Det har hendt at jeg har slengt meg med Alnarusken, for å yte min skjerv til å rydde opp langs den flotte elva som renner gjennom dalen vår. Det vil si, egentlig synes jeg Alnarusken burde være helt unødvendig. Folk bør klare å levere egen søppel på avfallsstasjonene, når de først har klart å kjøre til Alna for å dumpe den. Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å kjøre en kilometer eller to ekstra, etter at du har fått søppelet inn i bilen?
Jeg husker spesielt en gang på begynnelsen av nittitallet at jeg hadde fått æren av å rydde i leirskråningene like nord for gamle Bryn bro, der blåbussen i sin tid kjørte over til eller fra Fyrstikkbakken. Skråningen var temmelig høy, den var klissvåt, leirete og veldig glatt. Helt nederst, nede i vannet, lå en hel kjøkkeninnredning med skap, skuffeseksjoner og dører i en salig haug. Det var tydelig at noen hadde hatt det travelt med å slenge det fra seg. Sikkert sent en kveld, for ikke å bli oppdaget. Jeg skled ned, bokstavelig talt, for å hente den første skuffen. Jeg bakset meg opp en sju-åtte ganger fordi jeg gjerne skled ned igjen før jeg klarte å klatre helt opp, litt som kong Sisyfos som av de gamle greske guder ble dømt til å rulle en stein opp på et fjell, og hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Jeg fikk omsider brakt den første skuffen opp til kanten og lagt den på trygg grunn. Jeg skjønte det ville bli en lang kveld, særlig når jeg skulle gyve løs på høyskapene.