Stikkord: bibliotek

30. november 2016: Publikum fremfor alt!

Mitt første møte med biblioteket, var skolebiblioteket på Oppsal. Det var åpent på tirsdager, torsdager og lørdager – for vi gikk på skolen også på lørdag. Bibber’n var en kilde til kunnskap og eventyr. Der inne fant jeg mange nye og spennende verdener med kjempeblekkspruter, skyskrapere, romkapsler, indianere, klapperslanger og undervannsbåter. Det var her jeg traff mine første helter, enten de het Nan Bobsey, Ivanhoe, John Glenn eller Davy Crockett.

Vi fikk bare lov til å låne to bøker om gangen, og det holdt lenge fordi biblioteket åpnet jo igjen om to dager! Men så hadde vi verken dataspill, fjernsyn, mobiltelefoner, internett eller annet som trakk oppmerksomheten vekk. Vi kunne konsentrere oss om bøkene og lage bildene våre selv. Vi kunne fortelle klassekameratene om overraskende eller interessante ting vi hadde lest, selv om vi ikke alltid ble trodd. Jeg hadde lest en bok om skyskrapere i New York, men da jeg fortalte om hus med hundre etasjer, ble jeg ledd ut. Hundre etasjer? Det går ikke an! For hvorfor har vi ikke sånne hus i Norge da, kanskje?

Jeg vet nesten ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for biblioteket. Det å ha tilgang til en uuttømmelig kilde av fiksjon og fakta var det beste ved å gå på skolen og motpolen til anarkiet som hersket i friminuttene eller torturhelvetet på tannlegekontoret. Nei, det var ikke rart jeg elsket biblioteket, et fristed med ro og orden der vi kunne drømme oss bort eller grave oss ned.

Styrt avvikling
Vanen med å besøke biblioteket tok jeg med meg gjennom livet, og her jeg bor hadde vi i årevis bibliotek på Hovin. Det var et kulturelt møtepunkt bare noen minutter unna med mange spennende arrangementer og en bokkafé til glede for oss som bodde i området. Så forsvant det, og gradvis har det blitt lenger og lenger mellom bibliotekene. I dag må jeg til Bjerke, men dit er det langt og jeg må gå langs så mange ufyselige, trafikkerte og bråkete veier at jeg heller lar det være. Jeg kan også gå til Oppsal, det tar ikke stort mer en time hver vei hvis det er pent vær og jeg har medvind i begge retninger. Så jeg bruker ikke det biblioteket heller. Sant å si, jeg har sluttet å bruke biblioteket fordi det for alle praktiske gjøremål ikke finnes lenger. Jeg kunne naturligvis fyre opp dieselhestene, men det blir så mye bry med å finne en ledig parkeringsplass. Dessuten er det helt sikkert bilkø den dagen jeg er nødt til å levere boka tilbake. Da er det enklere å bestille boka fra en nettbokhandel og få den levert i postkassa selv om det tar et par dager. Eller kjøpe en e-bok til nettbrettet, hadde det ikke vært for at jeg jobber på store og små skjermer hele dagen og kjenner behov for å lese på noe annet enn skjerm.

Stavanger har nesten dobbelt så mange bibliotek som Groruddalen, selv med lavere folketall. Bibliotekene i byen vår ser ut til å gjennomgå en styrt avvikling og snart finner vi kanskje det eneste biblioteket utenfor Bjørvika på Folkemuseet?

Nytt hovedbibliotek? Helst ikke.
Jeg hører følgelig til den gruppen som ikke ønsker et nytt prestisjebibliotek ved fjordkanten, et monumentalt palass og kostnadssluk som kommer til å gå på bekostning av de bibliotekene vi egentlig har bruk for, slike vi har fått på Furuset og Majorstua. Med frykt for at jeg virker utakknemlig vil jeg si at jeg mye heller ha femti biblioteker spredd rundt der folk bor. Små bygg som passer bedre til den nøysomheten som tross alt har holdt liv i landet vårt gjennom generasjoner. Et bygg som kunne sett ut en helt vanlig pappeske. Sant og si er jeg usikker på hvor mange som kommer til å reise ned til Bjørvika for å låne en bok. Jeg vil i hvert fall få problemer med å sende ungene ned dit på egen hånd; gjennom kjøpesentre og narkoomsetning og byens mest kaotiske veikryss med busser og trikker på kryss og tvers. Nevnte jeg angsten for å falle utfor kaikanten?

Jeg skjønner at palasset blir gjevt å vise fram, sånn at det kan synes at vi er en kulturnasjon vi også, at vi har noe å speile oss i. Jeg skjønner at noen liker tanken på å rusle fra det ene prestisjebygget til det andre langs en strandpromenade, peke på dem og si noen velvalgte ord, men jeg er redd disse monumentene først og fremst blir kulisser og mentale krykker. Jeg tror faktisk ikke kultur begynner på toppen og sildrer nedover. Jeg tror kultur vokser nedenfra, finner nye veier, trenger seg fram der ingen hadde trodd den skulle gjøre, overrasker og forulemper. Jeg har liksom ikke tenkt meg til et hovedbibliotek for å låne marmor, eksotiske tresorter eller kostbare lysekroner.

Operaen er ikke noe bedre
Jeg var motstander av operaen også, selv om det er mulig å gå på taket av den og se utover byen og fjorden. Jeg har hatt mange flotte opplevelser i operaen, for eksempel med Kathleen Battle, men det rokker ikke ved mitt standpunkt. Jeg synes vi kunne klart oss uten italiensk marmor, eksotisk treverk og kostbare lysekroner, og heller nøyd oss med et langt enklere bygg. Et bygg som passer bedre til den nøysomheten som tross alt har holdt liv i landet vårt gjennom generasjoner. Et bygg som kunne sett ut som to pappesker oppå hverandre, en stor nederst og en litt mindre oppå. For da kunne vi fått råd til fem operabygninger, slik at Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø kunne fått hver sin, de også. Slik at operaen kunne komme ut til folket. Slik at folk slipper å fly tusenvis av kilometer i dette landet bare for å overvære et par timers musikalsk innslag. Men jeg skjønner jo at det er for sent, at jeg har tapt den debatten med god margin. Jeg vil likevel gjerne ha sagt det, sånn at når det nye biblioteket blir enda dyrene å drifte enn vi trodde og vi må leie ut enda flere kvadratmeter til kontorister eller amerikanske kaffebarkjeder, så kan jeg si: Hva var det jeg sa?

Kampen mot ekkokamrene
Jeg elsker sosiale medier og klarer meg ikke uten nettet, men disse har også blitt en oase for usannheter og nyansefri debatt. Her har biblioteket en viktig rolle å fylle, å være en motvekt mot vulgariseringen og polariseringen av samfunnet. Derfor må biblioteket være der folk er. Der folk bor. Slik salige sjef for Deichman Haakon Nyhuus uttrykte i sin visjon da han revolusjonerte biblioteket: Publikum fremfor alt!

Og helt til slutt
Helt til slutt lurer jeg på om det nye biblioteket skal vende fasaden vendt mot vestkanten og rompa til østkanten, det også? Slik Operaen og det nye Munchmuseet gjør?

13. november 2013: Bor det en bokryggpoet i deg?

geriljebokryggpoetDet dukker opp stadig nye «diller» på Facebook og Instagram. Eller farsotter, om du vil. Den ene dagen skal vi liksom ta bilder av landskap gjennom et glass musserende vin, neste dag av figurer som dannes i melkeskummet i kaffelatte-begeret. Felles for alle slike farsotter er at de forsvinner fortere enn de dukker opp. Så ikke med bokryggpoesi.

Bokryggpoesi dukket opp for snart halvannet år siden, og lever fortsatt i beste velgående på sosiale medier. Nesten tusen mennesker publiserer jevnlig sine små dikt til glede for andre, og kanskje bor det en flink bokryggpoet i deg også?

Hvem som helst kan nemlig bli en bokryggpoet. Du tar ganske enkelt titler fra ulike bokrygger, lager et dikt eller en kort fortelling av dem ved å legge bøkene oppå hverandre, leser ovenfra og ned, og vips – så har du laget ekte bokryggpoesi.

Men det er jo egentlig ikke nok å skape disse små diktene for seg selv, det er også fint om andre mennesker får glede av bokryggpoesien du har laget. Da kan du publisere dem enkelt selv ved å melde deg inn i bokryggpoesigruppa på Facebook, og snart tikker det inn «likes» fra andre bokryggpoeter i Norge. Eller hashtagge bildene på Twitter eller Instagram.

Bokryggpoesi er naturligvis bare mulig med papirbøker, så hvis du foretrekker å ha bøkene dine på mobiltelefonen, er jeg redd du vil ha vanskelig for å bli en bokryggpoet. Og selv om papiret nok en gang er dømt nord og ned, er jeg likevel ikke sikker på at lesebrett vil overta helt og holdent. Jeg mener, en norsk pocketbok kan du legge fra deg på stranda i La Caramba for å ta en dukkert i bølgene, men gjør du det samme med et lesebrett må du være forberedt på at det er stjålet når du kommer opp igjen. Ingen stjeler papirbøker.

Personlig sverger jeg til geriljabokryggpoesi. Av og til dukker det opp nye ord. Noen av dem er nærmest uforklarlige og er åpenbart begreper innenfor et begrenset miljø. Scheimpflugeffekt og bokeh er slike ord. Og noen ganger dukker det opp nye ord som i seg selv formidler en idé og som genererer forgreininger og nye ideer. Bokryggpoesi er et slikt ord, for ganske snart var det opplagt at bokryggpoesi blir utført av bokryggpoeter. Et av de første avkommene var geriljabokryggpoesi, som rett og slett handler om å besøke en bokhandel, et bibliotek eller en venn og lage et bokryggpoetisk uttrykk uten at vedkommende er oppmerksom på det. Slik oppsto også betegnelsen bokryggpoesigeriljasoldat og bokryggpoesigeriljagruppe. Eller, i den grad det forekommer i full offentlighet, stuntbokryggpoet og stuntbokryggpoesi. Kommer det virkelig brått på kan vi snakke om overraskelsesbokryggpoesi. Veien herfra er kort til titler som stuntbokryggpoetassistent eller sjangergrupper som ungdomsbokryggpoesi. For den visuelt og kunstnerisk interesserte er bokryggpoesigrafikk trolig et framtidig samleområde, og det er kun et tidsspørsmål før en bokryggpoesigrafiker debuterer på Høstutstillingen. I det hele tatt. Antagelig er det bare fantasien som setter grenser og hva morgendagen bringer er ingen forunt å si.

Jeg innrømmer det. Jeg er en bokryggpoesigeriljasoldat. Jeg sniker meg inn på biblioteker og bokhandlere og lager bokryggpoesi. I det siste har jeg begynt å lage bokryggpoesi i antikvariater også, og i bokhyllene til mine venner. Det er enklest på bibliotekene, der kan jeg browse bokhyllene i ro og mak. Jeg plukker meg først ut en god tittel som skal være utgangspunktet for poesien. For eksempel «Det sitter en liten mann i porten» av Mette Hansen eller «Slipp håndtaket når du vrir» av Tor Åge Bringsværd. Odd Eidem sa en gang at når han finner en knapp så syr han en frakk til den. Jeg har det på samme måten. Noen ganger syr jeg frakker. Andre ganger nøyer jeg meg med å sy en vest eller en topplue. Til nød en raggsokk.

Det er lettere å lage lange dikt eller endog fortellinger på bibliotekene. Mye enklere enn i bokhandelen, for der kommer det alltid hyggelige mennesker, som oftest kvinner, bort til meg og spør om de kan hjelpe meg med noe? Det kan de naturligvis ikke. Jeg er bokryggpoesigeriljasoldat, ikke sant? Litt av vitsen er jo å lage et budskap i all hemmelighet, snike meg ut igjen like usett som da jeg kom inn, og så håpe at den ansatte ser stabelen, lar seg forundre et øyeblikk – før lyset går opp for vedkommende og nok en bokryggpoet er født. Jeg setter alltid igjen et lite kort etter meg. Der står det: «Bokryggpoetene var her.» Litt på samme måte som Kilroy. Slik at det ikke skal være noen tvil. Jeg rydder ikke opp de ubenyttede bøkene heller, men lar de ligge litt tilfeldig henslengt på bordet eller i hylla. Alltid med forsiden opp, for eksponering av varene er viktig. Spør en hvilken som helst kjøpmann, du finner ikke en eneste frokostblanding med facingen inn.

Det er vanskeligst å lage bokryggpoesi i antikvariatene fordi det er trangere der, og titlene ofte står feil vei på bokryggene. Men det er ikke umulig. Det er slett ikke umulig, særlig hvis jeg har bestemt meg for emnet før jeg går inn. Da nikker jeg bare så vidt idet jeg passerer, og går med målbevisste skritt til den utvalgte delen av antikvariatet. I det siste har jeg også begynt å lage bokryggpoesi i leseretningen, med stående bøker. Ikke ovenfra og ned. Ofte kan det lønne seg å rekognosere først, da later jeg som om jeg er interessert i noe veldig spesielt, men det er bare en bløff. Jeg ser meg ut konkrete steder med mange gode titler og som samtidig er litt i le. Kameraovervåking er en utfordring. Storebror er over alt, men jeg har til gode å bli tatt. Skulle nettet snøre seg sammen rundt meg, gjør jeg som dyrene, jeg stikker. Stille og forsiktig sniker jeg meg ut og vekk, det er om å gjøre å holde så lav profil som mulig. Være usynlig. Slik at jeg kan komme tilbake flere ganger. En gang ble jeg fersket i et antikvariat. Da spurte jeg etter «Donaldismen» av Jon Gisle, Fakkelbok nummer 252 fra 1973. Førsteopplaget. Det funker alltid for det er ingen som har den, det er Norges sjeldneste bok. En bokryggpoesigeriljasoldat slutter aldri å aksjonere.

Jeg jobber i det skjulte, og plutselig kan jeg ha vært i en bokhylle nær deg, og gitt deg et dikt, en oneliner, en tanke. Uten å be om takk. Det eneste som betyr noe, er at jeg kanskje har klart å glede deg, i et lite sekund av evigheten.

Og at jeg kanskje har klart å overbevise deg om at også du skal bli bokryggpoet.