Russetiden er ikke hva den var, så vidt jeg har skjønt – men det har den visst aldri vært. Det var den heller ikke det året jeg var russ, i 1974. Året før hadde den tradisjonelle russeturen gått til Kongens by, til København med danskebåten, slik russeturene lenge hadde hatt for vane. Akkurat året før det skulle bli min tur, hadde russen blamert seg så kraftig i København at byen erklærte dem for uønsket i all framtid. København klarte seg utmerket godt uten norsk russ.
Det er klart at det ikke var noen genistrek å male barter på Den lille havfruen på Langeline, bade i Gefionspringvannet ved enden av Amaliegade eller i Storkespringvannet på Høibro Plads, og det var i hvert fall ingen genistrek å drite (bokstavelig talt) i Nyhavn eller å spy på Kongens Nytorv. Det er lett å forstå at slike gjester ikke ble ønsket velkommen tilbake. At russebrølet opprinnelig er dansk, var naturligvis ingen formildende omstendighet.