Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.
Stikkord: Akers Avis Groruddalen
28. februar 2018: Bygg nedover i stedet!
Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.
Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»
15. november 2017: Hva galt har Inger Hagerup gjort?
Mange av oss har et forhold til Inger Hagerups dikt, og de fleste av oss kjenner i hvert fall innledningsstrofene i gjennombruddsdiktet hennes, «Aust-Vågøy. Mars 1941.» De lyder: «De brente våre gårder, de drepte våre menn.» I kjølvannet av den andre verdenskrig var det mange diktere og forfattere som følte det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. I diktet «Den korsfestede sier» formulerte Inger Hagerup denne krisen. Hun skrev 35 bøker med dikt, prosa og hørespill og har deltatt på 264 plater.
1. november 2017: Fengselsbyen
Rådhuset har planer om å anlegge 56 nye bomstasjoner som vil vil gjøre Oslo til en fengselsby. Digitale barrierer kommer til å gjøre livet surt og utrivelig for oss som bor her, for mens politikerne tror de straffer bilene, er det i virkeligheten oss innbyggere som straffes for å bo i Oslo og for at politikerne gjennom alle år har satset på bilen. Og nå legger de skylden for sine egne avgjørelser på oss.
At politikerne er enige, betyr ikke at velgerne er det. Når vi hører påstander om at flere må være med å betale, kan det virke som om bilistene ikke betaler fem flate øre. Ingenting kan være mer feil. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi kjøper bil. Vi betaler avgifter og skatter i bøtter og spann for å eie bilen vi har kjøpt. Vi betaler bøttevis med bompenger. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi tanker drivstoff. Vi betaler avgifter i bøtter og spann for å få lov til å parkere bilen og blodpenger om vi skulle parkere et par minutter for lenge. Og alt dette av nettopengene våre, som vi først har betalt inntektsskatt av. Men mer skal det altså bli når byen hakkes opp i enklaver som du betale for å forlate eller komme inn i.
18. oktober 2017: «Digt og forbannet løgn!»
Når jeg ser de blankskurte presentasjonene fra nye boligprosjekter, føler jeg at Henrik Ibsens egentlig skrev uttrykket fra 2. akt i Peer Gynt mest for vår tid. Hvis det er ett sted diktene og de forbannede løgnene florerer, så er det i dag når boligprosjekter skal selges.
Jeg ønsker naturligvis ikke å fornærme noen i Groruddalen, så derfor tillater jeg meg å bruke et velvalgt eksempel lenger sør fra, nemlig Sandstuveien 57 på Manglerud. Her skal det bygges ni etasjes høye blokker kloss inntil motorveien, men rød sone har regjeringen døpt om til «avvikssone,» derfor kommer ikke støy og svevestøv til å bli problem for noen her. At veien til Europa skjules og at myndighetene foreslår å flytte også mosseveitrafikken opp hit, er fakta eventuelle boligkjøpere får finne ut av selv. Jeg er ikke så opptatt av det i dette tilfelle. Jeg er mer opptatt av hvordan Sandstuveien 57 presenteres.
21. juni 2017: Motorsagmassakren
Massakrene er over for i år, stort sett. Hundretusener av liv har gått tapt uten at en eneste avis eller en eneste fjernsynskanal har brydd seg om det. I år som i fjor, som året før og året før der. Drapsmennene har plassert motorsagene på hylla og monstermaskinene i garasjen for denne gang og sier seg fornøyde med sine bidrag til artsutryddelsene i landet vårt.
Hver vår ruller morderne inn i skogene med sine sekshjulete drapsmaskiner, med feite dekk og boggiaksler. Trygt inne i sine roterende og nivellerende førerhytter sitter de barske gutta i ergonomiske stoler slik at ikke de onde gjerningene skal belaste rygg og skuldre unødig. God beinplass, høyderegulering og vibrasjonsdemping sørger for at ofrenes skjebne ikke blir påtrengende. Og når de trenger en pause fra massakren er det bare å hente en kald en fra den innebygde minibaren. Her måles det i kubikk og hver kubikk betyr penger og da spiller ikke livet til en nyfødt fugleunge en dritt. Et ekorn er ikke verdt en sur kongle. Reir og egg, gjøk og sisik, trost og stær går i samme kverna, for skal du lage en stor omelett, må du knekke en hel bråte egg.
1. mars 2017: Flytt 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!
Har du noen gang kjørt nordover gjennom Groruddalen om morgenen, så vet du at det er en nesten herlig opplevelse å kjøre mot køen. Samme hvilken av de tre motorveiene du velger. Innover står bilene i to og tre felter i stampe, folk slurekjører, mistrives og køen løser seg ikke opp før du er kommet til Kløfta. Bare forbi Karihaugen kjører i gjennomsnitt nær femti tusen biler forbi hver eneste dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, påske og juleuka. Og kjører du hjemover om ettermiddagen er bildet snudd. Da står køen og stamper ut av byen, like sakte som den stampet inn.
1. februar 2017: Farlig lave priser! Nesten gratis!
For tolv år siden sto jeg ved postkassa mi og skulle til å klistre opp et merke med teksten «Reklame – nei takk!» da jeg grep meg i å lure på hvor mye jeg reklame som faktisk dumpet ned i løpet av året. I stedet for å sette opp merket, bestemte jeg meg for å telle og få en oversikt over mengden. Bare av ren nysgjerrighet.
Det første året, 2005, fikk jeg 86,15 kilo reklame. Nå har jeg altså telt i tolv år, resultatet av denne tellingen har for lengst fått tilnavnet «Pihlindeksen» og er en ørliten begivenhet hver gang den offentliggjøres. Dagens Næringsliv setter som regel av en dobbeltside og det er ikke uvanlig at jeg blir invitert til radio og fjernsyn for å snakke om denne distribusjonsformen.
4. januar 2017: Det er vanskelig å spå, særlig om framtida …
I begynnelsen av januar mangler det sjelden på spådommer om hva det nye året vil bringe, og felles for alle disse spådommene er at de vanligvis tar feil. Det er nemlig vanskelig å spå om fremtiden, og det er mye enklere å fortelle om hvordan det har gått. Og enda enklere å fortelle hvorfor det måtte gå som det gikk. Etterpåklokskap er som kjent den eneste eksakte vitenskap.
Det er for eksempel ikke vanskelig å spå at russerne sender opp sin første satellitt i 1957 eller at amerikanerne lander på månen første gang i 1969. Ja, jeg kan til og med fortelle datoen og klokkeslettet landingen vil skje, og hvilken astronaut som får æren av å være det første menneske som setter sin fot i månestøvet. Men hva hvis vi går tilbake til sekstitallet, flere år før månen ble besøkt, og ser på hva de den gangen trodde om fremtiden? Hva spådde de at fremtiden ville bringe?
16. november 2016: En teori om rytterstatuer
Jeg har egentlig aldri vært spesielt opptatt av statuer av menn på hester, hadde det ikke vært for at jeg tilfeldigvis ramlet over en teori om statuer av menn på hester da Tor Åge Bringsværd og jeg studerte kartozoologi i København.
Teorien går rett og slett ut på at hvis hesten har begge forbena i luften, skal rytteren ha omkommet i kamp. Har hesten ett ben i luften, døde mannen av skader etter en kamp. Har hesten alle fire bena plassert på bakken, døde rytteren en naturlig død. Det kan høres utrolig ut, derfor begynte jeg å undersøke dødsårsaken til noen av rytterne på noen av statuene for å finne ut om teorien faktisk holder vann.