Skreppa 3: Kristiania teglverk, ett av de mange teglverkene i Groruddalen

Du kjenner den digre trebygningen der den ligger like nord for motorveibrua der Brynstunnelen kommer ut i retning Teisen. En treetasjes bygning i bindingsverk, kledd med horisontal panel og med gavlvegg i fuget tegl. Bygningen har en grunnflate på 1915 kvadratmeter og forteller om et gammelt industrimiljø der også Erlanger Bryggeri, Bryn & Halden Tændstikfabriker, Johan Petersens lin- og bomullsvarefabrikker, Den norske Zinkhvittfabrikk, N K Nielsens Jernstøperi og Den kemiske fabrikk Norden inngikk. Ja, det lå til og med en sjokoladefabrikk på østsiden av Alnaelvea nedenfor Brynsfossen, men der finnes så vidt tuftene tilbake. Les hele innlegget...

13. mai 2015: Telefonkiosken og andre viktige saker i Fjeldhus Haveby

Et gammelt medlem av Fjellhus hageby vel ringte en kveld på døren min og lurte på om jeg var interessert i noen gamle brev og styrereferater fra Fjeldhus og Solvang Vel. Det var jo for galt om de skulle bli flammenes rov, så jeg tenkte dette er noe for de historisk interesserte lesere av Onsdagspihlsen.

At Fjeldhus Haveby var en del av Bryn vel er lett å forstå. Når de gikk av toget på Bryn stasjon kunne de like gjerne gå den ene veien som den andre, og stasjonen var navet der felles utfordringer og problemstillinger ble diskutert. Mange, for ikke å si alle, sakene folk var opptatt av på trettitallet er selvfølgeligheter i dag – og de færreste kan forestille seg at disse har vært et diskusjonstema.

I 1936 nedsatte Bryn vel en komité som skulle arbeide til beste for Fjeldhus Haveby. Komiteen ble konstituert 30. september og fikk navnet «Vei og Lyskomiteen,» men beskjeftiget seg også med andre saker.

Krangel fra første dag
Samarbeidet med styret i Bryn vel gikk ikke knirkefritt. I komiteens møteprotokoll 27. november 1936 heter det at «Når vi skriftlig vil redegjøre for vor mening er det fordi vi mener at komiteen må ha fuldmakt til at konferere og korrespondere med institusjoner eller personer den ønsker at komme i kontakt med» og «Enten må komiteen arbeide selvstendig og gi raport til styret, og kunne anmode formanden om at styremøte var ønskelig at indkalle såfremt også formanden var av samme mening i spesielle vanskelige spørsmål som kan reise sig.»

Det handlet med andre ord om komiteen skulle få ta beslutninger på egen hånd eller om den skulle få møterett til styremøtene for å diskutere sakene. Til syvende og sist endte det med at Fjeldhus & Solvang ble etablert som et eget vel et år senere, i 1937.

Veier til besvær
På det første møtet ble komitemedlemmene enige om å tilskrive Akers Formandskap med anmodning om å overta veiene 1274, 1278, 1275 og 1272, Akers Lysverker med anmodning om oppsettelse av lamper i de samme veiene, samt til Akers Beplantningsvesen med anmodning om forslag til forskjønnelse av havebyen. Veiene fikk sine navn i 1940, 1952 og 1954. De to siste var Prost Hallings vei og Harald Halvorsens vei, derfor må de første fire ha vært Regnbueveien, Rimveien, Duggveien og Solkroken. Saken kom opp til behandling 8. november 1937, mot en innbetaling til herredskassen på 1800 kroner.

Mandal? Mandall?
Fjellhus hageby er bygget på parseller som ble utstykket fra eiendommen til Mandalsgadens Høvleri. Det er en vanlig misforståelse å knytte dette til byen Mandal, men i virkeligheten kom navnet fra en sag- og høvleribedrift i Mandalls gate på Grønland; oppkalt etter brødrene og legatstifterne Wilhelm Dop og Jens Mandall. At høvleriet skrev navnet sitt med én «l» må være å betrakte som en skrivefeil.

Utbygging var ikke problemfritt på trettitallet, og komiteen fant det nødvendig å rette en henvendelse til Mandalsgadens Høvleri om å pålegge byggmestere og tomteeiere å fjerne overflødige fyllmasser og avfall når byggingen var ferdigstilt. Materialavfall og falleferdige skur virket skjemmende for hagebyen.

Det med skur hadde i det minste en fot i historien. Navnet «Fjellhus» har ikke noe med fjell å gjøre – nei, det kommer fra ordet «fjalahus,» som rett og slett betyr et hus av fjeler. En av grunnene kan ha vært at mange arbeidere på teglverkene var her kun i sesongen, og anla seg et enkelt krypinn som kunne vare over sommeren.

Dårlig service fra Posten
Postordningen var beboerne heller ikke fornøyd med, for de var nok langt mer opptatt av postkassens innhold enn hva vi er i dag. Etter henvendelser til budchefen fikk Bryn Vel følgende svar:

«Fra 16 november førstk. skal landpostbudet i rute 9 Oslo – Alnabru – Hellerud – Bryn gå ut fra Bryn. Dette fører med sig at postmottagere som får sin post med landpostbudet i denne rute får Bryn som postadresse og må hente sin verdipost og pakkepost der. Dette gjelder således også Fjeldhus Haveby. Ruten blir fra Bryn op Tvetenveien, rundt Fjeldhus Haveby, derefter Strømsveien til Alnabru og videre som nu. Kveldsruten blir som nu.»

Det er å håpe at de ble fornøyde og at ingen av dem kunne skue inn i fremtiden og oppdage at posten blir levert når det måtte passe og at det i hovedsak er reklame.

Telefonkiosk til besvær
Den saken som vakte størst engasjement var kampen om å få én telefonkiosk til området. Muligens et forhold som kan være vanskelig for mange å forstå i dag? Bortsett fra innbyggerne i havebyen, var det også et behov for elevene på Østre Aker kommunale høiere almenskole å kunne ringe fra tid til annen. Det var altså flere hundre mennesker som forsøkte å skaffe én telefon de kunne ha på deling. Om det var for å vise makt, eller om det lå andre grunner bak vet jeg ikke, men saksbehandlingen tok flere år.

Kommunen kunne ikke bare sette opp en telefonkiosk helt uten videre. Det var nødvendig å tenke nøye gjennom hvor den skulle plasseres, folk flest skulle ha kortest mulig vei til kiosken, og best mulig økonomi skulle sikres. Det var naturligvis aldri på tale å sette opp to telefonkiosker – det ville ha vært uhørt. Det første forslaget var på ble avslått av Reguleringsvesenet: «Reguleringsvesenet finner av hensyn til oversikten i veikrysset at er litet heldig å plassere noen telefonkiosk. der hvor de har foreslått.»

Reguleringsvesenet var imidlertid løsningsorientert og foreslo «I stedet har man pekt på en plassering på kjøpmann Toftners eiendom, merket med rødt på vedlakte skisse. Jeg tør i den anledning be om det ærede Vels uttalelse. Noen henvendelse har ikke været rettet til grundeieren eller naboen.» Aker kommune var i det hele tatt lite lysten på å bruke av egne arealer, et faktum som til all tydelighet ble vist da den valgte å rive den delen av Fjeldhus Haveby som het «Toppen» for å slippe å anlegge Strømsveien på eget areal. Denne saken er for øvrig grundig beskrevet i Arthur Brennas bok «Toppen i Akersdalen.»

Fjeldhus og Solvang Vel foreslo en plassering i Ulvenkrysset, på Strømsveien nordside der telefonledningene var strukket. Jeg vil tro at vellet var godt informert om infrastrukturen, for i Teisenveien 12 bodde Harald Halvorsen, opprinnelig telefonmontør, men etter hvert kommunepolitiker, stortingsmann for Arbeiderpartiet og formann i Stortingets Post-, telegraf- og kystfartskomité. Herredsgartneren mente imidlertid at plasseringen ville redusere sikten i krysset, og dermed var man like langt. Eller kort.

Formand Gustav Reierstad sendte et hjertesukk til kommunen: «Fjeldhus og Solvang Vel behandlet saken i styremøte 16 ds hvor der fremkom en viss skuffelse over at en så liten sak sak skulde støte på så mange indsigelser fra Akers autoriteter. Må nu bestemt fastholde den tidligere angite plass i hjørne av politistasjones tomt. Kjosken bør plasseres i Ulvenkrysset fordi den der får den bedste lønsomhet og gir den bedste betryggelse, samt gunstigst for avbenyttelse av befolkningen her. Vi vil håpe at denne sak må kunne imøtekommes uten flere innsigelser vedrørende kjoskens plassering.»
Så gikk det minst et år til, og et stykke ut i 1939 slutter bunken med de gamle papirene. Det er lov å håpe at telefonkiosken kom opp før krigen brøt ut og tyskerne flyttet inn på Fjellhus og Teisen.