Aller først må jeg rydde opp i en misforståelse, slik at denne utgaven av Skreppa blir lest på riktig måte. Det vi i dag kaller Teisen gård het opprinnelig Teisen Eng og har aldri vært den opprinnelige Teisen gård. Så ikke tenk på den. Gårder skifter navn, så også Søndre Teisen. Sannsynligvis kjenner du den som Solvang gård.
Bakgrunn
Opprinnelig har Teisen vært navnet på en adskillig større jordeiendom enn det vi forbinder med Teisenområdet i dag. Det antas at Teisen gård i eldre tid innbefattet hele høydedraget fra Valle til Alnabru og fra Ulven til Tveten, til sammen om lag ett tusen mål. De gamle navneformene, Tesinn eller Thesen, viser at dette har vært en «vingård», det vil si en gård med naturlig eng.
Første skriftlige spor etter «Tesinn» går tilbake til 1324. Ti år senere er Teisen nevnt i et brev tilknyttet klosteret på Hovedøen som trolig må ha vært deleier. Det var den gang ikke uvanlig at en jordeiendom var eid av flere aktører, og at de av og til byttet (makeskiftet) en part i én jordeiendom med en part i en annen. Eierne bodde altså ikke på Teisen. Eierskapet ga dem ingen bruksrett, bare rett til å motta landskyld (leieavgift) og andre avgifter fra dem som dyrket jorden.
Ogmund Bolt
Det er kjent at ridder og riksråd Ogmund Berdorsson Bolt (1345-1419) har eid en part tilsvarende ti øresbol av Mellem Teisen, men ifølge et makeskiftebrev fra 1394-95 solgte han den til Værne Kloster i bytte mot en del i en annen gård. Det var ikke så stor inntekt Værne kloster fikk ved makeskiftet – ikke mer i landskyld enn det som kunne tilsvare 58 kilo smør årlig. Ogmund Bolt var rik på jordisk gods. Hovedtyngden lå i Borgarsysle der hovedgårdene lå i Hurum, Råde og Våler. Han hadde dessuten mye arvegods og giftet seg til enda mer samtidig som ha drev en aktiv oppkjøp- og arronderingspolitikk. Bolt var for øvrig norsk riksråd og høvedsmann på Akershus slott.
Hvorvidt Ogmund Bolt har eid mer av Teisen, er ukjent. I 1954 ble imidlertid en vei på Teisen Vest oppkalt etter ham, men med fornavnet modernisert til Agmund. Ogmund Bolt spilte for øvrig en viss rolle i Norgeshistorien ved at han var en av de tre norske ridderne som ikke ville gå med på unionstraktaten i Kalmar i 1397. Dronning Margrete fikk fjernet ham fra stillingen som høvedsmann på Akershus noen år senere, ikke på grunn av mistillit, men fordi dronningen ville ha kontrollen.
Det fantes flere Teisengårder i årene omkring år 1400 – både en Mellom, en Søndre og en Nordre Teisen. Størstedelen av den dyrkede jorden i Aker og deler av Teisen var da kirkegods. Fra biskop Eystein Aslaksons jordebok over kirkens eiendommer i Oslo, den såkalte Røde bok, vet vi at Domkapitlet eide en part av Søndre Teisen. Denne parten, fire hefseldesbol, var verdt en årlig landskyld på nesten 139 kilo smør. Halve parten hadde Domkapitlet fått av en Haakon Stumple, og den andre var ervervet ved et makeskifte med Bispestolen.
Domkapitlet i Sankt Hallvardskatedralen
Domkapitlet var et organisert presteskap som tok seg av gudstjenesten og kirkestyret ved en domkirke. I Oslo ville det si Sankt Hallvardkatedralen som nå har ligget i ruiner nede i Gamlebyen siden 1667. Domkapitlets byggevirksomhet, fattigomsorg, Oslo Hospital og prestenes felles bespisning ble finansiert nettopp av inntektene fra jordeiendommer.
Domkapitlet ble også underholdt gjennom flere alterstiftelser. På denne tiden var en part av Nordre Teisen eid av Petersalteret ved Sankt Hallvardkatedralen. Denne parten ga en årlig landskyld på én hefselde smør, nesten 35 kilo, og hadde tidligere tilhørt Hunaborgs jordegods. Av Nordre Teisen eide Petersalteret dessuten en større part, fem markebol, som tilsvarte en årlig landskyld på 693 kilo smør. Denne parten var gitt av en gårdeierfrue, Margareta Eivindsdatter som kan ha eid den selv tidligere.
Med reformasjonen i 1536 mistet Kirken sin godseierposisjon, og kongehuset overtok det meste av den katolske kirkens eiendommer. De to Teisengårdene, Søndre og Nordre, er igjen nevnt i 1550-70-årene og i 1582 er Teisen omtalt som en del av Oslos bymark. Det vil si at her kunne byens innbyggere fritt la sine husdyr gå på beite. Som beitemark hadde de tidligere kunnet bruke enkelte bynære landområder, men disse ble overtatt av Akershus slott og kalt Oslo Ladegård. I 1578 hadde derfor Oslos beboere bedt om at noe av ladegårdens jord skulle bli utlagt til en egen bymark for dem. Fire år senere gikk Kongen, Frederik 2., med på dette, men da krevde leilendingene på Teisen og Ulven erstatning for det de hadde tapt ved ordningen. Til slutt fikk de gehør for sine krav.
På løse føtter
Tidligere skal Søndre Teisen ha vært forlenet bort til en københavnsk toller, Mikkel Lang, og Nordre Teisen, det som senere skulle bli Fjellhus gård, til et par borgere i Oslo, rådmann Bjørn Rolvssøn og Christopher Schult.
En del av Teisen som var blitt bymark, ble kalt Teisen Eng likesom Bryns Eng ble navnet på bymarkens gressganger ved Bryn. Det antas at engnavnet ble brukt, fordi det ikke ble drevet gårdsbruk. Men da det gamle Oslo brant ned i 1624, opphørte Teisen å være bymark. Christian 4. flyttet byen under Akershus’ murer og ga den navnet Christiania. Dermed måtte Akershus slott avstå markene nær slottet til tomter for den nye byen, og fikk som erstatning overlatt jordeiendommene på Teisen, Bryn og Ulven, slik at disse igjen ble underlagt Oslo Ladegård.
Det var vesentlig Kronen, men også adelen og Kirken som etter reformasjonen var eiere av jordeiendommer. På begynnelsen av 1600-tallet var det bare åtte odelsbønder i Aker, og folketallet var beskjedne 1300, hvorav de fleste var leilendinger eller husmenn. Til å begynne med ble Oslo Ladegårds eiendommer bestyrt av ladegårdsfogden på Slottet, men snart ble det meste forpaktet bort. Det var ikke bare dyrking av jord som fant sted på Teisen. Oppgangssagen ble tatt i bruk allerede fra begynnelsen av 1500-tallet, og ga muligheter for trelastproduksjon også her og dermed pliktarbeid for Teisenbøndene på sagbruksvirksomheten ved Alnaelva.
Etter hvert som stadig flere borgere i Christiania fikk muligheter til å samle seg kapital, oppsto det en velhavende handelsstand som også kunne delta i eiendomsmarkedet. Og ettersom Kongen stadig var i beit for penger, solgte han i 1690 den delen av Østre Teisen som ble kalt Teisen Eng. Engnavnet ble hengende ved denne eiendommen lenge etter at den sluttet å være bymark. Senere ble gården kalt Teisen og kom til å overleve Teisens hovedbøl på Solvang som selvstendig gård.
Resten av Teisengodset lå fortsatt under Oslo Ladegård som ble forpaktet bort og fra 1711 til Christianias største skipsreder, general Caspar Herman von Hausmann, som for øvrig Hausmanns gate er oppkalt etter. Etter Hausmanns død fikk enken Karen Toller i 1722 anledning til å kjøpe ladegårdsgodset fra Kronen. Det var for øvrig hun som i 1725 fikk oppført bygningen du kjenner som Oslo Ladegård nede i Gamlebyen. Fra 1742 gikk ladegårdsgodset i arv til datteren, Helene Margrete von Storm, og i 1765 ble det så arvet av hennes sønn igjen – Caspar Herman von Storm (1718-1777). Også det er et navn du drar kjensel på.
Caspar Storm
Etter lengre tids virke som militær inntil majors grad var Storm blitt utnevnt først til amtmann og fra 1763 til stiftsbefalingsmann over Akershus. Og velstående som han var blitt gjennom både arv og embete, kunne han til fulle spille rollen som en av ikke bare byens, men også Frimurerordenens mest prominente menn og fikk oppført den standsmessige bygningen som senere ble krigsskole, i Tollbugaten 10. Dette er en av de få hus fra rokokkotiden som vi ennå har i Oslo. Det er karakterisert som den vakreste og anseligste bygning som ble reist i Christiania på 1700-tallet. Storm hadde også et omfattende bibliotek på om lag 9000 bind, i tillegg til en kunst- og naturaliesamling.
Men alt dette kostet naturligvis penger, og da utgiftene oversteg inntektene, gikk han fallitt i 1772 og slo seg heller ned i Danmark. Han var altså eier av jordeiendommene på Teisen i bare ni år og bodde selvfølgelig ikke her. Ikke desto mindre har Caspar Storm fått veien mellom Gamle Strømsvei og Ole Deviks vei oppkalt etter seg.
Nå ble Teisen sammen med andre av ladegårdens tidligere eiendommer kjøpt av general Frantz Vilhelm Sehested og gikk i 1787 over i enkens, Christine Meinckes, eie. I 1806 ble de så solgt til Andreas Lumholtz som delte den store eiendommen opp i flere gårder. Ved en skylddelingsforretning ble den delen som allerede het Fjellhus, fradelt Teisen i 1810 og fikk navnet Søndre Fjellhus gård.
Fra 1809 til 1840 var Teisen i kjøpmann Knud Bergs eie og ble deretter kjøpt av skreddermester Omberg. Nå er Søndre Teisen blitt ytterligere oppstykket, og gården delt opp i flere bruksnumre. Hovedparten, den runde kollen med mange navn, Didriksengen, Raschehaugen og Storengen, dannet grunnlaget for bebyggelsen på Toppen. På Kollens høyeste punkt, hvor det er naturlig å anta at hovedbølet lå i vikingetiden, ble det bygget et nytt gårdsbruk som fikk navnet Solvang.
Solvang gård
Solvang gård ble overtatt Johanne og Amalie Omberg fra 1878, fra 1881 av slakter Andreas Opsahl og fra 1896 av frøken Agnes Opsahl. I hennes eiertid ble deler av eiendommen langs Strøms- og Teisenveien solgt ut til villatomter. I 1903 tok utparselleringen til, og en villabebyggelse fant så smått sin plass. Gårdsbruket på Solvang ble nå forpaktet av en danske, Lars Petter Nielsen, som hadde melkeleveranser til byen og svære jordbærmarker der hvor Teisen skole senere ble bygget og hvor Frelsesarmeen i 2022 åpnet barnehage og omsorgsboliger.
I 1917 tok en epoke på Solvang gård slutt da eieren Agnes Opsahl solgte det som var igjen, et areal på 200 mål og seks store bygninger i god stand. Prisen var 180 000 kroner, og kjøper var Aker kommune. Gårdens skjebne var dermed beseglet. En del ble lagt ut til villatomter et par år senere, men den store hvite hovedbygningen ble Akers nye gamlehjem, kommunens eneste. Hovedbygningen på Solvang ble tatt i bruk som aldershjem med en tilhørende stor eplehave. Navnet Solvang ble beholdt, og det lever videre i beste velgående.
Frelsesarmeen
Driften av Solvang gamlehjem, som hadde plass til 46 gamle, ble overdratt til Frelsesarmeen 14.november 1918, etter anmodning fra Aker kommune. Den første bestyrerinne var adjutant Lorentzen. Dagen etter innvielsen kunne man lese i Fakle’, et organ for kvinnenes sosiale arbeid i Frelsesarmeen:
«Stedet ligger henrivende til og med sol fra den staar op over Akersdalen til den gaar ned bak Bærumsaasen. Paa Solvang bor i intet tilfælde flere end tre sammen, og omtrent alle værelser har egen indgang. Værelsene er lyse, venlige og net utstyrt.»
På eiendommen til Solvang aldershjem ble det bygget et tretten etasjer høyt bolighus som sto ferdig i 1974. Frelsesarmeen Eiendommer var byggherre. Den gamle hovedbygningen skulle fortsette å gjøre tjeneste som aldershjem, mens to andre bygninger ble revet for å gi plass til høyblokka. Antall eldre på hjemmet ble redusert som en følge av dette. I første etasje i det nye bygget ble en daginstitusjon åpnet 1. august 1974. Den fikk navnet Regnbuen daginstitusjon, senere kalt barnehage, og var opprinnelig for barna til de ansatte på Ensjøhjemmet, som Frelsesarmeen driver.
Solvang aldershjem ble nedlagt 30. november 1974 og avviklet 1. november 1975. De gamle ble overført til andre aldershjem i Oslo. Den store hovedbygningen på Solvang, som på slutten huset kun tolv eldre, var i dårlig forfatning, for dyr for kommunen å sette i stand, og riving ble vedtatt.
Med etterpåklokskapens øyne er det lett å påpeke det tragiske i at historiske fortellende bygninger må rives fordi det offentlige ikke er i stand til å ivareta verdiene det eier. I en tid hvor prefabrikkerte betongelementer dominerer byggeskikken, kunne en ærverdig sveitservilla som Solvang være et miljøskapende og historiefortellende element, ikke minst når vi ser hvordan glatte beting- og glasspalasser overtar og legger områdene døde ved arbeidstidens slutt.
