12. desember 2018: Fred på jord

Vi nærmer oss jul og nyttår for full maskin og like sikkert som at julegrøten er fri for mandler, er det at nyttårsforsettene proklameres i alle himmelretninger. Vi bommet i 2018, men i 2019 skal alt bli så mye bedre. Ja, det tror vi i hvert fall, men i 2020 vil vi vite at det stemte ikke denne gangen, heller.

Bildet med snø på pyramidene i Egypt gikk sin seiersgang kloden rundt for noen år siden, men har i etterkant vist seg å være bare et effektfilter brukt på Instagram. Faksimilen illustrerer likevel poenget.

Et vanlig og meget fromt ønske er fred på jord, noe det er vanskelig å si seg uenig i. De aller fleste ønsker å leve i fred og fordragelighet, men dessverre er det noen som er av motsatt oppfatning. Vi mangler ikke konflikter rundt omkring i verden, og det skyldes først og fremst at noen vil ha det sånn. De er riktignok i overveldende mindretall, men de besitter makt, vanligvis på grunn av korrupsjon i en eller annen sammenheng. Syria og Irak, for eksempel, der hundretusener har blitt drept og mange millioner forflyttet. Eller Jemen, der hungersnøden herjer det fattigste landet i den arabiske verden og flere millioner har måttet flykte fra sine hjem. Eller Sør-Sudan der millioner er rammet av livstruende sult. Eller de evinnelige sammenstøtene mellom Israel og Palestina. Vi mangler ikke terrororganisasjoner heller, som Al-Quida, Boko Haram, Den islamske staten. Listen kan bli lang som et vondt år, og samme hvor mye fornuftige mennesker mener at fredelige løsninger er den eneste farbare veien ut av uføret, kommer ikke disse konfliktene til å gå over av seg selv. De kommer heller ikke til å gå over fordi FN mener det er en god idé, for denne slåssingen har folk holdt på med i generasjoner. Det er den virkeligheten de kjenner. Konfliktene kommer bare til å gå over fordi det blir den eneste muligheten, og der blir når de treffes av en helt annen virkelighet. Les hele innlegget...

28. november 2018: Latskap er roten til alle dårlige overskrifter

Jeg har oppriktig hevdet at latskap er en av de beste egenskapene hos oss mennesker. Ja, jeg har til og med sagt at latskap er den viktigste drivkraften til mennesket, selv om mange tror det er noe helt annet. Det er latskap som har brakt oss ut av hulene og dit vi er i dag.

Kikk deg bare rundt, og se på alle oppfinnelsene rundt deg; vaskemaskin, tørketrommel, miksmaster, automatgir, fjernkontroll, portåpner, digitalkamera, komfyr, kaffetrakter – de er alle funnet opp for å gjøre livet enklere og arbeidsoppgavene lettere. Og antagelig begynte det med hjulet. Det er dette jeg mener med at latskapen er en av de beste egenskapene vi har, fordi den setter oss i stand til å finne fram til nye løsninger og å utnytte ressursene bedre. Latskap er vår sivilisasjons viktigste forsvar mot stagnasjon. Les hele innlegget...

14. november 2018: Du skal være bra frisk for å være syk

I forrige Onsdagspihls tillot jeg meg å påpeke Renovasjonsetatens manglende interesse for kundene sine, og denne gangen skal det gå ut over Aker Sykehus. Det vil si, det skal ikke gå ut over de ansatte, for dem er det all grunn til å være fornøyd med. Jeg har selv vært pasient på Aker og ble så fornøyd med oppholdet at jeg like gjerne skrev en bok med utgangspunkt i nettopp de dagene.

Boken fikk tittelen «Mannen som ikke ville hjem» og handler om en mann som blir lagt inn på sykehus etter en trafikkulykke. På ortopedisk avdeling får han det så bra at han vil bli værende, noe som ikke akkurat er i tråd med vanlig praksis, for å si det sånn. Derfor utsetter han seg for ulike hendelser som gjør at han likevel ikke kan sendes hjem, og til alt overmål oppdager han et lite samfunn som mystisk nok lever i den dypeste hemmelighet på et av loftene. Boken ble som første norske roman noen sinne presentert på filmfestivalen i Berlin. Den er allerede utgitt på tsjekkisk og tysk og er på vei ut til lesere i Finland og Danmark. Så nei, sykepleierne og alle de andre ansatte skal ikke få annet enn panegyriske hyllester fra min hånd. Les hele innlegget...

17. oktober 2018: Dronning Elizabeth 2. og jeg

I dag er det for mye av alt. For mye reklame. For mye spam. For mange tannkremer. For mange realityserier. Men mest av alt er det for mange biler. Reklame er lett å bli kvitt og fjernsynet trenger vi ikke skru på, men bilene står nå en gang der, det være seg i kø, i sykkelfelt eller på fortau. For oss som vokste opp på den tiden bilrasjoneringen ble opphevet, er det på en måte underlig å oppleve at bilen har blitt like uønsket som den en gang var velkommen.

Her er jeg sammen med Blondie, en Welch Corgi Cardigan.

På sekstitallet sto Corgi Toys-biler alltid øverst på ønskelisten, og av de jeg husker at jeg hadde i lekekassen var en James Bond-versjon av Aston Martin DB5, en Cadillac Superior ambulanse med blålys, en Mercedes 600 Pullman med vindusviskere som virket og en Mini Cooper-S i Rallye Monte Carlo-utgave. Corgi Toys-bilene var mer forseggjort enn konkurrenten Dinky Toys, og hadde blant annet plast i vinduene, der dinkybilene var uten. Les hele innlegget...

3. oktober 2018: Legg ned 76-bussen!

«Legge ned 76-bussen hos oss?» sa Michele, lederen i Fjellhus hageby vel, vantro da jeg snakket med ham over hagegjerdet. «Har du fått deg en pils for mye? Nå som vi har kjempet som løver i to år for å få bussen tilbake, så vil du legge den ned? Har du blitt sprø? Det kommer til å bli skuddpremie på deg!»

Foto: EasyMiile

Jeg må medgi at tanken umiddelbart virker søkt, men den har sine grunner. Det var ikke akkurat en suksess da Ruter la ned bussen gjennom Fjellhus, Teisen og Ulven, og det hjalp ikke at de gjorde det den 1. april. I begynnelsen trodde de fleste av oss at det var en dårlig aprilspøk, men det viste seg å være ramme alvor. Lederen i velforeningen hadde helt rett da han sa at vi kjempet som løver for å få bussen tilbake. Det resulterte i et utall møter med beslutningstakere og -påvirkere, en underskriftskampanje som på tolv minutter samlet over ett tusen underskrifter og at Fjellhus hageby vel arrangerte en «buss-for-buss-aksjon» der en av Ruters egne busser (!) ble leid inn for å kjøre folk gratis til skole, t-bane og kjøpesenter. Saken fikk stor medieomtale, men Ruter lot seg ikke rikke. Les hele innlegget...

19. september 2018: Hva sier reven?

De av dere som har fulgt Onsdagspihlsen siden begynnelsen for fem år siden har fått med dere noen kronikker om mitt forhold til katter, og noen om mitt forhold til fuglene i plommetreet. I dag skal det handle om dyrenes språk. Om kattespråk. Om hønsespråk og om froskespråk. Reven har fått plass i overskriften fordi den gjør deg mer nysgjerrig på teksten enn om det hadde stått «grisen.» Derfor er det bilde av en gris, for hva kan den ha med reven å gjøre? La meg begynne med frosken. Les hele innlegget...

5. september 2018: Sinkhvitt, Sputnik, gin & tonic

De av oss som reiste med trikk i retning Oppsal og senere Bøler, vil garantert huske tegnbygningen til Den norske Zinkhvidtfabrik som lå ved Alnaelven, litt nord for Bryn stasjon. Utsikten fra trikkevinduet og senere t-banevinduet var formidabel mellom Hellerud og Brynseng, særlig på tur nedover.

Den norske Zinkhvidtfabrik nederst til venstre, Bryn teglverk til høyre. I horisonten skimtes konturene til Teisen skole og Østre Aker kirke. Bildet er utlånt fra Østensjø historielag.

Da Bryn jernbanestasjon ble åpnet i 1858, fire år etter åpningen av hovedbanen, ble Bryn snart et naturlig et etableringssted for ny industri. Gründeren Marius Gjersøe etablerte The Norwegian Electric White Lead Co Ltd i 1891. Han døde i 1934. I 1893 skal fabrikken ha blitt overtatt av tønsbergrederen Hans Julius Gjersøe (1861-1928) og gitt navnet Christiania Blyhvidtfabrik. Marius Gjersøe ble da ansatt som disponent for fabrikken.
Hans Julius Gjersøe var gift med Olette Amalie Andersdatter (1856-1941) uten at hun så vidt vites hadde noe med fabrikken å gjøre. De fikk tilsammen åtte barn, sju gutter og én jente, så det er mulig hun hadde hende fulle på hjemmebane. Les hele innlegget...

22. august 2018: Etter 800 år er allting glemt

Jeg var neppe den eneste som sto i sofaen og skrek høyt da Karsten Warholm feide inn til gull på 400 meter hekk under friidretts-EM i Berlin. Jeg var heller neppe den eneste som hoppet på gulvet og skrek høyt da Jakob Ingebrigtsen suste inn til gjeveste medalje på 1500 meter.

Men jeg håper ikke jeg var den eneste som gremmet meg dypt inn i sjelen da gutta fikk en såkalt spesialkonstruert vikinghjelm på hodet fra en av tilskuerne. En vikinghjelm i aller billigste plast med horn der spesialkonstruksjonen besto i et litt skjevt påklistret norsk flagg. En vikinghjelm til en utsalgspris på snaut femti kroner. Utenlandske medier elsket stuntet. «The Viking,» kalte flere av journalistene Karsten Warholm. Men denne vikinghjelmen er vi nødt til å snakke om. Det er faktisk ikke greit. Ikke i det hele tatt. Vi er rett og slett nødt til å slutte med vikinghjelmer i alle sammenhenger, én gang for alle. Les hele innlegget...

8. august 2018: Verden gikk visst ikke under likevel

I følge en lang rekke profetier skulle verden gå under fredag 27. juli i år. Blodmånen skulle, i følge endel folk, være bevis for at den ytterste dag var kommet. Enden var ikke bare nær, den skulle komme klokken 21.30. I Norge, altså. I New Zealand fikk de 11 timer mer på seg før katastrofen skulle inntreffe.

Personlig tok jeg verdens undergang med stor ro, for jeg har vært med på verdens undergang tidligere. Den første gangen jeg var med på en slik katastrofe, var ved årsskiftet 1973 og 1974, da jordkloden skulle seile gjennom halen til Komet Kohoutek. Kometen ble først oppdaget 7. mars 1973 av den tsjekkiske astronomen Luboš Kohoutek, og tradisjon tro fikk den navn etter finneren, nærmest som en slags belønning. Det dramatiske med denne kometen, var at den kom praktisk talt uanmeldt. Den hadde riktignok besøkt Jorden før, men det var for 75 000 år siden, så de fleste av oss hadde glemt det. David Berg, leder for en bevegelse fra hippietiden som het Children of God, spådde at verden sto foran en voldsom dommedag, og det var med en viss spenning vi gikk inn i de dagene planeten vår passerte gjennom komethalen. Medlemmene antok bibelske navn, flyttet inn i kollektiver og underkastet seg sine ledere. Det eneste som skjedde, var at Children of God skiftet navn til The Family etterpå. Og med 75 000 år før Komet Kohoutek besøker oss neste gang, har vi sikkert glemt alt om den og så begynner dommedagsballadene på nytt. Les hele innlegget...

4. juli 2018: Stedsnavnet skjemmer ingen

Jeg tror nordmenns eventyrtrang er oppskrytt. Vi er egentlig trygghetsorienterte mennesker og kampen mot isbjørner på bare never er noe vi brasker oss med. Når det kommer til stykket, foretrekker vi å overnatte i Danmark. Annen forklaring har jeg ikke på det faktum at nordmenn er det folk som overnatter suverent mest i Danmark per capita. Bortsett fra danskene selv, altså.

Som forholdsvis erfaren Danmarksfarer har jeg utviklet en fremgangsmåte der vi nordmenn kan få i både pose og sekk. Der vi kan leve ut opplevelsestrangen innenfor trygge og sikre rammer og samtidig føle oss litt gær’ne, men likevel vite at det kommer til å gå bra til slutt. Litt sånn som i amerikanske filmer. Denne metoden går i all enkelhet ut på å oppsøke et sted med et snodig navn. Det vrimler nemlig av steder med snodige navn. Ikke det at de nødvendigvis er så snodige på dansk, men de blir det på norsk fordi norsk og dansk er så like, men også så forskjellige språk. Derfor oppstår det morsomme misforståelser eller rare dobbeltbetydninger. Les hele innlegget...