Roger Pihl – Side 54 – Onsdagspihlsen

19. februar 2014: Sitater som heldigvis andre huskes for

Det er vanskelig å spå, især om framtiden. Denne uttalelsen skal opprinnelig ha falt i det danske folketinget en gang mellom 1935 og 1939, trolig av sosialdemokraten Karl Kristian Steincke. Med tanke på de etterfølgende, historiske begivenheter er det lett å se at han hadde rett i kompleksiteten av å spå, det være seg i teblader eller kaffegrut.

Ofte er spådommer om framtiden også overraskende bastante, og det faller replikker som opphavsmannen – eller kvinnen – gjerne skulle tygget i seg. Slike sitater skulle de helst sett at andre ble husket for. Vi trenger ikke gå lenger enn til den amerikanske børsmegleren David Smith som i 1923 sa at «Nå som radioen er oppfunnet, vil avisene dø. Hvem vil vel gå ned på hjørnet og kjøpe en haug med gammelt papir, når man bare kan dreie på en bryter og få nyheter og underholdning rett inn i hjemmet?» Les hele innlegget...

5. februar 2014: Løype! Om min danske alpindebut …

Antagelig er jeg den eneste nordmann som har debutert på alpinski i Danmark. Og meningsløst som det kan høres ut, det hele begynte med en spøk som har vokst til uanede dimensjoner.

La meg like gjerne begynne med begynnelsen.

Alpint har aldri vært min greie. Da jeg vokste opp på Oslos østkant, var nedoverski forbeholdt de velstående og deres bortskjemte og tildels ufordragelige barn. Jevnaldrende som sjelden lot en sjanse gå fra seg til å fortelle om hvor rike fedre de hadde, og hvor mye de hadde betalt for sine Pro-ski eller sine Le-coque-sportif-jakker. Vi andre måtte nøyes med bortoverski, nikkers og anorakker. Mens noen satt i baren med sine after-ski-before-dancing-while-drinking-shoes, satt andre med beksømstøvler ved et leirbål i en solhelling i Østmarka. Og mens noen betalte for å bli trukket opp en bakke, tråkket vi andre våre egne løyper. Alpint var soss. Dette var, med andre ord, før oljepengene begynte å strømme inn i Norge og den vertikale integreringen skjøt fart. Før alpinsporten ble almueliggjort, så og si. Dette var på første halvdel av 70-tallet. Les hele innlegget...

22. januar 2014: Løp og kjøp! Eller kanskje ikke?

Mot slutten av 2004 bestemte jeg meg for å merke postkassa mi med «Nei takk til reklame.» Men så grep jeg meg i å lure på hvor mye reklame jeg egentlig fikk, og deretter besluttet jeg heller å telle opp alt som datt inn i løpet av 2005. Det året mottok jeg 1658 reklamer, til sammen 86,15 kg, fra i alt 309 leverandører. Tallene sendte jeg til Dagens Næringsliv, og siden har avisen hatt årlige presentasjoner av reklameberget med tilhørende kommentarartikler. Ja, tellingen har blitt så etablert at den bare refereres til som «Pihlindeksen.» Les hele innlegget...

8. januar 2014: La oss ta gata tilbake!

Vanligvis bruker vi ordet «biotop» i en snever mening og sikter til steder hvor levende organismer holder til, som granskog, gjødselhauger, varme kilder, sandørkener eller snaufjell. Biotop er opprinnelig gresk og kommer av «liv» og «sted» og betyr rett oversatt: «Levested.»

Alle levende organismer har et levested, og selv om mennesker ikke er det første vi tenker på, så trenger også mennesker en biotop å eksistere i. Når biotopen til f eks en salamander er truet, står vi umiddelbart klare med forskjellige tiltak. Salamanderens biotop må selvfølgelig vernes. Klart det. Men bør vi ikke gjøre det samme når menneskets biotop er truet? Skal vi like gjerne kalle boligområdene «biotoper» først som sist, fordi det er faktisk det de er? Les hele innlegget...

11. desember 2013: Ferdinand er død

Hvis du ikke har lyst til at jeg ødelegger julestemningen for deg, anbefaler jeg at du like gjerne slutter å lese allerede her, for jeg har tenkt å fortelle sannheten om hvordan det egentlig gikk med oksen Ferdinand. Du vet, han som ikke ville slåss på tyrefekterarenaen, men som heller ville sitte under korkeika og lukte på blomstene, og som da han ble slept inn på stadion foretrakk å slikke blomstertatoveringen til matadoren. Du vet, den tegnefilmen som så mange av oss er vokst opp med på fjernsyn julaften. Les hele innlegget...

27. november: Jobbsøknad

Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie. Les hele innlegget...

13. november 2013: Bor det en bokryggpoet i deg?

Det dukker opp stadig nye «diller» på Facebook og Instagram. Eller farsotter, om du vil. Den ene dagen skal vi liksom ta bilder av landskap gjennom et glass musserende vin, neste dag av figurer som dannes i melkeskummet i kaffelatte-begeret. Felles for alle slike farsotter er at de forsvinner fortere enn de dukker opp. Så ikke med bokryggpoesi.

Bokryggpoesi dukket opp for snart halvannet år siden, og lever fortsatt i beste velgående på sosiale medier. Nesten tusen mennesker publiserer jevnlig sine små dikt til glede for andre, og kanskje bor det en flink bokryggpoet i deg også? Les hele innlegget...

30. oktober 2013: Den første danske på Gaustatoppen

Mine eventyr i de danske fjell har medført mye. Jeg har blant annet fått en god venn i kroverten på Horndrup kro, Viggo. Han elsker høyfjellet, men er bundet til jorden ved en rullestol – resultatet av en motorsykkelulykke i attenårsalderen. Så hva var vel mer naturlig enn å invitere ham opp på Gaustatoppen som takk for all gjestfrihet jeg har blitt møtt med i Danmark?

Gaustatoppen måler 1883 meter på sokkelesten, og er mer enn elleve ganger så høy som Danmarks høyeste punkt, Møllehøj. Gaustatoppen karakteriseres som Norges beste utsiktspunkt, med fri synslinje fra Jotunheimen i nord til havet mellom Kragerø og Sverige i sør, omtrent en sjettedel av fastlandsnorge. Opp dit skulle jeg ha en rullestolbruker. Les hele innlegget...

16. oktober 2013: Fotballen trenger nye ideer

Vi må innrømme det. Fotballen har stagnert. Underholdningsverdien har blitt mindre og mindre ettersom lønningene har blitt høyere og høyere, og spillerne åpenbart er mest opptatt av egne lønnskonti.

Du må sannsynligvis ha en diagnose for å betale blodpenger for 2 ganger 45 minutter i pøsregn der resultatet blir 0-0. Når flesteparten av publikum er et banner med påtrykte hoder for å skjule at det er flere ute på banen enn inne på tribunen, viser det at lagene har noe å gå på hva karisma angår. Når kampens høydepunkt er en vassen wiener med lompe i pølsekiosken, er det på tide at underholdningen kommer tilbake til fotballen. En fotballkamp er ikke noe annet enn en vare på samme måte som en helt vanlig dorull er det. Det bør være mulig å reklamere når varen ikke holder mål slik vi returnerer sur melk til butikken. «Sorry,» bør vi kunne si. «Jeg er ikke fornøyd med kampen, og vil ha pengene igjen.» Men det kommer til å snø et visst sted før det inntreffer. Les hele innlegget...

25. september 2013: Jeg burde sannsynligvis ikke ha vokst opp

Skoesker er en fin oppfinnelse. Skoesker kan brukes til mye rart. Naturligvis kan de brukes til å oppbevare sko i, men de kan også brukes som dukkestuer og garasjer for lekebiler. Og så kan de brukes til arkiv.

I en skoeske kom jeg over noen bilder fra min egen barndom, og blant dem var det først og fremst det som viser en guttegjeng på taket av en plankehytte som vekket min interesse. Skogen som hytta lå i, kalte vi Jerper’n. En forkortelse for Jerpsetskogen som hadde navn etter eieren, kolonialhandler Jerpset. Jerpset hadde butikken sin like ved Oppsal trikkeholdeplass og er for lengst byttet ut med Rimi. Jerpsetskogen er også for lengst forsvunnet og erstattet av et boligfelt med snauklipte plener og moteriktige tujabusker. Inne i Jerper’n lå en liten knaus omgitt av bringebærkratt og denne knausen kalte vi «Bringebærborg.» Bringebærborgen var lett å forsvare når vi lekte riddere av det runde bord, for det gikk bare én sti inn gjennom buskaset. Vi fektet med sverd av planker og noen av oss laget skjold av gamle forskalingsplater. Det kunne gå hardt for seg, men den hyppigste skaden var likevel en flis eller to i fingeren. I dag har flis i fingeren blitt nærmest dødelig og ensbetydende med blodforgiftning, men til tross for de alvorlige skadene jeg pådro meg under kamphandlingene i Jerper’n, vokste jeg opp. Les hele innlegget...