Det nærmer seg stortingsvalg og det er vanskeligere enn noen gang å vite hvem som skal få stemmeseddelen. Partiene blir likere og likere, de stjeler hverandres saker og synspunkter med begge hender. Det eneste som skiller dem, er innpakningspapiret. Rødt, gult, grønt eller blått papir gjør liten forskjell på innholdet.
Arbeiderpartiet og Høyre er to alen av samme stykke, og hvis det er noe partiene har felles, så er det at de sitter med sugerør i statskassa og har ordnet seg på måter vi andre ikke engang tør drømme om uten å havne i arresten. I debattene snakker de dannet sammen de første to minuttene, deretter gyver de løs på hverandre, snakker så stygt de kan om motstanderne mens de forherliger seg selv og sine ideer. Jeg orker ikke mer. Det er likevel det samme hvem som vinner valget, for på Stortinget er de enige om det meste – så vi har ikke mange måte å protestere på. Jeg har hatt stemmerett i 51 år, og for første gang har jeg besluttet å stemme blankt. Jeg finner ikke ett parti som fortjener min stemme. Hvis vi er mange nok som stemmer blankt, så kanskje en og annen politiker våkner. Skjønt jeg har mine tvil om det, også.
