Nå som James Bond har vendt tilbake til kinosalene, må det være tillatt å si at alt lyder så mye bedre, bare det er på engelsk. «Shaken, not stirred» er et uttrykk vi er godt kjent med, men som klinger betydelig dårligere på norsk. «Rystet, ikke rørt,» liksom? Akkurat som «Mitt navn er Bond, James Bond» klinger dårligere enn den engelske originalen. Eller, kanskje var den ekte originalen egentlig var «My name is Templar, Simon Templar», for Roger Moore debuterte som Helgenen i 1962, samme år som Sean Connery gjorde en moderat innsats i Dr. No. Roger Moore ble senere agent 007, så opprinnelsen til formuleringen kan meget vel ha kommet fra ham, for alt vi vet.
Kategori: Onsdagspihlsen 2017
Her finner du alle Onsdagspihlser fra 2017. Lurer du på hva du kan lese om, forsøk å bruke søkefeltet for å søke på det som interesserer deg.
15. mars 2017: Planleggingskaramellene
Hvis du er bekymret for at vi ikke skal ha noe å leve av etter oljen, kan du ta det helt med ro. Jeg har funnet løsningen. Vi kan leve av å planlegge. Gro Harlem Brundtland sa at det er typisk norsk å være god, men det er feil. Det korrekte skal være at det er typisk norsk å være god til å planlegge.
Ingen er så gode til å planlegge som oss i Norge. Det er fordi vi har mer erfaring og kompetanse på området enn noen annen nasjon det er naturlig å sammenligne oss med. Ta for eksempel Operahuset i Bjørvika. Gjorde vi som danskene? De satte spaden i bakken i august 2001 etter at A P Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til Almene Formaal et drøyt år i forveien hadde donert pengene, kjøpt tomta og valgt arkitekt. Fire år senere sto Operaen ferdig og 15. Januar 2005 ble den offisielt åpnet med en real gallaforestilling. Slik gjorde ikke vi det. Vi vet at hastverk er lastverk! Allerede i 1917 begynte vi å planlegge et eget operahus i hovedstaden, men vi drøyde med det første spadetaket. På 1920-tallet gjorde vi de første forsøket på å anlegge en opera, men det ble med forsøket fordi vi innså at vi ikke hadde planlagt nok. Derfor planla vi videre og i 1946 kunne det se ut som om vi klarte å konkretisere planene. Men, nei. I stedet flyttet vi Operaen til Folketeaterbygningen i 1959 slik at den hadde et sted å være mens vi kunne planlegge hvor Operaen skulle lokaliseres. Årene gikk og etter 40 år med iherdig planlegging, mange fete konsulentfakturaer betalt av skattepengene våre og en rekke viderverdigheter og ditto politisk spill, bestemte vi omsider at Operaen skulle ligge i Bjørvika etter at den lenge skulle ligge på Vestbanetomta. Og i 2008, mer enn 90 år etter at vi begynte å planlegge, ble Operaen omsider åpnet. Det kaller jeg planlegging! Er det rart vi har blitt gode til å planlegge? Så får det ikke hjelpe at østsiden av Operaen ser ut som et parkeringshus. Det viktigste er tross alt å planlegge.
13. desember 2017: Nyttårsforsett for politikere
Forsettet er såre enkelt: Ta vare på de gamle boligområdene i byen. Forsettet krever imidlertid litt forklaring, og la meg begynne med å fortelle litt om bildet som følger denne Onsdagspihlsen. Det er tatt på Hellerud, og viser deler av en lang tarm med parkerte biler. Tarmen går nesten helt tilbake til Godlia stasjon og opp til Nordre Skøyen hovedgård. Her står det biler på begge siden av gaten, det er trangt, det finnes ikke fortau og skoleungene må gå midt i gaten der en ilter bilist legger seg på hornet. Unna vei! Trafikksikkerhet er et ord som ikke engang finnes i fremmedordboken, selv om bydelen aldri så mye er godkjent som «trafikksikker.»
Det har blitt sånn fordi vi skal reise kollektivt og fordi bilismen skal strupes. Det er i utgangspunktet en edel tanke, men som altså har fått utilsiktede konsekvenser. Bilister kjører så langt det lar seg gjøre, og når det ikke lar seg gjøre lenger, parkerer de bilene ved beste mulighet. I dette tilfelle Hellerud T-banestasjon, som byr på to t-banelinjer til sentrum. Så hører vi Ruter juble over hvor mange passasjerer t-banen har fått, men dessverre hører vi ingenting om at konsekvensen er at boligområder, skoleveier og gangarealer er omgjort til livsfarlige parkeringsplasser der den sterkestes rett gjelder. Den politiske viljen til å ofre boligområdene på kollektivtransportens alter er åpenbart stor, og den kommer til å bli mye større når stadig flere områder sperres for parkering. Jeg har ikke noe imot at parkeringsmulighetene begrenses, men det er ingen løsning å flytte parkeringen for å gjøre ett boområde bedre og et annet mye verre. Det er et nullsumspill og vi har i realiteten ikke vunnet noe som helst.
Aker sykehus har innført et nytt parkeringsregime og det er ikke spesielt populært blant ansatte fordi det koster penger. Derfor lar de ansatte være å parkere på Aker sykehus og parkerer i stedet inne på de nærliggende boligområdene. Hva er det som er så mye bedre med å parkere på trange veier uten fortau i stedet for dedikerte parkeringsplasser? Fengselsskolen på Teisen hadde til og med oppslag i korridorene der de ba elevene parkere i boligområdene rundt skolen i stedet for på skolens egne parkeringsplasser. Hvorfor skal ikke Aker sykehus og Fengselsskolen ta ansvaret for sin egen dritt i stedet for å skyve den over til naboen? Hvorfor skal beboerne betale for fremmedparkeringen og kollektivreisende med et farligere bomiljø?
Det er sånn mange andre steder også, sånn som Gamle Furuset, Kajekroken, Micheletveien, Ammerud, Lilloseterveien, Høybråten. Folk kommer kjørende langveis fra, parkerer i boligområdene for å reise med kollektivtransport til sentrum. Denne iveren etter å tilrettelegge på bekostning av boligområder kan komme til å koste dyrt, bare se til Hamar. Der fikk By- og bygdelista 27,2 prosent oppslutning ved forrige kommunevalg.
Det handler ikke om bilene står lovlig parkert eller ikke. Det handler om vi skal leve eller om vi bare skal bo. Gatene er ikke bare gater, de er fortauer, joggeløyper, lekeplasser, skateramper, rulleskøytebaner, skiløyper, møteplasser, ja, gatene er oppholdsrom av mange forskjellige slag. Her kommer gamle mennesker gående, med eller uten krykker eller rullator, på vei til butikken for å kjøpe melk og Dagblad for i dag. Her rusler alle hundeierne morgen, middag og kveld for å lufte hundene sine, slik at de, det vil si hundene, skal få gjort sitt fornødne, og møte andre hunder, og slik at hundeeierne kan møte andre hundeeiere, småprate og utveksle informasjon, om siste nytt. Her myldrer skoleungene hver dag, fram og tilbake. Og når leksene er gjort, skal ungene ut og leke med vennene, de skal sykle, stå på rulleskøyter, kjøre skateboard eller sparkesykkel, de skal hoppe tau og paradis, leke sisten og pling-plang-blikkboks, spille danka. Voksne har sine faste joggeturer, og utallige er de som har sine spaserturer og som bruker utrolig lang tid på den vanlige runden, fordi de treffer så mange som skal hilses på og snakkes med. Og om vinteren går ungene gjerne på ski, dersom det er snø nok.
Det er ikke sånn at vi kan bo i «arealeffektive» torommere alle sammen, selv om grådige utbyggere har klart å innbille politikere at dette er veien til salighet og lykke. Familier vokser ut av trange leiligheter og trenger et større sted å bo. Et rekkehus, en halvpart av en tomannsbolig eller enda bedre, slike boliger som praktisk talt ikke bygges lenger, men som tross alt utgjør en viktig del av byen. Høybråten, Gamle Stovner, Risløkka, Refstad, Grefsen, Røa, Smestad, Oppsal, Ulsrud – eksemplene er mange. Oslo må ha et bredt utvalg av boliger fordi byen har et bredt utvalg av innbyggere, men nå for tiden bygges hovedsakelig boliger til ett segment og snart må alle som vil ha en arealeffektiv toroms ha kjøpt en arealeffektiv toroms. Derfor må det finnes boligområder til alle dem som ikke har lyst til å bo på skyggesiden i sjuende etasje i en betongørken. Det må finnes boligområder der folk kan ta med seg kaffekoppen ut i hagen, der ungene kan plante poteter og lære seg hvor maten kommer fra, der de kan lage snømenn med gulrotnese, kort sagt – boligområder tilpasset det faktum at det er flest hverdager i et år og at mange av byens innbyggere faktisk prioriterer et sted å leve framfor shoppingturer til europeiske storbyer. Noen ganger mistenker jeg politikerne for bevisst å mishandle de gamle, etablerte boligområdene bare fordi det er nye tider og fordi det skal være en menneskerett å bo i Oslo.
Men husk én ting: Alle som bor i de områdene som blir stadig mer mishandlet er ikke bare innbyggere. De er også velgere. Det er halvannet år til neste valg. Bruk tiden fornuftig!
27. november 2017: Et slagord sier mer enn tusen ord
Innen reklamefaget er det et uttrykk som heter «Det eneste reklame kan gjøre for et dårlig produkt, er å drepe det fortere.» Selv om det er en sannhet med enkelte modifikasjoner, ble det opplagt for meg at hvis jeg en gang kommer til å trenge den type tjeneste dette firmaet tilbyr, kommer jeg garantert til å lete etter en annen leverandør. Sjåføren hadde med all mulig tydelighet vist at verken han eller firmaet han jobbet for var plagsomt kompetente, følgelig foretrekker jeg å finne noen som vet hva de holder på med. Slike ting kan det være smart å tenke gjennom før man bruker bøttevis med penger på å dekorere firmabilene.
Et av de første slagordene jeg hadde stor moro av oppdaget jeg i 1974, nord for Lillehammer. Sommeren var svært så varm og alle som solgte brus og is hadde gode dager. Firmaet Døla-Is laget en plakat der de ville fortelle at Døla-Is var noe alle hadde lyst på og spurte etter. Imidlertid benyttet de nynorsk som hovedspråk, derfor kunne plakaten lett misforstås av oss som ikke hadde nynorsk som hovedspråk da vi leste: «Alle spyr etter Døla-Is!» Muligens var det noen som spydde etter å ha spist isen deres, men det var jo ikke akkurat det de hadde ment.
Et slagord som aldri så dagens lys i markedet, var et som ble presentert på et møte i det som en gang het Slakterienes Salgssentraler. En direktør, som knapt rakk å bli der prøvetiden ut, hevdet at Gilde trengte et mer snappy slagord og forelso i ramme alvor «Gilde pølser er faste i fisken.» Hadde det blitt lansert, er jeg sikker på at landets samlede vegetarianere ville respondere med jubelrop og trampeklapp, for dette ville garantert føre til redusert kjøttforbruk i Norge.
Et gammelt tricks i markedsføring er å arrangere slagordkonkurranser, i håp om at folk i titusentall vil bruke sin mentale kapasitet på et slagord og dermed huske produktet i all evighet. Det er de forunderligste forslag folk sender inn til slike konkurranser i fullt navn. Et av de beste jeg har kommet over gjennom årene er «Sætre kjeks i munnen veks.» Det kan selvfølgelig ikke brukes til noe, men for oss med sans for ironi og satire er det ikke uten en viss underholdningsverdi. De verste forlagene til slagord egner seg forøvrig ikke på trykk.
Dyno Industrier arrangerte en slik konkurranse på syttitallet, men hvilket forslag som vant har jeg for lengst glemt. Jeg husker bare det som kom på tredjeplass: «Med dynamitt skal landet bygges.» Det er ikke noe galt i påstanden, men det er liksom ikke noe riktig heller. Og siden vi først snakker om gamle dager, så må jeg nesten nevne «Ikke noe snikk-snakk, Bjellands hermetikk, takk!» som et godt eksempel på språklig finesse.
Et slagord er et løfte og blir brukt for å differensiere seg fra konkurrentene. Noen ganger virker det, andre ganger virker det ikke. Et byggefirma bruker slagordet «Det blir som avtalt,» men hvorfor skulle det ikke det? Selvfølgelig skal det bli som avtalt. Akkurat som om en drosjesjåfør skulle si at han kjører deg dit du vil bli kjørt? Skulle han ikke det, liksom? Noen har åpenbart blitt fasinert av såkalte hygienefaktorer, de kriteriene en bedrift er nødt til å oppfylle for i det hele tatt å kunne eksistere i sitt marked, og så laget et slagord basert på det. At et byggefirma bygger slik de har avtalt med kundene sine, er selvfølgelig og gjelder naturligvis absolutt alle som bygger hus. De kunne like gjerne hatt slagordet: «Vi har ikke tenkt å svindle deg.»
Men siden vi først er kommet inn på hygienefaktorer er det ikke til å unngå å fortelle om bensinstasjonen i den vesle landsbyen Sædballe på Langeland i Danmark. I 2008 ble landsbyen kåret til å ha Danmarks merkeligste navn, men så merkelig er det egentlig ikke. Navne «balle» kommer av det olddanske ordet «balgh» som ble brukt om en jevnt stigende forhøyning i terrenget og «sæd» kommer av det gamle ordet «sæthe,» som betyr sete eller trone. Tronehaug, på godt norsk. Uansett, bensinstasjonen hadde fått ny vaskemaskin og markerte dette med å annonsere «Få Deres bil vasked i Sæd.» Jeg vet ikke om de fikk vasket så mange biler, men folk kom i det minste langsveisfra for å ta bilde av stasjonen.
Vi kan naturligvis le av danskene, men vi har våre skivebom her på bjerget også. En frisør som jeg av høflighetsgrunner ikke skal nevne navnet på, hadde en plakat der hun med store bokstaver reklamerte med «Hull i ørene settes mens De venter.» Jeg ser ikke bort fra at enkelte kunder hadde vært på løsøreauksjon og kjøpt et par løsører, men hos de fleste av oss sitter ørene forholdsvis godt festet.
Jeg sitter heldigvis sjelden i bilkø, ettersom jeg bare har en liten trapp ned til arbeidsplassen min. Men de gangene jeg havner i bilkø, havner jeg av en eller annen merkelig grunn alltid bak en diger lastebil, og like merkelig har disse lastebilene alltid den samme plakaten på bakstøtfangeren. «Uten bilen stopper Norge» står det, men slik jeg oppfatter bilkøen er det nettopp på grunn av bilen at Norge stopper. I hvert fall Oslo.
Og så er det Posten, da. I gamle dager hadde de slagordet «Posten skal frem,» noe som fortalte om ambisjoner og yrkesstolthet. Så entret blårussen Posten og de forandret slagordet til «Vi lever for å levere.» Maken til løgn! Det er ingen i Posten som lever for å levere. Det er mulig at en brevdue gjør det, men ellers ingen. Dessuten, lever for å levere hva da? Post kan det ikke være, for det er jo ingen som sender brev lenger. Til og med Staten har sluttet å sende brev til nittiåringer men forlanger at de skal kjøpe datamaskin og skaffe seg e-postkonto bare for å få vite når pensjonen står på konto. Så hva leverer Posten? Stort sett reklame. Men bytter de slagord til «Vi lever for å levere reklame» underskriver de samtidig sin egen dødsdom.
La oss avslutte med Norges Statsbaner. De sier: «Det går alltid et tog.» De sier bare ikke når.
15. november 2017: Hva galt har Inger Hagerup gjort?
Inger Hagerup bodde på Haugerud som voksen, og tatt i betraktning hennes produksjon og betydning for norsk åndsliv, var det sikkert naturlig at noen ønsket å oppkalle et eller annet etter henne. Ja, det er ikke bare naturlig, det er forståelig. En dag jeg var på Haugerud oppdaget jeg et veiskilt med teksten «Inger Hagerups plass.» Plassen fikk navn i 1999 og ligger der Hagapynten slutter. Jeg måtte gni meg i øynene, for å sjekke om jeg så riktig. Inger Hagerups plass er ikke bare en plass, det er en snuplass. En snuplass full av søppelcontainere og frittgående avfall, og kommer du dit dagen før Renovasjonsetaten, kan du finne alt fra stålamper og sofaer til bikkjemøkk i løsvekt. Da jeg sto på Inger Hagerups plass, måtte jeg spørre meg selv: Hva galt har Inger Hagerup gjort som har fått dette hølet oppkalt etter seg? En snuplass? Er det ment i overført betydning? tenkte jeg. Når du kommer til Inger Hagerup, kan du bare snu? Der er det ikke annet å hente enn søppel? Var det meningen? Det står en benk der, slengt inntil søppelbøttene, men aldri i livet om jeg vil sette meg ned der, lukte på søppelet og se på biler som skal snu. Da vil jeg heller se maling tørke.
Alvorlig snakket. Er dette alt Groruddalen kan tilby minnet om Inger Hagerup? Finnes det ikke i det minste ett anstendig borettslag på Haugerud som kan tenke seg å ta den jobben Oslo kommune ikke klarte? Hva med å lage en plass på friarealet inne mellom blokkene? Sette opp noen benker? Noen busker? Et minnesmerke av noe slag?
Det var mitt forhold til Danmark som fikk meg til å undres over hva vi oppkaller etter hvem her i byen. Jeg var dessverre nødt til å gå forbi Ulvensplitten en dag, dette støy- og trafikkhelvetet da jeg oppdaget at én av armene i monsterkrysset har fått navnet «Dronning Margretes vei.» Alvorlig snakket. Hva galt har dronning Margrete gjort, siden vi oppkaller en del av et støyhelvete til ære for henne? Hvis de skyldige mente Margrete 1 som var dronning i Kalmarunionen, så er hun i det minste død og begravet og bryr kanskje ikke om det. Men hvis de skyldige for navnevalget mente dronning Margrete 2. av Danmark, så er hun høyst oppegående og til alt overmål innehaver av Storkors med kjede av St Olavs orden. Siden dronningen i veinavnet verken benevnes som den første eller den andre, så må vi kanskje anta at veien er oppkalt etter dem begge, og da er det vel like før vi får en diplomatisk krise mellom Norge og Danmark framkalt av Oslo kommune. I et forsøk på å redde nasjonens ære, foreslår jeg at heller Fjellhus allé døpes om til Dronning Margretes vei, ettersom trærne i denne alleen for lengst er hugget ned og ikke vil bli erstattet. En allé uten trær er som kjent ingen allé, og «Fjellhus ikke-allé» er et dårlig navn på en gate.
Men hva galt har Hjalmar Branting gjort? Han var en svensk sosialdemokratisk politiker som vant Nobels fredspris i 1921 sammen med nordmannen Christian Lange. Branting hadde stor tillit blant de alliertes statsmenn under første verdenskrig og han spilte en viktig rolle i Folkeforbundet der han representerte Sverige. Under hans lederskap ble Ålandssaken tatt opp og avgjort i Folkeforbundet og hans personlige posisjon skal ha vært avgjørende for at Sverige i 1922 fikk en plass i Folkeforbundets råd.
Hva har Oslo gjort for å minnes denne fredsprisvinneren? Jo, vi oppkalte et veistykke etter ham. Hjalmar Brantings vei. Det er ikke en hvilken som helst vei, det er en del av ring 3. Et sant trafikkhelvete. Et køhelvete. Et støyhelvete. Et forurensingshelvete. Med Norges største og styggeste trafostasjon som nærmeste nabo. Det gjør vi. Vi oppkaller et støyhelvete etter en fredsprisvinner, som om støyen liksom skulle forsvinne av den grunn? Si meg, har noen blitt fullstendig, rablende gale i kommunen? Hadde det ikke vært bedre om vi oppkalte dette grusomme veistykket etter noen som hadde fortjent å bli minnet for sine misgjerninger? Hva med noen av verdens mest brutale ledere, for eksempel? Josef Stalins gate? Adolf Hitlers gate? Pol Pots gate? Kim Il-Sungs gate? Idi Amins gate? Kong Leopold 2.s gate? Der har du en gjeng som virkelig fortjener å få minnet sitt knyttet til noe som er rått og umenneskelig. Ikke Hjalmar Branting! Og når veien en dag i framtiden blir fredelig, bilfri, kanskje med trær på begge sider, da kan vi oppkalle den etter Hjalmar Branting!
Men hva med Christian Lange? Har ikke han fått en gate oppkalt etter seg? Jovisst, ved Pilestredet Park finner du Langes gate. Sammen med Nordahl Brun, Johan Herman Wessel, Jens Zetlitz og Edvard Munch. Her er det så stille at du kan høre forskjell på kjøttmeis og gråspurv. Ja, du kan til og med se dem.
Så er spørsmålet: Kanskje det er på tide å kikke litt på de gatene som er oppkalt etter personer og se om navnet fortsatt henger på greip?
1. november 2017: Fengselsbyen
At politikerne er enige, betyr ikke at velgerne er det. Når vi hører påstander om at flere må være med å betale, kan det virke som om bilistene ikke betaler fem flate øre. Ingenting kan være mer feil. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi kjøper bil. Vi betaler avgifter og skatter i bøtter og spann for å eie bilen vi har kjøpt. Vi betaler bøttevis med bompenger. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi tanker drivstoff. Vi betaler avgifter i bøtter og spann for å få lov til å parkere bilen og blodpenger om vi skulle parkere et par minutter for lenge. Og alt dette av nettopengene våre, som vi først har betalt inntektsskatt av. Men mer skal det altså bli når byen hakkes opp i enklaver som du betale for å forlate eller komme inn i.
Skal du til legen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på apoteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du besøke din gamle mor? Ja, da må du betale bompenger. Skal du levere i barnehagen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du gå tur i marka? Ja, da må du betale bompenger. Skal du hente barnebarn? Ja, da må du betale bompenger. Skal du handle mat? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til tannlegen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på postkontoret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre ungene til fritidsaktiviteter? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på helsestasjonen med barnet ditt? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på kino? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til biblioteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på polet? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til fysioterapeuten? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til bydelsadministrasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du i begravelse? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til NAV? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre tråsykkelen til reparasjon? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til seniorsenteret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til gjenbruksstasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Sånn kan jeg fortsette. Det er slik hverdagen vil bli. Samme hva du skal, samme når du skal det, må du betale bompenger. Ja, du må til og med betale bompenger hver vei hvis du ikke er tilbake innen én time. Det betyr slutten på å være sosial og ta en kaffe med kjente.
Sånn vil vi få det. Samme hva du skal, så må du betale bompenger. En gang, to ganger, tre ganger, fire ganger, det kommer helt an på. Boligområde etter boligområde vil bli sperret inne av digitale barrierer og der disse ikke er nok, blir det satt opp fysiske sperringer. Oslo blir ikke bare en fengselsby, det blir en by av utrivelige glattceller.
Ulovlig kjøring på gang- og sykkelveier er allerede et problem, og med alle nye bomstasjoner blir neppe problemene mindre. Men det er meningsløst å kreve inn bompenger for å bruke pengene på å kontrollere om folk sniker seg unna å betale bompenger.
Det skal bare koste en tier. Eller tjue kroner. Eller tretti. Gudene vet, for hvis det er én pris som fyker i været fortere enn alt annet, så er det takstene i bomringen. Det har vi med tydelighet fått bevist i år og det blir garantert ikke annerledes i framtiden. Men det er rart med de små tallene, en tier her og en tier der om dagen, blir fort femten tusen kroner av bruttolønna i året. Et par tiere til, og du har brent en månedslønn. En tolvtedel av inntekten på bompenger. De kronene må nødvendigvis tas fra et sted ettersom det bare er Norges Bank som trykker penger, og personlig har jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger kan støtte TV-aksjonen, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp eller Røde Kors. Synd, men sånn er det. Jeg har allerede meldt meg ut av Skiforeningen og Turistforeningen. Jeg har sagt opp Dagsavisen.
Men det er verre enn som så. Mange barn kjøres på kryss og tvers for å delta i forskjellige fritidsaktiviteter, og når politikerne uten å blunke slenger på noen tusenlapper i kostnader, vil mange barn måtte slutte på fritidsaktivitetene. Jeg har selv erfaring fra styrearbeid i Teisen Idrettsforening og vet godt hvor skoen trykker. Men hey, ungene kan jo sitte hjemme og spille dataspill i stedet? Litt dagligdags vold der de kan skyte hjernemasse og gørr ut av hodene på folk? Er det så nøye hva ungene holder på med, da?
Eller hva med de sosiale møteplassene? Seniorsentrene, eldreuniversitetene, kafeene og mye annet. De som i dag er gratis å oppsøke, men som kanskje vil koste femten tusen kroner om et drøyt år? Hva da? Vil folk fortsette å oppsøke møteplassene sine som før? Neppe. Men hey, de kan jo sitte hjemme og se på såpeoperaer i stedet! Litt hjernedød underholdning slik at de holder seg passive? Sånn at de ikke opponerer mot bompengene? Sitte i stresslessen og pimpe portvin? Er det så nøye hva pensjonister holder på med, da? Og hva skal samfunnet egentlig med sosiale nettverk?
Svartmaling? Jeg tror ikke det. Problemet er at politikerne er i ferd med å rote oss inn i en økonomisk modell som kommer til å bli så uoversiktlig og komplisert at de aldri klarer å knyte opp knuten. Vi har priser for når på døgnet vi kjører. Vi har priser for hvor miljøvennlig bilen liksom er. Vi skal ha bilfrie soner. Lavutslippssoner. Dieselforbud. Piggdekkoblater. Til slutt er det knapt noen som vet når de kan reise og hva det vil koste.
Det finnes et annet ord enn bompenger på disse avgiftene og som er mye riktigere fordi det forteller hva dette faktisk handler om. Vi skattlegges for å forflytte oss. Vi skattlegges for å være sosiale.
Vi ilegges en bevegelsesskatt.
18. oktober 2017: «Digt og forbannet løgn!»
Jeg ønsker naturligvis ikke å fornærme noen i Groruddalen, så derfor tillater jeg meg å bruke et velvalgt eksempel lenger sør fra, nemlig Sandstuveien 57 på Manglerud. Her skal det bygges ni etasjes høye blokker kloss inntil motorveien, men rød sone har regjeringen døpt om til «avvikssone,» derfor kommer ikke støy og svevestøv til å bli problem for noen her. At veien til Europa skjules og at myndighetene foreslår å flytte også mosseveitrafikken opp hit, er fakta eventuelle boligkjøpere får finne ut av selv. Jeg er ikke så opptatt av det i dette tilfelle. Jeg er mer opptatt av hvordan Sandstuveien 57 presenteres.
Kikk nøye på bildet. Ser du noe rart? Jeg tenker ikke på den usikrede vanndammen der småbarn lett kan drukne, den vil garantert forsvinne hvis prosjektet blir noe av. Nei, jeg tenker på det dyret som ligger nede i det høyre hjørnet og tygger drøv. Det er ikke et hvilket som helst dyr, det er en dåhjort. Og ettersom jeg bare har sett ville dådyr én gang i livet, nemlig på det bornholmske Stejlebjerg, syntes jeg det var snodig å finne en dåhjort på den vesle gressflekken som omgis av E6, Sandstuveien, Østerliveien og Østerli terrasse. Ganske trangt til et revir å være, når utbyggeren Bonum attpåtil skal slenge opp en haug med nietasjes blokker.
Dåhjort en klovdyrart i hjortefamilien og i Norge finnes det én eneste vill stamme, nemlig på øya Hankø i Østfold, i følge Norsk Hjortesenter. Det skal enkelte ganger ha blitt observert enkeltindivider øst for Glomma, men disse er trolig rømt fra viltoppdrett. Så hva gjør denne dåhjorten i Sandstuveien 57? Har den svømt fra Hankø og tatt toget fra Fredrikstad? Eller kanskje den har haiket på riksvei 117 og fått sitte på inn til Manglerud? Vil det bli lov å ha hjortedyr som husdyr der, mon tro? For å få svar på dette, sendte jeg en e-post til SJ-arkitekter som har laget prospektet og som skryter på nettstedet sitt at de leverer høy faglig kompetanse. Jeg spurte om de kunne forklare sammenhengen mellom dåhjorten og Sandstuveien 57. Jeg fikk ikke svar. Kanskje like greit.
Men det er klart, når du skal forsøke å selge høyblokker kloss inntil Norges tettest trafikkerte motorvei, er du nødt til å sukre pillen. Ja, ikke bare sukre den kanskje, men drukne den i glasur. Da er dåhjorten fin å bruke, men det er altså ikke annet enn dikt og forbannet løgn. Det finnes ingen dåhjort i Sandstuveien 57 og det kommer heller aldri til å finnes noen dåhjort i Sandstuveien 57.
Dette er ikke annet enn lureri. Forbrukerombudet uttaler at det er et skjønnsspørsmål når bildemanipulering bryter med markedsføringsloven, men at det er svært uheldig om bildene blir endret såpass drastisk at det vesentlig endrer forbrukers oppfatning av boligen. Markedsføringsloven sier: Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser. Bonum og SJ arkitekter er ikke alene om å fare med dikt og forbannet løgn.
Se nøye på det andre bildet, det er fra et prospekt på Bogerud. Det bildet røper en hemmelighet de færreste har vært klar over. I en av garasjene står en Aston Martin DB5 og det er bilen som James Bond kjørte i filmene Goldfinger, Thunderball, GoldenEye og Skyfall! Hvem skulle vel tro at selveste Agent 007 bor på Bogerud, men det gjør han altså. Spørsmålet er bare, hvem av dem? Roger Moore kan det ikke være, for han døde 23. mai i år. Det kan heller ikke være David Niven, for han døde 29. juli 1983. Ja, David Niven har også spilt James Bond, i filmen Casino Royale fra 1967, der han blant annet spilte mot Peter Sellers (som forøvrig også spilte James Bond i den samme filmen, men det er en annen historie), Ursula Andress og Orson Welles. Men ellers kan det være hvem som helst av Sean Connery, Georg Lazenby, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig. Jeg har visst om dette en stund og har frekventert Bogerud ganske ofte i håp om å få et glimt av en eller annen av James Bond. Jeg har handlet dagligvarer der, jeg har reist med både buss og t-bane, men jeg har ikke sett James Bond noe sted. Selv ikke på hagesenteret har jeg funnet ham. Hvilket har fått meg til å tro at han muligens bor her under cover. Bilen står forøvrig i en av de gamle garasjene på Bogerud, og da kan det være en tanke at den eies av den eldste James Bond, nemlig Sean Connery? Hvis det ikke bare skulle være dikt og forbannet løgn, da.
Viktigst av alt er det å ha et fancy navn, for det skal liksom fortelle noe om konseptet. Waldemars hage er et godt eksempel som ligger i Waldemar Thranes gate, men hvis du leter etter en hage, må du lete lenge. Waldemars hage er nemlig en gjeng høyblokker på tolv etasjer, og hagen er i hovedsak de små blomsterpottene i vinduskarmene. Trasopptunet er tietasjes blokker, mens et tun visselig er en plass som husene på en gård grupperer seg rundt. Pilestredet Park er det tidligere Rikshospitalet, og det har vel aldri vært mindre park enn det er i dag. Storotunet, der bare navnet er igjen etter at Storo gård ble revet i 1995. Krydderhagen, Gartnerboligen, Ensjølyst og lignende navn er ikke annet enn markedsføringtriks for å skjule at de egentlig selger høyblokker med trange leiligheter. Dikt og forbannet løgn, altså.
Utviklingen kommer sikkert til å fortsette. Snart kommer et prospekt hvor dinosaurer rusler mellom husveggene eller hvor batmobilen står parkert i oppkjørselen. Kanskje Ethan Hunt og Jason Bourne sitter på hver sin balkong og nipper til en cortado? Jeg mener, du kan aldri vite?
4. oktober 2017: Det er for billig å bo i Oslo
Jeg trodde det holdt med inntektsskatt og bompenger, men så vedtok bystyret at vi skal betale eiendomsskatt i tillegg selv om bolig ikke gir eieren betalingsevne. Men så, etter et par år, strammes avgiftsskruen igjen, denne gangen med differensierte bompenger der elbiler slipper unna, og hvor bensin- og dieselbiler får et ekstra påslag fordi de er bensin- eller dieselbiler og hvor dieselbilene får enda et påslag fordi eierne fulgte politikernes råd om å kjøpe dieselbil. Men heller ikke det er nok, så vi har fått en egen avgift for dem som er nødt til å reise i rushtiden. Men heller ikke det er nok, så nå settes spaden i bakken for et femtitalls nye bomstasjoner og når de står ferdige har Oslo blitt en fengselsby. Samme hvor du skal eller hva du skal, må du betale bompenger. Skal du til legen? Vel, det har Oslo en avgift for. På apoteket? Det har Oslo også en avgift for. Ut i marka? Det har Oslo en avgift for. Besøke en gammel tante? Det har Oslo en avgift for. Til gjenbruksstasjonen? Det har Oslo en avgift for. Og du kan være trygg på at disse avgiftene kommer til å øke mer enn prisstigningen.
Men heller ikke dette er nok, nå har byrådet tatt mål av seg til ytterligere en avgift, nemlig å innføre lavutslippssoner. For å gjøre det enkelt, og for å kunne kreve inn penger fra hver eneste en av oss, går forslaget ut på å gjøre hele Oslo om til en eneste diger lavutslippssone. Byrådet har ennå ikke bestemt seg for om den nye avgiften skal innføres, men det ville forbløffe meg om de ikke gjør det når de først har kommet på ideen. Vi kjenner lusa på gangen. Slik forslaget fremstår i media for tiden, viser byrådet seg å stå til stryk hva differensiering angår. I august i år kunne Tysklands største forbund for bilister ADAC (Allgemainer Deutscher Automobil-Club) vise til undersøkelser der enkelte nye dieselbiler slipper ut 240 ganger mer NOx enn andre nye dieselbiler. Det betyr at eierne av de reneste bilene i Oslo må betale opptil 240 ganger så mye for sine utslipp som andre, dersom takstene ikke differensieres. Men differensiering er så vanskelig, derfor er det enkleste ofte det enkleste. Alle skal blø like mye. Og så lenge svaret uansett er skatt, spiller det ingen rolle hva spørsmålet måtte være.
Vi må likevel ikke gi oss her. Det er så mye mer som kan skattlegges, og etter hvert som folk slutter å kjøre bil og utenbys folk ikke gidder å besøke Oslo, må vi finne nye inntektskilder. Vi kan for risikere å mangle penger til å vedlikeholde veiene og da vil det bli naturlig at alle brukere må betale det det koster. Vi kan ikke vente til problemet oppstår, men må innføre avgifter og gebyrer gradvis slik at innbyggerne kan venne seg til å bli flådd.
Syklister må betale det det koster. Sykkelveier er ikke gratis, de skal vedlikeholdes og har fortrinnsrett til å bli brøytet om vinteren. Alle sykler bør følgelig utstyres med et sykkelskilt og en bombrikke som kan registrere hvor mye de bruker gater og sykkelveier. Tatt i betraktning at en sykkel bare har to hjul mens en bil har fire, vil halv pris av bil være et passende gebyr. Vintersykling med piggdekk må skattlegges ytterligere, fordi piggene sliter mer på sykkelveiene og graver opp svevestøv. Vi har allerede piggdekkoblater for bil, så det vil være en smal sak å innføre samme ordning for sykler. Rullestolavhengige og brukere av rullator bør heller ikke slippe unna, for dette er mennesker som krever egne veier og som vil ha dem brøytet om vinteren. At folk sitter i rullestol eller bruker rullator er ikke kommunens skyld. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Så er det fotgjengernes tur, for de vil også fram. Halvparten av hva en syklist må betale kan være en passende pris, eller som ett bilhjul. Gangveier skal bygges, ofte kreves det gangbroer over motorvei eller underganger under tog og bane. Dette koster. Det kan være vanskelig å beregne hvor langt ett menneske går i forhold til et annet, derfor vil en stykkavgift per skopar være rettferdig selv om det slår skjevt ut for kvinner. Imidlertid må joggesko skattlegges hardere, for folk som trener bruker jo langt flere kilometer enn folk som ikke gjør det. Det er bare fantasien som setter grenser, og politikerne har jo allerede oppvist en eventyrlig fantasi når det gjelder avgifter, så dette er en oppgave jeg er trygg på at de vil klare. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Piggsko og brodder er nødvendig om vinteren og sliter mer på fortauene enn sko uten pigger eller brodder. Dessuten skaper også disse svevestøv, og svevestøvet skal bekjempes for enhver pris. Krykker har gjerne en pigg til å felle ut, og denne piggen er ikke bedre enn andre pigger. En pigg er en pigg. At det ofte er eldre som benytter brodder og krykker får så være, de er ikke i etableringsfasen og har langt på vei nedbetalt gjelden sin og tåler godt en skatt eller to eller tre til. Dette er helt i tråd med prinsippet om eiendomsskatt. Men vi kan la det ikke stoppe med dette …
Både fotgjengere, joggere og syklister puster og peser, og når de puster og peser, puster og peser de ut karbondioksid, CO2. FNs klimapanel har slått fast at det er en sammenheng mellom global temperaturøkning og menneskeskapte utslipp av klimagasser, som karbondioksid er én av, i følge Store norske leksikon. Det er helt opplagt at en jogger eller en syklist puster og peser ut store mengder klimagasser, og dette er vi nødt til å få redusert hvis vi ønsker å redde klimaet. En egen CO2-avgift vil være et utmerket verktøy til å få ned utslippene, for det er grunn til å tro at en syklist som sykler mellom Trondheim-Oslo slipper ut like mye karbondioksid som en bilist som kjører samme veien. Følgelig bør syklisten straffes i samme størrelsesorden som bilisten. Karbondioksid er karbondioksid. Vi er rett og slett nødt til å få en slutt på sykling og jogging, men kan tillate langsom gange. Dessuten kan for eksempel sukking koste ekstra, og syting over politikere kan få en egen sats slik at folk slutter å syte over politikere. For ikke snakke om hva byen kan kreve for aktiviteter i sengehalmen. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Naturligvis må de fattigste innbyggerne også ilegges eiendomsskatt, for bystyret har jo vedtatt at betalingsevne er irrelevant. Derfor er det logisk at enhver som ikke kan betale eiendomsskatt må betale eiendomsskatt slik at de som kan betale eiendomsskatt, slipper å betale eiendomsskatt. Om du skjønner?
Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
20. september 2017: 4 foran skjema
Jeg parkerte på parkeringsplassen ved Haraløkka. Opprinnelig et myrtjern mellom mørke granlegger, i dag et åpent idrettsanlegg med fotballbaner og tennisklubb. Jeg løp medsols. Startet med de bratte bakkene opp til og forbi Ulsrudvannet. Påbygningen på det gamle huset ved vannet var stadig like mislykket. Hvor vanskelig kan det være å regne seg frem til samme takvinkel? Badelivet var så vidt i gang, men bare et titalls entusiaster lot seg friste. På toppen over vannet, der turveien knekker nedover, lå det gamle bergkrystall-stedet. Til venstre. Mange med meg hadde hentet råmaterialer til smykker der, men ivrige amatørgeologer har sørget for at det ikke er annet enn et hakk i fjellsiden tilbake. 8 minutter blank. Litt hard start i forhold til den formen jeg var i, så jeg kom nok til å betale senere. Jeg løper alltid hele Korketrekkeren, der veien dreier rundt og går i bru over seg selv, sluntrer aldri unna én meter. Mange joggere tar snarveien, som ble anlagt fordi folk som trener skulle komme fortere frem og således bruke mindre tid på å trene, men jeg holder meg trofast til den veien konsul Heftye i sin tid fikk bygget. Hva er vitsen med snarveier når du trener? I bunnen av bakken møtte Nøklevann meg, en solglitrende innsjø som etter mange års inngjerdet drikkevannskilde, hadde sluppet fri. Det rare er, jeg husker nesten ikke hvordan landskapet så ut den gang et to meter høyt nettinggjerde var markas svar på Berlinmuren. Hasseltrærne i nordenden skulle gi oss høstens nøtter. Like ovenfor pleide jeg å finne vill tysbast om våren, men da måtte jeg være tidlig ute. Den blomstrer på bar kvist, så det er for sent når de første bladene dukker frem på grenene. Ikke langt herfra pleide jeg å finne hvit blåveis. Jeg husket også en gang den første isen ble brutt opp av vind, og hele nordenden av vannet var fylt med isbiter som klirret mot hverandre. Et gigantisk orkester med krystallinstrumenter trollbandt meg i mange minutter. Så var det Merrapina, også en del av konsulens gamle vei, som ble ødelagt da en annen snarvei skulle frem. Hva betyr vel litt kultur hvis man kan spare noen sekunder? Ett sekund her og ett sekund der, det blir fort to sekunder. Jeg slet meg opp bakken, mellom de eldgamle kastanjetrærne. Pulsmåleren viste 178, alarmen pep iltert og jeg passerte grunnmuren på 15 minutter og 4 sekunder. Lå godt an til skjema på 45 minutter blank. Sagfossen pludret forsiktig. Aner ikke hvordan den har fått navnet, for det har aldri vært noen sag der. Bare en isolert vannledning til Sarabråten. Så sent på våren var fossen sjelden noe stort skue. Kom tilbake senere i høst, ropte den. Da skal du få se! Jeg hørte til det engere utvalget av mennesker som har badet i Sagdammen, en kjølig fornøyelse, uansett tid på året. Langsomt stigende slette. Utsikt og stup til høyre. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg skal skrive en kriminalroman noen gang, skal den begynne med et drap akkurat her. Det første offeret, som jeg allerede vet hvem vil bli, skal dyttes utfor og knuses mot steinene ved foten av klippen. Hodet hans skal knekkes som et egg, og hjernemassen renne utover. Jeg har en god idé, men må få tid til å skrive. Jeg må finne min egen stil. Veien stupte ned mot vannet igjen, akkurat i den skråningen som er full av liljekonvall på forsommeren. Og like før bakken flatet ut, hørte jeg tunge skritt til høyre. Jeg stoppet og sto ansikt til ansikt med en elg. Tre meter fra meg, kanskje fire. Den så på meg. Jaså, er det den karen som er ute og løper? Ja, på en måte. På en annen måte ikke. Litt vanskelig å forklare en elg hvordan det hang sammen. Jeg ville nødig fremstå som schizofren for skogens konge. Elgen bøyde seg ned, tok en mulefull blader fra en ung rogn, og knasket tankefullt. Har du det så travelt, da? Jeg stoppet pulsklokken. Nei, ikke nå lenger, kan godt slå av en prat. Den gomlet videre. Tenksomt. Gode blader? spurte jeg. Jeg mener, hva sier man til en elg? Det blir en varm høst, sa den. Bekymringsfullt. Noe skjer, skjønner du? Hm, sa jeg. Global oppvarming? Kall det hva du vil, sa skogens konge, og forsynte seg med nok en mulefull. Jeg forsøkte å snakke om noe annet: Du har fått bevere som naboer, har jeg lagt merke til? Ja, de beverne, de beverne. Gnager og gnager natten lang. Før kunne jeg ligge ved vannkanten og sove, men gnagingen holder meg våken. Nå har jeg funnet en plass oppe ved bekken, like ovenfor fossen, fint der også. Utsikt over vannet. Pludring i bekken er like søvndyssende som bølgeskvulp. Jeg så deg forresten da du løp over Slettfjell i fjor vår. Sier du det, da husker du godt? sa jeg. Elger glemmer aldri, sa elgen. Jeg rev opp litt ferskt gress og rakte til den. Liker du sånt gress, spurte elgen mens den rynket på mulen. Nei, men jeg tenkte du gjorde? Elgen svarte ikke, så seg litt rundt, og begynte å rusle mot vannkanten. Halvveis snudde den, og sa: Jeg kan ikke fordra syklister, glorete klovner. Hyggelig å hilse på deg, vi snakkes! Ha det, sa jeg. Jeg fortsatte på runden og var ikke kommet mer enn et par hundre meter da en flokk ville kamikazesyklister ikledt menighetens klovnedrakter passerte i vill fart. Stillheten returnerte, støvet la seg pent på grusveien igjen og den monotone lyden fra joggeskoene mine slo taktfast rytmen. 9 minutter siden forrige passering, det gikk litt saktere. Litt, ikke mye. 45 minutter var fortsatt innen rekkevidde. Jeg målte alltid passeringene på bakketopper, det ga motivasjon til å gi på litt ekstra over kulen. Pulsmåleren viste 173. For høyt, jeg måtte ta det litt roligere. Måtte ikke få for mye melkesyre i beina før det siste strekket. Ned bakken, til venstre lå den gamle dammen, og til høyre en leirplass som vanligvis var opptatt. Der kunne man brenne bål og nyte solnedgangen. Antagelig den beste leirplassen rundt hele vannet. Bremsrud. Her har jeg møtt rådyr et par ganger, det hogges mye gran her og de mange løvtreskuddene som vokser opp er god mat for rådyr. Jeg har flere venner blant rådyrene, men så ingen av dem denne kvelden. Kattisa neste. Å løpe øst-vest i denne delen av marka, gir fin intervalltrening. Opp. Ned. Opp. Ned. Passering 36 minutter, 12 sekunder. Knappe ni minutter igjen etter skjema. Det kunne gå. Ned til Rustadsaga, de har god gjærbakst der. Særlig bollene med melis er gode. Markas antagelig beste solvegg. Geiter beitet på nordsiden. Skiltet som takket nei til mat fra fremmede var falmet, men lot seg lese med en viss velvillighet. Jeg kunne høre hestene skrape i stallen nede ved bekken. Nærmet det seg foringstid? Når spiser en hest egentlig middag? Det er mye jeg ikke vet om hester, tenkte jeg. Så, morderbakken. Det bratteste veistykket i hele Østmarka. Jeg nådde toppen med blodsmak helt ut i ørene. Puls 182. Klokken pep astmatisk. Fire minutter igjen på skjema. Den siste kilometeren hadde jeg tanke bare for klokken. Startet spurten i det jeg rundet bommen. Klokken stoppet på 44 minutter og 56 sekunder. Fire sekunder foran skjema i mål. Jeg hev etter pusten. En god treningsøkt. Godt å kjenne friheten igjen. Svetten silte, og som vanlig samlet myggen seg om meg. Jeg har en attraktiv blodtype og kom hjem med fem myggestikk.
6. september 2017: Midlertidighetenes by
Ulempen med permanente løsninger er at da er jobben gjort og de ansvarlige blir nødt til å finne på noe annet å gjøre. Kanskje de i noen tilfeller vil bli overflødige og da er det jo lite fristende å gjøre jobben ferdig.
Mellom Teisen og Ulven ble det satt opp en midlertidig gangbro i 1985. Det har blitt mer enn 32 år siden nå og de første småungene som krysset broen den gangen har for lengst blitt foreldre. Det ligger i begrepet at midlertidige løsninger ikke er optimale eller at de han svakheter, men ettersom midlertidighet i utgangspunkt er ment å være kortvarig, skal vi liksom klare å leve med det. Bare ikke i Oslo. Her er «midlertidig» synonymt med «permanent.»
Den midlertidige gangbroen er gjennomsiktig, det vil si at noen tynne rister er det eneste som skiller deg fra monstertrafikken på motorveien. Rett under føttene dine dundrer trailerne av gårde, og hvis du legger til hundre desibel til bildet, får du et lite inntrykk av hvordan det er å gå over. Legg til at ribbene er knivskarpe, slik at den som er dum nok til å snuble her blir blodig merket for livet. Mange hundeeiere bærer dyrene sine over for at potene ikke skal skjæres opp. Men Statens veivesen er fornøyd, for snøen går rett gjennom ribbene og de slipper å brøyte broen. Sånt sett hadde det vært enda enklere å ikke ha noen gangbro her i det hele tatt!
Men nå skal broen visstnok byttes ut. Ikke med en permanent løsning, men med en ny, midlertidig gangbro. Så da kan vi regne med at denne blir stående minst like lenge og at en permanent bro kanskje kan påbegynnes i år 2050. Det betyr i tilfelle at vi har hatt midlertidig løsning i rundt 70 år. Med mindre det kommer en midlertidig erstatning for den midlertidige erstatningen for den midlertidige broen, altså.
Gangbroen er ikke det eneste eksemplet. Vi trenger bare smette innom brakkebarnehagen i Teisenparken som har stått der midlertidig i 10 år. Som du skjønner, det kommer til å gå enda flere tiår før en permanent barnehage vil se dagens lys her og at flere generasjoner skal vokse opp i midlertidige brakker.
Vi har lang erfaring med midlertidige brakker på Teisen og Fjellhus. I 1952 ble det satt opp midlertidige brakker på Bryn skole, og de ble ikke revet før etter 46 år. Det var først med Reform-97 at svineriet ble erstattet av en permanent bygning. Brakkene var så ille at ungene ikke orket å gå på toalettet der, men gikk hjem i stedet. Dessverre var storefri den eneste pausen som var lang nok til at de rakk tilbake til skolen i tide, så de hadde bare én mulighet til å gå på do i løpet av hele skoledagen. Innelufta var råtten fordi vinduene kunne ikke åpnes, men heldigvis blåste det gjennom veggene så de fikk frisk luft den veien. Vinduene var dekket av veritable isbreer om vinteren og på gulvet i korridorene lå det skøyteis. Det var mange unger som ikke fikk oppleve særlig annen barneskole enn dette. Vi rakk vel aldri takke rette midlertidighetsansvarlige i kommunen, så jeg håper det er greit at jeg gjør det her og nå på vegne av de mange hundre ungene som fikk sitt første møte med det offentlige her.
Nå vil kommunen bygge midlertidige brakker på Bryn skole igjen og til de som mener det er en god idé, vil jeg anbefale å lese det forrige avsnittet på nytt. De nye, midlertidige brakkene er tenkt å stå der ballbingen ligger nå, som om ungene ikke trenger ballbingen lenger! Som om de har sluttet å spille fotball! Her fikk området omsider et permanent anlegg for uorganisert aktivitet, og så vil kommunen rive det etter snaue 17 år? Alvorlig snakket, hvis ballbingen hadde vært midlertidig, så ville den jo i det miste ha fått leve i 30 år til! Dette betyr at i praksis at permanente anlegg i kommunen har kortere levetid enn midlertidige. Det er vel bare Utdanningsetaten som forstår denne logikken. Dessuten, med et begrenset fritidstilbud er det neppe noen som ønsker at ungene skal ta den kjappe veien ned til sentrum?
Bryn skole er stappfull av elever og det er tvingende nødvendig å utvide skolens kapasitet. Å spise av det eneste idrettsanlegget som finnes i området må i tilfelle skyldes en annen midlertidighet; sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Det er direkte frekt av Utdanningsetaten å forgripe seg på ungenes oppvekstsvilkår når det faktisk er Utdanningsetaten selv som er skyld i miseren. Vi er mange hundre foreldre som husker at vi protesterte høylytt mot den knøttlille gymsalen som ble bygget i 1999 og som nå altså er for liten til å samle hele skolen i allmøter og fellesarrangementer. Vi ble ikke hørt, men så kan det virke som om sunn fornuft har blitt mangelvare. Etaten skulle spare et par millioner kroner den gangen og bygget en ny gymsal som ikke var særlig større enn den gamle. Resultatet ser vi nå, etter knappe 17 år vil etaten igjen innføre midlertidighet og vi vet alle hva det betyr. De kommer til å bli stående like lenge som de forrige brakkene, og det blir det ingen ny ballbinge der den gamle stod før i 2063. Tidligst.
Bryn skole trenger ikke flere midlertidige løsninger. Bryn skole trenger en permanent løsning, og det kan etaten bare få til ved å rive den nye gymsalen som de i utgangspunktet aldri burde ha bygget. En flerbrukshall slik Bøler og Grefsen skoler har, med klasserom i annen etasje, er den eneste fornuftige løsningen og den kan etaten like gjerne sørge for først som sist.
Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye midlertidig det finnes i Oslo kommune, men du kan sikkert gange Bryn skole med 100. Og så kan du gange det igjen med noen titalls millioner kroner, og dermed har prisen for midlertidigheten kommet opp i milliardbeløp. Det er, som nevnt innledningsvis, fordi kommunen har altfor god råd. Eller kanskje sløsingen rett og slett skyldes manglende forståelse og respekt for pengenes verdi? Kanskje vi skal ta kantinebudsjettet til Utdanningsetaten og la de ansatte smøre matpakke i stedet? Vil de forstå det da?
Det handler om våre felles penger. De som forvalter dem, får vær så god å bruke dem med fornuft!