Hvert sted beboerparkering blir innført, bryter diskusjonene ut. Noen vil ha det, andre vil ikke ha det. Noen hater biler, andre elsker dem. Ikke minst reagerer mange på at gjøkungen Oslo kommune aldri blir mett, men må stadig ha mer penger. Det er ikke vanskelig å være enig i denne undringen. Vann- og avløpsavgiften skal økes med 17 % hvert år de neste fire årene. Moms kommer på toppen. Søppeltømming øker med 12 % i år. Flere må betale eiendomsskatt. Flere må betale mer eiendomsskatt. I tillegg har strømmen blitt bloddyr, og kommunen eier Hafslund som håver inn hundrevis av millioner på strøm mens innbyggerne flås levende, bompengene galopperer av sted, matprisene fyker i været med rakettfart samme hva dagligvarebransjen hevder, renteøkningene har stått i kø og ingenting tyder på at det stopper med det første. Å toppe dette med avgift for beboerparkering er ikke akkurat et vinnende sjakktrekk. Mer og mer av pengene våre går til å mate kommunen og de utallige budsjettoverskridelsene.
Stikkord: avgift
1. november 2017: Fengselsbyen
Rådhuset har planer om å anlegge 56 nye bomstasjoner som vil vil gjøre Oslo til en fengselsby. Digitale barrierer kommer til å gjøre livet surt og utrivelig for oss som bor her, for mens politikerne tror de straffer bilene, er det i virkeligheten oss innbyggere som straffes for å bo i Oslo og for at politikerne gjennom alle år har satset på bilen. Og nå legger de skylden for sine egne avgjørelser på oss.
At politikerne er enige, betyr ikke at velgerne er det. Når vi hører påstander om at flere må være med å betale, kan det virke som om bilistene ikke betaler fem flate øre. Ingenting kan være mer feil. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi kjøper bil. Vi betaler avgifter og skatter i bøtter og spann for å eie bilen vi har kjøpt. Vi betaler bøttevis med bompenger. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi tanker drivstoff. Vi betaler avgifter i bøtter og spann for å få lov til å parkere bilen og blodpenger om vi skulle parkere et par minutter for lenge. Og alt dette av nettopengene våre, som vi først har betalt inntektsskatt av. Men mer skal det altså bli når byen hakkes opp i enklaver som du betale for å forlate eller komme inn i.
Skal du til legen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på apoteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du besøke din gamle mor? Ja, da må du betale bompenger. Skal du levere i barnehagen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du gå tur i marka? Ja, da må du betale bompenger. Skal du hente barnebarn? Ja, da må du betale bompenger. Skal du handle mat? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til tannlegen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på postkontoret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre ungene til fritidsaktiviteter? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på helsestasjonen med barnet ditt? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på kino? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til biblioteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på polet? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til fysioterapeuten? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til bydelsadministrasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du i begravelse? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til NAV? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre tråsykkelen til reparasjon? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til seniorsenteret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til gjenbruksstasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Sånn kan jeg fortsette. Det er slik hverdagen vil bli. Samme hva du skal, samme når du skal det, må du betale bompenger. Ja, du må til og med betale bompenger hver vei hvis du ikke er tilbake innen én time. Det betyr slutten på å være sosial og ta en kaffe med kjente.
Sånn vil vi få det. Samme hva du skal, så må du betale bompenger. En gang, to ganger, tre ganger, fire ganger, det kommer helt an på. Boligområde etter boligområde vil bli sperret inne av digitale barrierer og der disse ikke er nok, blir det satt opp fysiske sperringer. Oslo blir ikke bare en fengselsby, det blir en by av utrivelige glattceller.
Ulovlig kjøring på gang- og sykkelveier er allerede et problem, og med alle nye bomstasjoner blir neppe problemene mindre. Men det er meningsløst å kreve inn bompenger for å bruke pengene på å kontrollere om folk sniker seg unna å betale bompenger.
Det skal bare koste en tier. Eller tjue kroner. Eller tretti. Gudene vet, for hvis det er én pris som fyker i været fortere enn alt annet, så er det takstene i bomringen. Det har vi med tydelighet fått bevist i år og det blir garantert ikke annerledes i framtiden. Men det er rart med de små tallene, en tier her og en tier der om dagen, blir fort femten tusen kroner av bruttolønna i året. Et par tiere til, og du har brent en månedslønn. En tolvtedel av inntekten på bompenger. De kronene må nødvendigvis tas fra et sted ettersom det bare er Norges Bank som trykker penger, og personlig har jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger kan støtte TV-aksjonen, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp eller Røde Kors. Synd, men sånn er det. Jeg har allerede meldt meg ut av Skiforeningen og Turistforeningen. Jeg har sagt opp Dagsavisen.
Men det er verre enn som så. Mange barn kjøres på kryss og tvers for å delta i forskjellige fritidsaktiviteter, og når politikerne uten å blunke slenger på noen tusenlapper i kostnader, vil mange barn måtte slutte på fritidsaktivitetene. Jeg har selv erfaring fra styrearbeid i Teisen Idrettsforening og vet godt hvor skoen trykker. Men hey, ungene kan jo sitte hjemme og spille dataspill i stedet? Litt dagligdags vold der de kan skyte hjernemasse og gørr ut av hodene på folk? Er det så nøye hva ungene holder på med, da?
Eller hva med de sosiale møteplassene? Seniorsentrene, eldreuniversitetene, kafeene og mye annet. De som i dag er gratis å oppsøke, men som kanskje vil koste femten tusen kroner om et drøyt år? Hva da? Vil folk fortsette å oppsøke møteplassene sine som før? Neppe. Men hey, de kan jo sitte hjemme og se på såpeoperaer i stedet! Litt hjernedød underholdning slik at de holder seg passive? Sånn at de ikke opponerer mot bompengene? Sitte i stresslessen og pimpe portvin? Er det så nøye hva pensjonister holder på med, da? Og hva skal samfunnet egentlig med sosiale nettverk?
Svartmaling? Jeg tror ikke det. Problemet er at politikerne er i ferd med å rote oss inn i en økonomisk modell som kommer til å bli så uoversiktlig og komplisert at de aldri klarer å knyte opp knuten. Vi har priser for når på døgnet vi kjører. Vi har priser for hvor miljøvennlig bilen liksom er. Vi skal ha bilfrie soner. Lavutslippssoner. Dieselforbud. Piggdekkoblater. Til slutt er det knapt noen som vet når de kan reise og hva det vil koste.
Det finnes et annet ord enn bompenger på disse avgiftene og som er mye riktigere fordi det forteller hva dette faktisk handler om. Vi skattlegges for å forflytte oss. Vi skattlegges for å være sosiale.
Vi ilegges en bevegelsesskatt.
4. oktober 2017: Det er for billig å bo i Oslo
Jeg var neppe den eneste som satte kaffen i vrangstrupen da jeg leste at byrådet jobber for enda en ny avgift for alle bensin- og dieselbiler.
Jeg trodde det holdt med inntektsskatt og bompenger, men så vedtok bystyret at vi skal betale eiendomsskatt i tillegg selv om bolig ikke gir eieren betalingsevne. Men så, etter et par år, strammes avgiftsskruen igjen, denne gangen med differensierte bompenger der elbiler slipper unna, og hvor bensin- og dieselbiler får et ekstra påslag fordi de er bensin- eller dieselbiler og hvor dieselbilene får enda et påslag fordi eierne fulgte politikernes råd om å kjøpe dieselbil. Men heller ikke det er nok, så vi har fått en egen avgift for dem som er nødt til å reise i rushtiden. Men heller ikke det er nok, så nå settes spaden i bakken for et femtitalls nye bomstasjoner og når de står ferdige har Oslo blitt en fengselsby. Samme hvor du skal eller hva du skal, må du betale bompenger. Skal du til legen? Vel, det har Oslo en avgift for. På apoteket? Det har Oslo også en avgift for. Ut i marka? Det har Oslo en avgift for. Besøke en gammel tante? Det har Oslo en avgift for. Til gjenbruksstasjonen? Det har Oslo en avgift for. Og du kan være trygg på at disse avgiftene kommer til å øke mer enn prisstigningen.
Men heller ikke dette er nok, nå har byrådet tatt mål av seg til ytterligere en avgift, nemlig å innføre lavutslippssoner. For å gjøre det enkelt, og for å kunne kreve inn penger fra hver eneste en av oss, går forslaget ut på å gjøre hele Oslo om til en eneste diger lavutslippssone. Byrådet har ennå ikke bestemt seg for om den nye avgiften skal innføres, men det ville forbløffe meg om de ikke gjør det når de først har kommet på ideen. Vi kjenner lusa på gangen. Slik forslaget fremstår i media for tiden, viser byrådet seg å stå til stryk hva differensiering angår. I august i år kunne Tysklands største forbund for bilister ADAC (Allgemainer Deutscher Automobil-Club) vise til undersøkelser der enkelte nye dieselbiler slipper ut 240 ganger mer NOx enn andre nye dieselbiler. Det betyr at eierne av de reneste bilene i Oslo må betale opptil 240 ganger så mye for sine utslipp som andre, dersom takstene ikke differensieres. Men differensiering er så vanskelig, derfor er det enkleste ofte det enkleste. Alle skal blø like mye. Og så lenge svaret uansett er skatt, spiller det ingen rolle hva spørsmålet måtte være.
Vi må likevel ikke gi oss her. Det er så mye mer som kan skattlegges, og etter hvert som folk slutter å kjøre bil og utenbys folk ikke gidder å besøke Oslo, må vi finne nye inntektskilder. Vi kan for risikere å mangle penger til å vedlikeholde veiene og da vil det bli naturlig at alle brukere må betale det det koster. Vi kan ikke vente til problemet oppstår, men må innføre avgifter og gebyrer gradvis slik at innbyggerne kan venne seg til å bli flådd.
Syklister må betale det det koster. Sykkelveier er ikke gratis, de skal vedlikeholdes og har fortrinnsrett til å bli brøytet om vinteren. Alle sykler bør følgelig utstyres med et sykkelskilt og en bombrikke som kan registrere hvor mye de bruker gater og sykkelveier. Tatt i betraktning at en sykkel bare har to hjul mens en bil har fire, vil halv pris av bil være et passende gebyr. Vintersykling med piggdekk må skattlegges ytterligere, fordi piggene sliter mer på sykkelveiene og graver opp svevestøv. Vi har allerede piggdekkoblater for bil, så det vil være en smal sak å innføre samme ordning for sykler. Rullestolavhengige og brukere av rullator bør heller ikke slippe unna, for dette er mennesker som krever egne veier og som vil ha dem brøytet om vinteren. At folk sitter i rullestol eller bruker rullator er ikke kommunens skyld. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Så er det fotgjengernes tur, for de vil også fram. Halvparten av hva en syklist må betale kan være en passende pris, eller som ett bilhjul. Gangveier skal bygges, ofte kreves det gangbroer over motorvei eller underganger under tog og bane. Dette koster. Det kan være vanskelig å beregne hvor langt ett menneske går i forhold til et annet, derfor vil en stykkavgift per skopar være rettferdig selv om det slår skjevt ut for kvinner. Imidlertid må joggesko skattlegges hardere, for folk som trener bruker jo langt flere kilometer enn folk som ikke gjør det. Det er bare fantasien som setter grenser, og politikerne har jo allerede oppvist en eventyrlig fantasi når det gjelder avgifter, så dette er en oppgave jeg er trygg på at de vil klare. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Piggsko og brodder er nødvendig om vinteren og sliter mer på fortauene enn sko uten pigger eller brodder. Dessuten skaper også disse svevestøv, og svevestøvet skal bekjempes for enhver pris. Krykker har gjerne en pigg til å felle ut, og denne piggen er ikke bedre enn andre pigger. En pigg er en pigg. At det ofte er eldre som benytter brodder og krykker får så være, de er ikke i etableringsfasen og har langt på vei nedbetalt gjelden sin og tåler godt en skatt eller to eller tre til. Dette er helt i tråd med prinsippet om eiendomsskatt. Men vi kan la det ikke stoppe med dette …
Både fotgjengere, joggere og syklister puster og peser, og når de puster og peser, puster og peser de ut karbondioksid, CO2. FNs klimapanel har slått fast at det er en sammenheng mellom global temperaturøkning og menneskeskapte utslipp av klimagasser, som karbondioksid er én av, i følge Store norske leksikon. Det er helt opplagt at en jogger eller en syklist puster og peser ut store mengder klimagasser, og dette er vi nødt til å få redusert hvis vi ønsker å redde klimaet. En egen CO2-avgift vil være et utmerket verktøy til å få ned utslippene, for det er grunn til å tro at en syklist som sykler mellom Trondheim-Oslo slipper ut like mye karbondioksid som en bilist som kjører samme veien. Følgelig bør syklisten straffes i samme størrelsesorden som bilisten. Karbondioksid er karbondioksid. Vi er rett og slett nødt til å få en slutt på sykling og jogging, men kan tillate langsom gange. Dessuten kan for eksempel sukking koste ekstra, og syting over politikere kan få en egen sats slik at folk slutter å syte over politikere. For ikke snakke om hva byen kan kreve for aktiviteter i sengehalmen. Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
Naturligvis må de fattigste innbyggerne også ilegges eiendomsskatt, for bystyret har jo vedtatt at betalingsevne er irrelevant. Derfor er det logisk at enhver som ikke kan betale eiendomsskatt må betale eiendomsskatt slik at de som kan betale eiendomsskatt, slipper å betale eiendomsskatt. Om du skjønner?
Men vi kan ikke la det stoppe med dette …
27. november: Jobbsøknad
Langsomt har det gått opp for meg at det finnes et antall jobber der ute som jeg faktisk kan tenke meg. Å være forfatter handler for det meste å sitte i ensomhet, snakke med meg selv og skrive det jeg har blitt enig med meg om. Det kan være tungt fra tid til annen, for eksempel skrev jeg biografien til Per Sandberg hele syv ganger før jeg var fornøyd. Riktignok har det vært litt leven i forbindelse med lanseringen, men det endrer ikke på det faktum at å skrive er en ensom jobb. Og når skrivingen er på det tyngste, får jeg lyst til å søke på en jobb der jeg får betalt for ikke å gjøre noe. Der jeg ikke bare får lønn, men hvor det også er kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie.
Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men slike jobber finnes faktisk. På kundesenteret i Vann- og avløpsetaten, for eksempel. Her hvor jeg bor er vi flere som plages med dårlig vanntrykk. Vi kan for eksempel ikke dusje hvis vaskemaskinen går, for da bare sildrer det litt fuktighet ut av dusjhodet. Derfor skrev jeg til etaten i april i fjor og fikk til svar at henvendelsen ble sendt videre til driftsavdelingen som skulle komme tilbake til oss. Fordi jeg ikke har hørt noe regner jeg med at henvendelsen har druknet i driftsavdelingen, for et eller annet sted må jo vannet gjøre av seg?
I juni i fjor klaget jeg til Kemneren, for selv om vanntrykket er dårlig må jeg betale full pris for tjenesten. Det mener jeg er feil, fordi vann levert gjennom krana er like mye en vare som vann kjøpt på Kiwi. Og så sa jeg at jeg ikke ville betale terminavgiften så lenge kommunen ikke leverer det de tar betalt for, men da fikk jeg en irettesettelse om at «kommunale avgifter i henhold til lovverket skal betales til forfall og med det utskrevne beløp uansett om man skulle ha sendt inn klage på grunnlaget. Dette gjelder til og med hvis saken er klaget inn ovenfor en klagenemd eller er under behandling i domstolsapparatet. Blir beløpet derfor ikke betalt inn til forfallsdato vil det kunne påløpe forsinkelsesrenter til innbetaling finner sted.» Bla, bla, bla. Kom ikke her og tro at du er kunde, kunne de like gjerne ha sagt. I juli i fjor ba Kemneren Vann- og avløpsetaten ta stilling til saken, og etterpå har det ikke skjedd noe som helst, så da kan jeg vel anta at den henvendelsen druknet, den også. Men regningene tikker inn fra kemneren, like fullt.
Det er en sånn jobb jeg gjerne skulle ha. Ta i mot dagens henvendelser, drukne dem og deretter slenge rundt ved kaffeautomaten resten av dagen. Legge litt kabal, kanskje. Surfe på Facebook, Twitter og Instagram. Ikke nok med at jeg vil få lønn, men jeg får sikkert kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt sommerferie også. Kanskje til og med parkeringsplass hvis jeg klarer å drukne mange nok henvendelser.
Bymiljøetaten har også slike jobber, og jeg kan gjerne tenke meg en av de som er innen divisjon samferdsel. Det er den gjengen som de siste vintrene har sørget for å frese all snøen fra veikrysset inn på plenen min, slik at jeg får en tre meter høy, ti meter lang isbre på tomta. Og som sørger for at absolutt all dritten fra gata, sneiper, grus og bikkjemøkk havner hos meg, for sånn er det når jeg bor på et hjørne der fem gater møtes. I tillegg dreper veisaltet trær og busker, for veisalt er noe de bruker i stedet for å brøyte. Derfor skrev jeg til Bymiljøetaten og forklarte at jeg ikke ville ha det på den måten, og da fikk jeg et standardsvar tilbake som inneholdt en masse bla bla bla om å måtte finne seg i ulempene ved å bo langs en vei. Etaten ba meg ikke flytte snøen ut på gaten igjen, men heller til andre steder på min egen eiendom. Månen er en ost. Fordi etaten tydeligvis ikke forsto hva jeg snakket om, forsøkte jeg å bruke teskje. Jeg forlangte at etaten skulle plante nye busker for dem de hadde ødelagt. Jeg forklarte at Hadeland Maskindrift tydeligvis bare er interessert i å bli fort ferdig, for slik går det nemlig når kommunen skal sette tingene ut på anbud til bønder som gir blaffen i hvordan vi har det her inne i byen. Brevet druknet vel det også, for jeg har aldri fått svar.
Så hvis Bymiljøetaten trenger en til å sende ut standardiserte bla-bla-brev, så er jeg klar. Jeg skal jeg slenge rundt ved kaffeautomaten hele dagen etter å ha sendt ut dagens svada. Ikke nok med at jeg vil få lønn, men jeg får sikkert kantineordning, bedriftshelsetjeneste og betalt ferie også. Kanskje til og med parkeringsplass hvis jeg klarer å strø om meg med nok bla-bla og tåkeprat.
Her jeg bor har velforeningen også erfaring med at henvendelser forblir ubesvart. I forbindelse med et lokalt trafikkproblem venter vi fortsatt på svar fra Samferdselsetaten og Politiet på et brev sendt 6. mars 1999. Det er fjorten år siden, men hva er vel fjorten år målt opp mot evigheten? Det kan være vanskelig å prioritere slike oppgaver som henvendelser fra tullete og kverulantiske typer eller foreninger. Tenk hvor fint det kunne vært å drive en by, om det ikke hadde vært for de forbannede innbyggerne! Så det er slike jobber i politiet også, og der kunne jeg godt tenke meg å være ansatt for å feie tingene under teppet. «Nei, den henvendelsen kan jeg ikke se at vi har fått,» kan jeg si. «Er du sikker på at du har oppdatert systemprogramvaren din med nyeste utgave av Java,» kan jeg si. «Du får sende den én gang til, men da er jeg redd den kommer nederst i bunken,» kan jeg si, «for vi må ta henvendelsene etter hvert som de blir postjournalført,» kan jeg si. Da får jeg helt sikkert uniform i tillegg til lønn, kantineordning og bedriftshelsetjeneste, og så får det heller være det samme med den parkeringsplassen. Jeg kan ikke forvente å få alle veggene mot syd, heller.
Ruter er også et sted jeg kan tenke meg å jobbe, for de lever i sin egen virkelighet. Hvis du tar bussen til Fjellhus, kommer du ikke til Fjellhus. Da jeg påpekte denne geografiske tabben for Ruter, svarte de at navnet var så innarbeidet at de ikke så noen grunn til å endre det. Spiller ingen rolle om det er feil, bare det er innarbeidet. De lovte riktignok å komme tilbake på saken, men det var tre år siden, så saken ble vel oversendt Vann- og avløpsetaten der den har druknet. Får jeg en sånn jobb i Ruter, må jeg kanskje si fra meg parkeringsplassen, men til gjengjeld får jeg vel frikort på bussen?
Men den viktigste grunnen til at jeg gjerne vil ha betalt for å ikke gjøre noe, er for å få noe igjen av skattepengene mine. Alle disse kommunikasjonsrådgiverne som støver ned omkring på ulike kontorer gjør det for mine penger. Så hvis jeg kan sitte der i stedet, inne i en eller annen papirmølle og drikke kaffe, kanskje legge litt kabal og surfe rundt på sosiale medier, og attpåtil få betalt for det – ja så blir det en slags rettferdighet.
Hvis noen vet om en sånn jobb som er ledig, så har redaksjonen telefonnummeret mitt.
22. mai 2013: Kan jeg få by deg på et lite gebyr?
Jeg kan muligens takke Carl Barks for at jeg har tatt vare på mitt første kronestykke. Fortellingen om Skrue McDuck som tjente sin første tiøring som skopusser inspirerte meg til å spare mitt eget blanke metallstykke. Jeg har det fortsatt, det ligger lett tilgjengelig og minner meg om Aasmund Olavsson Vinjes ord om at «penger er storkna mannesveitte.»
Penger kommer ikke enkelt, men nå for tiden virker det som om alle jakter på lettvint rikdom. Alle vil tjene store penger, men de vil jobbe så lite som mulig for det. Det er én av grunnene til at jeg irriterer meg over Lotto-reklamen som sendes på NRK, prime-time på lørdagskvelden. Du blir nemlig ikke Lotto-millionær, fordi forretningsideen til Lotto og de andre spillselskapene er at du skal tape pengene dine. Det er ganske opplagt, for hva vil skje hvis vi alle vinner en million kroner? Da går Lotto konkurs. Derfor betaler de bare halvparten av innsatsen i premier, og for å snakke i en slags bank-terminologi, så får du en avkastning på minus 50 %. For hver gang du bruker en hundrings, får du halvparten tilbake. Det er dårlig butikk. Naturligvis kan du si at pengene går til en god sak, nemlig klubben din, men det vil være hyggeligere av deg å betale innsatsen direkte til klubben. Da får den mye mer mens du taper det samme.
Hokus, pokus!
En annen lettvinn måte å forsøke å tjene penger på, er å legge et såkalt fakturagebyr på regningene – uten nærmere forklaring. Det betyr at leverandøren krever betalt for å skrive ut en faktura og stort frekkere er det vel ikke mulig å være? Det er naturligvis fristende å gange antall årlige fakturaer i en bedrift med f eks 75 kroner, for den slags kan det fort bli mange kjappe kroner av. Dette finnes det et effektivt tiltak mot, men før jeg røper løsningen må vi en tur innom Oslo kommune.
Jeg, som alle andre huseiere i denne byen, får hvert kvartal en regning fra Kemnerkontoret. Her innkreves penger for vann, avløp, renovasjon og feiing, men når jeg kikker nærmere er det tydelig at kommunen driver kreativ bokføring.
For det første betaler jeg et såkalt «standplassgebyr,» som i følge kommunens egen nettside skal være «stedet der renovasjonsbeholderen er plassert.» For dette betaler jeg 410 kroner årlig – men søppeldunken står visselig på min egen tomt – som jeg for øvrig betaler formueskatt av hvert år. Jeg skal altså betale leie til kommunen når dunkene står på min tomt. Burde det ikke vært omvendt? At kommunen betaler meg for å leie plass på tomata? Jeg betaler allerede 5255 kroner for tømming, så de 410 kronene får jeg med andre ord ikke noe som helst for. Kall det gjerne fakturagebyr.
For det andre betaler jeg 310 kroner årlig for noe kommunen kaller «abonnementsgebyr» tilknyttet vann og avløp. Du har naturligvis gjettet at dette kommer i tillegg til de 5237 kronene jeg betaler for at kommer vann ut av kranene og at avløpet blir tatt hånd om. De 310 kronene får jeg med andre ord ikke noe som helst for. Kall det gjerne fakturagebyr.
For det tredje betaler jeg 112 kroner i noe som kalles «boligtilsyn,» og som skal ha noe med skorsteinen å gjøre, men jeg aner ikke hva. Pipeløpet skal feies hvert fjerde år, og for dette betaler jeg 92 kroner årlig, eller 368 kroner for hver feiing. De 112 kronene får jeg med andre ord ikke noe som helst for. Kall det gjerne fakturagebyr.
Jeg betaler med andre ord 812 kroner i fakturagebyrer til kommunen. Det finnes et annet ord som er riktigere: Skatt.
Abra kadabra!
Jeg hadde jobb i spedisjonsbransjen etter verneplikten, og der tøyset vi med å føye til et punkt på fakturaene som vi kalte «GDSGD» og som skulle koste 100 kroner. Forkortelsen betød: «går det, så går det.» Vi lo godt, men i dag har det altså blitt virkelighet.
Det er så jeg kan mistenke kommunen for å ha lært av flyselskapene. I følge Aftenposten sto de forskjellige gebyrene for 11,6 % av Norwegians inntekter i 2011, totalt 1,2 milliarder kroner. Ryan Air regnes for å være blant de absolutte verstingene, og blant de oppfinnsomme gebyrene flyselskapene har klekket ut, er gebyr for å ha med bagasje, for å betale, for å få billett og for å få sitteplass.
Denne teknikken kan vi karakterisere som en pulverisering av de faktiske kostnadene. Produktet plukkes fra hverandre i sine enkelte bestanddeler, og så må du sette det sammen igjen selv under påskudd av at det er til din egen fordel. Omtrent som et byggesett. Det fine for leverandøren er at summen av enkeltprisene blir høyere enn totalprisen.
Tenk deg om du skulle kjøpe melk på samme måte. I dag koster den 10,80 kroner, men med pulveriseringsmetoden kan den koste bare 9,99 kroner. Og det er jo mye billigere, ikke sant?
Nei, vent!
Vil du ha med kartong, sier du? Ja, da koster melkekartongen 99 øre. Og vips, så er prisen 10,98 kroner.
Nei, vent!
Vil du kunne åpne kartongen også, sier du? Ja, da må du kjøpe en skrukork, og den skal du få for bare 22 øre. Og vips, så koster melken 11,20 kroner. 40 øre mer enn før, men likevel har meieriet klart å innbille deg at du har gjort et godt kjøp.
Snipp, snapp, snute!
Tilbake til hvordan du kan forholde deg til fakturagebyrer. Du vet, det er ikke akkurat gratis å betale heller. Du skal ha en datamaskin med internettforbindelse, datamaskinen og modemet må ha strøm, du skal ha og oppgradere systemprogramvare og nettleser, du skal ha nettbank, konto og kodebrikke – og ikke minst må du bruke dyrebar tid til å betale. Det er ganske klart at alt dette også koster – og for min egen del har jeg funnet ut at det tilfeldigvis koster det samme som fakturagebyrene. I melding til mottageren skriver jeg derfor at jeg har fratrukket et betalingsgebyr, uten nærmere forklaring. Det fungerer overraskende bra, for det er de færreste bedrifter som har lyst til å miste kunder.
Bortsett fra Oslo kommune, for Kemnerkontoret gir ikke fem øre for å gå til utpanting, samme hvor kamuflerte fakturagebyrene er. Men så trenger heller ikke Kemnerkontoret å ha fornøyde kunder.
For å vende tilbake til verdens rikeste and: «Pass på ørene, så passer kronene seg selv.»