Jeg skal innrømme at jeg lenge tvilte på om sola ville snu og om det noensinne ville gå mot lysere tider igjen. Høsten i fjor ble jevnt over bare mørkere og mørkere, og jeg tenker da på Putins bestialske krig mot Ukraina, valgfusket og statskuppet i Georgia, Romanias øverste domstols underkjennelse av et valg som var manipulert av Russland, den væpnede konflikten mellom militære fraksjoner i Sudan, voldsbølgene som har forverret situasjonen for sivilbefolkningen i Gaza, Taliban-regimets undertrykkelse av kvinner i Afghanistan, menneskerettighetsbruddene i Myanmar, verdens trolig verste humanitære katastrofe i Yemen forårsaket av konflikten mellom houthiene og den saudiledete koalisjonen, konflikten i Syria som har påvirket millioner, konfliktene i land som Burkina Faso, Mali og Niger som ofte er drevet av jihadistgrupper, konfliktene mellom terrorgruppen Boko Haram og de militære i Nigeria, vold fra narkotikakarteller i Colombia, politisk lammelse og økonomisk krise i Libanon. Lista er lenger enn lang. Og oppi alt dette var det noen som deppet over at Lillestrøm fotballklubb rykket ned. Nei, det så ikke lyst ut, men på vintersolverv snudde sola likevel og i dag er dagen faktisk blitt 28 minutter lenger. Det er jo å håpe at flere enn oss ser lyset og det symbolske ved at mørket må vike? Tør vi håpe på at Putin, Erdogan, Kavelasjvili og Kim Jong-un skal bli sparket dit pepperen gror? På historiens skraphaug?