Stikkord: forurensing

Så har skandalen skjedd igjen. Alnaelva har blitt utsatt for grov mishandling etter at det ble sluppet ut enorme mengder fyringsolje fra Sporveiens anlegg i Vårveien. Oljen fant veien via overvannsanlegget, ned til Alna og deretter ut til Sørenga hvor badelivet fikk en brå slutt.

Brannvesenet har hentet opp 35 000 liter og anslår at den totale mengden var 50 000 liter. Sporveiene på sin side mener mengden bare var 20 000 liter. Uansett, det er en misgjerning som ikke kan gå ustraffet hen, men det får bli opp til rette myndigheter å beslutte hva som skal skje med de ansvarlige. Utslippet i Alnaelva kom på det verst tenkelige tidspunkt for dyrelivet i fjorden, og om det bare var et uhell, må det likevel få følger.

Det er ikke akkurat første gangen Alna utsettes for miljøskandaler. Da de store lekkasjene i Romeriksporten ble oppdaget i 1997 sank vannstanden i Lutvann og Nordre Puttjern dramatisk. I løpet av høsten samme år ble det forsøkt å tette lekkasjene med tetningsmaterialet Rhoca-Gil, men arbeidet fikk en bråstopp da det ble kjent at middelet medførte utslipp av det kreftfremkallende stoffet akrylamid. Byggherren NSB Gardermobanen var ikke på det tidspunktet kjent med at bruken av stoffet kunne føre til giftige utslipp av uakseptabelt omfang. Spillvannet fra tunnelen rant ut i Alna ved Bryn. Var det noe Alnaelva ikke trengte, så var det slike utslipp. At elven allerede var temmelig forurenset, var naturligvis ingen formildende omstendighet. Arbeidet med tunnelen ble midlertidig stoppet og kort tid etter ble det etablert et renseanlegg for å rense tunnelvannet for akrylamid. Siden 1997 har det vært forbudt å bruke tetningsstoffer som inneholder mer enn én prosent akrylamid, og i 2012 vedtok EU-landene at grensen skulle være null komma én prosent.

Alnaelva utsettes ikke bare for forurensingsskandaler i denne størrelsesorden. Vel så viktige er de mange små som samlet utgjør et formidabelt trykk på et sårbart miljø. Vinteren 2009 brøytet for eksempel Continental snøen fra parkeringsplassen sin ut mot bredden til Alna, og du trenger ikke være rakettkirurg for å finne ut hva som skjedde med søpla da våren kom. Jeg tror Continental bare fikk smekk på fingeren og fy i ansiktet fra kommunen, men jeg kjøpte Michelindekk sommeren det året, sånn at det i hvert fall skulle ha kostet Continental noe å grise til Alna.

Bystyret har gjentatte ganger vedtatt flyktige løfter, der de har hevdet at Alna miljøpark skal få samme betydning for Groruddalen som Akerselva har hatt for sentrumsbydelene. En plan for Alna ble vedtatt i 1990, og den planen ligger sannsynligvis i en eller annen kommunal skuff og støver ned. Det var muligens derfor Byrådet i 2012 lanserte enda en kommunedelplan der målet var å gjenåpne og miljøoppdatere Alna innen 2020. Det er bare halvannet år til, det – så vi kan kanskje trygt regne med at også denne planen finner vei til en kommunal skuff hvor den skal støve ned. Og så, om nye tjue år står en ennå ukjent byutviklingsbyråd fram og forteller om de framtidige planene for Alnaelva.

Hadde miljøskandaler som dette skjedd i Akerselva, ville Statsadvokaten klint til med bøter i millionklassen og inndragning av overskudd. Vann- og avløpsetaten fikk tre millioner kroner i bot i 2012 da den slapp ut seks tusen liter klor og i praksis desinfiserte hele elva. Hvilken straff fikk NSB Gardermoen? Smekk på fingeren og fy i ansiktet? Hva skal skje med Sporveien nå? Skal de også få smekk på fingeren og fy i ansiktet? Eller skal Statsadvokaten vise hvem som er sjef? At Alnaelva er like viktig som Akerselva? Det er nemlig ikke nok at Sporveien rydder opp etter seg, det må svi skikkelig, slik at de lærer til en annen gang. Pengene må øremerkes opprustning av Alnaelva, akkurat slik bøter gitt i forbindelse med forurensing av Akerselva øremerkes opprusting av Akerselva. Pengene kan ikke gå inn i det store, byråkratiske sluket. Alnaelva trenger hjelp, særlig hvis vi skal oppnå de målene som kommunedelplanen fra 2012 har satt.

Lokalbefolkningen har slåss for Alnaelva i flere årtier, men i byområder vil utviklingen vesentlig avhengig av bidragene fra næringslivet og samfunnets investeringer. Å slåss for nærmiljøet er å få samfunnet til å velge de løsningene som utløser de lokale verdiene som finnes – til glede for befolkningen og næringslivet. Jeg gikk flere ganger langs Akerselva før den ble åpnet, jeg klatret over gjerder og ble jaget av iltre vakthunder. Mange sa at det ikke var håp for Akerselva, men gå turen fra Oset og ned til Løkka i dag, så ser du hvor inne i granskogen feil kritikerne har tatt. Alnaelva kan bli en smilerynke på samme måte, et utgangpunkt for utviklingen i Groruddalen og ikke et sluttpunkt. Hvis vi begynner med elva vil vi få en helt annen by enn om den må tilpasset det som er igjen. Det finnes ikke ett menneske som angrer på utviklingen av Akerselva, og det vil ikke finnes noen som vil mislike en utvikling av Groruddalen der Alnaelva er premissgiver.

Underlig nok ble Park- og idrettsvesenet og Plan- og bygningsetaten de største motkreftene da utviklingen av planene for Alna begynte. Bydelspolitikerne reagerte kraftig da Park- og idrett prøvde å diktere at Alna Miljøpark skulle være et skjøtselsområde underlagt etaten og ikke et byutviklingselement. Plan- og bygning brukte elementære hersketeknikker for å svekke saken og hadde for vane å omtale elva som Alnabekken og ikke som Alnaelva. «Vi kan da ikke bry oss om en liten bekk,« var mantraet. Heldigvis gikk utviklingen videre, folk tok fornuften fangen og kommunen har vedtatt et byøkologisk program. Ta en tur over hengebrua i Svartdalen, så ser du hvem som fikk rett.

Den største tabben Alnaelva har gjort, er å ligge øst for Akerselva.