Vi må innrømme det. Fotballen har stagnert. Underholdningsverdien har blitt mindre og mindre ettersom lønningene har blitt høyere og høyere, og spillerne åpenbart er mest opptatt av egne lønnskonti.
Du må sannsynligvis ha en diagnose for å betale blodpenger for 2 ganger 45 minutter i pøsregn der resultatet blir 0-0. Når flesteparten av publikum er et banner med påtrykte hoder for å skjule at det er flere ute på banen enn inne på tribunen, viser det at lagene har noe å gå på hva karisma angår. Når kampens høydepunkt er en vassen wiener med lompe i pølsekiosken, er det på tide at underholdningen kommer tilbake til fotballen. En fotballkamp er ikke noe annet enn en vare på samme måte som en helt vanlig dorull er det. Det bør være mulig å reklamere når varen ikke holder mål slik vi returnerer sur melk til butikken. «Sorry,» bør vi kunne si. «Jeg er ikke fornøyd med kampen, og vil ha pengene igjen.» Men det kommer til å snø et visst sted før det inntreffer.
Derfor har jeg tenkt ut en rekke andre tiltak som kan vekke fotballinteressen til live igjen, og kanskje hindre at den store flokken med klubber må kaste inn håndkledet på grunn av insolvens. Det står jo ganske dårlig til har jeg lest, og det samlede underskuddet har akkumulert seg til 173 millioner kroner. Bare i den øverste divisjonen. Hittil har fotballen bare gjort blodfattige forsøk på å komme seg ut av sumpen og gjøre seg interessant. Det hjelper ikke å kalle 1. divisjon for Tippeligaen og 2. divisjon for 1. divisjon. 2. divisjon er og blir 2. divisjon. 2. divisjon er og blir nest best, samme hva de forsøke å få oss til å tro.
Nei, det må helt andre grep til, og først og fremst må vi få slutt på alle uavgjorte kamper. Ingen kommer for å se en uavgjort kamp. Publikum kommer for å se laget sitt vinne, og selv om bare ett lag kan gjøre akkurat det, må vi i det minste sørge for at det skjer. Det er viktig at flest mulig får valuta for pengene sine. Her kan vi hente noe fra barneidretten, og ta ut én og én spiller annenhvert minutt etter ordinær tid til det bare står to spillere igjen på hvert lag. En keeper og én uteslipper. Da blir det første mål som vinner uansett hvor lenge de må holde på, og etter som det blir færre spillere på banen, blir det også større hull i forsvaret. Kampen vil åpne seg, som det heter. Jeg garanterer at det blir nerve i 0-0-kampene etter det.
Men vi kan ikke stoppe her. Vi må også gjøre noe med alle de latterlige gule kortene som blir delt ut. Det er opplagt altfor billig å få et gult kort hvis du klipper ned en spiller på en måte som ville gitt deg tre måneders ubetinget fengsel hvis du gjorde det samme utenfor banen. Jeg foreslår derfor at den skyldige i stedet må spille resten av kampen med gule gummistøvler. De kan gjerne ha knotter, men de skal være ordentlig tunge slik at spilleren må gampe rundt som en fjording. Da kan vi snakke om straff, og kanskje vil han eller hun tenke seg om en gang til før de prøver seg igjen. Og hvis flere spillere på et lag får gule gummistøvler, synker farten til laget og forbedrer kontringsmulighetene for motstanderen. Da blir det opplagt viktig å spille fair og å unngå gule kort. Unnskyld, slagstøvler.
Alle forsøkene på å rive av hverandre klærne hører snarere hjemme på en strippeklubb enn på en fotballbane, så når en spiller forsøker å flå drakten av en annen, skal han straffes med å måtte ta på seg tykt undertøy i ren ull, både bukse og trøye. Forsøker han én gang til, må han spille med to sett ullundertøy. Det blir skikkelig varmt, og så må han hele tiden ut for å ta drikkepause, og da gir han motstanderen én spiller mer på banen. Ull klør dessuten noe alldeles innmari, særlig når du svetter, så etter en sånn straff tenker jeg spilleren og laget har lært til en annen gang.
Og så disse evinnelige innkastene – i fotball? Er det bare jeg som ikke har forstått hvorfor spillerne plutselig må leke håndballspillere når det egentlig er føttene de skal bruke? Løsningen er naturligvis å ta innspark, og dermed må forsvarsspillerne gjøre noe annet enn bare å sparke ballen ut over sidelinja. Lettvinte løsninger vil straffe seg, for det sier seg selv at et innspark kan fort gå rett i mål.
Det har også vært foreslått kortere utvisninger, slik som i håndball, uten at det har avstedkommet nevneverdige resultater. Et alternativ kan være at utvisningen erstattes med å spille med ryggsekk, bokstavelig talt. La oss si 10 kilo på ryggen i 15 minutter. Eller 5 kilo i en halv time. Her kan det sikkert lages en tabell, men uansett er dette bare små og ubetydelige endringer. Jeg mener det må andre og langt mer dramatiske grep til for å få skikkelig fart på fotballen. Jeg mener vi må våge å tenke helt nytt.
Jeg mener kampene skal gå mellom tre lag. Ikke to. Det betyr at vi trenger trekantede baner, med tre «langsider.» Dette gir plass til flere publikummere, og dermed kan det bringe flere penger i kassa. Men enda viktigere, det vil gjøre det praktisk talt umulig å ri på en ledelse, for da må det ledende laget spille mot to lag. Det blir opplagt ujevnt, og umulig å gjennomføre i praksis. Her vil det også være mulig for to lag å spille ut det tredje, for eksempel serielederen og til slutt avgjøre seg imellom. Kombinert med de nye reglene jeg allerede har nevnt er vi sikret at ett av lagene stikker av med seieren. Se for deg en kamp mellom Brann, Rosenborg og Vålerenga. Tenk deg hvilken stemning det hadde blitt på tribunene!
Triangelfotball vil dessuten sette en stopper for fotballpøblene, ettersom det ikke lenger vil være «dem mot oss,» men «oss mot de to andre.» To mot én vil jo være rått parti. Hvem skal man da angripe? Dette vil bli like vanskelig som regjeringssonderinger.
Får jeg gjennomslag for denne triangelfotballen i Sør-Europa, kan arbeidsledigheten der gå dramatisk ned. Det blir naturligvis nødvendig å bygge nye stadioner, og da mener jeg ikke små ballbinger som Ullevål stadion. Nei, dette blir stadioner som tar hundre tusen tilskuere eller mer. Og for å bygge alle disse, trengs det arbeidskraft i bøtter og spann, og denne arbeidskraften trenger mat og drikke, og de som selger mat og drikke trenger mat og drikke. Og så videre. Når stadionene står klare og kampene kan begynne, vil også billettinntektene stige. Ringvirkningene i næringslivet blir store. For hver kamp blir det to bortelag som skal reise, og det vil transportnæringen tjene på. Det blir dobbelt så mange som skal overnatte, og det vil hotellnæringen tjene på. Dobbelt så mange som skal på pub og drikke øl. Det blir med andre ord en såkalt vinn-vinn-situasjon for samfunnet.
Ideene mine kan hermed benyttes gratis, og hvis noen trenger ideer til andre formål, er det bare å si ifra. Det er mer der det kommer fra.