Mot slutten av 2004 bestemte jeg meg for å merke postkassa mi med «Nei takk til reklame.» Men så grep jeg meg i å lure på hvor mye reklame jeg egentlig fikk, og deretter besluttet jeg heller å telle opp alt som datt inn i løpet av 2005. Det året mottok jeg 1658 reklamer, til sammen 86,15 kg, fra i alt 309 leverandører. Tallene sendte jeg til Dagens Næringsliv, og siden har avisen hatt årlige presentasjoner av reklameberget med tilhørende kommentarartikler. Ja, tellingen har blitt så etablert at den bare refereres til som «Pihlindeksen.»
8. januar 2014: La oss ta gata tilbake!
Vanligvis bruker vi ordet «biotop» i en snever mening og sikter til steder hvor levende organismer holder til, som granskog, gjødselhauger, varme kilder, sandørkener eller snaufjell. Biotop er opprinnelig gresk og kommer av «liv» og «sted» og betyr rett oversatt: «Levested.»
Alle levende organismer har et levested, og selv om mennesker ikke er det første vi tenker på, så trenger også mennesker en biotop å eksistere i. Når biotopen til f eks en salamander er truet, står vi umiddelbart klare med forskjellige tiltak. Salamanderens biotop må selvfølgelig vernes. Klart det. Men bør vi ikke gjøre det samme når menneskets biotop er truet? Skal vi like gjerne kalle boligområdene «biotoper» først som sist, fordi det er faktisk det de er?
11. desember 2013: Ferdinand er død
Hvis du ikke har lyst til at jeg ødelegger julestemningen for deg, anbefaler jeg at du like gjerne slutter å lese allerede her, for jeg har tenkt å fortelle sannheten om hvordan det egentlig gikk med oksen Ferdinand. Du vet, han som ikke ville slåss på tyrefekterarenaen, men som heller ville sitte under korkeika og lukte på blomstene, og som da han ble slept inn på stadion foretrakk å slikke blomstertatoveringen til matadoren. Du vet, den tegnefilmen som så mange av oss er vokst opp med på fjernsyn julaften.
27. november: Jobbsøknad
Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie.
13. november 2013: Bor det en bokryggpoet i deg?
Det dukker opp stadig nye «diller» på Facebook og Instagram. Eller farsotter, om du vil. Den ene dagen skal vi liksom ta bilder av landskap gjennom et glass musserende vin, neste dag av figurer som dannes i melkeskummet i kaffelatte-begeret. Felles for alle slike farsotter er at de forsvinner fortere enn de dukker opp. Så ikke med bokryggpoesi.
Bokryggpoesi dukket opp for snart halvannet år siden, og lever fortsatt i beste velgående på sosiale medier. Nesten tusen mennesker publiserer jevnlig sine små dikt til glede for andre, og kanskje bor det en flink bokryggpoet i deg også?
30. oktober 2013: Den første danske på Gaustatoppen
Mine eventyr i de danske fjell har medført mye. Jeg har blant annet fått en god venn i kroverten på Horndrup kro, Viggo. Han elsker høyfjellet, men er bundet til jorden ved en rullestol – resultatet av en motorsykkelulykke i attenårsalderen. Så hva var vel mer naturlig enn å invitere ham opp på Gaustatoppen som takk for all gjestfrihet jeg har blitt møtt med i Danmark?
Gaustatoppen måler 1883 meter på sokkelesten, og er mer enn elleve ganger så høy som Danmarks høyeste punkt, Møllehøj. Gaustatoppen karakteriseres som Norges beste utsiktspunkt, med fri synslinje fra Jotunheimen i nord til havet mellom Kragerø og Sverige i sør, omtrent en sjettedel av fastlandsnorge. Opp dit skulle jeg ha en rullestolbruker.
16. oktober 2013: Fotballen trenger nye ideer
Vi må innrømme det. Fotballen har stagnert. Underholdningsverdien har blitt mindre og mindre ettersom lønningene har blitt høyere og høyere, og spillerne åpenbart er mest opptatt av egne lønnskonti.
Du må sannsynligvis ha en diagnose for å betale blodpenger for 2 ganger 45 minutter i pøsregn der resultatet blir 0-0. Når flesteparten av publikum er et banner med påtrykte hoder for å skjule at det er flere ute på banen enn inne på tribunen, viser det at lagene har noe å gå på hva karisma angår. Når kampens høydepunkt er en vassen wiener med lompe i pølsekiosken, er det på tide at underholdningen kommer tilbake til fotballen. En fotballkamp er ikke noe annet enn en vare på samme måte som en helt vanlig dorull er det. Det bør være mulig å reklamere når varen ikke holder mål slik vi returnerer sur melk til butikken. «Sorry,» bør vi kunne si. «Jeg er ikke fornøyd med kampen, og vil ha pengene igjen.» Men det kommer til å snø et visst sted før det inntreffer.
25. september 2013: Jeg burde sannsynligvis ikke ha vokst opp
Skoesker er en fin oppfinnelse. Skoesker kan brukes til mye rart. Naturligvis kan de brukes til å oppbevare sko i, men de kan også brukes som dukkestuer og garasjer for lekebiler. Og så kan de brukes til arkiv.
I en skoeske kom jeg over noen bilder fra min egen barndom, og blant dem var det først og fremst det som viser en guttegjeng på taket av en plankehytte som vekket min interesse. Skogen som hytta lå i, kalte vi Jerper’n. En forkortelse for Jerpsetskogen som hadde navn etter eieren, kolonialhandler Jerpset. Jerpset hadde butikken sin like ved Oppsal trikkeholdeplass og er for lengst byttet ut med Rimi. Jerpsetskogen er også for lengst forsvunnet og erstattet av et boligfelt med snauklipte plener og moteriktige tujabusker. Inne i Jerper’n lå en liten knaus omgitt av bringebærkratt og denne knausen kalte vi «Bringebærborg.» Bringebærborgen var lett å forsvare når vi lekte riddere av det runde bord, for det gikk bare én sti inn gjennom buskaset. Vi fektet med sverd av planker og noen av oss laget skjold av gamle forskalingsplater. Det kunne gå hardt for seg, men den hyppigste skaden var likevel en flis eller to i fingeren. I dag har flis i fingeren blitt nærmest dødelig og ensbetydende med blodforgiftning, men til tross for de alvorlige skadene jeg pådro meg under kamphandlingene i Jerper’n, vokste jeg opp.
11. september 2013: Dagen derpå
Jeg merket det allerede da jeg skrudde av vekkerklokka i går. Utenfor vinduet kunne jeg høre fuglekvitter fra gjøk og sisik, trost og stær, og lyset som trengte seg inn gjennom vinduet var så intenst, at jeg forsto det måtte være solskinn utenfor. Jeg kikket gjennom persiennene, og ganske riktig, sola skinte fra en praktisk talt skyfri himmel. En og annen hvit dott hang riktignok der oppe, men det var sannsynligvis bare for å vise størrelsesforholdet. Dessuten oppdaget jeg at vinduene på en mirakuløs måte hadde blitt nyvasket.
28. august 2013: Det er klart vi skal ha OL!
Jeg elsker tog. Til min kones fortvilelse kan jeg tilbringe timer på en jernbanestasjon, og en av mine favoritter er den vesle stasjonen Grosmont i Eskdale, North Yorkshire. Stasjonen her ble åpnet i 1845, mens Whitby & Pickering Railway ble anlagt allerede i 1836.
Her traff jeg en sommer damplokomotivet «Sir Nigel Gresley» som er et blått, velholdt eksemplar av det aerodynamiske LNER A4 Pacific. Det veier 102,95 tonn alene, eller 165 tonn med en fullastet tender. Akkurat dette eksemplaret er oppkalt etter konstruktøren selv, skotten Nigel Gresley som også konstruerte et annet av verdens mest berømte damplokomotiver, «The Flying Scotsman.»
Lokomotivføreren og fyrbøteren ombord hadde aldri truffet en nordmann med kjennskap til denne lokomotivtypen, så jeg ble invitert inn i førerhuset og vist rundt. Skal jeg være ærlig, så var det mer en ordre enn en invitasjon. Og da jeg kunne avsløre at jeg også var kjent med lokomotivets tvilling «The Mallard,» var det like før jeg ble forgylt der jeg sto. Jeg fikk til og med lov til å slenge noen spadelass kull inn i fyrkjelen. Lokomotivføreren kunne fortelle at hans bestefar hadde vært fyrbøter på «The Mallard» 3. juli 1938, og jeg visste naturligvis umiddelbart hvilken begivenhet han snakket om.
Den dagen satte «The Mallard» verdensrekord for damplokomotiver, med hele 126 miles, eller 202 kilometer i timen, mens det trakk sju vogner.