12. mai 2021: Har du husket å føle deg krenket i dag?

I forrige uke kom jeg over et problem jeg ikke visste vi hadde, nemlig det at slutten på eventyret om Snøhvit og de sju dvergene er krenkende og moralsk uakseptabel. Som kjent faller Snøhvit i en evig søvn når den onde stemoren lurer henne til å spise et forgiftet eple, men prinsens magiske kyss vekker henne til live igjen.

Dette bildet sirkulerer på sosiale medier. Prinsen vekker Snøhvit med en sirene.
Kanskje ikke like magisk som et kyss, men hun blir i hvert fall ikke krenket.

Nettopp dette kysset er problemet, for Snøhvit har ikke gitt sitt samtykke på forhånd, og nå er det altså ikke greit å lære barn å kysse uten at begge parter har samtykket om det på forhånd. Kravet er kommet om en annen og mer politisk korrekt slutt på eventyret, uten at jeg kan forstå hvordan hun kunne gi samtykke på forhånd ettersom hun ikke visste at eplet var giftig og at hun dermed ville falle i tilnærmet evig søvn. Hun visste heller ikke at et kyss fra en prins var det eneste som kunne bryte forbannelsen. Det er vanskelig å spå, og særlig om fremtiden. Jeg mener imidlertid at vi ikke kan stoppe her, for hvis vi går til scenen der Snøhvit og dvergene holder fest i stua, må vi jo spørre oss om hva slags rusmidler de brukte for å dra i gang et show som tiltrakk seg alle dyrene i skogen. Dompen, eller Minsten som den minste dvergen også kaltes, måtte åpenbart ha røyket én joint for mye. Se bare på scenen der han sitter på takbjelken og vifter med ørene. Er det greit å lære barn at fest uten rusmidler er kunstig moro? Nei, her må det ryddes opp. Og hvem av oss tror innerst inne at dvergene og Snøhvit sov pent og pyntelig i hver sin seng og ikke skjøv dem sammen til én alvorlig diger dobbeltseng og hoppet i dynene til felles hygge og moro? Hvordan vet vi at de ikke ble smittet med unevnelige sykdommer? Og hva med stemoren, den onde dronningen, som forgiftet stedatteren bare fordi et dumt speil foretrakk dattera framfor mora? Det er krenkende å lære ungene at et menneskeliv er verdiløst. Eller hva med slavekontrakten Snøhvit hadde hos dvergene? Å måtte vaske hus og tøy, bære ved og vann og lage mat bare for å få husly? En gjeng mannssjåvinister så sitt snitt til å få gratis hushjelp. Er ikke det grunn til å bli krenket, vet ikke jeg. Nei, kysset til prinsen er trolig det mest uskyldige ved hele fortellingen. Dessuten er det magisk, og akkurat magi er hensikten med eventyr. Det er derfor det heter eventyr. Les hele innlegget...

19. september 2018: Hva sier reven?

De av dere som har fulgt Onsdagspihlsen siden begynnelsen for fem år siden har fått med dere noen kronikker om mitt forhold til katter, og noen om mitt forhold til fuglene i plommetreet. I dag skal det handle om dyrenes språk. Om kattespråk. Om hønsespråk og om froskespråk. Reven har fått plass i overskriften fordi den gjør deg mer nysgjerrig på teksten enn om det hadde stått «grisen.» Derfor er det bilde av en gris, for hva kan den ha med reven å gjøre? La meg begynne med frosken.

Froskene har det nemlig mye enklere enn oss mennesker. En norsk frosk og en fransk frosk høres temmelig like ut og kan sannsynligvis snakke sammen. De trenger ikke bekymre seg for økt internasjonalisering og konsernspråk. De trenger ikke ta stilling til EØS-regler eller direktiver. Problemet oppstår når vi mennesker skal forsøke å gjengi hva froskene sier, da ender det i en fullstendig babylonsk forvirring. Ordbøkene er fulle av alskens dyrelåter, selv om det kan ta litt tid å finne fram til dem. Så mens den norske frosken sier kvakk, sier den britiske croack, den franske coa,den italiensk gra, den israelske sier kua og den tyrkiske guwak. Og, som vi alle vet, du skal kysse atskillige frosker for å finne en prins.

Enklere er det med katten. Den norske sier mjau, den islandske sier mjá, den britiske sier meow, den danske sier mjav, den portugisiske, spanske, sveitsiske, tyske, tsjekkiske, bulgarske, greske og østerrikske sier alle miau. Det blir ikke vanskeligere før du kommer til land som Nigeria der den sier owu, Korea der den sier yaung eller Japan der den sier mya-mya.

Muligens er det fint og spennende å være den eneste hanen i kurven, men det er slett ikke sikkert at den blir forstått. Norske haner sier kykkelikly, islandske sier gaggalgó, britiske sier cock-a-doodle-doo og den fiske sier kjekoo. Så lenge du skal snakke med en hane i Nordeuropa går det følgelig forholdsvis greit, men problemene begynner når du nærmer deg Middelhavslandene. Portugisiske haner sier cocrico, spanske haner sier quiquiriqui, italienske sier chichirichimens greske sier koukkouroukou. Noen ordentlige tungeknekkere der, altså. Og hvis du fikk lyst til å snakke med en østeuropeisk hane, så sier den bulgarske kuku-ri-gu-u.

Den tidligere venstrelederen og statsråden, nåværende fylkesmann i Hordaland Lars Sponheim, uttalte en gang at hver mann burde ha sin høne. Her på gråberget ville det være en smal sak, for alle vet at hønene sier klukk-klukk. Litt verre blir det det når du skal snakke med en islandsk høre, for hun sier gutl. Og mens den britiske sier cluck-cluck, sier den østerrikske gagaga, den portugisiske sier cá-cá, den franske glou-glou og den italienske cocode. Og hvis du igjen skulle få lyst til å snakke med østeuropeiske høner, så sier den tyrkiske git-git-gidak og den bulgarske ko-ko-ko. Jeg beklager, men jeg kan i beste fall bare gjette på hva den bulgarske gjøken måtte si når det er høna som sier ko-ko. Klukk-klukk, kanskje?

Anden er muligens i slekt med høns hvis vi går langt nok tilbake i stamtreet, men språklig sett er det ikke mye som tyder på det. En norsk and sier gakk, mens en dansk sier rap. Til gjengjeld blir det verre jo lenger unna Norge du kommer. I Russland sier anden ga-ga, i Bulgaria pa-pa og i Tyrkia vak-vak. Og for de som ikke vet det, så heter Donald Duck Kalle Anka på svensk, Anders And på dansk, Aku Ankka på finsk og Paperino på Italiensk. Og når vi først snakker om ender bør vi kanskje nevne trillingene Ole, Dole og Doffen. De heter Knatte, Fnatte og Tjatte på svensk, Rip, Rap og Rup på dansk, Tupu, Hupu og Lupu på finsk, Huey, Dewey og Louie på engelsk, Tick, Trick og Track på tysk, Loulou, Riri og Fifi på fransk, Qui, Quo, Qua på italiensk og Huguinho, Zezinho og Luisinho på portugisisk. Min favoritt i den disneyske fantasiverden er forøvrig Petter Smart, som heter Uppfinnar-Jocke på svensk, Georg Gearløs på dansk, Pelle Peloton på finsk, Daniel Düsentrieb på tysk og Professor Pardal på portugisisk. Dessuten heter Langbein Fedtmule på dansk, det er ikke dårlig det heller.

Hester har vi alle et forhold til, om ikke annet så i hvert fall apostlenes hester. Her hjemme sier den pro, mens den på Island sier kyrr, i Irland neigh amh-amh, i Danmark prr, i Finland ii-ha-haa, i Russland igo-igo, i Bulgaria i-i-iog i Israel hi-hi. Det er med andre ord ikke bare-bare å vrinske. Jeg har dessuten sett en hest snakke med en elg, men jeg hørte ikke hvordan de ordla seg. Kanskje like greit.

Kuene er vi i det store og hele enige om hva sier. De sier mø på norsk, mu påsvensk, moo på engelsk, muh på dansk, nederlandsk, tysk og østerriksk, muu på spansk, mö på tyrkisk og muum på portugisisk. Muligens er det fordi kuer snakker et slags dyrenes esperanto.

Vi kan ikke hoppe bukk over sauen. Jeg skulle tro det var like enkelt å bli enige om hva sauen sier ettersom den er et all right dyr. Det norske bæburde ikke være til å misforstå, men det er det. Du trenger ikke dra lenger enn til Danmark for å oppdage at sauen sier mæh. I England sier den baa, i Spania me-me, i Russland bee, i Nederland béé, i Tyskland bäh og i Bulgaria be-e-e.

Om svinepelser, kjælegriser og sparegriser sier det samme vet jeg ikke, men gamle griser skal jo også være mennesker, sies det. I Norge sier de nøff, akkurat som i Sverige – men svenske griser grynter med svensk ö. På Island sier griene uff, på Færøyene rini, i Finland reh-reh, i Russland hrju, i England oink, i Danmark øf, i Tsjekkia chro, i Frankrike groin, i Spania onk-onk, i Italia gru og i Israel uf-uf. Av årsaker jeg ikke vet sier grisen grrr i Belgia, omtrent det samme som et passe vilt rovdyr her hjemme. Og muligens er det fordi Tyrkia er et muslimsk land at det ikke finnes en autorisert tyrkisk gryntelyd.

Helt til slutt må vi en tur innom insektsverdenen, særlig nå som de gule- og svartstripete har større lyst på selskap enn de har hatt tidligere på sommeren. Jeg mener naturligvis vepsen. Den heter wasp på engelsk, Wespe på tysk, varp på islandsk, hveps på dansk og vespa på italiensk. Og på svensk: geting.

Forresten, hva sier reven egentlig? Jo: Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff.

8. oktober 2014: Jernhatten og gullhjelmen

Det er kanskje på tide at vi slutter å stå med lua i hånda, når mennesker med gullhjelmer snakker til oss. Den eneste grunnen til at de har gullhjelmer på hodet, er at vi lar dem ha det.

jernhattenHvis du tar deg turen til det danske området som i Norge er kjent under navnet «Molboland,» er du nødt til også å besøke nasjonalparken Mols Bjerge. Og når du er i Mols Bjerge, er det obligatorisk å besøke toppen Jernhatten. Den ligner presis på en jernhatt der kanten går nesten loddrett ned til den hvite stranda. Toppen består riktignok ikke av jern, men av kalkholdig kertemindemergel, en leiretype som vanligvis finnes under havoverflaten og som er hard som – jern.

Jernhatten og omgivelsene er i privat eie, og sammen med kommunen har grunneierne tilrettelagt stier og adkomst. Ved foten av toppen er det ryddet en parkeringsplass, og der er det akkurat plass nok til de som kommer for å ta Jernhatten i øyensyn eller for å bade på den hvite stranda. På en stubbe ved siden av står et rødt pengeskrin der du skal legge parkeringsavgiften. Hvor mye bestemmer du selv. «Efter behag,» står det på en liten plakat, men hvor mye skal du betale når du skal betale etter behag? Fem kroner? Femti? En hundrings? Litt vrient å svare på, men personlig tømte jeg lommene for alt jeg hadde av mynter, omtrent seksti kroner, før jeg klatret til topps, førtini meter over havet.

Praksisen på Jernhatten står i grell kontrast til alle gullhjemreglene her hjemme. «Gullhjelmen» er en historie av Carl Barks om Donald Duck, der Donald og en etterkommer av vikingen Olav Blåøy jakter på en gullhjem som gir eieren all makt, all eiendom og rett til å lage regler etter eget forgodtbefinnende. Gullhjelmen finner de, men den har den egenskapen at den gjør bæreren av den stormannsgal, det være seg om det er etterkommeren etter Olav Blåøy, Donald eller direktøren ved Andeby museum. Donald bestemte at alle skulle gå med luftmålere på brystet å betale for hvert åndedrag. Ti øre for å puste, femten øre for å sukke. Heldigvis hadde Ole, Dole og Doffen vett nok i pappen til å få gullhjelmen kastet på havet hvor den sank i dypet.

Slik er det imidlertid ikke i virkeligheten. Det er mange mennesker som har en gullhjelm av noe slag, og du har sikker truffet på minst én av dem, for eksempel i borettslaget. Eller i trafikken, der vedkommende verken trenger å bry seg om vikeplikt eller blinklys. Imidlertid er det neppe noen som har større gullhjelmer enn parkeringsselskapene som trekker begrepet «privatrettslig» så langt det til enhver tid er mulig å gjøre det. Grunneieren i samarbeid med parkeringsselskapet står fritt til å fastsette vilkår for ferdsel på området, og her kjenner fantasien knapt noen grenser. Jeg overhørte en dame i et av Q-parks parkeringshus klage på at kinoparkeringen kostet over tre hundre kroner. Det viste seg at hun hadde kjørt inn klokka 17:59 mens kinoparkeringen ikke begynte før klokka 18:00, og da måtte jo alle forstå at Q-park ikke kunne fravike regelen, for hvordan skulle det gå da? To hundre og femti kroner for det første minuttet og en femtilapp for de neste timene? Nei, hvordan skulle det gå da? Hvordan skulle det gå hvis denne damen følte at hun ble behandlet på en hyggelig og imøtekommende måte? Da kunne jo Q-park risikere at hun fortalte om det til tre av vennene sine, og den sjansen kunne de ikke ta. Da heller gjøre henne skikkelig misfornøyd og sørge for at hun forteller om det til ti personer og at en av dem skriver kronikk i Akers Avis/Groruddalen som leses av over tjueåtte tusen mennesker. Sånn at riktig mange får vite om det. Jeg vet ikke hva parkeringsselskapet karakteriserer brukerne av parkeringshusene som, men det er i hvert fall ikke kunder. Jeg mistenker at ordet «markedsorientering» ikke en gang står i fremmedordboka.

Nei, for hvordan skulle det gå hvis Q-park hadde fornøyde kunder? Det ville vel gjort aksjonærene forbanna, for hele hensikten er å skape verdier aksjonærene. Og med verdier menes ikke noe immaterielt, men bare klingende mynt. Fleksibilitet gir ikke klingende mynt eller helst knitrende sedler i kassa. Derfor står det heller ikke et eneste ord på nettsiden deres om hvilke regler de har bestemt skal gjelde, men til gjengjeld har de en oversikt over hvilke klager som er nytteløse å framføre. Og, bare for å ha sagt det: Dette er ikke ment som et angrep på Q-park spesielt, jeg tror faktisk ikke de er verre eller bedre enn noen av de andre parkeringsselskapene som sprader omkring med gullhjelm på hodet. Men de har alle sammen noe å lære av danskene på Jernhatten, selv om disse danskene er molsboere.

Nemlig at mennesker liker å bli behandlet på en hyggelig måte. At kunder liker å bli behandlet som kunder. At fornøyde kunder kommer tilbake. At fornøyde kunder er en investering for fremtiden. At det koster seks ganger så mye å skaffe én ny kunde som å beholde en av dem du allerede har. Dessuten må det være mye hyggeligere å få lov til å være hyggelig, til tross for at du jobber i et parkeringsselskap. Selv om det skal koste selskapet to hundre og femti kroner.

Norge skal visstnok være verdens beste land å bo i. Men danskene er verdens lykkeligste folk. Det er forskjell på det.

Bildet: Faksimile fra Carl Barks «Donald Duck og gullhjelmen.»