9. august 2023: Helgener og stokkebåter

En dag i sommer begynte jeg å interessere meg for kommunevåpen. Jeg vet ikke hvorfor, det kan være fordi det regnet, eller det ha vært for noe ganske annet. Det som er sikkert, er at jeg lurte på hvordan det kan ha seg at kommunevåpen i Norge har blitt som de har. Jeg tror svaret er at de er vedtatt av kompromissøkende politikere, og ikke av mennesker med kompetanse på grafisk design. Et godt kompromiss gjør som kjent alle parter like sure, men heller det.

Vi på østkanten som holder en knapp på Vålerenga i fotball, må naturligvis ha en mening om kommunevåpenet til Lillestrøm kommune, for de har den fotballklubben vi elsker å hate. Det viser tre stokkebåter, og én av dem er den såkalte Sørumbåten. Glåma har vært brukt som transportåre så lenge det har bodd folk der, og i påsken 1993 ble det gjort et sensasjonelt funn ved utløpet til sideelva Rømua, noen kilometer nord for Fetsund. En uthult tømmerstokk stakk opp av mudderet, og ikke noe tydet på at det var noe spesielt med funnet. Fagfolk dro likevel på befaring til funnstedet og rutinemessig ble det tatt en karbondatering av båten for å bestemme alderen. Forbauselsen var mildt sagt stor da det viste seg at treet båten var laget av, ble felt om lag år 170 fvt. Båten var nesten tusen år eldre enn Osebergskipet og norgeshistorien måtte skrives om! Originalbåten finnes på Norsk Maritimt Museum på Bygdøy, men en kopi ligger ved Fetsund lenser og den kan du beskue hele sommerhalvåret. Om vinteren senkes den ned i Glåma av bevaringsmessige hensyn. Les hele innlegget...

5. juli 2023: Binderssteinen og andre turistmagneter

Det har unektelig blitt sommer i år også, og Onsdagspihlsen er sikkert ikke den eneste som skal ha litt velfortjent ferie. Valutakursene har gått feil vei for oss i Norge, en dansk krone koster halvannen og en kanelsnegle tømmer lommeboka for mer enn den smaker. Derfor er det mange som velger å tilbringe ferien i gamlelandet i år, og det kommer sikkert til å bli populært hos den hjemlige turistnæringen.

Vanligvis har vi det altfor travelt når vi skal et eller annet. Se bare når vi skal ombord på bussen eller t-banen, det er om å gjøre å komme først, for det er kamp om sitteplassene. Det samme når vi skal av igjen, da dytter vi gjerne til hverandre i døråpningen for å komme ett tidels sekund fortere av, og vi løper i sikk-sakk opp- og nedover rulletrappene. Denne oppførselen tar vi ofte med oss ut i trafikken, vi slipper ingen fram, vikeplikten og fartsgrensene er det ikke så farlig med, for vi kan fort bli fire-fem meter forsinket og det vil være en katastrofe. Derfor er min oppfordring denne sommeren å roe ned, slappe av og kule egget. Det er mye å vinne på å sette ned farten se etter de små tingene. Les hele innlegget...

21. juni 2023: Teisenveien – over 30 år med kommunal unnfallenhet

I disse dager er det startet en kampanje på minsak.no der temaet er behovet for ytterligere fartsdempende tiltak i Teisenveien. Hundrevis av myke trafikanter ferdes langs veien, men trafikken er tett og tung og holder høy fart. Det er umulig å føle seg trygg hvis du ikke sitter i et rullende stålbur. Bekymringen er stor hos foreldre, barnehage og skole, og Teisenveien er åpenbart altfor attraktiv til gjennomkjøring. Kampanjen på minsak.no viser engasjementet blant folk, men sannheten er at Teisenveien har gått for lut og kaldt vann siden 1991. Kommunen har fått utallige innspill og forslag fra beboerne, men har valgt å ignorere dem. Les hele innlegget...

7. juni 2023: Hva skal Groruddalen leve av når oljen tar slutt?

Jeg har stundom lurt på hva vi skal leve av i Groruddalen etter oljen. Slik oljepengene spruter opp av bakken i Groruddalen, er det grunn til å være bekymret for hva vi skal leve av når kilden begynner å tørke inn og det blir kamp om kronene. I begynnelsen vil vi bli nødt til å prioritere, for alle kan ikke få alt de peker på slik de gjør i dag.

Har ungene lyst til å skrive bilnummer, er Groruddalen førstevalget. Men kan vi leve av det?

Heldigvis viser det seg at Groruddalen har en rekke ressurser som kan utnyttes i framtiden, men som det kanskje kan være smart å begynne å planlegge allerede nå. Kanskje vi bør opprette et ressurskontor i dalen, som skal ha ansvaret for at ressursene og mulighetene brukes på beste mulige måte, og til fordel for innbyggerne. Groruddalen for framtiden, kan det for eksempel hete. Les hele innlegget...

24. mai 2023: Himmelen har fått ny redaktør

En vinterdag i 2013 ringte telefonen min, og en stemme forklarte at det var Hjalmar Kielland i den andre enden. Jeg visste selvfølgelig hvem han var, for jeg hadde abonnert på avisen i årevis, fått omtale fra området og hadde til og med skrevet et par refleksjoner på oppfordring. Dette gangen lurte han på om jeg kunne tenke meg å skrive fast for avisen? Om jeg ville ha en egen helside annenhver onsdag der jeg kunne skrive litt om ditt og litt om datt? En slags kronikk? Og hvis det fungerte ut året kunne jeg få fortsette? Om jeg kunne tenke på det? Les hele innlegget...

10. mai 2023: Vi som støtter Russlands krig

Da jeg ruslet rundt i dagligvarebutikken på jakt etter pålegg, falt mine øyne på russisk rekesalat fra Delikat. Jeg husker godt utbruddet av krigen i Ukraina 24. februar 2022, den samme dagen ruslet jeg rundt i dagligvarebutikken på jakt etter pålegg, og øynene mine falt på russisk rekesalat fra Delikat. Jeg tenkte da at russisk rekesalat skal jeg aldri kjøpe igjen og etter hvert forsvant den heldigvis ut av hyllene. Jeg har ikke savnet russisk rekesalat, men nå har den jaggu dukket opp igjen.
Les hele innlegget...

26. april 2023: Influenser, du liksom

For ikke så veldig lenge siden var det moderne å være blogger, for da var de innovative, kreative og følte at de hadde noe viktig å bidra med i verden. Noen bloggere blogget om verdenssituasjonen og de utfordringer kloden står overfor, mens andre blogget om personlige problemer. Problemet til bloggerne, var at det etter hvert bare var dem selv som leste bloggen, eller et par bloggvenner som leste hverandres blogger. Etter et års tid ble bloggen nedlagt, de var gått lei av å blogge og av at andre absolutt skulle være uenige med dem og kommentere det de blogget om. Les hele innlegget...

12. april 2023: Hvorfor må Furuset få alt?

Møteplassen på Teisen, en telefonkiosk med plass til tre gode venner. Litt trekkfullt. Ta med egen kaffe.

Det snakkes så mye om økende ulikheter i samfunnet og at vi må utjevne forskjellene i større grad enn vi klarer. Arbeiderpartiet sier at «økende ulikhet er grunnleggende urettferdig og kan bidra til å undergrave det norske samfunnets største fortrinn: et velorganisert og tillitsbasert samfunn med like muligheter for alle». Det er, som kjent, ofte forskjell på liv og lære.

Den gangen Norge var gode i fotball og deltok i EM, fikk Norges fotballforbund en bunke penger som skulle brukes til å anlegge kunstgressbaner i Groruddalen. Bydelsutvalget fant ingen grunn til å melde Brynbanen på konkurransen om pengene, så hadde det ikke vært for at beboerne var bedre til å kjenne sin besøkelsestid, hadde vi hatt den gamle grusbanen ennå. Sandstorm i solskinn og ti centimeter vann i regnvær.
Les hele innlegget...

23. mars 2023: Nei til skytebane i Gjelleråsmarka!

Det er ikke sikkert så mange har tenkt over det, men Oslo og Groruddalen har en bølle av en nabo i Lillestrøm kommune. De planlegger å anlegge en skytebane på Lahaugmoen, et monster der det skal bli tillatt å skyte året rundt, nesten døgnet rundt. Og ettersom de neppe skyter med lyddempere på geværmunningene, kan skudd bli den vanligste lyden du vil høre i Gjelleråsmarka. To tusen skudd i døgnet, fra ni om morgenen til ni om kvelden, hvis ikke galskapen blir stoppet. Mer enn ett skudd hvert 20. sekund. Les hele innlegget...

15. mars 2023: Om bøtter og fingerbøl

Jeg har et par svake minner fra barndommen, der jeg holdt meg fast etter beste evne på en sportsvogn mens lillebroren min fikk sitte. Vanligvis måtte jeg gå, men det var naturligvis grenser for hvor langt en treåring orket å gå på egne, korte bein. Den hyppigste årsaken til at jeg måtte stå på bakakselen til barnevogna, var at vi ikke kom inn på trikken. Det var ikke plass.

Jeg vet det kan høres ut som fantasy i dag, men da jeg vokste opp på Oppsal og vi skulle reise med gullfisken for å besøke min oldemor på Smestad gård på den andre siden av byen, var det kun tillatt med to barnevogner om bord i trikken. Hvilket jo var mildt sagt et råttent dårlig tilbud, tatt i betraktning av at det var flyttet inn fire tusen barnefamilier på Oppsal. Klart det måtte bli trangt om saligheten. Trikken gikk hvert kvarter og om vi ikke kom med den første, var det heller ikke sikkert vi kom med den neste. Eller den etter der. Det kom helt an på hvor mange mødre med barnevogner som skulle ut å reise, for reise måtte vi. Helsestasjonen på Oppsal lå øverst på Teisen den gangen, barnelegen holdt til på Etterstad og frysehuset, der vi hadde den beskjedne fryseboksen vår, lå på Brynseng. Les hele innlegget...