Stikkord: bil

14. oktober 2020: Gå kundeveien!

Jeg sto i døråpningen til en bilbutikk i Groruddalen med en liten formue i lomma. Målet var å kjøpe en tysk bil på fire bokstaver jeg hadde siklet på en stund. Det fantes ingen andre kunder i butikken og i tre cellekontorer satt tre menn foran hver sin datamaskin, dypt konsentrerte. Kanskje de fakturerte, svarte på e-post eller spilte kabal, hva vet jeg? Ingen av dem så opp eller i min retning, men jeg regnet med at jeg som eneste kunde enkelt ville kunne tiltrekke meg oppmerksomheten. Jeg kremtet, men dette fikk ingen til å våkne. Så hostet jeg diskret uten at det hjalp nevneverdig. Derfor gikk jeg bort til bilen jeg hadde sett meg ut, åpnet døren, satte meg inn, vred på rattet så det pep i gummien, gikk ut, smalt igjen døren, åpnet panseret, kikket nedi, smalt det igjen, åpnet bakluken, kikket inn, smalt den igjen, åpnet bakdøra, satte meg inn og gikk ut, smalt igjen døra. Ingen reaksjon. Slik holdt jeg på en halvtimes tid mens herrene holdt på med datamaskinene sine. Var det for tidlig om morgenen, til tross for at butikken visselig hadde åpnet? Hadde de ikke fått dosen med morgenkaffe? Gikk jeg feil kledd? Eller hva? Ingen av dem så ut til å ville selge meg bil, derfor jeg gikk min vei, til en forhandler av et annet tysk bilmerke, på tre bokstaver. Der ble jeg hyggelig mottatt allerede i døråpningen og etter et salgsmøte og en times prøvetur byttet pengene eier og jeg hadde ny bil. Les hele innlegget...

20. juni 2018: Når Bilen bestemmer

I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.

For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.

I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.

Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.

Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.

En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.

Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.

Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?

Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.

Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!

For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.

«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»

7. september 2016: Ruter er som en trassig tre-åring

1. april ble 76-bussen nedlagt gjennom Teisen og Fjellhus, og dermed mistet et boligområde på omtrent ett tusen husstander det eneste praktiske kollektivtilbudet de hadde. Bussen har vært forbindelsesleddet til omverdenen helt siden De Blå Omnibussers tid, men er en saga blott etter mange tiår i fast trafikk. Saken er et stjerneeksempel på at Ruter synes det er fint å kjøre buss, om det ikke hadde vært for passasjerene.

Først sa Ruter
at bussrute 76 måtte nedlegges fordi Teisenveien skulle stenges ut mot E6, men det var faktisk ingen i Statens Vegvesen som kunne bekrefte dette. Stengingen fantes bare i fantasien til Ruter, og selv om Ruter trakk tilbake påstanden etter hvert, har de likevel gang på gang brukt løgnen som standardsvar til beboere som har henvendt seg på e-post.

Så sa Ruter
at grunnen til nedleggelse skyldtes at bussjåførene var engstelige for å kjøre ut på E6/Strømsveien fordi utkjørselen er «farlig.» Imidlertid er det ingenting som hindrer busser som «ikke er i trafikk» i å benytte utkjøringen. Hver dag kjører et hundretalls busser gjennom denne «farlige» utkjøringen. Påstanden fra sentralt Ruter-hold har bussjåførene selv effektivt avslørt som oppspinn.

Så bør heller ikke Ruter bli overrasket over at folket på Fjellhus og Teisen finner det provoserende at Ruter kan bombe boligområdet med tomme busser, når de samtidig ikke vil plukke opp passasjerer. Og Ruter bør vel heller ikke være overrasket over at folket på Fjellhus og Teisen finner det like provoserende at mange av disse bussene parkeres i Teisenveien, hvor det er forbudt å parkere, for at sjåføren skal å gå inn på Kiwi og handle røyk og cola?

Så sa Ruter
at grunnen til å nedlegge bussen var at det var så tungvint å kjøre om Ole Deviks vei. Ja da, Ruter, det er noe dritt det med passasjerer. Det er mye morsommere å kjøre tomme busser, og det gjør dere riktig mye av i Ole Deviks vei også. Men hvorfor er det ikke tungvint å kjøre tomme busser i Ole Deviks vei når det er tungvint å kjøre der med passasjerer?

Så sa Ruter
at grunnen til å nedlegge bussen i området var at tilbudet var så forvirrende. Bussruten hadde ulik trasé til og fra Helsfyr, og det var det ikke alle som forsto. Neimen, stakkars liten, da! Folk som reiste med 76-bussen har aldri hatt problemer med å forstå i hvilken retning bussen går, så da må det vel være Ruter som ikke skjønner det, da? Men ærlig talt, dere kan jo bare spøøre en av beboerne på Fjellhus eller Teisen om hjelp? Dere hadde ikke trengt å legge ned bussruten bare fordi dere ikke forsto om bussen skulle svinge til venstre eller høyre?

Forvirringen er det Ruter selv som har skapt. Ruter har ikke engang klart å gi riktig stedsnavn til et par av holdeplassene, men forsvarer fortsatt feilaktig bruk med at «folk har vent seg til det.» Nei, det er kanskje ikke rart Ruter er forvirret.

Så sa Ruter
at bussen ble lagt ned for at passasjerene skulle komme raskere mellom Tveita og Helsfyr. Men ærlig talt, det går t-bane mellom Tveita og Helsfyr, og du skal være bra bussinteressert for å gidde å reise med buss det ekstra stykket. Det er bare å telle hvor mange som går av på Tveita og se hvor tom bussen kjøres videre, så skjønner du at det argumentet bare er pølsevev. I mellomtiden står 76-bussene og stamper i kø fra Helsfyr til Tveita og kommer seinere fram enn de gjorde da de kjørte via Fjellhus og Teisen. Men det spiller for så vidt ingen rolle, for bussene har sjelden mer enn et par passasjerer.

Så sa Ruter
at bussen ble lagt ned fordi det var blitt viktig å ha så «lineære» strekninger som mulig, fordi det er mer effektivt. Derfor står nå 76-bussen i kø på Tvetenveien og bruker lenger tid på å komme fram enn den gjorde da den svingte innom Fjellhus og Teisen. Ja, køen på Tvetenveien er tidvis så treg at bussene likevel kjører Teisenveien, bare for å spare tid. Slik blir passasjerene på Klosterheim holdeplass stående å se den ene bussen etter den andre forsvinne over Tvetenbroa uten at de kommer med. Men er det så nøye med passasjerene, bare bussen kjører lineært?

Så hvis innbyggerne i byen vår vil reise med Ruter, er det best at vi bor så lineært som mulig. Det store spørsmålet er imidlertid om Ruter har fortalt Plan- og Bygningsetaten at de, altså Ruter, planlegger at Oslo skal være en lineær by?

Så sa Ruter
at folket på Fjellhus og Teisen egentlig fikk et bedre tilbud enn før, fordi 66-bussen til Grorud fikk et par ekstra avganger. Så noen ekstra avganger på en buss som praktisk talt ikke brukes skal forestille en forbedring? Hvor lettlurte tror Ruter at folk er? 66-bussen er omtrent like betydningsfull for folket på Fjellhus og Teisen som bybanen i Bergen.

Så sa Ruter
at det bare er en halv kilometer ekstra å gå til Tvetenveien, for å komme til 76-bussens nye trasé. En halv kilometer er jo ingenting når du er avhengig av rullator og skal kjempe deg gjennom snødrev og ubrøytet fortau i motbakke, med paraply. Er du så dum å bli gammel, kan du i hvert fall ikke regne med hjelp fra Ruter.

Så sa Ruter
at det bare var én holdeplass som ble lagt ned, men i virkeligheten var det seks. Det kan være vanskelig å telle på fingrene når det blir mer enn fem holdeplasser.

Så sa Ruter
at det finnes to bussholdeplasser ved Tvetenbroa, men for å komme til eller fra må Tvetenveien krysses – og det rekker du bare på ett grønt lys hvis du er sprinter. Dessuten er trafikken så tett, bilene kjører så fort at overgangene så farlige at barnehagene har sluttet å reise kollektivt. Og de som nå skal på eldretreff på Tveten gård, blir nå fraktet med bil til og fra i stedet. (Send meg en e-post hvis du trenger telefonnummeret til tranporttjenesten, eller kjenner noen som trenger det. Så kommer det bil!)

Så sa Ruter
at det er lett å komme til sentrum ved å ta 401 eller 411-bussen fra Ulvenkrysset. Kanskje det, hvis du liker å stå på Norges mest forurensede bussholdeplass? Eller hvis du er så heldig å ikke har blitt kjørt i hjel i veikrysset.

Så fikk Ruter
overlevert omtrent ett tusen underskrifter fra misfornøyde kunder, men dette brydde de seg naturligvis ikke det spøtt om. Ruter trenger ikke fornøyde kunder. Hvis du ikke er fornøyd med Ruter, så velg et annet busselskap, er parolen. Men folk velger ikke et annet busselskap eller en annen bussrute, vi velger bil i stedet. Bil er, i det hele tatt, et undervurdert transportmiddel i Oslo og forurenser langt mindre enn tomme busser. Ruter gjør alt de kan for å fremme bilismen blant folk på Fjellhus og Teisen, og de er godt på vei til å lykkes.

Så hva handler det da egentlig om?
Prestisje.

Så skal Ruter
få denne saken servert som innbyggerinitiativ i Bystyret. Fra saken ble lagt ut på nett til den hadde tilstrekkelig mange underskrifter, tok det tolv minutter. Tolv minutter! Så la oss håpe at Bystyret bruker omtrent like kort tid på å fortelle Ruter at de er til for passasjerenes skyld og at det ikke er passasjerene som er til for Ruters skyld.

Men
vi fått lov til å beholde busskurene våre, det skal Ruter ha. Der kan vi sitte under tak i regnværet, skrive bilnummer og telle tomme busser som kjører forbi.

Bildet: Teisenveien har busskur, men det går ingen buss. Ruter annonserer for hvor lett det er å betale på bussen, men det er ikke brått sikkert at mottagerne har sans for budskapet.

24. september 2014: Billeken. For hvem trenger video?

Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke.

Men hvorfor skal disse ungene for enhver pris underholdes til enhver tid? Jeg mener, de har vel ikke noe vondt av å kjede seg litt og få erfare at turen til hytta tar fra tre til sju timer, avhengig av kø og kjøreforhold. Det skader dem ikke å kikke på landskapet og gjøre seg opp noen tanker underveis, eller hva? De ser jo nok på skjerm som det er; mobiltelefon, nettbrett, datamaskin og fjernsyn og kan ha godt av å oppdage at verden faktisk er tredimensjonal, også uten 3D-briller.

Joda, ungene mine har også kjedet seg når vi har kjørt bil. De har gnålt om når vi skal spise og om vi kanskje ikke er framme snart. Og jeg har sikkert vært like utålmodig med dem som alle andre fedre. Men jeg har ikke kjøpt videoskjermer for å underholde dem med filmer de likevel har sett hundreogtjuen ganger før.

Nei, jeg fant opp «billeken» – en lek som er tusen ganger mer underholdende enn noe videoskjermen kan tilby. Prinsippet er ganske enkelt, og skriver seg fra den gangen det var morsomt å se reklame på kino. Før reklamefilmene var det lysbilder; og vi «fikk» en reklameplakat annenhver gang. Det var om å gjøre å få en reklameplakat med bilde av dame på, i det minste for oss gutta. Og når løperen til Sverdrup Dahl kom susende over kinolerretet sluttet konkurransen og gjorde vi opptelling. Den som hadde fått flest damer hadde vunnet. Sånn er billeken også.

Bare at jeg har videreutviklet den. I utgangspunktet var det om å gjøre å få flest Saab’er, for vi hadde en Saab på den tiden. Imidlertid var det ganske langt mellom hver Saab, så leken ble ganske kjedelig. Derfor begynte vi med å jazze opp billeken, slik at hver Saab ga ti plusspoeng og hver Volvo fem minuspoeng. Og hvis du var så heldig å få en rød Saab, en sånn som vi hadde, da hadde du vunnet konkurransen, og vi kunne begynne på en ny runde. Da ble det straks morsommere.

Det sier seg selv at denne leken er mest morsom i nærheten av befolkningssentra, for der kommer det biler jevnt og trutt. Ute på landet, for eksempel i Rødberg nord i Numedalen er det betydelig lenger mellom motoriserte kjøretøy. Derfor ble jeg nødt til å utvikle leken videre, slik at den også passet i grisgrendte strøk. Hver bil ga poeng. Enten plusspoeng eller minuspoeng. Toyota gir alltid ti minuspoeng. Det samme med koreanske biler. Hver bobil gir hundre minuspoeng, men til gjengjeld gir hver kabriolet to hundre og femti plusspoeng. Bil med tilhenger gir ti minuspoeng. Biler med campingvogn gir femti minuspoeng. Sånn bil som vi har for tiden gir femti plusspoeng, og nå om dagen er det BMW. Lastebiler og trailere gir femti minuspoeng. Vi fir fem plusspoeng for biler som har kano på taket. Får du en motorsykkel, går du tilbake til null, hvilket kan være en fordel hvis du har pådratt deg mange minuspoeng. Og får du en traktor, så har du tapt og går ut av spillet. Da må du sitte der og håpe at de andre ryker ut snart også. Den som sitter igjen til sist har vunnet, og hvis det er dårlig med traktorer, så er det den med flest poeng som har vunnet. Men får du en veteranbil, en helt ekte veteranbil som en Buick Super fra 1957, da har du vunnet.

Denne leken er mest spennende på svingete veier, for du kan aldri vite hva som skjuler seg bak neste sving. Kan det være en kabriolet? En bobil? Noen ganger blir du skuffet og andre ganger veldig fornøyd. Stemningen i kupeen varierer fra den dypeste depresjon til stormende jubel.

Det skal jo sies at noen ganger kommer bilene i klumper fordi det er en soseladd først i køen som ikke vil slippe forbi dem bak. Da blir det hektisk regning, og noen ganger vi fullstendig ut av det. Da begynner vi like gjerne på nytt igjen, og de som ligger dårligst an har sjelden noe imot det. Spesielt morsomt blir det når vi støter på kolonner av bobiler eller biler med campingvogner.

En utilsiktet bieffekt med denne leken, er at ungene fikk god trening i hoderegning. I en tid der snart ingen klarer å regne ut nittini ganger fem uten å bruke kuleramme av noe slag, kan det være praktisk å kunne hoderegning. Men en tilsiktet effekt, er det sosiale samværet og all kunnskapen som ungene blir tilført. Lære farger. Bilmerker. Logoer. Symboler. Bilturen er en reise, akkurat som livet, og den blir best når vi gjør det sammen. Ikke hver for oss.

Det er fritt fram å forsøke selv. Jeg garanterer at det er morsommere enn å se «Løvenes konge» enda en gang, men dere må selv finne på deres egne regler. Det er viktig at ungene er med på å utforme reglene, for det er også en del av leken. Diskusjonen om hva som skal gjelde og hva som ikke skal gjelde, kan vare helt fra Oslo til Hønefoss. Og da er jo den tiden gått.

Lykke til! Og kjør pent!

Bildet: Får du traktor, har du tapt. Foto: Wikimedia commons.