Skreppa 14: Ulven gård, fra vin-gård til steinbrudd

Ull, en av æsene og sønn av Sif og Odin, var en sterk kjempe og en eldgammel fruktbarhets- og veidegud, skiløper og bueskytter. Ull-vin betyr «Ulls naturlige, grønne eng», men Ull kan også bety «den skinnende, herlige og lysende». Mulighetene er flere, men det er kanskje forståelig at en gud valgte denne lyse boplassen på toppen ovenfor Hovin? Muligens har hovet vært det stedet hvor folk tilba Ull. Navnet går igjen i nordisk saga, og finnes igjen på steder som Ullensaker, Ullensvang, Ullevaal og Ullern. Han var en populær gud, med andre ord. Les hele innlegget...

1. februar 2023: Hus trenger folk!

Hus trenger folk, ellers går de i stykker. Vann og avløp kan påvirkes hvis huset ikke blir brukt. Avløpsledningen kan slå seg, og forårsake kloakklekkasje. Tørre vannlåser sprer kloakklukt som det kan ta mange år å kvitte seg med. Muggsoppene kan blomstre opp. Edderkoppene er de første som flytter inn og tar over rommene. Rotter tar seg inn og bygger flotte reder der de kan formere seg. Hagen gror igjen. En vannlekkasje kan bløtlegge en hel etasje og kortslutte det elektriske anlegget og du oppdager at lyset i tunnelen er regningen på totalrehabiliteringen som kommer deg i møte. Dessuten er det større sjanse for hærverk når en eiendom ikke brukes. Over tid blir det lagt merke til, både på grunn av mørke vinduer og overgrodd hage. Skulle noe skje, er det lite sannsynlig at noen legger merke til det. Terskelen for å ta seg inn blir derfor lavere, og før noen vet ordet av det, begynner det kanskje å brenne. Les hele innlegget...

14. mars 2018: Legg dritten i midten!

Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.

Det er ikke akkurat den første gangen vi har hatt en storbrann i den nederste delen av Groruddalen. I 1995 brant Ulven gård ned til grunnen. I 1996 hadde vi en storbrann i en lagerbygning. 23. mai 2001 hadde vi en storbrann i et lager på Økern. 1. januar 2002 hadde vi en storbrann på et industriområde ved Ring 3 på Økern. 28. februar 2002 hadde vi en storbrann i lagerbygget til EAB eiendom i Ulvenveien på Økern. 30. september 2004 hadde vi en brann hos McDonalds på Alnabru. 2. februar 2005 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning på Haraldrud. 18. mai 2008 hadde vi en storbrann i Timms reperbane på Teisen. 5. oktober 2009 hadde vi en storbrann i et lagerbygg på Økern. 13. oktober 2010 hadde vi en storbrann i et industribygg på Økern. 25. juni 2011 hadde vi en storbrann i Mekonomens verksted på Alnabru. 6. januar 2012 hadde vi en storbrann i et lakkeringsverksted på Alnabru. 22. juli 2013 brøt det ut brann på Haraldrud gjenbruksstasjon. 23. september 2013 hadde vi en storbrann hos bilopphuggeriet Brødrene London. 4. januar 2014 hadde vi en storbrann i Oslo kommunes forbrenningsanlegg på Haraldrud. 13. juni 2014 hadde vi en brann i søppelanlegget på Haraldrud. 6. august 2014 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning. 14. september 2014 hadde vi en brann i en brakkerigg på Alnabru. 7. september 2016 brant et treetasjes næringsbygg ved Ring 3 på Økern. Og 8. mars i år fikk vi altså enda en storbrann hos Norsk Gjenvinning. Eksplosjonsfaren har vært stor ved flere av disse brannene, røykutviklingen har vært enorm og store mengder miljøgifter er sluppet på frifot.

Samtidig: Prospektene som presenterer boliger i det nærmeste nabolaget til disse branntomtene er fulle av vakre lovord og fagre løfter. Himmelen er blå og horisonten er skyfri. Sola skinner. Fuglene synger. Barna leker bekymringsfritt. Vollebekk er et høykvalitets boområde med grønne lunger og trygge uteområder. Risløkka er en oase med familievennlige omgivelser beliggende luftig og fritt på et høydedrag med solrike uteplasser og fint utsyn over nærområdet. Lunden skal bli et godt sted å vokse opp med gode, trygge og grønne nærområder som skaper en lavere terskel for en aktiv livsførsel for mennesker i alle aldre. Eiendomsutviklerne overgår hverandre i panegyriske hyllester over hvor uendelig vakkert det er å bo midt i Groruddalen. Som nærmeste nabo til dette området der brannene tydeligvis aldri tar slutt. Er vi helt sikre på at det er smart å bygge nye boliger stadig nærmere dette området? Statistisk sett har vi hatt én storbrann i året så da er det vel bare et tidsspørsmål før det brenner igjen?

Jeg kan ikke fri meg for tanken at Groruddalen er Norges dårligst planlagte område. Dalen hadde i følge Store norske leksikon 140 000 innbyggere i 2016, det er 7000 innbyggere flere enn Stavanger. Eller nesten dobbelt så mange som det bor i Tromsø. Jeg har vært i Stavanger sentrum og jeg har vært i midten av Groruddalen og forskjellen er mildt sagt dramatisk. Mens noen har tenkt i Stavanger, har tankene vært fraværende i Groruddalen. Men hvis de har tenkt, så måtte de ha tenkt noe sånt som: Hvor skal vi gjøre av all denne dritten? Søppelfyllinger, bussparkering, trafostasjoner, godsterminaler, trailerparkering, flere søppelfyllinger, containeroppbevaring, lagerbygninger, skraphandlere, bilopphoggingsfirmaer, enda flere søppelfyllinger, kraftgater, motorvei, flere bussparkeringer, flere skraphandlere, enda flere motorveier? Hvor pokker skal vi gjøre av denne dritten? Og så var det én som sa: La oss legge dette i midten! La oss legge dritten ned mot elva, la oss legge elva i rør, la oss fylle opp sentrum av dalen med søppel og dritt og ondskap og skitt så får beboerne heller klore seg fast oppe i åskantene. La miljøgifter og akrylamid renne ned i elva og drepe alt som måtte finne på å røre seg nede i vannet. Ja! var det noen som svarte. Det er en strålende idé! La oss legge dritten i midten, så vet vi hvor vi har den! La oss legge dritten der alle kan se den! En søppeldynge fra eller til spiller vel ingen rolle? En skraphandler fra eller til spiller ingen rolle? En motorvei fra eller til, liksom. Hva gjør vel det? En kraftgate her og en kraftgate der. Tar du den, så tar du den. Og så gjorde de det! De lo ikke engang og slo seg på knærne over hvor ufattelig latterlig forslaget var og sa det var den beste spøken de hadde hørt på en stund. Nei, de gjorde alvor av det!

Så hva om vi gjør det samme med Stavanger? Hva om vi bygger Mosvannsparken om til en transportterminal? Legger en diger og brannfarlig gjenbruksstasjon til Eiganes gravlund? Fyller opp Breiavatnet med miljøfarlig søppel? Gjør Consul Sigval Bergesens vei om til en tifelts motorvei uten støyskjerming og river alle husene nærmest veien? Og en motorvei til. Og enda en! Hva vil skje da? Ja, da blir det revolusjon. Folk kommer til å slipe knivene og gå ut i gatene. De ansvarlige vil bli halshugget, få hodene satt på stake, kroppene partert og lagt på steile til skrekk og advarsel. Slik at ikke flere skal få de samme, tåpelige tankene og ideene. Så ikke i Groruddalen, for i Groruddalen er slike handlinger greit. Der møtes slike tanker og ideer med et skuldertrekk. Det er til og med akseptabelt å bruke de fineste delene av dalen til å samle denne dritten.

Hadde et hvilket som helst område i Norge blitt behandlet på samme måte som Groruddalen, hadde politikere i kommune og Storting gått på barrikadene for å få gjort noe med forholdene. Ansvarlige politikere ville måtte ta hattene sine å gå av i skam og ansvarlige byråkrater ville få avskjed på grått papir og miste pensjonsrettighetene sine. Men ikke i Groruddalen. Ett sted må jo dritten ligge, og da kan den jo like gjerne ligge i Groruddalen. Midt i.

Firenze er ikke større enn at den får plass i Groruddalen. Firenze er av mange ansett å være verdens vakreste by. Forskjellen mellom nordmenn og italienere er at italienerne kan bygge byer. De har bygget byer i hundrevis av år, mens vi famler i et hjelpeløst forsøk på å få til vår første.

 

24. mai 2017: Aldri så galt at det ikke er godt for noe


En venn av meg holder med Leicester
fotballklubb og har gjort det helt siden han var i stand til å lese fotballtabeller. Det er ikke til å legge skjul på at han har hatt mange år med elendighet, men da Leicester ble seriemester sesongen 2015-2016 sa han at det var verdt alt blod, snørr og tårer.

Mange snakker nedsettende om såkalte medgangsupportere, de som aldri følger laget sitt i tykt og tynt, men nøyer seg med å støtte dem når det går bra. Skal man holde med et lag, så må du ta det onde med det gode, sier de. Du må tåle å stå i stormen, sier de. Du må tåle å være ute en vinternatt, sier de. Men hvorfor må man egentlig det?

Vi har det for eksempel ikke slik når det gjelder svenskene. «Svensker er til for å hates og slås» er et uttrykk fra sekstiallet, og da Jørgen Brink kollapset på VM-stafetten i Val di Fiemme i 2003 klarte selv ikke Kjell Kristian Rike å vise medfølelse med stakkaren. Sverige tapte, det var det viktigste, og «å gå på en Brink» var lenge et stående uttrykk. Det står til og med i Wikipedia. «Det doftar guld av den här stafetten,» sa Sveriges kommentator Jacob Hård på Svensk TV. Ja, vi godtet oss grundig, i hvert fall til vi fikk vite det var medisinske årsaker som lå bak sammenbruddet.

Vi slo svenskene i kampen om å arrangere OL også. «Jag är inte besviken, jag er förbannad!» er et annet stående uttrykk, som ble udødeliggjort av den daværende rådmannen i Åre kommune, John Bruno Jakobsson. Vi kan gjerne bli slått så lenge det ikke er av svenskene, og selv om jeg tror det er et fenomen som skriver seg tilbake til andre verdenskrig, skal jeg ikke gå nærmere inn på det her og nå. Kanskje i en senere Onsdagspihls.

For nå skal det handle om fotball. Og det skal handle om noe noe helt annet enn medgangssupportere. Det skal handle om motgangssupportere. Det skal handle om de av oss som i stedet for å håpe at et lag skal vinne, håper at det skal tape. Mens medgangssupporting er en dødsstrategi, et motgangssupporting en overlevelsesstrategi. Å vente førti år på at Leicester blir seriemester kan fort påføre varige skader som depresjon, hjertefeil og dårlige nerver. Hadde min venn i stedet håpet at Leicester skulle tape i alle de førti årene, ville han ha hatt trettini gode år.

Det var John Carew som gjorde meg til motgangssupporter. Jeg hadde overtatt noen billetter til landskampen i fotball mellom Norge og Tyrkia på Ullevål 17. november 2007, og havnet ved en inkurie midt blant alle de tyrkiske tilhengerne. Skulle jeg holde med Norge og juble da Erik Hagen tok Norge i føringen etter 12 minutter i første omgang og dermed utsette meg for de tusen tyrkeres vrede? Nei, det skulle jeg ikke. Jeg ble umiddelbart blodfan av Tyrkia og håpet det skulle gå ad undas for Norge. Jeg pep når tyrkerne pep og jublet når tyrkerne jublet. Da Emre dundret inn utligningen i det 31. minutt, sto jeg på setene sammen med tyrkerne og hylte av glede. Og da Nihat satte inn ledermålet i det 60. minutt hylte vi enda høyere. Jeg hadde aldri vært så glad for at Norge lå an til å tape, som akkurat da. Men så fikk Norge straffespark, og John Carew skulle være eksekutør. Her lå det an til uavgjort! Stemningen steg på den norske delen av tribunen, og sank tilsvarende på den tyrkiske. Carew la ballen på krittmerket, tok et par stegs fart og lompet ballen i retning av mål. I påvente av at ballen skulle komme fram, gikk den tyskiske keeperen ut på sidelinja, tok seg en kopp kaffe og et par smultringer, før han gikk tilbake og tok ballen i fast grep. Det sto fortsatt 2-1 til Tyrkia, og jeg omfavnet et dusin tyrkere i ren glede. Det hadde brått gått opp for meg at Norge ikke var et lag det gikk an å holde med, når flagget på brystet åpenbart var mindre interessant enn fete lønnssjekker fra europeiske storklubber.

Derfor ble jeg motgangssupporter. Og for oss som bor her nederst i Groruddalen, er det naturlig å holde med Vålerenga og håpe at de vinner. Vel, jeg setter riktignok en knapp på Vålerenga, men håper at de taper. Det er ingen tvil om at jeg har det bedre enn de som håper at Vålerenga skal vinne. Og når den nye lekegrinda til snart en milliard kroner står klar, bør laget egentlig prestere bedre. Selv om jeg har størst tro på at vi som håper Vålerenga skal tape fortsatt kommer til å ha de beste dagene. Jeg er ikke alene om det, husk at bare Brann og Rosenborg tilsammen har like mange fans som det finnes innbyggere i Oslo. Faktum er at de fleste i Norge håper at Vålerenga skal tape. Så det at Vålerenga taper er med på å gjøre livet og hverdagen bedre for titusenvis av mennesker. Og hva skulle være så galt med det?

Å håpe at fotballandslaget taper er følgelig mye morsommere enn å håpe at de vinner. Sjansen for å få rett er så mye større. Vi er tross alt på en 85. plass på FIFA-rankingen og har land som Færøyene, Kapp Verde-øyene, Syria, Curaçao, Haiti og Albania foran oss. At Finland ligger på en 97. plass er en dårlig trøst, for de klatrer på statistikken. Vi faller, og vi har ennå ikke nådd bunnen. Vi skal ikke le av Finland, jeg husker fortatt dagen før min yngste datter ble født, da tapte vi 5-1 for nettopp Finland. Det hjalp ikke at vi slo San Marino, vi fikk ikke spille VM av den grunn. Vi har ikke kvalifisert oss til VM siden 1998 og har bare tatt oss til EM én eneste gang.

Motgangssupporting kan naturligvis tas ut i andre idretter også. Slalåm er morsomt, for det er alltid noen som faller. Og når de faller i slalåm er det stort sett stoltheten som blir skadet, og da gjør det ikke noe om vi motgangsupportere ler litt. Så mye sport som det er i aviser, radio, på nett og TV, må det være tillatt å forsøke å overleve, selv om det kan mistas for å være ren, skjær skadefryd.

En venn av meg er bergenser, og da hun en gang var i jobbintervju og ble spurt om hun hadde vanskelig for å takle motgang, svarte hun. «Neida, jeg holder med Brann, jeg.»