke.
Forfatter: Roger Pihl
Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.
10. september 2014: Med lov skal landet øydeleggast
Det er ikke forbudt å tjene penger i landet vårt. Det er heller ikke forbudt å tjene mange penger. Det er til og med lov til å arve en hel bunke ståler uten å måtte skatte av det. Det er også helt legitimt å vurdere hva du skal gjøre med alle pengene som er til overs, for vi vet jo at det er dumt å legge dem under madrassen.
Det er lov å kjøpe en leilighet eller to ekstra også, selv om du ikke har tenkt å bo i dem. For eiendom er en trygg pengeplassering, prisene ser bare ut til å gå oppover og det eneste det ikke blir laget mer av på planeten vår, så er det jord, land og tomter. Derfor må det være lov å kjøpe seg et hus eller to til også, selv om du ikke har tenkt å bo i dem. Eller enda flere leiligheter eller hus for den saks skyld, så lenge du har penger nok. Ja, det er vel ingen som kan nekte deg å kjøpe en hel by, dersom du har lyst og penger til det.
27. august 2014: Vår venn ulven
Jeg var ikke så veldig gammel da hørespillet «Otter 3-2 kaller» gikk i Barnetimen. Jeg tror jeg var omtrent fem år gammel og det var en skummel opplevelse som gjorde dypt inntrykk. Stykket var basert på en bok av Leif Hamre og handlet om fenrik Geir Gran og den nybakte flysersjant Petter Hovden som fløy over Finnmarksvidda på et ambulanseoppdrag. Været var imidlertid dårlig og vind og tåke førte dem ut av kurs. Motoren sviktet og til slutt hadde de ikke andre muligheter enn å redde seg ut i fallskjerm, men heller ikke det gikk etter oppskriften. Petter ble skadet og dermed ble Geir nødt til å ta seg av ham. Utstyret de fikk med seg var heller ikke tilstrekkelig for det brå møtet med ensomhet, kulde og snøstorm. Geir bygget en slags hytte, skaffet mat og tente et stort bål som skulle holde de blodtørstige ulvene på avstand. Jeg kan fortsatt huske ulvehylene og Geir som løp ut i flokken og slo om seg med brennende kvister. Det var et kappløp med tiden, for samtidig jobbet sikringstjenesten for å finne dem, og slik det alltid gjør i amerikanske filmer, endte det også godt for mannskapet på Otter 3-2. De ble reddet i tolvte time.
13. august 2014: Styremøte i Universet
Det var styremøte i Universet. Agendaen hadde vært lang som et vondt årtusen, for det var mange galakser å forholde seg til og mange små og store problemer som skulle løses. Det var enkelte galakser der hyppigheten av sorte hull bekymret og det var andre der kometer truet innbyggerne på uskyldige planeter. Og så var det naturligvis mindre saker, som å beslutte hvilke stjerner som skulle bli supernovaer og om ekroner var en art som kunne tilpasses flere gassplaneter.
Universets Styreformann sukket og kikket på styremedlemmene sine. De gjorde så godt de kunne, men det var ikke alltid godt nok. Universet ekspanderte og det hadde blitt forholdsvis mye reising som igjen gikk ut over arbeidet. Størst utfordringer hadde det vært i Slabrebartkonstellasjonen, men det hadde de løst med vogonsk niisbiib. En enkel løsning kanskje, men den fungerte.
9. juli 2014: Verden står ikke til St. Hans
Bestemoren min sa alltid at «verden ikke står til påske,» men det vet vi jo at ikke stemmer. Verden står til påske, hvert år. Det er til St. Hans verden ikke står. De få dagene mellom nasjonaldagen og St. Hans er de mest hektiske i samfunnet vårt. Da skal alt skje. Og jeg mener alt.
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo begynne med alle avslutningene. Alt skal nemlig avsluttes før sommerferien treffer oss som en slegge, brått, uventet og overraskende hvert år. Det er avslutning i barnehagen. Det er avslutning på skolen. Det er avslutning i skolekorpset, familiedag på fotballaget, grillfest i borettslaget, rekeavslutning i velforeningen, avslutning og musikkstevne i skolekorpset, vinlotteri på jobben og siste fredagspils med gutta. Dessuten er det alle naboene som skal reise på ferie og som har lyst til å invitere til litt grilling eller spekemat eller rømmegrøt eller bare en kald øl før de reiser på ferie, og så kan vi naturligvis ikke bare bli invitert bort, vi må gjøre litt til gjengjeld. Derfor inviterer vi de naboene som skal reise på ferie til litt grilling eller spekemat eller bare en kald øl før de drar på ferie. Og filler’n, vi har glemt våre de gamle foreldrene våre og tanta vår på Kløfta, så kanskje vi skal slå dem sammen og invitere på litt kaffe og bløtkake? Dessuten er det noen fødselsdager i familien, og det er nesten utrolig hvor mange som har lagt disse dagene til mai. Jeg mener det er dårlig planlegging. Og oppi alt dette har noen skrullinger klart å legge fotball-VM og Tour de France og ID4 og hvordan tror noen at vi skal klare å ta unna alt dette? Vi må invitere noen naboer til kvartfinalene, andre til semifinalene og med litt flaks er det noen som inviterer oss til selve finalen. Forresten, nevnte jeg alle foreldremøtene som skal forberede høsten? Og all overtiden på jobben, for alt skal naturligvis være klappet og klart til sommerferien, og den eneste måten å få fire uker sommerferie på er å jobbe fire uker overtid først, oppi alt dette som vi har å gjøre fra før av.
25. juni 2014: Jeg har stupt fra timeteren én gang
Jeg har stupt fra timeteren én gang. Det vil si; jeg har hoppet fra timeteren én gang. Et slikt hopp kan deles i tre faser; før, underveis og etterpå. Av disse tre er det selve hoppet som tar lengst tid, fra du forlater tårnet til det øyeblikket du treffer vannflaten. Selv om det for en utenforstående kan virke som om hoppet tar et drøyt sekund, er sannheten at det kan ta opptil flere timer for den som hopper. Eller stuper. For meg personlig varte fallet i 44 minutter og 56 sekunder. Tid er relativt.
11. juni 2014: Månen er en gul ost
Jeg har en kalkulator. Den har bare de fire vanlige regneartene, men likevel er det mye jeg kan regne ut og noen ganger fører resultatet til de underligste tankerekker.
I det siste har jeg begynt å regne litt på det med miljøet. Jeg har begynt å lure på hva vi egentlig mener med at vi må redde klimaet på kloden, når for eksempel elbiler får så mange fordeler som de gjør. En av de mest populære elbilene forurenser i praksis like mye som en tilsvarende bil i samme størrelse drevet av fossilt drivstoff. Forskjellen er bare at elbilen ikke forurenser lokalt. Men når du plugger elbilen i veggen, vet du ikke hvor strømmen kommer fra. Så lenge Norge er en del av det europeiske strømmarkedet, kan elbilene like gjerne gå på strøm fra oljefyrte kraftverk, kullfyrte kraftverk, atomkraftverk som fra vannkraftverk. Og om bilen forurenser i Oslo eller Estland er vel egentlig ett fett så lenge dette skal handle om å redde klimaet? For det er vel ingen som tror at når utslippet skjer i Tallinn, så holder det seg der? Eller?
28. mai 2014: Tinderangling i Østmarka
Østmarka er ikke kjent for sine topper, men helt i nord ligger likevel et område som byr på en skikkelig utfordring, selv for den turvante. Her finner du alle de tre høyeste punktene; Barlindåsen, Ramstadslottet og Bjønnåsen. Du kan starte ved parkeringsplassen ved Østby skole eller ta buss 411 eller 417 til Østbyveien.
Turen starter forholdsvis pent langs en gårdsvei, og begynner å stige sakte og forsiktig når du kommer inn i skogen. Nede til høyre vil du enkelte steder se anleggsrester i bekken som kommer fra Østbyputten. Denne putten, som strengt tatt ikke er noen putt, ble demmet opp i 1936 og arealet ble dermed 10 ganger så stort. Fram til slutten av 50-tallet var det drikkevannskilde til Skedsmo og Lørenskog.
14. mai 2014: Henrik Wergeland og jeg. Eller omvendt.
Jeg hadde en norsklærer på gymnaset som elsket Henrik Wergeland, enda han på det tidspunktet hadde vært død i 129 år. Jeg kom ikke like godt ut av det med alle norsklærerne mine og har forsøkt å fortrenge en del av dem så godt jeg kan. De fleste har jeg klart å skyve dypt ned i underbevisstheten, men denne glemmer jeg aldri.
Hun het Fjeld. Med d. Fordi Fjeld med d var finere enn Fjell uten d. Hver gang hun leste dikt fra podiet øverst i klasserommet, kateteret stod nemlig høyere enn pultene da jeg gikk på skolen for at vi elever skulle føle oss mindreverdige, himlet hun med øynene så vi trodde hun hadde fått et anfall. Det var derfor vi kalte henne Himmelbjerget, oppkalt etter Danmarks syvende høyeste fjell.
30. april 2014: «Her skal byen ligge,» sa morderen
Det er valborgaften i dag, den kvelden de underjordiske samler seg på toppene, brenner bål og oppfører uanstendig, hvis vi skal tro sagnet. Sagnet forteller også at heksene fløy fra Danmark og opp til Tromsø, der sivilisasjonen tok slutt. I denne sammenhengen har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på Maren Splids, en flittig kvinne som kaldblodig ble drept av Norges daværende konge, Christian. 4. fordi hun angivelig var heks.
På Stortorget står det en bronsestatue som Oslo kommune reiste til ære for kongen i 1880, og i leksikon og skolebøker er han omtalt i positive vendinger. Jeg mener, han grunnla byer i fleng, drev litt krig og satte unger til verden i hytt og pine, var språkmektig, skolert og atletisk. Kanskje ikke så rart han er beundret, men han var altså også en morder. Det har seg slik: