Muligens er jeg i overkant politisk engasjert når jeg drømmer om kommunevalg, men saken er i hvert fall den, at jeg natt til 20. juni i fjor drømte at jeg skulle stemme ved kommunevalget og hadde kommet meg ned til valglokalet på Bryn skole hvor jeg ble stående i avlukket og tvile på hva jeg skulle gjøre.
Jeg kikket meg rundt i alle hyllene, og kom til at jeg hadde 21 valgmuligheter. Det eneste partiet som ikke stilte liste, så vidt jeg kunne se, var Sofapartiet. Likevel kunne det hende de ble størst, men Sofapartiet har jeg aldri stemt på, akkurat som Kristelig Folkeparti. Men hvilket parti skulle jeg velge? FrP? Nei, de var jo i ferd med å ramle under sperregrensen selv om det ikke er noen sperregrense ved kommunevalg, så det ville nok være en bortkastet stemme. Senterpartiet? Nei, jeg kunne ikke slippe en gjeng ulvehatere løs i marka. Arbeiderpartiet eller Høyre? To alen av samme stykke. Det var som å ha bestemt seg for hvilken bil jeg skulle kjøpe, og så lure jeg på om jeg skulle ta den i blått eller rødt? Umulig å velge. Alliansen? Månen var en gul ost. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger? Den gjengen hadde jo bare ett punkt på partiprogrammet, og til og med der hadde de tunnelsyn. In your dreams. Venstre? Ikke etter at de gikk inn for proffboksing, det vil si systematisk og lovlig produksjon av hjerneskader. De har mer enn nok å gjøre på sykehusene som de har. Piratpartiet? Nei, jeg fant ikke kaptein Sabeltann på lista. Selvstendighetspartiet? Nei, de fikk klare seg alene. Miljøpartiet de grønne? Ja, kanskje det? Det var et parti jeg ikke hadde stemt på før, og kunne være en artig forandring, drømte jeg. Så jeg plukket med meg stemmeseddelen og tasset bort til valgurnen og la den oppi. Borgerplikten var utført.