Jeg hadde en norsklærer på gymnaset som elsket Henrik Wergeland, enda han på det tidspunktet hadde vært død i 129 år. Jeg kom ikke like godt ut av det med alle norsklærerne mine og har forsøkt å fortrenge en del av dem så godt jeg kan. De fleste har jeg klart å skyve dypt ned i underbevisstheten, men denne glemmer jeg aldri.
Hun het Fjeld. Med d. Fordi Fjeld med d var finere enn Fjell uten d. Hver gang hun leste dikt fra podiet øverst i klasserommet, kateteret stod nemlig høyere enn pultene da jeg gikk på skolen for at vi elever skulle føle oss mindreverdige, himlet hun med øynene så vi trodde hun hadde fått et anfall. Det var derfor vi kalte henne Himmelbjerget, oppkalt etter Danmarks syvende høyeste fjell.