Antagelig er jeg den eneste nordmann som har debutert på alpinski i Danmark. Og meningsløst som det kan høres ut, det hele begynte med en spøk som har vokst til uanede dimensjoner.
La meg like gjerne begynne med begynnelsen.
Alpint har aldri vært min greie. Da jeg vokste opp på Oslos østkant, var nedoverski forbeholdt de velstående og deres bortskjemte og tildels ufordragelige barn. Jevnaldrende som sjelden lot en sjanse gå fra seg til å fortelle om hvor rike fedre de hadde, og hvor mye de hadde betalt for sine Pro-ski eller sine Le-coque-sportif-jakker. Vi andre måtte nøyes med bortoverski, nikkers og anorakker. Mens noen satt i baren med sine after-ski-before-dancing-while-drinking-shoes, satt andre med beksømstøvler ved et leirbål i en solhelling i Østmarka. Og mens noen betalte for å bli trukket opp en bakke, tråkket vi andre våre egne løyper. Alpint var soss. Dette var, med andre ord, før oljepengene begynte å strømme inn i Norge og den vertikale integreringen skjøt fart. Før alpinsporten ble almueliggjort, så og si. Dette var på første halvdel av 70-tallet.