I Norge er det bare en håndfull igangværende bedrifter som kan føre sin historie tilbake til attenhundretallet, og selv i europeisk sammenheng er en alder på over 200 år noe spesielt. Timms reperbane er en slik bedrift; den ble grunnlagt i Christiania i 1772 for å forsyne norske redere med tauverk. Repslageryrket har alltid vært nært knyttet til skipsfarten. Godt tauverk var en forutsetning for at menneskene kunne begi seg ut på de store havstrekningene. Hemmeligheten ved å spinne tau av hamp var kjent av de gamle kulturfolkene i oldtiden; både kinesere og fønikere behersket kunsten. Hamp er en ettårig plante som stammer fra Asia, men i senmiddelalderen begynte dyrkingen også i Europa. Gjennombruddet for hampetauet kom med Hansatiden, da reperbanene blomstret opp i de tyske Hansabyene rundt Østersjøen.
Christiania Reeberbahne
Grunnleggeren i 1772 het Nils Torgersen, som etablerte bedriften under navnet Christiania Reeberbahne. Han hadde lært faget i England. Da Nils Torgersen søkte i 1768 om tillatelse til å opprette et repslageri i Christiania, hadde trelasthandler og skipsreder Johannes Arbo (1927-1799) allerede gjennom et enestående privilegium lykkes å få eneretten til å drive håndverket i en omkrets av hele 140 kilometer. Et så omfattende privilegium førte til strid, byens skipsredere hevdet at Arbo aldri holdt på lager det tauverk de trengte, og Nils Torgersen fikk således støtte. En innvilgelse av et nytt privilegium innebar i praksis en opphevelse av Arbos monopol. Den som trakk i trådene og sikret Nils Torgersens privilegium var ingen ringere enn regjeringssjef i Danmark-Norge Johan Friedrich Struense, som var påvirket av tidens liberale tankegang og motstander av alle monopoler. Tillatelse til å starte repslageriet skal være undertegnet av Struense selv, og forefinnes i Riksarkivet.
Allerede i april 1772 annonserte Nils Torgersen i Intelligenz-Sedlene at han var kommet i gang. Tidspunktet for oppstarten var gunstig, for statistikken viser at både handelen og tollinntektene vokste betydelig og byen fikk et økonomisk oppsving. Regjeringen i København opphevet det danske kornmonopolet på det sørlige Norge, og under innflytelse av de nye, liberale tankene ble det også opphevet en rekke restriksjoner på skogsdrift, sagbruk og trelasthandel. Fra 1767 til 1800 vokste Christianias flåte fra 7 skip til 44.
Nils Torgersen hadde selv slått seg opp i konkurranse, men han var likevel bekymret over gryende konkurrenter. Han kjempet imot dem med nebb og klør, og selv da hans egen sønn Ole Torgersen i 1802 søkte om privilegier, gikk han så langt at han overfor magistraten på det sterkeste frarådet at sønnen skulle få starte bedrift. Byens myndigheter lånte ikke øre til monopolistens sørgesang, og innvilget Ole Torgersen søknaden. Når bevillingen likevel ikke ble innløst, skyldtes det at Ole Torgersen ikke hadde de 12 riksdaler og 56 skilling som innløsningen ville koste.
I 1799 overtok sønnen Carl Torgersen reperbanen med tilbehør, og han drev denne fram til sin død i 1830. Reperbanen og tomtene ble solgt til skipskaptein Jørgen Christian Smith, og i 1844 dukker for første gang navnet Timm opp i forbindelse med bedriften. Da inngikk kaptein Smith kompaniskap med seilmaker Wilhelm Timm.
Wilhelm Timm
Hans Johan Wilhelm Timm ble født i Altona 11. september 1812, og var tredje eldste sønn av seilmaker Hans Heinrich Timm og Appolina Catharina Henriette Minker. Wilhelm Timm giftet seg i 1841 med Marie Henriette Müller, og sammen fikk de ikke mindre enn 18 barn. Familien Timm bodde i det østlige kvartalet som begrenses av Vognmannsgaten og Jernbanegaten, der lå også seilloftet like ved reperbanen. Timms seilloft ble et populært møtested for folk med tilknytning til sjøen og havnen, og resultatet av sammenkomstene var stiftelsen av Christiania Sømandsforening 19. desember 1846, senere Oslo Sjømannsforening.
Wilhelm Timm kom inn i bedriften på et gunstig tidspunkt. Allerede fra midten av århundret var Christiania en av de hurtigst voksende byene i Europa. Folketallet steg fra om lag 20 000 i 1837 til 70 469 i 1872. På mange måter hersket en Klondykestemning. Byggingen av seilskip økte stadig, og Norges handelsflåte fikk en tilvekst på 1 700 skip i tiden fra 1850 til 1865. Med tanke på hva som skulle til av tauverk både til løpende og stående rigg på slike skip, hadde nok reperbanene godt med oppdrag. I 1857 overtok Wilhelm Timm så reperbanen fullt ut.
Men med industrialiseringen kom også jernbanen, og en tid gikk et jernbanespor tvers over reperbanen. I 1872 eksproprierte kommunen tomten, som skulle brukes til utvidelse av Østbanestasjonens område, og Timms reperbane ble tvunget ut av havnestrøket. Den endte med å flytte til Strømsveien i Østre Aker, hvor den ble liggende til 2008. Den gang var området et godt stykke ute på landet, omgivelsene besto av en kirke, dyrket mark og gressende kyr. Hovedbanen var riktignok åpnet i 1854 og passerte Bryn, men hestetransport var likevel det vanligste fremkomstmidlet. Beliggenheten måtte ha budt på kommunikasjonsmessige problemer.
Timms reperbane
Wilhelm Timm døde i 1875, og sønnene Ernst og Gustav overtok. De manglet kapital, og ønsket å gjøre Timm til et interessentselskap hvor også andre kapitaleiere kunne komme med. Håpet var å samle inn 40 parter på 5 000 kroner hver, men det ble tegnet bare 26 andeler for til sammen 130 000 kroner. I stedet valgte de aksjeselskapsformen, og ga selskapet navnet AS Timms Dampreperbane. Samtidig som sildefiskeriene tok seg godt opp mot slutten av forrige århundre, bidro også hvalfangsten til suksessen. Hvalfangsten nådde et høydepunkt på Finnmarkskysten i 1855, der det var 22 fangststasjoner, 33 fangstfartøyer og mer enn 1 000 mann i arbeid. Timm hadde store leveranser til hvalflåten så lenge eventyret varte.
Krig og fred
Årene etter den første verdenskrig var vanskelige, fordi nødvendige råvarepartier ofte ble holdt tilbake i England av frykt for at de foredlede produktene kunne reeksporteres til Tyskland. Mellomkrigsårene var ingen god periode, depresjonsårenes virkning på samfunnet var like store på bedriften.
Under den andre verdenskrig og okkupasjonen ble driften sterkt innskrenket. Importen av manila og sisal stoppet av seg selv, og bare beskjedne mengder hamp kunne skaffes fra det europeiske markedet. Det lille som ble produsert av tauverk, forsøkte de å holde unna tyskerne, og tilgodese dem som trengte det best, blant annet fiskerne. Det meste av produksjonen ble lagt om til spinning av papir til hyssing, liner og tau – surrogater som var tjenlige i en trengselstid – i det miste så lenge det ikke regnet. Dessuten ble Timms reperbane beslaglagt av de tyske myndighetene, sammen med området nord der Oranisation Todt hadde et lager for bensin og antiluftskyts kalt Teisen lager eller Lager Strømsveien. Akkurat dette er omtalt i en tidligere utgave av Skreppa.
De første årene etter krigen var behovet for produkter stort, men råvaremangelen like vanskelig og rasjoneringen pågikk lenge. Etterkrigstiden bød også på andre omstillingsutfordringer, særlig overgangen til kunstfiber, og shippingkrisen på 70-tallet. Strategien ble å satse på nisjemarkeder, utvikle produkter for utvalgte deler av totalmarkedet. Ett produkt viste seg å være spesielt interessant for islendingene; et tau med blyinnlegg. En reder ble overtalt til å utstyre en fiskebåt med dette produktet, og fikk tre ganger så mye fisk som vanlig. Resultatet ble et fantastisk marked, og lenge måtte de arbeide tre skift i fabrikken for å kunne dekke etterspørselen.
Jappetiden og fram til i dag
Under 80-årenes høykonjunktur var hovedproblemet akutt mangel på arbeidskraft; ingen ville jobbe på gulvet i en industribedrift i Oslo, og særlig ikke i en bedrift som kjørte skift. Redningen ble innvandringen. Uten innvandring ville Timms reperbane sannsynligvis måttet legge ned og overlate produksjonen til bedrifter i land der folk ikke var like fine på det. Ved 225-årsjubileumet i 1997 arbeidet mennesker fra 11 forskjellige nasjoner side om side. Bedriften leverer fortsatt tauverk til handelsflåten og fiskeflåten. Salget foregår gjennom morselskapet Aksjeselskapet Timm, men produksjonen har foregått i Slovakia siden 2002. 19. mai 2008 ble den 450 m lange gamle reperbanen ved Strømsveien totalskadet i en voldsom brann, en brann som også truet deler av Teisen Vest borettslag. Timms reperbane var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009.
