Sist høst bestemte Byrådet seg for å nedlegge Oslo skolemuseum, uten å utrede saken eller lytte til noen av motargumentene. Det kunne virke som om Byrådet i et anfall av delirium tenkte at et liten million kroner herfra skulle redde kommunens budsjett på 105 milliarder, akkurat som om dette vesle museet på noen som helst måte kunne rokke båten.
Etter at russerne startet sin tjuende krig på hundre år, denne gangen mot Ukraina, har Norge tjent uforskammet mye penger. Pengene fosser inn så fort og i så store mengder at det er et under at vi i det hele tatt klarer å telle dem. Ja, jeg vil si at vi har fått urovekkende god råd, for i år er statens samlede inntekter anslått til å lande på 2270 milliarder kroner, hvilket vil gi oss et overskudd på 69 milliarder. Men feirer vi at det går godt av den grunn? Innvilger vi oss et lite stykke bløtkake, en pølse i lompe eller litt enkel hornmusikk fra et lite skolekorps? Nei, det gjør vi ikke. Absolutt ikke. Det ville jo vært fullstendig uansvarlig av oss.
Og for å understreke hvor ansvarlige Byrådet er, så skjærer det ned på alle budsjetter. For det er jo i kommunene det må vises ansvar, må vite. For det er slik, at jo større overskudd staten har, jo mer må kommunene spare. Og da Byrådet kom til posten «Oslo skolemuseum», så de på hverandre og lurte på hva de skulle med et skolemuseum, for alle som går på skolen vet jo hvordan det er å gå på skolen, og alle som har gått på skolen vet jo hvordan det var å gå på skolen, så hva skal de med et skolemuseum? Så da strøk de like gjerne museet fra budsjettet,
Men så finnes det minste én oppegående sjel i Kommunaldepartementet, som kunne fortelle kommunen at de hadde fått fem hundre millioner kroner ekstra, men dette var ikke penger Byrådet kunne bruke sånn helt uten videre, må vite. Nei da. De må være ansvarlige. Først må de tenke seg nøye om, så må de trolig skrive opp i boken sin, før de kan ta stilling til hvordan – eller om – disse ekstra pengene i det hele tatt kan brukes, av frykt for å være uansvarlige. Eller, for å sitere brødrene Grimm: «Det er mørkt inne i ulven, sa Rødhette.»
Samtidig klarer Byrådet å doble antallet elsparkesykler, med det overraskende resultat at antallet ulykker også dobles, der de alvorlige utgjør tretti prosent. Oslo skadelegevakt mottok tretten hundre pasienter i fjor som hadde lette eller alvorlige skader fra elsparkesykkelulykker. Hvis vi er snille, og bruker Statens vegvesens verdier for samfunnsøkonomisk kostnad ved lette trafikkulykker, koster hver ulykke ni hundre tusen kroner, og ganget med antall ulykker, ender vi på 1,2 milliarder. Da har vi altså ikke regnet med noen alvorlige ulykker. Så det er ikke det at Byrådet har noe imot å pådra seg kostnader, absolutt ikke. Den slags meningsløs pengebruk kan de strø rundt seg med, men en liten million til et skolemuseum, har de ikke? Det er knapt nok det én enkelt, ulykke på elsparkesykkel koster oss! Og innen utdanningsetatens budsjett på gode tjue milliarder hvert år, skal det ikke være plass til en liten million for å ivareta osloskolens historie? Si meg, drikker de på jobb i rådhuset, eller hva?
Å stenge skolemuseet er ikke like enkelt som å skru av lyset, for museet disponerer en stor samling møbler, undervisningsmateriell og andre gjenstander av høy antikvarisk verdi. Mye av dette er gitt som gaver til museet og kan ikke avhendes etter forgodtbefinnende. Andre gjenstander har nasjonal verneverdi, og kan uansett ikke selges, og dermed må det finnes en ny oppbevaringsplass og både den og flyttingen vil naturligvis koste. Ja, det blir sikkert minst like dyrt som det de har tenkt å spare. Dessuten er lokalene som museet holder til i, godt egnet for et skolemuseum, men det sier seg jo selv. Husk, Møllergata er en gammel skole, ikke sant? Så hvor kan det passe bedre å ha et skolemuseum?
Men det aller verste er at Byrådet er så historieløse at de stjeler historien vår fra oss, som om de aldri har hatt historie som fag på skolen. Historie er viktig, ikke bare for å forstå vår egen identitet, men for at vi ikke skal gjøre de samme feilene på nytt. Hvorfor ikke legge ned Holocostsenteret i samme slengen, hvis historie ikke betyr noe? Eller Folkemuseet, hva skal vi med det? Er det penger ut av vinduet, det også?
Oslo kommune skal liksom drives etter prinsippet om kunnskapsbasert forvaltning, men det gjelder tydeligvis ikke i saken om Skolemuseet. Dermed har Bystyrets politikere heller ikke fått en opplyst sak som bakgrunnsinformasjon for hvilke handlinger som er nødvendige å ta. Skolemuseet har en historie tilbake til 1900 og har langt på vei også vært et skolemuseum for hele Norge. Forrige gang det ble nedlagt, havnet store deler av samlingene på søppelfyllinga, og denne gedigne flausen fra 1970-tallets politikere, viser bare hvor viktig historie er og at vi ikke har råd til å ha flere hode- og historieløse politikere ved makta. Det holder nå. Lenge.
Skolehistorien er imidlertid ikke en sak for seg, den er en side av samfunnshistorien, ved å være en viktig del av samfunnsutviklingen som ga kvinner samme rettigheter som menn, blant annet til utdanning. Det er vel ingen i Rådhuset som har planer om å snu denne utviklingen? Eller? Og skolehistorien tilhører alle oss i Groruddalen, så når Byrådet vil legge ned museet, vil de samtidig stjele historien vår fra oss. Forbannede kjeltringer, har jeg lyst til å si.
Samfunnet har skapt skolen og skolen har skapt samfunnet. Skolemuseet har tilbud til Voksenopplæringen, som er åpent for interesserte også utenfor Oslo. Tematikken tydeliggjør hvordan skolen og samfunnets utvikling går hånd i hånd. Dette påvirker synet på barn, oppdragelse, pedagogikk, kjønn, religion, demokrati og mye mer. Deltakerne kan knytte dette til sin egen historie og erfaring fra sine hjemland. Samtidig gir omvisningen innblikk i deler av norsk historie og økt kunnskap om skole og samfunn, noe som er viktig for å kunne ta del i norsk samfunnsliv. Integrering, har dere hørt om det, dere der inne i Byrådet?
Avslutningsvis kan det være fristende å spørre om Byrådets medlemmer og Bystyrets flertall i denne saken i det hele tatt har fullført barneskolen, men av frykt for at noen kan ta det fornærmende opp, skal jeg la det ligge og heller sitere et lite stykke tekst hentet fra boken «Ole Brumm og vennene hans.»
«Sprett er meget klok», sa Brumm og nikket alvorlig med hodet.
«Ja», sa Nøff, «Sprett er klok.»
«Og han har god forstand», sa Brumm.
«Ja», sa Nøff, «Sprett har god forstand.»
Så var det stille en lang stund.
«Det er kanskje derfor», sa Brumm, «at han aldri forstår noe som helst.»
