24. august 2022: Den uskyldige terrorist

Jeg skal innrømme at jeg har blitt anholdt på Billund flyplass under mistanke om at jeg var terrorist. At jeg forsøkte å smugle sprengstoff inn på et fly til København, med noen av de viderverdigheter det medførte. Det hadde seg sånn:

Tårnet på Ejer Bavnehøj, oppsatt i 1924.

Mine halsbrekkende eventyr i de danske fjell er etter hvert blitt ganske kjent, og i juni 2006 var jeg på en større mottakelse i Skanderborg i anledning av at tårnet på Ejer Bavnehøj hadde blitt renovert. Hensikten med et tårn var å gjøre en storslagen og vakker utsikt enda mer storslått og vakker, og takket være Danmarks gjenforening med Sønderjylland i 1920, fikk tanken fotfeste. Kanskje var folket i Skanderborg inspirert av folkene i nabobyen Silkeborg, som hadde sitt tårn på Himmelbjerget? Tenkte de at de også ville ha et tårn? Ejer Bavnehøj var allerede en attraksjon, og et tårn ville forsterke turiststrømmen. Les hele innlegget...

16. mars 2022: Sjåføren er den farligste delen av drosja

Jeg er delvis vokst opp i drosje. Min bestefar var drosjesjåfør og jeg har ikke tall på hvor mange turer jeg har hatt i bilene hans. Løyvenummeret var A-317. Den første bilen jeg husker var en burgunder Opel Kapitän, men etterpå hadde han en mørk blå Ford Consul og en rød Vauxhall Victor 101 Super. Bildet til denne Onsdagspihlsen er fra Opelen, der vi barnebarna vanligvis sto eller satt i forsetet mens de voksne satt i baksetet og røyket. Sikkerhetsbeltet var ennå ikke påtenkt, men trafikken var forholdsvis beskjeden ettersom bilrasjoneringen fortsatt var gjeldende. Les hele innlegget...

5. august 2020: Ubuden gjest

Følgende tildragelse skjedde i Ærøskøbing, trolig en av Danmarks aller vakreste byer. Den ligger på nordkysten av øya Ærø og hadde ikke mer enn 939 innbyggere ved forrige folketelling. Byen er først og fremst kjent for sitt maleriske uttrykk og sine mange fantastiske og fargerike inngangsdører.

Hit kom jeg en varm sommerdag med ferje for å bo et par dager på det pensjonatet jeg alltid bor på når jeg er i Ærøskøbing. Vertskapet skulle avsted på et familearrangement og vi hadde avtalt at jeg bare skulle gå inn bakdøren og lage meg en brødskive på kjøkkenet til lunsj. Folk på Ærø er nemlig svært hyggelige av seg, ja, det gjelder vel ofte folk som bor på øyer, uansett hvilket land det dreier seg om. Les hele innlegget...

27. november 2019: De tre norske graner

Hos Krigsskolen på Linderud står en bauta omgitt av tre graner. Fordi bautaen ligger på militært område er det de færreste i Groruddalen som har sett den, men den er satt opp over telemarkingen Olaf Rye og hans to venner gjennom et begivenhetsrikt liv, Hans Helgesen og Frederik Adolph Schleppegrell. Her er kort fortellingen om Olaf Rye, som ble en av de største heltene i Danmarks historie.

Maleriet av Olaf Rye henger (ennå) på den gamle Krigsskolen i Kvadraturen og er utført av infanterikapteinen, visedikteren og landskapsmaleren Christopher Pritzier Meidell som likevel var mest kjent som portrettmaler.

Olaf Rye ble født 16.november 1791 i Bø i Telemark. Som sønn av oberstløytnant Mathias Andreas Rye ble han utnevnt til fenrik alt i vuggen, slik skikken var med høyere offiserers og storfolks barn og slik at staten kunne støtte dem økonomisk. Barnetrygd er med andre ord ikke nytt, men den var forbeholdt de rike. 12 år gammel kom Olaf inn på Det Norske Militære Institutt og i 1808 avla han offisersprøven. Les hele innlegget...

2. oktober 2019: Var hjulbåten Sara en importert, dansk idé?

Jeg vet at det kan virke som en uhyrlighet at hjulbåten Sara, kjent fra Nøklevannet i Østmarka skulle være dansk, men mye kan tyde på at ideen kom derfra. For å forstå hvorfor må vi se på konsul Thomas Heftyes sosiale liv. Han var født med sølvskje i munnen, bestefaren etablerte bankierhuset «Thos Joh Heftye & Søn,» men i motsetning til mange tredjegenerasjons arvinger klarte han å ivareta arven.

Hjulbåten Corneville har mange likhetstrekk med hjulbåten Sara.

Thomas Heftye ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser; St Olavs Orden, Dannebrogsordenen, den franske Æreslegionen, den svenske Vasaordenen, den svenske Nordstjerneordenen og den østerrikske Frans Josefordenen. Han hadde med andre ord en omgangskrets av internasjonalt omfang. Det viser gjesteboken tydelig: Kongelige, kulturpersonligheter og politikere fra inn- og utland besøkte Sarabråten, men om det var stedet, mannen eller en kombinasjon som trakk så mange dit, skal jeg ha usagt. Bare slå fast at blant de besøkende fantes en dansk jurist og politiker ved navn Orla Lehmann. Les hele innlegget...

3. juli 2019: Svensken, dansken og nordmannen

Det går mot sommer, og da reiser de fleste av oss som ikke skal feriere i Norge til Danmark eller Sverige. Vi nordmenn er nemlig ikke så eksotiske som vi later til, de nærmeste landene er også de nærmeste ferielandene våre. Derfor drar de fleste av oss som ikke ferierer hjemme til Danmark eller Sverige og ikke til indre Mongolia eller Kiribati. Men akkurat som om vi hadde dratt til indre Mongolia eller Kiribati, skjønner vi utrolig nok like lite av språket i Danmark eller Sverige.

Spørsmålet er, hvilket flagg vaier mest?

Men vi er ikke alene. Dansker får stadig vanskeligere for å forstå svensk, svensker får stadig vanskeligere for å forstå dansk, dansker får stadig vanskeligere for å forstå norsk og svensker får like vanskelig for å forstå norsk, de også. Danskene hører heller ikke forskjell på norsk og svensk og foretrekker å snakke engelsk. Til gjengjeld hører svenskene forskjell på norsk og dansk men skjønner mindre og mindre av begge deler. Tatt i betraktning at vi nesten snakker det samme språket, er tilstandene i ferd med å bli rett ut sørgelige. Hvorfor skulle jysk eller skånsk være vanskeligere å forstå enn vossemål? Les hele innlegget...

5. juni 2019: Å bestige Danmarks laveste fjell

I det siste har vi lest mye om galskapen som herjer på verdens høyeste fjell, Mount Everest. Å sette føttene sine på 8848 meter over havet frister mange som har penger nok og trenger en egoboost. Bestigning har blitt big business og det går et tau helt til topps som du kan koble deg på, sammen med resten av saueflokken. Fjellet mysser av tindebestigere som kravler over hverandre, enten for å komme opp, eller for å komme ned, som om toppen skulle være en maurtue i vårsola. Køen går så sakte at én eller to fjellklatrere dør underveis hver bidige dag. Noen av kulde, andre av alvorlig høydesyke. Kroppene blir liggende der oppe, sammen med søppel av nevnelig og unevnelig slag. Så hva i all verden er meningen? Les hele innlegget...

4. juli 2018: Stedsnavnet skjemmer ingen

Jeg tror nordmenns eventyrtrang er oppskrytt. Vi er egentlig trygghetsorienterte mennesker og kampen mot isbjørner på bare never er noe vi brasker oss med. Når det kommer til stykket, foretrekker vi å overnatte i Danmark. Annen forklaring har jeg ikke på det faktum at nordmenn er det folk som overnatter suverent mest i Danmark per capita. Bortsett fra danskene selv, altså.

Som forholdsvis erfaren Danmarksfarer har jeg utviklet en fremgangsmåte der vi nordmenn kan få i både pose og sekk. Der vi kan leve ut opplevelsestrangen innenfor trygge og sikre rammer og samtidig føle oss litt gær’ne, men likevel vite at det kommer til å gå bra til slutt. Litt sånn som i amerikanske filmer. Denne metoden går i all enkelhet ut på å oppsøke et sted med et snodig navn. Det vrimler nemlig av steder med snodige navn. Ikke det at de nødvendigvis er så snodige på dansk, men de blir det på norsk fordi norsk og dansk er så like, men også så forskjellige språk. Derfor oppstår det morsomme misforståelser eller rare dobbeltbetydninger.

Alt du trenger er et kart, og så er du i gang. La fingeren begynne der du har tenkt å starte turen og følg reiseruten litt omtrentlig. Du trenger ikke lete lenge før du oppdager det første stedet. Det kan hete Albuen, Benløse, Dåsen, Edelgave, Nakken, Rumpen, Regel, eller Tarm. Eller de kan hete Bageovnen, Ballen, Tørlanding, Djævlebo, Galten, Hundehale, Hønsehalsen, Kulepile, Smørhaver, eller rett og slett bare Bøffelkobbel.

Personlig har jeg sans for de mange «baller» i Danmark, steder som Langballe, Overballe, Mellemballe, Nederballe, Rugballe, Sildeballe, Slagballe og Sædballe. Ordet balle kommer fra det old-danske ordet «balgh» som ble brukt om en jevnt stigende forhøyning i terrenget. Og «sæd» kommer av det gamle ordet «sæthe». Altså en trone på en topp.

Landsbyen Sæd ligger i Ubjerg sogn i Tønder kommune, ved grensen til Tyskland. Sæd er en typisk veiklyngeby, ble første gang nevnt i 1237, og har aner lengre tilbake enn den jevne, norske landsby. Ryktet forteller at stedets bensinstasjon en gang reklamerte med: «Få Deres bil vasked i Sæd». Om det ikke er sant, er det i hvert fall en god historie.

Du kan også besøke en av de mange bøller, som Andebølle, Illebølle, Kassebølle, Nakkebølle, Næstebølle, Skallebølle, Skattebølle, Svalebølle eller Tullebølle – bare for å ta noen av dem. Bølle kommer av ordet «bol» som rett og slett betyr et lite sted. Langeland innehar dansk rekord i Bøller, her finnes det 15 stykker av dem. Det tilsvarer én Bølle per 929 fastboende, eller én Bølle per 19,4 km2– dersom det kan være av interesse.

Som eksempel på hvor denne risikosporten kan bringe deg, vil jeg trekke fram landsbyen Landet på den syd-fynske øya Tåsinge. Min ærbødige påstand er at når du har valgt deg ut et slikt sted, det være seg Landet, Skallebølle eller Kulepile, så kan de by på uventede overraskelser og attraksjoner. Jeg valgte meg Landet fordi det bød på mange morsomheter. Når folk spurte meg om hvor jeg hadde vært på ferie, kunne jeg svare «på Landet.» Og så kunne vi synge «Gøy på landet.» Du skjønner.

Personlig oppsøker jeg gjerne kirkegårder fordi de kan fortelle mye om stedet, om historien og om menneskene som har hatt tilknytning der. Kirkegården forteller om hvilke familier som var – eller er – de mektigste i bygda, om yrker som for lengst er forsvunnet, og om lange liv, brå død og triste skjebner. Mange kirker har dessuten et lapidarium, en samling gamle gravsteiner av ulik historisk verdi.

Landet kirkegård er ikke noe unntak. Her finner du graven til Hedvig Antoinette Isabella Eleonore Jensen, født 4. desember 1867 i Flensburg, død 20. juli 1889. Hedvig, for enkelhets skyld, arbeidet som linedanser sammen med sin søster i sin mor og stefars sirkus, og gjorde suksess over hele Europa. Paris, London, Berlin, Brüssel, Amsterdam og Odessa. I 1888 kom sirkuset til Kristianstad i Skåne, der den svenske adelsmann og løytnant i det skånske Dragonregiment Sixten Sparre overvar forestillingen. Han ble så betatt av Hedvig og kom tilbake, gang etter gang. Snart innledet de et forhold som måtte holdes hemmelig fordi løytnanten var gift og hadde to barn. De holdt kontakt gjennom brevveksling, helt til 22. juni 1889 da Sixten kunne fortelle han var nyskilt. Hedvig pantsatte smykkene sine, Sixten deserterte fra regimentet, og sammen flyktet de via København til Troense på Tåsinge, der de bosatte seg i et sommerpensjonat. Pengene ble snart brukt opp og framtidsutsiktene for paret var alt annet enn lyse, selv om de hadde nok av både luft og kjærlighet.

Den 20. juli dro de på skogstur og fikk pakket en nistekurv. De gikk til Nørreskoven der de spiste og drakk. Etterpå skjøt Sixten først Hedvig og deretter seg selv. Den dag i dag er det tradisjon for at bruder som blir viet i Landet kirke, legger en egen, liten brudebukett til Hedvig på graven hennes, for på den måten å gi henne brudebuketten hun aldri fikk da hun levde. Historien om Hedvig dannet bakgrunnen for filmen der Pia Dägermark spilte hovedrollen, og Elvira Madigan, som var Hedvigs artistnavn, har gitt tittel til Mozarts klaverkonsert nr 21 i C-dur. Og selvfølgelig gjør denne oppdagelsen deg så nysgjerrig at du må besøke det stedet i Nørreskoven hvor hendelsen fant  sted. Du vil da oppdage at det ikke er skiltet og du blir nødt til å snakke med de innfødte, spørre om veien og sånt, og før du vet ordet av det kan det være du sitter der med kaffe og småkaker som tilbehør til veibeskrivelsen.

Når du finner stedet, vil du med en gang forstå at du er kommet rett. Ikke på grunn av minnesteinen i norsk granitt, men fordi noen har plukket friske blomster og lagt der, eller laget et hjerte av små grankongler.

Slike ting risikerer du å finne ut når du besøker et sted med et snodig navn, og ikke reiser forbi. Hvis du føler trang til å besøke den før nevnte landsbyen Sæd, kan du jo finne fram til skamstøtten der og avdekke historien bak den. Jeg kjenner fortellingen men har ikke tenkt å røpe noe som helst. Jeg kan flere eksempler, men du har for lengst skjønt hva jeg mener. God sommer!

5. juli 2017: En gang var Himmelbjerget Europas høyeste fjell

Hver gang jeg holder foredrag om danske fjell, pleier jeg å spørre publikum om hva som er Danmarks høyeste punkt. Da svarer de nesten uten unntak Himmelbjerget. En gang var det riktig, og en gang var Himmelbjerget også Europas høyeste fjell, selv om det naturligvis aldri har vært noen av delene.

La oss like gjerne begynne på Europatoppen. I 1843 utkom boka Bidrag til kundskab om de danske Provindsers nærværende Tilstand i oeconomisk Henseende av geolog og senere bestyrer i den chilenske nasjonalbanken Jørgen Christian Schythe. Ingen typisk bestselgertittel, kan vi vel slå fast. I boka heter det: «Det mærkeligste Punkt i dette Herred er dog ubestrideligt Himmelbjerget, der danner Rye Sogns nordlige Udfald mod Juul Sø. Ligesom allerede dets Navn vækker en uklar Forestilling om en betydelig højde, saaledes finder man ogsaa denne behørigt forfoldiget i ældre og nyere Skrifter. Jonge angiver den til ikke mindre end 3000 Favne, 18 000 Fod. Ifølge heraf fik Danmark Æren af at besidde Europas højeste punkt inden sine Grænser, thi Montblanc i Schweiz, der ellers anses for det højeste Bjerg i Europa, er kun 14 500 Fod.» Eller for å gjøre det om til noen mer forståelige tall, Himmelbjerget målte angivelig 5649 meter over havet mens Mont Blanc bare målte 4550 meter. Ja, selveste Elbrus med alle sine isbreer ville vært 7 meter lavere enn Himmelbjerget.

Senere har det vist seg at høydeangivelsen skyldtes en trykkfeil, men det forandrer ikke det faktum at på et gitt tidspunkt gikk det et antall mennesker omkring i Europa og trodde at Himmelbjerget var verdensdelens høyeste fjell. Akkurat som det i dag går en masse nordmenn omkring og tror at Himmelbjerget er Danmarks høyeste fjell.

Geologisk sett er Himmelbjerget ikke engang et bjerg, for selv om det reiser seg aldri så høyt over havoverflaten, forblir det ikke annet enn en del av dalsiden, gravet ut av smeltevannet etter siste istid. I motsetning til et ekte bjerg, som har sider på alle fire kanter, har Himmelbjerget bare sider på tre kanter. Det er i geologisk forstand en falsk bakke, men jeg kan love deg at den kjennes ganske så ekte ut når du bestiger toppen slik det skal gjøres; fra Julsø etter å ha reist fra Silkeborg med Hjejlen, verdens eldste hjulbåt.

Uansett, Himmelbjerget ble sannsynligvis Danmarks høyeste punkt i kraft av sitt navn. Himmel! Bjerg! Og enda bedre blir det på engelsk; The Skye Mountain! Bladet Corsaren trykket i 1844 en artikkel som het «Rejse til Himmelbjerget og derfra til Haderslev.» Her heter det: «De fleste Kjøbenhavnere troe, at et Bjerg omtrent ser du som en Høstak paa en Eng: Man kommer gaaende, seer Bjerget, giver et lille Løb og er paa Toppen. Men et Bjerg, og navnlig Himmelbjerget, er et helt Landskab, der høiner sig, der er Skove og Søer, og visse Kunstforstandige har derfor foreslaaet at kalde Himmelbjerget det jydske Schweiz eller De jydske Karpather.»

Men i 1847 tok Generalstaben med seg tommestokken og andre måleinstrumenter og gikk ut i det danske landskapet for å fastsette høyder, bredder og lengder. De kom ganske fort til at Himmelbjerget målte 147,30 meter over havet, mens Ejer Bavnehøj målte 170,95 meter. Vi feirer i år med andre ord 170-årsjubileumet for detroniseringen av Himmelbjerget som Danmarks høyeste punkt, et jubileum som hadde gått i glemmeboken, om det ikke var for denne Onsdagspihlsen. Likevel, 170 år etter 1847, går de fleste fortsatt rundt og tror at Himmelbjerget er høyest.

Hvordan kan det ha seg? Vel, vi har rett og slett lært det på skolen. Vi kan begynne med Landkunna for folkeksulen av rektor C W Ludvig Horn, utgitt i 1898-1909 på Cappelen forlag i et samlet opplag på 248 000 bøker: «Danmark er eit laagland, reint motsett av vaart eige land. Det finst ikkje fjell, høgste punkten er knapt 200 meter yver havet.» Kombiner dette med et kart der Himmelbjerget er eneste avmerkete høydepunkt, og du har lagt grunnlaget for en varig misforståelse. I Geografisk lesebok av Holmsen og Wiborg som ble utgitt på Gyldendal forlag i 1926 heter det: «Like ved Juls-sjøen ligger Himmelbjerget, hvor den høieste toppen er 162 meter høi.» Ettersom Himmelbjerget var den eneste toppen som ble omtalt, var det bare naturlig at lærere og dermed også elevene la sammen 2 og 2 og fikk 4. Den gang som nå lot lærebokforfattere seg gjerne inspirere av hverandre, uten nødvendigvis å kontrollene informasjonen de bragte videre. Således kan du lese følgende i Erling A Bakkes Europa utenfor Norge som ble utgitt på Cappelen i 1964: «Danmark er et flatt land. Halvdelen rekker ikke 20 m over havet. Himmelbjerget når 162 m over havflaten.» Hvor høyden 162 meter kom fra, vet trolig bare forfatterne selv. Og i Bjørnhaug og de Flons Land og folk for fjerde skoleår som ble utgitt på Aschehoug i 1964 hevdes det: «Og nå vil vi ta en tur i høyden, i hvert fall så høyt det er mulig å komme i Danmark. Ejer Bavnehøj og Himmelbjerget er de to høyeste kollene i Danmark. Begge er under 200 meter høye.» Også her var det bare å legge sammen 2 og 2 og få 4. Men feilene er også av nyere dato; VG hadde Himmelbjerget som høyeste punkt i juni 2003 og Sporveisbussene i 2004.

Så da er det kanskje ikke så rart at generasjoner av nordmenn fortsatt tror at Himmelbjerget er høyest. Vi har lært det, og respekten for autoriteter har tradisjonelt alltid vært stor. Hvis en lærer sa noe, så var det sant selv om det ikke var sant. Oppfatningen er med andre ord sterkt rotfestet i det norske folk.

Skal da Himmelbjerget fratas all ære og alle rekorder? Skal ingen heder og verdighet komme det til gode? Ikke én eneste laurbærkrans pryde dets skuldre? Jo, fortvil ikke: Fjellet står ikke ribbet tilbake, for ingen steder i Danmark skal det være lenger ned til grunnvann enn på Himmelbjerget. Hele 127 meter nedover må du bore for å treffe på vann, og denne antakelig uslåelige rekord er behørig dokumentert i borerapport nummer 87.452 fra 1. januar 1965, utført av den gang Danmarks og Grønlands Geologiske Undersøkelse.

Hvilken plass har Himmelbjerget på listen, da? Vel, først må jeg få poengtere at den toppen alle omtaler som Himmelbjerget og der det berømte utsiktstårnet til minne om kong Frederik 7. står, slett ikke heter Himmelbjerget. Den heter Kollen. Selve Himmelbjerget ligger litt lenger unna dalsiden, men jeg skal ikke rippe ytterligere opp i denne misforståelsen. Det vi alle kaller Himmelbjerget er nummer 7 på listen, det høyeste punktet i Danmark ligger for øvrig i Ejer Bjerge og heter Møllehøj. Du finner toppen like ved avkjøring 54 på E 45, omtrent midt på Jylland, og er et fantastisk sted å ta en pause på ved til Legoland.

Onsdagspihlsen er tilbake 9. august. Ha en riktig god sommer!

 

30. mars 2016: Hvis danskene kan lage vin, må månen være en gul ost?

Litt vest for Skanderborg, omtrent midt på Jylland, ligger området som heter Ejer Bjerge, og her finner du alle de høyeste punktene i Danmark, Møllehøj, Ejer Bavnehøj, Møgelhøj og Rodebuske. I all beskjedenhet foreslo jeg navnet Ejer Bjerge i 2005, og ti år senere ble det en realitet. De danske veimyndighetene er ferdige med å skru opp nye navneskilter, og akkurat her passer det med en pause når du er på vei til Legoland. Toppen av tårnet på Ejer Bavnehøj er det høyeste punktet du kan komme i Danmark.

I den deiligste av sørskråningene på Ejer Bjerge ligger Bukkebjerg, en trivelig, liten vingård. Dansk vin, sier du? Ja, når en nordmann kan få satt et nytt navn på danmarkskartet, må vel danskene kunne lage vin?

Det er bare å følge skiltene til en liten landsby med det hyggelige navnet Riis, og som sogner til Danmarks tredje høyest beliggende kirke, Ovsted Kirke. I Riis har Bent Skånvad og kona Anna innledet pensjonistkarrieren med å dyrke Danmarks høyest beliggende vinranker. Både i drivhus og på friland. Når det dyrkes fersken i Gudhjem på Bornholm, er det kanskje ikke å undres over at det kan dyrkes vindruer på Jylland?

Tankene går først unektelig til drivhuseffekten og om dette muligens kan være begynnelsen? Det danske klimaet har utvilsomt blitt varmere, hvilket har medført en forlengelse av en vekstsesong der hver lille forskyvning gir effekt. Samtidig utvikles det druesorter som krever lavere gjennomsnittstemperatur for å oppnå god modenhet. Ikke minst har tysk planteforedling gjort en betydelig innsats for tidligmodnende arter. Det beste eksemplet er Rondo, som har blitt den mest populære druen i Danmark, og vanskelig å komme utenom når det gjelder rødvin. Men ikke umulig. Danmark kan sende en vennlig takk, i tillegg til en ikke ubetydelig utviklingsskatt per plante, til Geisenheim vinforskningsinstituttet i Rheingau. For øvrig grunnlagt i 1872 av den prøysiske regjeringen og baron von Lande. Skuer jeg i krystallkulen, kan det være at tyskerne er i ferd med å sage over den greinen de sitter på. Men dem om det. Jeg har hørt entusiastiske vinelskere snakke om at vi om ti år kan oppleve danske vinruter både på Jylland og Sjælland. Det er neppe helt politisk korrekt å rope «Hurra for drivhuseffekten!» men i akkurat vår snevre sammenheng har den positiv virkning. Kanskje vi kan dyrke vindruer i Norge om noen år også? At fruktblomstringen i Hardanger vil skje på vinstokkene i stedet for på epletrærne? Men da har danskene for lengst fått et forsprang på oss, akkurat som de hadde med juletrærne. Kanskje Innovasjon Norge bør ha noen prosjekter som ser femti år frem i tid?

I Danmark gir klimaet andre utfordringer enn lenger sør, for sola står lavere på himmelen. Smale hekker med stor rekkeavstand samt et særlig bevisst forhold til hvordan bladene knipes og bindes opp, er nødvendig. Lyset er faktisk viktigere enn varmen. Dessuten skifter klimaet fra år til år, derfor varierer også mengden frukt som kan høstes. På slutten av vekstsesongen tynnes druene i forhold til lysmengden, selv om mange har tungt for å klippe av en eneste klase.

Men før vi sniker oss gjennom porten på Bukkebjerg, la oss slå fast at vesle Danmark allerede siden 2000 har hatt EU-godkjenning for kommersiell vinproduksjon, da de ble tildelt en kvote på 99 hektar. De første årene har det naturlig nok vært preget av entusiaster, men etter hvert har det skjedd kraftige tekniske fremskritt. Nå har danskene lært å lage vin, og i vinskuene er alle vinene teknisk korrekte. En dessertvin, Cuvee Orion 2001, oppnådde 85 poeng og karakterisitikken «Stor sødme i næsen, honning, cantaloupemelon, tørret abrikos og vanille. Flot, rig fedme i smagen, medium syre, frisk og pæn med rimelig kompleksitet og smag af tørrede frugter som eksempelvis figner». Så danskene kan lage vin når det virkelig gjelder.

Landet er delt i fire vinsoner, hvor vi befinner oss i den fjerde av dem i anledning denne Onsdagspihlsen:
1. Sydhavsøyene, Nord-Sjælland og Storebælt
2. Jyllands østkyst og Kattegat
3. Nord-Jylland og Jyllands Vestkyst
4. Midt-Jylland.

Jeg ble tatt med ekte dansk gjestmildhet i mot av Bent og Anna Skånvad, en sommerdag som var så varm at det synes helt opplagt å dyrke druer. Jeg mener, hva ellers? Og ettersom jeg var blant jyder på Jylland, gikk vi ikke bort til vinstokkene, men ble stående og prate om løst og fast. Om været. Om det kommende folketingsvalget. Personlig klødde jeg etter å komme i gang med mitt neste eventyr i den danske fjellverden.

Bukkebjerg har, ikke lenger overraskende for noen av oss, selskap med andre vinprodusenter blant danske fjelltopper; så som Højlandsvin i Ry, med utsikt til både Julsø og Himmelbjerget. Stundom holder Tove og Kennith Broberg vingården åpen, så forhør deg i tilfelle på turistkontoret i Ry, spør etter Marianne eller Lisbeth og hils fra meg.

roger-og-bent-pa-bukkebjergBukkebjerg ligger deilig i le, sørvendt, og består av en salig blanding av friland og drivhus med vinstokker, en gammel godsvogn samt noe som kan minne om et lite, hvitt hus i Sienna. Jeg grep meg i å lure på hvordan godsvognen kom opp hit, for det er elleve kilometer til nærmeste jernbanestasjon. Midt i science-fictionlandskapet ruslet Bent og fortalte om store og små ting. At han var utdannet gartner. At de første forsøkene var heller mislykket, men at det gikk bedre da han flyttet inn i drivhuset. At han produserte uten etiketter de første årene. At han bruker roser som indikator på meldugg. At han bruker mange druetyper, og blander dem gjerne på måter som ikke nødvendigvis er god latin. At noen av dem er orion, merzling, himrod, rondo og boskop glory. At «Danske vinavlere» har langt over tusen medlemmer, men at ingen av dem kan leve av å dyrke vin. Ennå. At han som pensjonist ikke kan aktivt selge vin uten å bli trykket i ytelsene fra staten, men at han kan selge til sånne som meg, som finner fram hit på egen hånd. At Danmark regnes for å ha klima for musserende viner. At «enhver knold» kan lage hvitvin, og at det er rødvinen prestisjen er knyttet til. At danskene gjerne betaler mer for en rødvin enn en hvitvin. At de beste danske vinene koster fra 200 kroner og at det vil gå mange år før tilbudet kan holde følge med etterspørselen. Og at jeg kan få en «forsmak» på danske viner ved å kjøpe en tysk rødvin laget på Rondo.

Og naturligvis fikk jeg smake på den ene etter den andre, sittende og skue utover det bølgende, danske fjellandskap. Jo, det var absolutt deilig å være norsk i Danmark. Det var muligens bare noe jeg innbilte meg, men var luften tynnere er oppe? Eller kunne det skyldtes vinen?