Jeg har en fortid i næringslivet, og har jobbet med alt fra Norges minste bedrifter til noen av de aller største. En ting jeg har forundret meg over at mange mangler evnen til å lære av andres erfaringer. De fleste tror at den tabben som har skjedd hos andre, aldri vil skje hos dem. Jeg tenker på det bedrifter har en tendens til å gjøre når det går bra: De bygger nytt administrasjonsbygg. Ikke fabrikk, eller hva det er de tjener pengene sine på. Tanken på å forbedre eller utvide fabrikken, den som er hjertet i bedriften og sørger for at blodet pumpes rundt og legemet er friskt, er fraværende. Nye kontorer skal det være, selv om kontorene i realiteten mest er en utgiftspost, og når tallene skifter fra svart til rødt, er det fabrikken som er problemet. Ikke administrasjonsbygningen. Da begynner tiltakene for å kutte kostnader eller effektivisere fabrikken og produksjonsflyten, mens kontoristene sitter trygt og varmt på kontorene sine og tvinner tommeltotter. Og dermed er den negative spiralen i gang.Les hele innlegget...
Musikalsk var det en lidelse å vokse opp på sekstitallet, i hvert fall hvis vi ville høre popmusikk på NRK. Der fikk vi «Ti i skuddet» på fredager og et par låter i «Ønskekonserten» på mandager – ellers husker jeg tiåret som preget av trekkspill og hardingfele avbrutt av salmesang og instruksjoner om alt fra potetkoking til symptomer på hjerteinfarkt. Ikke rart de fleste av oss heller lyttet til Radio Luxemburg på mellombølgen eller svenske P3 på FM-båndet. «Svensktoppen» var et av de hotteste programmene, og de sendte populærmusikk en times tid – sammenhengende! Sånt var uhørt i NRK, og så var det Rolv Wesenlund som i en sketsj fra et fengsel ble spurt om de bare hadde NRK og han svarte at «Ja, det er en del av straffen.»Les hele innlegget...
I disse dager er det startet en kampanje på minsak.no der temaet er behovet for ytterligere fartsdempende tiltak i Teisenveien. Hundrevis av myke trafikanter ferdes langs veien, men trafikken er tett og tung og holder høy fart. Det er umulig å føle seg trygg hvis du ikke sitter i et rullende stålbur. Bekymringen er stor hos foreldre, barnehage og skole, og Teisenveien er åpenbart altfor attraktiv til gjennomkjøring. Kampanjen på minsak.no viser engasjementet blant folk, men sannheten er at Teisenveien har gått for lut og kaldt vann siden 1991. Kommunen har fått utallige innspill og forslag fra beboerne, men har valgt å ignorere dem.Les hele innlegget...
Det er egentlig ingen som tror på spøkelser, fordi alle vet at det bare er overtro og innbilning. Likevel sitter vi spente foran fjernsynet og følger med på Åndenes makt. Likevel bruker vi tusenvis av kroner for å kle oss ut som spøkelser på halloween. En engelsk undersøkelse viser at 58 prosent av innbyggerne tror Sherlock Holmes faktisk har levd, mens 23 prosent tror Churchill er en oppdiktet myte. Et spøkelse, muligens.
Spøkelset på Teisen gård
Det er velkjent, i det minste blant foreldre som har hatt barn på Teisen gård barnehage, at det finnes et spøkelse der. Alle som bor i området rundt Teisen gård har hørt rykter om at det spøker på gården, og noen kan fortelle at kommunen leide inn en djevleutdriver på slutten av nittitallet for å bli kvitt spøkelset. Bydel Alna skal ha avvist dette, mens andre igjen forteller at dette skjedde i hovedbygningen på Tveten gård, for der skal det også finnes et spøkelse. Eller gjenferd. Hvem vet.Les hele innlegget...
Møteplassen på Teisen, en telefonkiosk med plass til tre gode venner. Litt trekkfullt. Ta med egen kaffe.
Det snakkes så mye om økende ulikheter i samfunnet og at vi må utjevne forskjellene i større grad enn vi klarer. Arbeiderpartiet sier at «økende ulikhet er grunnleggende urettferdig og kan bidra til å undergrave det norske samfunnets største fortrinn: et velorganisert og tillitsbasert samfunn med like muligheter for alle». Det er, som kjent, ofte forskjell på liv og lære.
Den gangen Norge var gode i fotball og deltok i EM, fikk Norges fotballforbund en bunke penger som skulle brukes til å anlegge kunstgressbaner i Groruddalen. Bydelsutvalget fant ingen grunn til å melde Brynbanen på konkurransen om pengene, så hadde det ikke vært for at beboerne var bedre til å kjenne sin besøkelsestid, hadde vi hatt den gamle grusbanen ennå. Sandstorm i solskinn og ti centimeter vann i regnvær. Les hele innlegget...
Breivoll var opprinnelig en gård i den sørvestre delen av Groruddalen, men forbindes i dag mest med de store næringsområdene på Alnabru, ikke minst de store varehusene på Alnasenteret. Breivollområdet er i ferd med å begynne på sin fjerde transformasjon. Først fra landbruk til ulike produksjonsbedrifter, så fra produksjon til detaljhandel og tjenesteytende næringer og i disse dager fra detaljhandel og tjenesteytende næringer til den produktive boligbyen. Nærhet mellom boliger, et mangfold av arbeidsplasser og tjenestetilbud som skaper en levende by der folk vil gå og sykle mer. Kort sagt; 10-minuttersbyen. I påvente av den fjerde transformasjon, her er en oversikt over noen av de produksjonsbedriftene som har ligget på Breivollen.Les hele innlegget...
Dette er den første i en serie historiske artikler fra Teisenområdet, følgelig er det naturlig å oppkalle den etter den første skoleavisen på den såkalte middelskolen – eller Bryn høyere skole som den het før den til slutt fikk navnet Teisen skole. Den første skoleavisen var noe for seg selv, i det minste sett med dagens øyne. Skreppa utkom i bokform, med ett eneste eksemplar som opplag. Redaksjonen hadde en stor og tykk protokoll der de tegnet omslaget til første utgave av avisen, og lot resten av innholdet komme fortløpende utover. Alt laget for hånd, tekst og illustrasjoner. Fordi opplaget bare var én, måtte Skreppa leses på omgang. Den gjorde den riktignok lite tilgjengelig, i det minste når vi sammenligner med medier i dag, men den var like fullt svært populær. Det første nummeret ble utgitt i 1943, med Per Nyhus og Ivar W Rydberg som redaktører.Les hele innlegget...
«Legge ned 76-bussen hos oss?» sa Michele, lederen i Fjellhus hageby vel, vantro da jeg snakket med ham over hagegjerdet. «Har du fått deg en pils for mye? Nå som vi har kjempet som løver i to år for å få bussen tilbake, så vil du legge den ned? Har du blitt sprø? Det kommer til å bli skuddpremie på deg!»
Foto: EasyMiile
Jeg må medgi at tanken umiddelbart virker søkt, men den har sine grunner. Det var ikke akkurat en suksess da Ruter la ned bussen gjennom Fjellhus, Teisen og Ulven, og det hjalp ikke at de gjorde det den 1. april. I begynnelsen trodde de fleste av oss at det var en dårlig aprilspøk, men det viste seg å være ramme alvor. Lederen i velforeningen hadde helt rett da han sa at vi kjempet som løver for å få bussen tilbake. Det resulterte i et utall møter med beslutningstakere og -påvirkere, en underskriftskampanje som på tolv minutter samlet over ett tusen underskrifter og at Fjellhus hageby vel arrangerte en «buss-for-buss-aksjon» der en av Ruters egne busser (!) ble leid inn for å kjøre folk gratis til skole, t-bane og kjøpesenter. Saken fikk stor medieomtale, men Ruter lot seg ikke rikke.
I et forsøk på å sukre pillen lanserte Ruter bussrute 61C. Denne ruten skulle fungere som en slags erstatning,og planen var at den skulle ha Tveita som hub og være samkjørt med rutene 61A og 61B. Ruten skulle gå fra Tveita senter, ned Tvetenveien, opp Teisenveien, inn Prost Hallings vei, bort Duggveien og deretter Rimveien før den svingte ut igjen i Teisenveien og tilbake til Tveita. Fødselen skulle vise seg å bli like trang som veiene, og selv ikke et keisersnitt kunne redde ruteplanleggerne fra flausen. For det første viste alle kryssene seg å være for små, for skarpe og for trange til at det ville være mulig å tre en buss gjennom. Det var lettere å få kamelen gjennom nåløyet. Dessuten tålte ikke veidekket vekten av bussene, og en forsterkning ville heve høyden på veien slik at vi ikke lenger ville kunne få bilene våre inn i eller ut av garasjene. Problemene sto mildt sagt i kø, men Ruter la likevel inn en bestilling på 61C til Unibuss som skulle betjene ruten fra garasjen på Rosenholm. Slik gikk det altså ikke.
Ruter ga etter for press fra beboerforeningene i området, bydelspolitikere og Miljø- og samferdselskomiteen på Rådhuset, og valgte til slutt å føre 76-bussen tilbake til sitt opprinnelige, nordgående løp, ut av sentrum. Likevel levde 61C sitt eget liv en stakket stund både på trasekartet og rutetabellen, men noen jomfrutur fant aldri sted.
Selv om vi kjempet som løver, vant vi bare en halv seier. Bussen gårdessverreikke sørover, hvilket har gjort livet mer trasig for de som bruker bussen for å reise til Østre Aker kirkegård. Det kan høres bagatellmessig ut, men husk at alle menighetene langs denne bussruten springer ut fra Østre Aker. Det finnes hundretusen mennesker,minst,som har et familiemedlem på denne kirkegården, men det finnes også andre gode grunner til å kjøre en sørgående rute. For eksempel det faktum at halvparten av alle som bor her har postkontor på Etterstad, så i stedet for å ta bussen helt fram som vi gjorde før, må vi nå ta bussen opp til Hellerud og bytte til T-bane derfra til Helsfyr.
Muligens så noen på løsningen som et uavgjort resultat, men det er ikke derfor jeg foreslår å legge ned 76-bussen på Fjellhus og Teisen. Tvert i mot, jeg er stor fan av buss. Saken var den at jeg leste at Ruter har inngått avtale om leie av opptil femti selvkjørende busser og at alt er lagt til rette for at de skal komme til vinteren. I første omgang skal det være et prøveprosjekt over tre år, men jeg tenker at det blir med autonome busser som det ble med fargefjernsynet,de er kommet for å bli. Disse bussene kan ta opptil fjorten passasjerer i slengen, men selv om de er å regne som selvkjørende vil de ha en vert om bord. Vedkommende skal ikke styre bussen, men påse at alt går greit for seg. Alt nytt er jo uvant, men det går over. Jeg husker da bankkortet kom, da sto folk ved hver kasse i dagligvarebutikkene for å lære kundene hvordan kortet skulle brukes. I dag klarer jo de fleste av oss det uten hjelp, så da finner vi garantert ut av de nye selvkjørende bussene om litt, også.
Og da jeg leste at det ennå ikke er bestemt hvor bussene skal settes inn, tenkte jeg umiddelbart at et supert sted å sette inn disse, er på Fjellhus og Teisen, for da kan vi få buss i begge retninger igjen! Her er det en anledning til å opprette rute 61C, men med den vrien at bussen snur inne på Solvang, som er et sted mange reiser til. Det er en idé ingen har noe imotog som vi skape mye entusiasme, selv om autonome busser kjører litt saktere. Det gir oss bedre tid til prate sammen, hvilket kan være en kjærkommen avveksling fra kjeftinga i sosiale medier.
Ruter ser for seg at bussene i første omgang skal kjøre langs en rute, for eksempel til og fra en T-banestasjon eller et lokalt senter. Vel, her ligger alt til rette for et utmerket område å prøve ut disse bussene på, ettersom vi kan by på to kjøpesentre og tre T-banestasjoner. Jeg har regnet litt på en rute som vil dekke de fleste behov og ønsker, nemlig fra Tveita til Solvang, fra Solvang til Helsfyr og fra Helsfyr tilbake til Tveita. Det blir 8,1 kilometer, og da gjør en buss ruten unna på en drøy halvtime. Si tre kvarter med god tid til å stoppe for å slippe folk på og av. Alt vi trenger da er tre autonome busser for å få buss hvert kvarter. Det hadde vært noe!
Ikke trenger vi å ofre 76-bussen heller for å få det til. Nærmiljøet blir jo et levende test- laboratorium, og det er ikke noe i veien for å kjøre både 76 og 61C parallelt mens forsøksperioden pågår. Og når forsøksperioden er over og de autonome bussene har fått opp farten, kan vi snakke om hvilke bussruter som skal få leve videre.
I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.
For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.
I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.
Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.
Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.
En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.
Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.
Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?
Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.
Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!
For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.
«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»
I Samferdsels- og miljøkomiteens møte 18. januar sa Ruter at de ville legge fram et alternativ til nedleggelse av 76-bussen på Fjellhus og Teisen innen første kvartal 2017. Det har de ennå ikke gjort, men hvem har ansvaret for fadesen? Ruter? Komiteen? Byråden?
