Det er først når bladene faller at plommetreet fylles med liv. Det er nemlig da jeg finner fram fuglematerne og fyller dem med gamle brødbiter. Ja, ikke bare gamle, forresten. Fuglene får dagferskt brød flere ganger i uka også, for etter at vi har fått skjæremaskin borte på butikken er det snart ingen som gidder å skjære opp brødet sitt selv. Mange er også blitt så fine på det at de ikke vil ta med seg skalkene hjem, enda skalkene er det beste på hele brødet. Det er noe alle burde vite. Litt over lunsj er det mange skalker som ligger igjen ved skjæremaskinen, og disse plukker jeg freidig med meg. Med verden beste samvittighet, vil jeg tillegge. Fuglene er storveis fornøyde og synes heller ikke at jeg burde betale for maten andre har kastet fra seg.
Kategori: Onsdagspihlsen 2014
Her finner du alle Onsdagspihlser fra 2014. Lurer du på hva du kan lese om, forsøk å bruke søkefeltet for å søke på det som interesserer deg.
3. desember 2014: Fastfood for hjernen
Det hender at jeg leker arkeolog. Da graver jeg i en av de mange boksene jeg har stående på loftet eller i kjellerboden for å se om jeg kan bruke noe av det. For eksempel til å skrive en Onsdagspihls. Som regel blir jeg sittende og tenke på at tiden går fort og at det jammen har skjedd mye siden jeg lukket esken. Men andre ganger finner jeg fram til noe som er like aktuelt i dag som det var den gangen jeg pakket det bort.
Sånn som intervjuet med en av verdens største designguruer, den i dag 86 år gamle Jan White. Eller, det var ikke egentlig et intervju, for Jan White er av den typen som beholder ordet hvis han først har fått det. Sant å si, det var Jan White som snakket til meg, og så noterte jeg alt jeg var kar om. Den første delen av intervjuet er mest kuriøs i dag, det handlet blant annet om gnuggis, et fenomen du må ha laget skoleavis på 60-tallet for å huske. Og det handlet om Jan Whites tvil om datamaskiner i det hele tatt kunne ha noe å tilføre menneskeheten.
19. november 2014: Passordhelvete
Til alle som frykter for at Jorden skal gå under, har jeg følgende trøstens ord: Frykt ei, Jorden har allerede gått under. Helvetet oppsto samtidig med kravet om passord.
Passord er ikke hva det var. Før var passord noe vi hadde avtalt på forhånd, noe vi kunne huske, noe vi holdt kjeft om og noe som varte – gjerne i mange år. Og ikke minst, vi klarte oss med ett passord. «Kjøttkakene svømmer i viltsaus» var mitt favorittpassord, men det er for lengst blitt utdatert. I dag har jeg rundt ett hundre forskjellige passord og det er naturligvis helt umulig å huske dem alle. I beste fall husker jeg ett, men jeg klarer å gjette meg fram til et titalls av dem jeg har. Fortsatt er det rundt nitti jeg ikke har peil på hva er, samtidig som haugen med passord vokser som en gjærdeig. Derfor har jeg blitt nødt til å lage meg et regneark hvor passordene står oppført, og for at ingen skal få tak i innholdet i regnearket har jeg blitt nødt til å belegge det med passord. To lag, faktisk. Det er derfor om å gjøre å huske de to passordene som gir meg tilgang til filen med passordene. Og for ordens skyld er også datamaskinen låst med et passord.
5. november 2014: Selv kongen må få endene til å møtes
En kveld i sommer jeg ikke fikk sove, tok jeg fram sparkesykkelen min for å ta en nattlig tur og sanke frisk luft mens flesteparten av dere andre sov deres bekymringsløse søvn. Det er fint å sparke om natten, det er nesten ikke en bil ute og jeg kan kjøre sparkesykkel midt i gata. Nesten ikke et eneste annet menneske var ut, bare en og annen drosjesjåfør som hadde det travelt. Fullmånen lyste hyggelig fra en skyfri himmel, men personlig liker jeg Nordstjernen bedre. Nordstjernen, det eneste fast punktet i universet. Holder du fast i den, så kan du virkelig rokke verden. Jeg suste gatelangs, snart her, snart der. På høyre side, på venstre. Plutselig befant jeg meg i Slottsparken, suste forbi en gardist som glippet med øynene og forsøkte å holde seg våken, da jeg brått ble oppmerksom på en mann i grå frakk som satt krumbøyd blant endene i Dronningparken. Han kunne minne litt om en uteligger, men jeg syntes å dra kjensel på ham så jeg sparket meg bortover.
22. oktober 2014: I Norge, akkurat som i Danmark, renner vannet nedover
Jeg tror ikke det er så mange som vet at Gudenå er Danmarks lengste elv, 158 kilometer lang. Den begynner sin reise til havet ved Tinnet Krat vest for Horsens, renner nordover gjennom Himmelbjergsjøene og munner ut i Kattegat en mil øst for Randers.
Av Himmelbjergsjøene er det Mossø den først renner ut i, og en gang før 1172 grunnla benediktinerordenen et munkekloster her, Voer Kloster. Plasseringen var ikke på noen måte tilfeldig. Stedet lå øde til – vel, det gjør det på en måte fortsatt – jordbrukslandskapet var rikt og variert, Gudenåen ga ferskvann og Mossø var stinn av fisk.
8. oktober 2014: Jernhatten og gullhjelmen
Det er kanskje på tide at vi slutter å stå med lua i hånda, når mennesker med gullhjelmer snakker til oss. Den eneste grunnen til at de har gullhjelmer på hodet, er at vi lar dem ha det.
Hvis du tar deg turen til det danske området som i Norge er kjent under navnet «Molboland,» er du nødt til også å besøke nasjonalparken Mols Bjerge. Og når du er i Mols Bjerge, er det obligatorisk å besøke toppen Jernhatten. Den ligner presis på en jernhatt der kanten går nesten loddrett ned til den hvite stranda. Toppen består riktignok ikke av jern, men av kalkholdig kertemindemergel, en leiretype som vanligvis finnes under havoverflaten og som er hard som – jern.
24. september 2014: Billeken. For hvem trenger video?
Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke.
10. september 2014: Med lov skal landet øydeleggast
Det er ikke forbudt å tjene penger i landet vårt. Det er heller ikke forbudt å tjene mange penger. Det er til og med lov til å arve en hel bunke ståler uten å måtte skatte av det. Det er også helt legitimt å vurdere hva du skal gjøre med alle pengene som er til overs, for vi vet jo at det er dumt å legge dem under madrassen.
Det er lov å kjøpe en leilighet eller to ekstra også, selv om du ikke har tenkt å bo i dem. For eiendom er en trygg pengeplassering, prisene ser bare ut til å gå oppover og det eneste det ikke blir laget mer av på planeten vår, så er det jord, land og tomter. Derfor må det være lov å kjøpe seg et hus eller to til også, selv om du ikke har tenkt å bo i dem. Eller enda flere leiligheter eller hus for den saks skyld, så lenge du har penger nok. Ja, det er vel ingen som kan nekte deg å kjøpe en hel by, dersom du har lyst og penger til det.
27. august 2014: Vår venn ulven
Jeg var ikke så veldig gammel da hørespillet «Otter 3-2 kaller» gikk i Barnetimen. Jeg tror jeg var omtrent fem år gammel og det var en skummel opplevelse som gjorde dypt inntrykk. Stykket var basert på en bok av Leif Hamre og handlet om fenrik Geir Gran og den nybakte flysersjant Petter Hovden som fløy over Finnmarksvidda på et ambulanseoppdrag. Været var imidlertid dårlig og vind og tåke førte dem ut av kurs. Motoren sviktet og til slutt hadde de ikke andre muligheter enn å redde seg ut i fallskjerm, men heller ikke det gikk etter oppskriften. Petter ble skadet og dermed ble Geir nødt til å ta seg av ham. Utstyret de fikk med seg var heller ikke tilstrekkelig for det brå møtet med ensomhet, kulde og snøstorm. Geir bygget en slags hytte, skaffet mat og tente et stort bål som skulle holde de blodtørstige ulvene på avstand. Jeg kan fortsatt huske ulvehylene og Geir som løp ut i flokken og slo om seg med brennende kvister. Det var et kappløp med tiden, for samtidig jobbet sikringstjenesten for å finne dem, og slik det alltid gjør i amerikanske filmer, endte det også godt for mannskapet på Otter 3-2. De ble reddet i tolvte time.
13. august 2014: Styremøte i Universet
Det var styremøte i Universet. Agendaen hadde vært lang som et vondt årtusen, for det var mange galakser å forholde seg til og mange små og store problemer som skulle løses. Det var enkelte galakser der hyppigheten av sorte hull bekymret og det var andre der kometer truet innbyggerne på uskyldige planeter. Og så var det naturligvis mindre saker, som å beslutte hvilke stjerner som skulle bli supernovaer og om ekroner var en art som kunne tilpasses flere gassplaneter.
Universets Styreformann sukket og kikket på styremedlemmene sine. De gjorde så godt de kunne, men det var ikke alltid godt nok. Universet ekspanderte og det hadde blitt forholdsvis mye reising som igjen gikk ut over arbeidet. Størst utfordringer hadde det vært i Slabrebartkonstellasjonen, men det hadde de løst med vogonsk niisbiib. En enkel løsning kanskje, men den fungerte.