I det siste har avisene vært proppet med artikler om hyttebygging. Det skal visstnok finnes nær 450 000 hytter i landet vårt, og antallet stiger fortere enn strømprisene. Utviklingen liker regjeringen dårlig, og vil gjøre det vanskeligere for kommunene å bygge ut nye hyttefelt. Heller fortette eksisterende områder framfor å rasere urørt natur. Presset og slitasjen på sårbare områder er ikke bærekraftig. Ingen trær vokser til himmels, og det gjør ikke hyttebyggingen heller, selv om mange politikere oppfører seg som om natur er en uuttømmelig ressurs.
Kategori: Onsdagspihlsen 2024
19. juni 2024: Den irske pub
Ferien står snart for døren og muligheten til å bli fagperson på irske puber åpner seg. Det er ikke tilstrekkelig å ha tatt en halvliter på The Dubliner nede i sentrum og overvært en fotballkamp på storskjerm. De spiller riktignok fotball i Irland, men nasjonalsporten heter hurling, utføres med lærball med kjerne av kork (slithar) og balltre av ask (caymen), og kan minne om en blanding av landhockey og rugby. For uinnvidde ser det ut som om hurling har én regel: Nemlig at det ikke finnes regler. Det har hendt at spillere er utvist før kampen. Deltakerne har få, eller ingen, fortenner. Hurling er verdens hardeste og raskeste ballspill. Finalen spilles på Croke Park i Dublin i begynnelsen av september. Kvinner kan også spille hurling, men da heter det camogie. Hvis du husker stemningen i gatene etter at Norge slo Brasil 2-1 i fotball-VM, har du en pekepinn på hvordan stemningen er i Irland når det drar seg mot hurlingfinale. Hadde det ikke vært for at fjernsynet tror fotball er alt her i verden, kunne vi fått se hurlingfinalen. Jeg mener, Irland er ikke lenger unna enn at vi bør ha kjennskap til folket som bor der.
5. juni 2024: Opp av skuffen?
På Høyenhall skole er støyen så utålelig at de ikke kan ha vinduene åpne, selv på de aller varmeste dagene er de lukket og mangelen på oksygen er til å ta og føle på. Elevenes konsentrasjonsevne synker som en stein og læringsutbyttet blir deretter.

Manglerudtunnelen vil gi minst 50 000 innbyggere i Oslo bedre luft, mindre støy og tryggere skolevei. I over tretti år har Bryn miljøforum langs E6 Oslo Øst kjempet for prosjektet, som har hatt navn «Operasjon Solside» fordi det er her kveldssola skinner. Underveis har statsråder, politikere, byråder, ordførere og byråkrater blitt invitert til å ta problemet i øyensyn, og vi har møtt forståelse og alle slags motargumenter. Statens vegvesen står for det mest originale, da en saksbehandler i et tidlig møte uttrykte sin motstand fordi «bilistene hadde krav på dagslys». I slike situasjoner kjentes det tungt å kjempe for en sak, for vi kunne ikke ta hodet til vedkommende og dunke det i bordet – selv om lysten var der. Men hvis bilistene skal ha krav på godene, bør de også ha krav på ulempene, for eksempel støy. De burde kjøre med alle vinduene åpne, slik at støyen kommer inn i bilen? Eller hva? Det ville ikke vært annet enn rettferdig. Heldigvis har diskusjonen bare hatt få avsporinger av denne typen.
22. mai 2022: Chickelacke, bummelacke, jazz bom bø!
Russetiden er ikke hva den var, så vidt jeg har skjønt – men det har den visst aldri vært. Det var den heller ikke det året jeg var russ, i 1974. Året før hadde den tradisjonelle russeturen gått til Kongens by, til København med danskebåten, slik russeturene lenge hadde hatt for vane. Akkurat året før det skulle bli min tur, hadde russen blamert seg så kraftig i København at byen erklærte dem for uønsket i all framtid. København klarte seg utmerket godt uten norsk russ.

Det er klart at det ikke var noen genistrek å male barter på Den lille havfruen på Langeline, bade i Gefionspringvannet ved enden av Amaliegade eller i Storkespringvannet på Høibro Plads, og det var i hvert fall ingen genistrek å drite (bokstavelig talt) i Nyhavn eller å spy på Kongens Nytorv. Det er lett å forstå at slike gjester ikke ble ønsket velkommen tilbake. At russebrølet opprinnelig er dansk, var naturligvis ingen formildende omstendighet.
8. mai 2024: Lyset er på, men det er ingen hjemme
Jeg er neppe alene om å føle kvalme over strømbaronene og ågerkarlene deres. Strøm, som koster 12-15 øre å produsere, selges gjennom monopol til priser til kunder som ikke kan velge og som burde fått statsministeren til å skamrødme langt over hårfestet. Direktøren i Statnett presterte det kunststykket å hevde at strømprisene i Norge er lave og at vi er for godt vant med lave energipriser. Ifølge skattelistene tjente hun 5.900.000 kroner i 2022, så da er det lett for henne å prate.
24. april 2024: Fyll Groruddalen med flere biler!
Er det noe vi har mer enn nok av, så er det det biler i alle størrelser, former og farger. Groruddalen er preget av tre monstrøse hovedveier som går på langs. Trondheimsveien, Østre Aker vei og E6, som til sammen har seksten kjørefelter eller mer. To ganger i døgnet er trafikken så tett at den knapt nok flytter seg, og hvis det skjer et uhell eller det kommet et snøfnugg, et det bom stopp. Denne trafikken bidrar til å skape dårlige bomiljøer for tusenvis av innbyggere, med støy, støv og annen dritt.
10. april 2024: Tar du den, så tar du den
I forrige uke kom nyheten om at kraftledningene i Bærum og Oslo vest skal graves ned, og at monstermastene ikke lenger skal synes fra villaene og terrasseleilighetene. Kampen mot monstermastene startet da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2021 besluttet å fornye høyspentkablene og slenge opp 38 meter høye master gjennom Hamang og Smestad.

Tettheten av advokater med møterett for Høyesterett og folk høyt oppe i systemet som kjenner det fra innsiden er stor på den siden av byen, så det er ikke det minste rart at NVE møtte motstand, fikk søksmål til frokost, lunsj og middag og at det umiddelbart ble opprettet en Facebookgruppe som het «Nei til monstermaster i tettbygde strøk». Tettbygde strøk betyr i dette tilfelle Bærum og Oslo vest. Og i forrige uke fikk den korte kampen sin avslutning ved at regjeringen besluttet nedgraving av kablene. Tre års kamp er knapt nok oppvarming på østsiden av byen, der for eksempel bystyret lovet lokk over E6 ved Lindeberg allerede på midten av syttitallet, altså for femti år siden, men har det skjedd noe av den grunn? Neida. Vi kan ikke få alt vi peker på, sier de, som om vi noensinne har fått noe av det vi pekt på. Men vestkantavisene omtalte kampen som «en lang klagesak» ettersom klageinstansen Olje- og energidepartementet hadde hatt saken til behandling i hele to år. Tenk det! To år! Lang klagesak, du liksom.
27. mars 2024: Teisenskarvet
Det var ingen som merket at det kom, trolig dukket det opp om natten, da alle sov. Lydløst, som nysnø dalte det ned og da vi vaklet ut om morgenen, trøtte i trynet, lite lystne på å jobbe og kaffetørste som rakker’n, sto fjellet der som om det alltid skulle ha stått der. Like selvfølgelig som Dovre.

Der hvor vi før hadde Teisenparken strakte fjellet seg mot himmelen, gjennom skyene. All grus og småstein det var dekket med ga det umiddelbart navnet Teisenskarvet, det strakte seg så langt øyet kunne se, i alle retninger. Et ekte skarv, et nakent fjell der det vokste knapt annet enn lav og små gresstuster, til å begynne med. Det var som om fjellet nylig hadde blitt skapt.
13. mars 2024: Groruddalen trenger en egen bygdeliste
De siste ukenes skriving om bompengesjokket har med all mulig tydelighet vist at byens politikere ikke bryr seg om Groruddalen. Senest fredag 8. mars sto Arbeiderpartiet fram og sa at de ville ikke love noe annet enn litt pussing på Trondheimsveien i Oslopakke 3, fordi det ikke finnes penger. Det er tull. Pengene finnes, men de går til E18. Så hvorfor ikke sette opp en E18-bom på Høvik, slik at alle de som kjører der kan betale øremerkede penger til den veien de kjører på – og så kan Groruddalen beholde sin rettmessige del av pengene?
28. februar 2024: Klæbo? Hvem er det?
Da jeg skrev boka «Skihopping i Danmark» var jeg innom et forlag som jeg av høflighetsmessige hensyn ikke vil nevne navnet på, for å lodde stemningen for manuset. Jeg hadde laget en presentasjon over alle de store hoppbakkene i vårt naboland, fortalte at flere av rennene i Holtekollen i København ble reddet av norsk snø transportert med jernbane fra Kongsberg gjennom Sverige, etter et forslag fra Birger Ruud.

Forlagskonsulenten så på meg med svømmende øyne og spurte forvirret: «Hvem var Birger Ruud?» Jeg prøvde å forklare, men nådde åpenbart ikke hjem. Begrepet «Brødrene Ruud» var like ukjent, så jeg nevnte ikke Asbjørn og Sigmund. Det heter seg at vi skal kjenne vår besøkelsestid, og det var akkurat det jeg gjorde, så jeg lukket datamaskinen og takket pent for meg.