Roger Pihl – Side 52 – Onsdagspihlsen

16. april 2014: Tid sammen med katter er aldri bortkastet

I disse dager blir Timian 19 menneskeår. Tidligere het det seg at ett katteår tilsvarte 7 menneskeår, i så fall vil han være 133 menneskeår. Den tellemåten er det ingen som bruker lenger, for etter den nye modellen tilsvarer kattens første 2 leveår 25 menneskeår og hvert av de neste 4 menneskeår. Det gir Timian en alder tilsvarende 92 menneskeår. Og jeg er knapt 11 katteår, hvis du regner omvendt.

Å bo med en forholdsvis gammel katt byr på mye hygge og enkelte utfordringer. Det begynner allerede om morgenen, for han har lagt seg til vanen at han skal ligge på armen min og sove om natten. Han kroer seg i armkroken og rører seg praktisk talt ikke hele natten. Dermed får heller ikke jeg snudd meg, og når vekkerklokka ringer, er vi like støle begge to. Eller, for å være helt nøyaktig, vekkerklokka ringer ikke. Timian våkner nemlig et par minutter før den, hver eneste morgen. Kvart på syv er et fint tidspunkt for meg å stå opp, men Timian holder en knapp på halv syv. Derfor begynner han å mjaue en gang mellom to minutter på halv og tre minutter over. Hver morgen. Lørdag og søndag også. Derfor er jeg lys våken og i gang fra klokken halv syv også i helgene. Les hele innlegget...

2. april 2014: Legg trailerparkeringen til Bygdøy!

Forhåpentlig er det noen som setter kaffen i halsen ved synet av denne overskriften. Å ta en bit av Bygdøy til trailerparkering er en genial idé, for området blir jo ikke så mye brukt, det ligger rett ved E18 som forbinder øst med vest, og Dronning Blancas vei er allerede så trafikkbelastet at noen hundre trailere fra eller til ikke spiller noen rolle.

Men samme hvor god idé det måtte være, kommer det naturligvis aldri til å skje. Hvorfor? Fordi Oslo vest har en hærskare av ombudsmenn som tar vare på Oslo vests interesser. Hvis noen foreslår å legge trailerparkering på Bygdøy, kommer det til å dukke opp like mange advokater som det er unger i 17.mai-toget. Det finnes ikke den politiker eller det parti som er villig til å ta kampen fordi risikoen for å tape er altfor stor. Les hele innlegget...

19. mars 2014: Fattigkassa på Teisen

Jeg synes historie er interessant fordi den er som et puslespill. Sjelden eller aldri finner du den ferdig forklart men må nøye deg med brokker og små biter. Du vet heller ikke når du har puslet bildet ferdig fordi du har ikke noe å se etter. Derfor kan du risikere å oppdage en helt ny og overraskende bit til dette puslespillet, slik jeg gjorde en kveld jeg var innom en nabo. Hun hadde et pengeskrin stående. Det var i metall, ganske pent utformet, og da jeg kommenterte det fortalte hun at hun hadde fått det fra sin oldefar som hadde vært ansvarlig for fattigkassa på Fyrstikkfabrikken. Da var det helt naturlig for meg å bli nysgjerrig. Og til glede for alle med lokalhistorisk interesse har jeg fått tilgang til noen bilder og litt av historien om fattigkassebestyrer Albin Jansen. Les hele innlegget...

5. mars 2014: Jentekraft!

Som far til to døtre har det mer enn én gang slått meg hvor stor overvekten av mannlige helter er. Og som far til to døtre vet jeg utmerket godt at jenter kan være minst like heltemodige og handlekraftige som gutta. Derfor synes jeg det er for galt at heltene i tegneseriene, filmene, bøkene og fortellingene så altfor ofte er menn.

Klart verden trenger helter! Verden trenger helter, og vi trenger helter. Vi trenger helt å se opp til, men også å leve opp til. Vi trenger å se at heltene er som oss, og at vi kan være som heltene. Vi trenger noe å strekke oss etter. Og da må jenter få se at kvinner kan være helter, akkurat som gutter trenger å se at menn kan være det. Jenter kan gjerne få lov til å være prinsesser og kle seg glisende og brusende i rosa tyll og silke og trippe utstøtt på høye hæler som vaklende sukkersjokk, men det er for galt om de ikke også skal få fange skurkene, drepe draker og redde verden en gang i mellom også. Les hele innlegget...

19. februar 2014: Sitater som heldigvis andre huskes for

Det er vanskelig å spå, især om framtiden. Denne uttalelsen skal opprinnelig ha falt i det danske folketinget en gang mellom 1935 og 1939, trolig av sosialdemokraten Karl Kristian Steincke. Med tanke på de etterfølgende, historiske begivenheter er det lett å se at han hadde rett i kompleksiteten av å spå, det være seg i teblader eller kaffegrut.

Ofte er spådommer om framtiden også overraskende bastante, og det faller replikker som opphavsmannen – eller kvinnen – gjerne skulle tygget i seg. Slike sitater skulle de helst sett at andre ble husket for. Vi trenger ikke gå lenger enn til den amerikanske børsmegleren David Smith som i 1923 sa at «Nå som radioen er oppfunnet, vil avisene dø. Hvem vil vel gå ned på hjørnet og kjøpe en haug med gammelt papir, når man bare kan dreie på en bryter og få nyheter og underholdning rett inn i hjemmet?» Les hele innlegget...

5. februar 2014: Løype! Om min danske alpindebut …

Antagelig er jeg den eneste nordmann som har debutert på alpinski i Danmark. Og meningsløst som det kan høres ut, det hele begynte med en spøk som har vokst til uanede dimensjoner.

La meg like gjerne begynne med begynnelsen.

Alpint har aldri vært min greie. Da jeg vokste opp på Oslos østkant, var nedoverski forbeholdt de velstående og deres bortskjemte og tildels ufordragelige barn. Jevnaldrende som sjelden lot en sjanse gå fra seg til å fortelle om hvor rike fedre de hadde, og hvor mye de hadde betalt for sine Pro-ski eller sine Le-coque-sportif-jakker. Vi andre måtte nøyes med bortoverski, nikkers og anorakker. Mens noen satt i baren med sine after-ski-before-dancing-while-drinking-shoes, satt andre med beksømstøvler ved et leirbål i en solhelling i Østmarka. Og mens noen betalte for å bli trukket opp en bakke, tråkket vi andre våre egne løyper. Alpint var soss. Dette var, med andre ord, før oljepengene begynte å strømme inn i Norge og den vertikale integreringen skjøt fart. Før alpinsporten ble almueliggjort, så og si. Dette var på første halvdel av 70-tallet. Les hele innlegget...

22. januar 2014: Løp og kjøp! Eller kanskje ikke?

Mot slutten av 2004 bestemte jeg meg for å merke postkassa mi med «Nei takk til reklame.» Men så grep jeg meg i å lure på hvor mye reklame jeg egentlig fikk, og deretter besluttet jeg heller å telle opp alt som datt inn i løpet av 2005. Det året mottok jeg 1658 reklamer, til sammen 86,15 kg, fra i alt 309 leverandører. Tallene sendte jeg til Dagens Næringsliv, og siden har avisen hatt årlige presentasjoner av reklameberget med tilhørende kommentarartikler. Ja, tellingen har blitt så etablert at den bare refereres til som «Pihlindeksen.» Les hele innlegget...

8. januar 2014: La oss ta gata tilbake!

Vanligvis bruker vi ordet «biotop» i en snever mening og sikter til steder hvor levende organismer holder til, som granskog, gjødselhauger, varme kilder, sandørkener eller snaufjell. Biotop er opprinnelig gresk og kommer av «liv» og «sted» og betyr rett oversatt: «Levested.»

Alle levende organismer har et levested, og selv om mennesker ikke er det første vi tenker på, så trenger også mennesker en biotop å eksistere i. Når biotopen til f eks en salamander er truet, står vi umiddelbart klare med forskjellige tiltak. Salamanderens biotop må selvfølgelig vernes. Klart det. Men bør vi ikke gjøre det samme når menneskets biotop er truet? Skal vi like gjerne kalle boligområdene «biotoper» først som sist, fordi det er faktisk det de er? Les hele innlegget...

11. desember 2013: Ferdinand er død

Hvis du ikke har lyst til at jeg ødelegger julestemningen for deg, anbefaler jeg at du like gjerne slutter å lese allerede her, for jeg har tenkt å fortelle sannheten om hvordan det egentlig gikk med oksen Ferdinand. Du vet, han som ikke ville slåss på tyrefekterarenaen, men som heller ville sitte under korkeika og lukte på blomstene, og som da han ble slept inn på stadion foretrakk å slikke blomstertatoveringen til matadoren. Du vet, den tegnefilmen som så mange av oss er vokst opp med på fjernsyn julaften. Les hele innlegget...

27. november: Jobbsøknad

Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie. Les hele innlegget...