19. juni 2013: Skal lyden fra isbilen i den grønne eller blå posen?

Noe av det aller beste med sommeren er iskrem. I vinterhalvåret kjenner jeg liten eller ingen trang til å spise iskrem, men når sola får ordentlig tak våkner appetitten. Jeg foretrekker en skikkelig stor, rett og slett voldsomt diger iskrem, framfor sånne små pinglete saftpinner som smelter før du får dem ut av papiret. Jeg foretrekker å spise en anstendig og god is, men heller litt sjeldnere.

Det er deilig å være norsk i Danmark. Den aller beste iskremen får jeg i Danmark. Vaffelis med tre kugler, flødeskum, guf og syltetøy; det hele kan være så mektig at jeg blir liggende og stønne resten av kvelden i pur glede og tilfredshet. Hver gang jeg er i Danmark, må jeg minst én gang detonere en sånn kaloribombe. En sommerferie jeg var i Sønderho på øya Fanø, oppdaget jeg at den lokale iskafeen hadde iskrem med belgiske vafler. Det hadde jeg ikke forsøkt før, så jeg bestilte klart og tydelig en belgisk vaffel med alt tilgjengelig tilbehør. Jeg hadde ikke før bestilt, så ble det helt musestille i lokalet. Alles øyne ble rettet mot meg, og jeg forsto at jeg muligens hadde bestilt en overdose – men det ville vært feigt å trekke meg. Jeg forberedte meg på det verste, men klarte likevel ikke å forestille meg hva som ble servert. Belgisk vaffel i Sønderho på øya Fanø er noe helt annet enn de svampene som utgis her hjemme for å være belgiske vafler. Denne var godt og vel syv centimeter tykk, sprøstekt og hadde et dryss av melis, og jeg er fortsatt sikker på at damen bak disken ga meg ekstra godt mål på tilbehøret, bare for å se hva som skjedde. Kort fortalt; iskremen forsvant og resten av oppholdet nøt jeg en viss respekt hos lokalbefolkningen. Alle hadde tydeligvis hørt om den gale nordmannen. Les hele innlegget...

5. juni 2013: Nakne, grønne damer fra Venus

Muligens er det meg det er noe galt med, for jeg likte å skrive særoppgaver. Å gyve løs på et tema, grave meg dypt ned i materien, lete etter rariteter og sammenhenger. Tråkke rundt i støvete avdelinger på biblioteket hvor ikke et menneske hadde satt sin fot på mange tiår år og finne fram til gulnete bøker som luktet av gammel pergament, som knirket når de ble åpnet og som avslørte de forunderligste hemmeligheter.

I første klasse på gymmen fikk vi fri særoppgave i norsk. Vi kunne skrive om hva vi ville, så lenge det handlet om litteratur. Klassen fikk en uke på å bestemme seg, men det tok meg fattige tre sekunder. Jeg grep sjansen begjærlig. Jeg ville skrive om science fiction. Les hele innlegget...

22. mai 2013: Kan jeg få by deg på et lite gebyr?

Jeg kan muligens takke Carl Barks for at jeg har tatt vare på mitt første kronestykke. Fortellingen om Skrue McDuck som tjente sin første tiøring som skopusser inspirerte meg til å spare mitt eget blanke metallstykke. Jeg har det fortsatt, det ligger lett tilgjengelig og minner meg om Aasmund Olavsson Vinjes ord om at «penger er storkna mannesveitte.»

Penger kommer ikke enkelt, men nå for tiden virker det som om alle jakter på lettvint rikdom. Alle vil tjene store penger, men de vil jobbe så lite som mulig for det. Det er én av grunnene til at jeg irriterer meg over Lotto-reklamen som sendes på NRK, prime-time på lørdagskvelden. Du blir nemlig ikke Lotto-millionær, fordi forretningsideen til Lotto og de andre spillselskapene er at du skal tape pengene dine. Det er ganske opplagt, for hva vil skje hvis vi alle vinner en million kroner? Da går Lotto konkurs. Derfor betaler de bare halvparten av innsatsen i premier, og for å snakke i en slags bank-terminologi, så får du en avkastning på minus 50 %. For hver gang du bruker en hundrings, får du halvparten tilbake. Det er dårlig butikk. Naturligvis kan du si at pengene går til en god sak, nemlig klubben din, men det vil være hyggeligere av deg å betale innsatsen direkte til klubben. Da får den mye mer mens du taper det samme. Les hele innlegget...

8. mai 2013: Klart katter kan klokka

Et av hørespillene i barnetimen som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg var liten, var «Otter 3-2 kaller» av Leif Hamre. Det handlet om et fly som måtte nødlande på Finnmarksvidda under en vinterstorm, og så måtte besetningen kjempe mot naturkreftene og en blodtørstig ulveflokk mens redningsmannskapene forsøkte å nå fram i tide. Det gikk heldigvis bra, men jeg ser ikke bort fra at dette hørespillet har gjort at jeg gjennom mer enn førti år har vært engstelig for hva som kunne skje hvis jeg traff på en ulv i virkeligheten? Et slikt møte var det riktignok bare teoretisk sjanse for, men så dukket enkelte av dyrene opp i Oslomarka. Når jeg har vært alene dypt inne i skogen har jeg forsøkt å ikke tenke på hva som kunne skje dersom jeg skulle treffe en varg.
Helt til jeg faktisk støtte på en lys levende ulv.
Da kunne jeg ikke skyve tankene fra meg lenger. Les hele innlegget...

24. april 2013: Kom ikke til meg og snakk om Tippeligaen

Min gode venn Tor Åge og jeg tenker best når vi spiser. Noen ganger møtes vi på Karl Johan. Ikke på den såkalte Stripa i sentrum, men på bokkafeen med samme navn. I det gamle Holterhuset i Hølen, Norges minste by. Andre ganger møtes vi ved det sprukne kjøkkenbordet mitt, det jeg kjøpte på bruktmarked for hundre kroner. Forskjellen er at på Karl Johan blir vi som regel avbrutt av en på nabobordet, for på kafé er det alltid noen som i hemmelighet lytter til andres samtaler.
Og siden vi skriver april, er det på tide å snakke fotball.
«Ja da, jeg vet at det heter Tippeligaen,» sier Tor Åge.
«Hvordan det?» spør jeg.
«Jo, for nå er plutselig 1. divisjon det vi kalte 2. divisjon tidligere. Men 2. divisjon er og blir 2. divisjon, samme hvor mye de kaller det 1. divisjon. De er og blir nest best. Derfor foretrekker jeg å kalle spaden for det den er, en spade. Dessuten kan det jo hende at Norsk Tipping på et tidspunkt trekker seg ut, og plassen blir overlatt til en ny sponsor. For eksempel Lambi toalettpapir og at vi dermed får «Lambi-ligaen.» Det skulle tatt seg ut.» Les hele innlegget...