Breivoll var opprinnelig en gård i den sørvestre delen av Groruddalen, men forbindes i dag mest med de store næringsområdene på Alnabru, ikke minst de store varehusene på Alnasenteret. Breivollområdet er i ferd med å begynne på sin fjerde transformasjon. Først fra landbruk til ulike produksjonsbedrifter, så fra produksjon til detaljhandel og tjenesteytende næringer og i disse dager fra detaljhandel og tjenesteytende næringer til den produktive boligbyen. Nærhet mellom boliger, et mangfold av arbeidsplasser og tjenestetilbud som skaper en levende by der folk vil gå og sykle mer. Kort sagt; 10-minuttersbyen. I påvente av den fjerde transformasjon, her er en oversikt over noen av de produksjonsbedriftene som har ligget på Breivollen.
De forsvunne Breivollgårdene
Det fantes opprinnelig to Breivollgårder: Øvre Breivoll, gnr. 119/1, lå ved krysset Djupdalsveien og Ytre Ringvei. Den var klostergods under Hovedøya kloster og ble solgt fra kronen i 1663. I 1894 ble gården solgt til Hans Chr. Amundsen Furulund (1847–1924). som begynte teglverk der 1896. Denne virksomheten ble i 1910 etablert som det familieeide aksjeselskapet A/S Alna Teglverk med produksjon av murstein, takstein og drensrør, og før 1920 var det blitt Oslos nest største etter Hovin teglverk. Adressen var Strømsveien 249. I 1940-årene begynte de også leiruttak fra et område påFuruset, som på 1950-tallet ble erstattet med et område på Smalvollen, sørøst for Breivoll. I 1966 ble gården og teglverket solgt til Oslo kommune. Teglverket ble revet i 1968 for fremføring av den nye motorveien E6 Djupdalsveien. Firmaet Alna Teglverk flyttet til Haga i Nes kommune i Akershus, hvor det i 1977 fusjonerte med Norsk Leca. Det ble nedlagt i 1990, da eid av industrikonsernet Aker AS. Den siste leveransen av teglstein gikk til fasaden på Oslo Spektrum.
Den andre Breivollgården var Nedre Breivoll, også kalt Klokkerløkka som lå i Breivollveien 25, der blant annet Staples ligger i dag, og ble fradelt fra Øvre Breivoll i 1803. Gården er for lengst revet og er i dag nærings- og industriområde.
Alna Teglverk
Alna teglverks historie begynner i 1884 da eiendommen Breivold i Østre Aker ble kjøpt av Hans Christian Furulund for 36 000 kroner. Breivold var en forholdsvis flat eiendom, arealet bestod av om lag 96 mål dyrkbar mark og 50 mål skog, og gjennomskåret på langs av Alnaelven. Det første byggetrinnet, ringovn, maskiner, tørkehyller og bergningshus, ble oppført på en liten slette nede ved elven. Teglverket fikk en meget god start fordi verkseier Furulund under byggeperioden la seg på en større produksjon enn det som gikk med til bygging av egen ovn og skorstein. Overskuddsstein ble solgt, salget finansierte mestepartene av investeringene og behovet for lånekapital ble følgelig lavt. Alna teglverk skulle bli det nest største i Oslo, etter Hovind teglverk som lå der Valle Hovin ligger i dag.
De første årene bestod produksjonen av murstein – «rubb» – i et antall av om lag 1 500 000 enheter, og etter hvert begynte man også å lage takstein og bankestein.
Sesongen på Alna teglverk startet første mandag i mai, og avsluttet vanligvis annen helg i september. Flesteparten av sesongfolkene var småbrukere, de lå på brakker og hjemme satt kone og barn og måtte ta seg av gårdsstellet. På lørdag kom mannen hjem, og det var mange tunge tak som ventet ham. Arbeidet på teglverket var ikke mye lettere enn gårdsdriften, og arbeidsuken var lang. Kjørekarene hadde 14 timers arbeidsdag, med start klokken 04:00, lenge før hanegal.
Arbeidsforholdene, særlig i den første tiden, var preget av hardt slit. All løfting og lemping av leire og stein foregikk med håndmakt. Og til all intern transport den uunngåelige trillebåren. Hver stein kunne bli håndtert opptil en 12-15 ganger, det ble mange kilo – for ikke å si tonn – av slikt. Først i begynnelsen av vårt hundreår kan vi snakke om industri i ordets egentlige forstand, med innføring av moderne presse- og kappeutstyr, forsert tørking og framfor alt vagger eller tippvogner til all transporten. Kjedegraverne gjorde slutt på blodslitet i leiresjaktene og i den nye, tyske ringovnskonstruksjonen kunne brenningen foregå kontinuerlig.
11. juni 1910 ble Alna teglverk aksjeselskap, med Hans Christian Furulund som hovedaksjonær. Han hadde 53 aksjer og sønnene Asbjørn og Hans hadde henholdsvis 6 og 1 aksje. Furulund døde i 1924 og sønnen Asbjørn tok over vervet som styrets leder.
Den største forandringen i driften skjedde i perioden 1910 til 1920. Annet byggetrinn ble påbegynt, med bygging av ny ringovn, og ovnshus i 3 1/2 etasje for tørking av stein. Det ble kjøpt inn maskin for graving av leire, og etter at utbyggingen var fullført, lå produksjonen per år [16 arbeidsuker] på nær 6 500 000 enheter. Etter 1920 skjedde få synlige, utendørs forandringer, men modernisering og tekniske forbedringer foregikk hele tiden. Utenfra så verket ganske uforandret ut helt fram til det ble revet i 1965. Alna hadde i alle år hatt en sikker og trofast arbeidsstokk. Rekrutteringen gikk greit helt fram til 1950-årene, mens de siste ti årene var vanskelige. Tidligere hadde fedrene tatt sønnene sine med etter at de var konfirmert, men det tunge og sesongbetonte arbeidet skremte. I 1947 ble det delt ut 32 Selskabet for Norges Vel’s medaljer for lang og tro tjeneste. Dessuten hadde fire ansatte Kongens fortjenestemedalje for 50 år i samme bedrift.
Med tanke på framtidig nedleggelse på grunn av leiremangel, kjøpte verket leirefelter blant annet på Furuset og Høybråten, men etter krigen nektet kommunen å gi konsesjon for bygging av nytt teglverk. Områdene skulle brukes til boliger. Alna måtte søke etter andre leirefelter, og kjøpte i 1962 gården Elvengen på Haga i Nes på Romerike. I 1967 begynte innkjøringsperioden i det nye teglverket, og driften de påfølgende år var tilfredsstillende, selv om framtiden fortsatt så usikker ut. Styret innså at selskapet trengte en samarbeidspartner for å kunne overleve, og 1. juli 1977 var fusjonen med Norsk Leca et faktum. Samtidig forsvant Alna teglverk definitivt ut av områdets historie.
I tiden etter 1. verdenskrig overtok betong i stigende grad som byggemateriale, teglverkene skrantet og utover i 1950-60 årene var tegleventyret over. Samtidig hadde det i nedre del av Akersdalen bygd seg opp en tett og variert produksjonsindustri innen tekstil, maling og lakk, mekanisk verksted, jernstøperi, trelast og mye annen små- og middelstor industri. I dag ser vi som følge av Gardermoutbyggingen en trafikk- og næringsmessig forskyvning østover i byen – og ikke minst inn på de gamle industriområdene i nedre del av Akersdalen. Det skjer en løpende oppgradering, sanering og fortetning av bygningsmassen. I motsetning til tidligere ligger hovedvekten nå på kontor-, lager-, salg- og distribusjonsvirksomhet.
Rodeløkkens Maskinverksted & Jernstøperi
Bedriften under fjellskrenten på nordsiden av Fjellhustoppen er bedre kjent som Rodeløkkens Maskinverksted som eksisterte under det navnet fram til 1996.
Navnet tyder på en tidligere forbindelse med Rodeløkken sør for Carl Bernes plass, hvor bedriften ganske riktig ble grunnlagt i 1896 av Johan Andersen og Bernard Rosenberg, med beliggenhet i området Stockholmsgaten – Marstrandgaten. Johan Bernhard Rosenberg var utlært dreier og hadde solid og variert yrkeserfaring fra noen av de mest kjente jern- og metallbedriftene i Oslo, såsom Kværner Brug, Nylands Værksted og Kampens Værksted. Ved rekonstitueringen av Kværner Brug i 1892 ble han ansatt som verksmester, en stilling han hadde til han i 1896 startet sin egen bedrift, Rodeløkkens Maskinværksted.
Rodeløkken Maskinverksted ble en aktør i det samme markedet som grunnleggerne hadde sin erfaring fra. Det var imidlertid avgjørende å bite seg fast i markedsegmenter eller produkter i ekspansjon hvor de tradisjonelle bedriftene ennå ikke hadde etablert en sterk leverandørposisjon. I en annonse i 1899 gikk firmaet bredt ut på linje med de største konkurrentene i Kristiania som Kværner, Myren og Akers mek, og tilbød tjenester innen dampmaskiner, dampkjeler, turbiner, sagverk, teglverk, møller og bygningsdeler. Kort sagt det meste. I tiden omkring århundreskiftet hadde det skjedd en sterk utbygging av jernbanenettet over hele Europa, og etter evne også her i Norge, hvor jernbanebygging var vanskelig og dyrt. Men jernbaneselskapene var seriøse kunder, tildels offentlig organisert og finansiert, og var derfor også trygge kunder. Mange skjønte det, kampen om oppdragene var beinhard. Det tjener Rodeløkken Maskinverksted til ære at de etter hvert hektet av konkurrentene sine på skinnegangsmateriell og etablerte seg utover i 30-årene som hovedleverandør i det minste i Norge av denne type produkter til jernbaneselskapene, det vil i hovedsak si NSB.
Beliggenheten på Rodeløkka ble etter hvert en hemsko, og på slutten av 1930-årene ervervet bedriften «bordhustomta» på Fjellhus. Tomta ble kjøpt av Fjellhus Brug som opprinnelig het Aker Frø- og Kornrenseri. De drev med trematerialer og senere karosserier og hadde i sin tid hadde kjøpt området under fjellskrenten fra Mandallsgadens Høvleri. Fjellhus Brug hadde jernbanetilknytning over et sidespor til godssporet Bryn-Alnabru. Dette sidesporet var en vesentlig del av Rodeløkken Maskinverksteds begrunnelse for ervervelse av tomten fordi bedriften satset på overbygningsmateriell til NSBs jernbanespor. Foruten den nåværende tomt omfattet kjøpet også et område på om lag tjue mål oppe på skrenten ovenfor verkstedet, et område som senere ble solgt til Moderne Bygg, en bedrift i nabolaget.
Selve verkstedsbygningen ble reist i 1939. Den var etter tidens målestokk svært moderne og tydelig lagt ut for bedriftens hovedprodukt som da var blitt sporveksler, eller penser. I 1957 hadde verkstedet 100 .
Bygningen slik den står idag, er ikke mye forandret fra dengang den ble bygd, men området har preg av en oppsamlingsplass eller skraphandel. I Oslo kommunes planprogram for Smalvollen og Breivollen nevnes Rodeløkkens maskinversted som en framtidig møteplass og kulturhus.
Mandalsgadens høvleri
14. januar 1874 ble interessentselskabet Bækkegadens Sag og Høvelverk stiftet nede på Grønland av den 48 år gamle Christian Bjerke og seks andre interessenter. 27. juni samme år begynte driften, med Christian Bjerke som sjef og drivende kraft. Interessentselskapet hadde sikret seg store tomtearealer mellom Grønlandsleiret og den nåværende Schweigaardsgate. Gamle dokumenter forteller at tomtene ble kjøpt for om lag to kroner per kvadratmeter.
Ett år tidligere hadde Mandallsgadens Sag og Høvleri etablert seg i nærheten av Grønlandsleiret og Mandalls gate, og dette firmaet ble kjøpt av Bjerke og de andre interessentene i 1874. De sammenslåtte firmaene tok navnet Mandalsgadens Høvleri, et ukorrekt navn fordi gaten var oppkalt etter brødrene og legatstifterne Hans Wilhelm Dop Mandall (1790-1854) og bakermester Jens Mandall (1789-1863). For Oslohistorisk interesserte, kan det nevnes at Bækkegaden skiftet navn til Tøyenbekken i 1952.
Nordmenn var på denne tiden opptatt av Carl 15s kroning, av dampfregatten «Sverre» som med sine 500 hestekrefter var størst i landet, og av Norges første jernbane, som helt til Eidsvoll. Det var nettopp denne jernbanen som feide bort de berømte og beryktede plankekjørerne som invaderte hovedstaden vintertids, i et antall av omkring to tusen hver dag.
Christiania var en idyllisk småby. I den nordvestlige utkanten lå Stortingets tomt ennå ubebygget. Byens modige jegere dro til skogs og skjøt ville dyr der vi nå har de mest sentrale boligstrøk. Samfunnet hadde riktignok et klasseskille som vil være vanskelig å forestille seg i dag. I 1861 fantes det til sammen 119 mannlige artianere, naturligvis ingen kvinnelige. Og til tross for uår og pengemangel, ble disse årene regnet som oppgangstider.
Trelasthandelen var en næring i rik blomstring. Næringslivet hadde vært sterkt hemmet av kongelige privilegier, og da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860, ble den umiddelbare følge et betydelig oppsving og mange nyetableringer. Det var som om byen våknet til liv og bevissthet, og arbeidslivet endret karakter. De sosiale forholdene var likevel dårlige. Bolignøden var stor og omfattende, men den fattige forstadsbefolkningen som før hadde vært henvist til sommerjobber på bryggene, fikk gode muligheter til arbeid også om vinteren. Den siste halvdelen av 1890-årene var en fantastisk tidsperiode for byen, årene har fått tilnavnet jobbetiden og innbyggertallet steg raskt fra 192 000 til 226 500. Det vrimlet av prosjekter og foretagender, mer eller mindre sunne, og en uhemmet byggevirksomhet steg til eventyrlige dimensjoner. Høvlerienes omsetning fulgte med så lenge herligheten varte.
Nettopp da jobbetiden stod for døren, gjorde en vordende industriell forgrunnsskikkelse sin entre i trelastbransjen: Harald Borgen Bjerke var født 4. april 1860 og dro ut i verden som ferdig utdannet ingeniør bare 19 år gammel. 25 år gammel ble han ansatt som direktør for et stort norsk industriforetakende i Tyskland; Christiania Hesteskosømfabrik i Bergedorff ved Hamburg. Denne fabrikken tilhørte Norges største industribedrift; Mustad & Søn. Etter å ha skjøttet stillingen i 10 år, vendte han hjem i 1895 og trådte inn i Mandalsgadens Høvleri hvor hans far, 69 år gamle Christian Bjerke, var sjef.
Ingeniør Harald Borgen Bjerke gikk inn som interessent og plasserte en pengesum i firmaet. Hans handlekraft og usedvanlige fremsynthet skulle snart prege firmaet, og allerede året etter ble høvleriet eier av 400 mål grunn på Fjellhus, mellom Alnabru og Bryn. Her anla han romslige tørkeplasser og sorteringsplasser for tømmeret, og egne jernbanespor ble ført inn fra hovedbanen.
Det var Harald Borgen Bjerke som begynte eksport av trelast fra Mandalsgadens høvleri på et tidspunkt da det rådet temmelig kaotiske forhold på hjemmemarkedet. Ved utløpet av Alnaelven bygget høvleriet sitt eget skipningsanlegg hvor prammer kunne laste eksportvarene og bringe dem videre til båtene som lå i havnen. Eksporten vokste raskt, og var meget betydelig gjennom en årrekke. Bedriftens eksportinteresser ble ivaretatt av firmaet Gordon, Watts & Co i London.
I 1898 trakk Christian Bjerke seg tilbake fra den daglige ledelse, og overlot roret til sønnen Harald Borgen Bjerke, som omgjorde bedriften til aksjeselskap i 1910. Året etter forlot Harald Bjerke bedriften for godt, han klatret videre på karrierestigen og begynte som generaldirektør i det da seks år unge Norsk Hydro.
Familien Bjerke drev Mandalsgadens Høvleri, og i 1912 overtok de Osterhausgadens høvleri; et firma med stor produksjon, hvorav opptil tre fjerdedeler av produksjonen ble eksportert gjennom Mandalsgadens høvleri. Av plasshensyn ble produksjonen en tid lagt til Fjellhus, mens detaljhandelen til byens «snekkere- og bygningshåndverkere, og for øvrig til hver byens borger som trenger trematerialer» skjedde fra utsalget i Osterhausgaten 15.
I 1931 gikk Mandalsgadens Høvleri som aksjonær inn i det nystartede Norsk Trelastindustri AS, og leide bort sine eiendommer i Oslo og opplagstomtene i Østre Aker til dem; blant annet den nå fredede, gule bygningen med sin bølgende jugendfasade mot Schweigaards gate. Samarbeidet med Norsk Trelastindustri opphørte i 1936, da solgte Mandalsgadens høvleri sine tomter i Oslo til Oslo kommune, men beholdt eiendommene på Fjellhus. Firmaets trelastforretninger ble i flere år ordnet gjennom søsterselskapet Osterhaugsgatens Høvleris Trelastutsalg, men i krigsårene ble det igjen opprettet et eget utsalg på Fjellhus.
På 1930-tallet begynte Mandalsgadens Eiendomsselskab å selge ut boligtomter til deler av det som senere er blitt Fjellhus Haveby; en tomt på noe over målet kostet om lag 2 000 kroner, og rentene beløp seg til 57 kroner halvårlig. I 1939 var Mandalsgadens Høvleri blitt et rent eiendomsselskap. Etter hvert overtok Osterhausgatens Høvleris Trelastutsalg opplagstomten på Fjellhus, utvidet og moderniserte; i 1963 ble et nytt kranlager tatt i bruk hvor lasten ble losset, lagret og lastet i nye pakker.
I 1971 solgte Mandalsgadens Eiendomsselskab tomter til Fjellhus Allé Byggeselskap AS. Arkitekt var Harald Hille, for øvrig også innehaver av Mandalsgadens Eiendomsselskab. I 1998 overtar Roadbroker-gruppen Mandalsgadens Eiendomsselskab, og etter 124 år tok altså historien slutt.
