Stikkord: fotball

1. november 2023: Gi unga brennevin før idretten tar dem!

Da min yngste datter spilte fotball på Ellingsrud Cup, var det en av laglederne hos motstanderne som ville ildne opp spillerne sine da de løp ut i annen omgang, så han ropte: «Gå ut og drep dem!» Jeg tenkte at det var en merkelig beskjed å gi niåringer, derfor spurte jeg ham om spillerne på laget hans var utstyrt med kniv eller annen redskap som var egnet til formålet? Han himlet med øynene og tok meg tydeligvis for å være helt idiot, da han forklarte at han bare kødda. Jeg spurte om hvordan han trodde de andre jentene, de som skulle bli drept, tok slike tilrop, men da var det tydelig at jeg hadde bevist at jeg var imbesil. Skulle han ikke få lov til å kødde litt heller, nå? Det var jo bare en fotballkamp, ikke sant? Jo, nettopp, det var akkurat det det var, bare en fotballkamp. Vi dreper ikke hverandre for å få dytte en lærkule inn i et fiskegarn, gjør vi vel? Les hele innlegget...

24. mai 2017: Aldri så galt at det ikke er godt for noe


En venn av meg holder med Leicester fotballklubb og har gjort det helt siden han var i stand til å lese fotballtabeller. Det er ikke til å legge skjul på at han har hatt mange år med elendighet, men da Leicester ble seriemester sesongen 2015-2016 sa han at det var verdt alt blod, snørr og tårer.

Mange snakker nedsettende om såkalte medgangsupportere, de som aldri følger laget sitt i tykt og tynt, men nøyer seg med å støtte dem når det går bra. Skal man holde med et lag, så må du ta det onde med det gode, sier de. Du må tåle å stå i stormen, sier de. Du må tåle å være ute en vinternatt, sier de. Men hvorfor må man egentlig det?

Vi har det for eksempel ikke slik når det gjelder svenskene. «Svensker er til for å hates og slås» er et uttrykk fra sekstiallet, og da Jørgen Brink kollapset på VM-stafetten i Val di Fiemme i 2003 klarte selv ikke Kjell Kristian Rike å vise medfølelse med stakkaren. Sverige tapte, det var det viktigste, og «å gå på en Brink» var lenge et stående uttrykk. Det står til og med i Wikipedia. «Det doftar guld av den här stafetten,» sa Sveriges kommentator Jacob Hård på Svensk TV. Ja, vi godtet oss grundig, i hvert fall til vi fikk vite det var medisinske årsaker som lå bak sammenbruddet.

Vi slo svenskene i kampen om å arrangere OL også. «Jag är inte besviken, jag er förbannad!» er et annet stående uttrykk, som ble udødeliggjort av den daværende rådmannen i Åre kommune, John Bruno Jakobsson. Vi kan gjerne bli slått så lenge det ikke er av svenskene, og selv om jeg tror det er et fenomen som skriver seg tilbake til andre verdenskrig, skal jeg ikke gå nærmere inn på det her og nå. Kanskje i en senere Onsdagspihls.

For nå skal det handle om fotball. Og det skal handle om noe noe helt annet enn medgangssupportere. Det skal handle om motgangssupportere. Det skal handle om de av oss som i stedet for å håpe at et lag skal vinne, håper at det skal tape. Mens medgangssupporting er en dødsstrategi, et motgangssupporting en overlevelsesstrategi. Å vente førti år på at Leicester blir seriemester kan fort påføre varige skader som depresjon, hjertefeil og dårlige nerver. Hadde min venn i stedet håpet at Leicester skulle tape i alle de førti årene, ville han ha hatt trettini gode år.

Det var John Carew som gjorde meg til motgangssupporter. Jeg hadde overtatt noen billetter til landskampen i fotball mellom Norge og Tyrkia på Ullevål 17. november 2007, og havnet ved en inkurie midt blant alle de tyrkiske tilhengerne. Skulle jeg holde med Norge og juble da Erik Hagen tok Norge i føringen etter 12 minutter i første omgang og dermed utsette meg for de tusen tyrkeres vrede? Nei, det skulle jeg ikke. Jeg ble umiddelbart blodfan av Tyrkia og håpet det skulle gå ad undas for Norge. Jeg pep når tyrkerne pep og jublet når tyrkerne jublet. Da Emre dundret inn utligningen i det 31. minutt, sto jeg på setene sammen med tyrkerne og hylte av glede. Og da Nihat satte inn ledermålet i det 60. minutt hylte vi enda høyere. Jeg hadde aldri vært så glad for at Norge lå an til å tape, som akkurat da. Men så fikk Norge straffespark, og John Carew skulle være eksekutør. Her lå det an til uavgjort! Stemningen steg på den norske delen av tribunen, og sank tilsvarende på den tyrkiske. Carew la ballen på krittmerket, tok et par stegs fart og lompet ballen i retning av mål. I påvente av at ballen skulle komme fram, gikk den tyskiske keeperen ut på sidelinja, tok seg en kopp kaffe og et par smultringer, før han gikk tilbake og tok ballen i fast grep. Det sto fortsatt 2-1 til Tyrkia, og jeg omfavnet et dusin tyrkere i ren glede. Det hadde brått gått opp for meg at Norge ikke var et lag det gikk an å holde med, når flagget på brystet åpenbart var mindre interessant enn fete lønnssjekker fra europeiske storklubber.

Derfor ble jeg motgangssupporter. Og for oss som bor her nederst i Groruddalen, er det naturlig å holde med Vålerenga og håpe at de vinner. Vel, jeg setter riktignok en knapp på Vålerenga, men håper at de taper. Det er ingen tvil om at jeg har det bedre enn de som håper at Vålerenga skal vinne. Og når den nye lekegrinda til snart en milliard kroner står klar, bør laget egentlig prestere bedre. Selv om jeg har størst tro på at vi som håper Vålerenga skal tape fortsatt kommer til å ha de beste dagene. Jeg er ikke alene om det, husk at bare Brann og Rosenborg tilsammen har like mange fans som det finnes innbyggere i Oslo. Faktum er at de fleste i Norge håper at Vålerenga skal tape. Så det at Vålerenga taper er med på å gjøre livet og hverdagen bedre for titusenvis av mennesker. Og hva skulle være så galt med det?

Å håpe at fotballandslaget taper er følgelig mye morsommere enn å håpe at de vinner. Sjansen for å få rett er så mye større. Vi er tross alt på en 85. plass på FIFA-rankingen og har land som Færøyene, Kapp Verde-øyene, Syria, Curaçao, Haiti og Albania foran oss. At Finland ligger på en 97. plass er en dårlig trøst, for de klatrer på statistikken. Vi faller, og vi har ennå ikke nådd bunnen. Vi skal ikke le av Finland, jeg husker fortatt dagen før min yngste datter ble født, da tapte vi 5-1 for nettopp Finland. Det hjalp ikke at vi slo San Marino, vi fikk ikke spille VM av den grunn. Vi har ikke kvalifisert oss til VM siden 1998 og har bare tatt oss til EM én eneste gang.

Motgangssupporting kan naturligvis tas ut i andre idretter også. Slalåm er morsomt, for det er alltid noen som faller. Og når de faller i slalåm er det stort sett stoltheten som blir skadet, og da gjør det ikke noe om vi motgangsupportere ler litt. Så mye sport som det er i aviser, radio, på nett og TV, må det være tillatt å forsøke å overleve, selv om det kan mistas for å være ren, skjær skadefryd.

En venn av meg er bergenser, og da hun en gang var i jobbintervju og ble spurt om hun hadde vanskelig for å takle motgang, svarte hun. «Neida, jeg holder med Brann, jeg.»

16. oktober 2013: Fotballen trenger nye ideer

Vi må innrømme det. Fotballen har stagnert. Underholdningsverdien har blitt mindre og mindre ettersom lønningene har blitt høyere og høyere, og spillerne åpenbart er mest opptatt av egne lønnskonti.

Du må sannsynligvis ha en diagnose for å betale blodpenger for 2 ganger 45 minutter i pøsregn der resultatet blir 0-0. Når flesteparten av publikum er et banner med påtrykte hoder for å skjule at det er flere ute på banen enn inne på tribunen, viser det at lagene har noe å gå på hva karisma angår. Når kampens høydepunkt er en vassen wiener med lompe i pølsekiosken, er det på tide at underholdningen kommer tilbake til fotballen. En fotballkamp er ikke noe annet enn en vare på samme måte som en helt vanlig dorull er det. Det bør være mulig å reklamere når varen ikke holder mål slik vi returnerer sur melk til butikken. «Sorry,» bør vi kunne si. «Jeg er ikke fornøyd med kampen, og vil ha pengene igjen.» Men det kommer til å snø et visst sted før det inntreffer.

Derfor har jeg tenkt ut en rekke andre tiltak som kan vekke fotballinteressen til live igjen, og kanskje hindre at den store flokken med klubber må kaste inn håndkledet på grunn av insolvens. Det står jo ganske dårlig til har jeg lest, og det samlede underskuddet har akkumulert seg til 173 millioner kroner. Bare i den øverste divisjonen. Hittil har fotballen bare gjort blodfattige forsøk på å komme seg ut av sumpen og gjøre seg interessant. Det hjelper ikke å kalle 1. divisjon for Tippeligaen og 2. divisjon for 1. divisjon. 2. divisjon er og blir 2. divisjon. 2. divisjon er og blir nest best, samme hva de forsøke å få oss til å tro.

Nei, det må helt andre grep til, og først og fremst må vi få slutt på alle uavgjorte kamper. Ingen kommer for å se en uavgjort kamp. Publikum kommer for å se laget sitt vinne, og selv om bare ett lag kan gjøre akkurat det, må vi i det minste sørge for at det skjer. Det er viktig at flest mulig får valuta for pengene sine. Her kan vi hente noe fra barneidretten, og ta ut én og én spiller annenhvert minutt etter ordinær tid til det bare står to spillere igjen på hvert lag. En keeper og én uteslipper. Da blir det første mål som vinner uansett hvor lenge de må holde på, og etter som det blir færre spillere på banen, blir det også større hull i forsvaret. Kampen vil åpne seg, som det heter. Jeg garanterer at det blir nerve i 0-0-kampene etter det.

Men vi kan ikke stoppe her. Vi må også gjøre noe med alle de latterlige gule kortene som blir delt ut. Det er opplagt altfor billig å få et gult kort hvis du klipper ned en spiller på en måte som ville gitt deg tre måneders ubetinget fengsel hvis du gjorde det samme utenfor banen. Jeg foreslår derfor at den skyldige i stedet må spille resten av kampen med gule gummistøvler. De kan gjerne ha knotter, men de skal være ordentlig tunge slik at spilleren må gampe rundt som en fjording. Da kan vi snakke om straff, og kanskje vil han eller hun tenke seg om en gang til før de prøver seg igjen. Og hvis flere spillere på et lag får gule gummistøvler, synker farten til laget og forbedrer kontringsmulighetene for motstanderen. Da blir det opplagt viktig å spille fair og å unngå gule kort. Unnskyld, slagstøvler.

Alle forsøkene på å rive av hverandre klærne hører snarere hjemme på en strippeklubb enn på en fotballbane, så når en spiller forsøker å flå drakten av en annen, skal han straffes med å måtte ta på seg tykt undertøy i ren ull, både bukse og trøye. Forsøker han én gang til, må han spille med to sett ullundertøy. Det blir skikkelig varmt, og så må han hele tiden ut for å ta drikkepause, og da gir han motstanderen én spiller mer på banen. Ull klør dessuten noe alldeles innmari, særlig når du svetter, så etter en sånn straff tenker jeg spilleren og laget har lært til en annen gang.

Og så disse evinnelige innkastene – i fotball? Er det bare jeg som ikke har forstått hvorfor spillerne plutselig må leke håndballspillere når det egentlig er føttene de skal bruke? Løsningen er naturligvis å ta innspark, og dermed må forsvarsspillerne gjøre noe annet enn bare å sparke ballen ut over sidelinja. Lettvinte løsninger vil straffe seg, for det sier seg selv at et innspark kan fort gå rett i mål.

Det har også vært foreslått kortere utvisninger, slik som i håndball, uten at det har avstedkommet nevneverdige resultater. Et alternativ kan være at utvisningen erstattes med å spille med ryggsekk, bokstavelig talt. La oss si 10 kilo på ryggen i 15 minutter. Eller 5 kilo i en halv time. Her kan det sikkert lages en tabell, men uansett er dette bare små og ubetydelige endringer. Jeg mener det må andre og langt mer dramatiske grep til for å få skikkelig fart på fotballen. Jeg mener vi må våge å tenke helt nytt.

Jeg mener kampene skal gå mellom tre lag. Ikke to. Det betyr at vi trenger trekantede baner, med tre «langsider.» Dette gir plass til flere publikummere, og dermed kan det bringe flere penger i kassa. Men enda viktigere, det vil gjøre det praktisk talt umulig å ri på en ledelse, for da må det ledende laget spille mot to lag. Det blir opplagt ujevnt, og umulig å gjennomføre i praksis. Her vil det også være mulig for to lag å spille ut det tredje, for eksempel serielederen og til slutt avgjøre seg imellom. Kombinert med de nye reglene jeg allerede har nevnt er vi sikret at ett av lagene stikker av med seieren. Se for deg en kamp mellom Brann, Rosenborg og Vålerenga. Tenk deg hvilken stemning det hadde blitt på tribunene!

Triangelfotball vil dessuten sette en stopper for fotballpøblene, ettersom det ikke lenger vil være «dem mot oss,» men «oss mot de to andre.» To mot én vil jo være rått parti. Hvem skal man da angripe? Dette vil bli like vanskelig som regjeringssonderinger.

Får jeg gjennomslag for denne triangelfotballen i Sør-Europa, kan arbeidsledigheten der gå dramatisk ned. Det blir naturligvis nødvendig å bygge nye stadioner, og da mener jeg ikke små ballbinger som Ullevål stadion. Nei, dette blir stadioner som tar hundre tusen tilskuere eller mer. Og for å bygge alle disse, trengs det arbeidskraft i bøtter og spann, og denne arbeidskraften trenger mat og drikke, og de som selger mat og drikke trenger mat og drikke. Og så videre. Når stadionene står klare og kampene kan begynne, vil også billettinntektene stige. Ringvirkningene i næringslivet blir store. For hver kamp blir det to bortelag som skal reise, og det vil transportnæringen tjene på. Det blir dobbelt så mange som skal overnatte, og det vil hotellnæringen tjene på. Dobbelt så mange som skal på pub og drikke øl. Det blir med andre ord en såkalt vinn-vinn-situasjon for samfunnet.

Ideene mine kan hermed benyttes gratis, og hvis noen trenger ideer til andre formål, er det bare å si ifra. Det er mer der det kommer fra.

24. april 2013: Kom ikke til meg og snakk om Tippeligaen

Min gode venn Tor Åge og jeg tenker best når vi spiser. Noen ganger møtes vi på Karl Johan. Ikke på den såkalte Stripa i sentrum, men på bokkafeen med samme navn. I det gamle Holterhuset i Hølen, Norges minste by. Andre ganger møtes vi ved det sprukne kjøkkenbordet mitt, det jeg kjøpte på bruktmarked for hundre kroner. Forskjellen er at på Karl Johan blir vi som regel avbrutt av en på nabobordet, for på kafé er det alltid noen som i hemmelighet lytter til andres samtaler.
Og siden vi skriver april, er det på tide å snakke fotball.
«Ja da, jeg vet at det heter Tippeligaen,» sier Tor Åge.
«Hvordan det?» spør jeg.
«Jo, for nå er plutselig 1. divisjon det vi kalte 2. divisjon tidligere. Men 2. divisjon er og blir 2. divisjon, samme hvor mye de kaller det 1. divisjon. De er og blir nest best. Derfor foretrekker jeg å kalle spaden for det den er, en spade. Dessuten kan det jo hende at Norsk Tipping på et tidspunkt trekker seg ut, og plassen blir overlatt til en ny sponsor. For eksempel Lambi toalettpapir og at vi dermed får «Lambi-ligaen.» Det skulle tatt seg ut.»

«Hvilket fotballag holder du med?» spør Tor Åge.
Personlig klarer jeg ikke engasjere meg i et fotballag jeg ikke har noe forhold til.
«Tveita Old-Girls» svarer jeg, men det er ikke det han mener. Han mener ordentlige fotballag. Han tenkte på Chelsea, ManU, Real Madrid, Bayern München eller et av de ordentlige lagene, de som spiller i Champions League og sånt.
Nei, jeg holder faktisk ikke med en eneste av flokkene med overbetalte guttunger. Eller noen av aksjeselskapene eller andre finansakrobatiske konstruksjoner, for den saks skyld. Eller russiske milliardærer. Beklager. Alle disse må klare seg uten min hjelp eller støtte.
Jeg støtter Tveita Old-Girls.
Og før jeg holdt med Tveita Old-Girls, holdt jeg med Teisen jenter 85.
«Merkelig,» sier en stemme ved nabobordet.
«Nei,« sier jeg. «Det er ikke det spor merkelig.»
Der spiller min yngste datter, en av de beste midtbanespillerne i kongeriket. Vanskeligere er det ikke. Og der hun spiller, der har jeg hjertet mitt. Og når jeg har holdt ut på sidelinjen sammen med en håndfull andre foreldre i tykt og tynt, varmt og kaldt, vidt og bredt, gode og onde dager, er det naturligvis umulig å holde med noen andre.
Mange synes at den hjemlige eliteserien er spennende. For eksempel om Ålesund, Strømsgodset eller Rosenborg skal bli seriemestere. Om Stabæk fortsatt skal befinne seg i en lavere divisjon eller om Molde like gjerne kan rykke ned.
Det er ikke korrekt.
Det er ikke det spor spennende.
La gå at Champions League-finalen mellom Liverpool og AC Milan hadde et snev av dramatikk over seg, men min uærbødige påstand er at den ikke kan måle seg med finalen mellom Refstad/Veitvedt og Teisen IF i Veitvedt Cup.
Og la meg ha det sagt med én gang, Teisen var ikke favoritter til seieren.
Men da lagene kom ut på banen, var begge to like nervøse. Det virket ikke som om de visste hvor i verden de var eller at de var klar over hvilken idrett de bedrev. Fotballkunnskapene hadde åpenbart fordunstet etter semifinalene og ingen av lagene så forskjell på medspillere eller motspillere. De fleste frisparkene endte i innkast. Ballen gikk i hytt og pine, og det så lenge ut til at rene tilfeldigheter skulle avgjøre finalen. Kampen artet seg som et slags flipperspill, der ingen kontrollerne flipperne.
 Hvor merkelig det enn kan høres, var det likevel en slags rettferdighet i at vi scoret kampens første mål sju minutter før full tid. Jubelen sto i taket på den østlige langsiden. Jeg husker ennå jeg tenkte at 1 – 0 er et godt stykke unna å tape, for det er bare sju minutter igjen.
Sju minutter går jo fort.
Slik tenkte jentene også, riktignok ikke før det gjensto ett ørlite minutt. Seieren syntes sikker og situasjonen var tilsynelatende under god kontroll.
Idet 36 sekunder gjensto, kom R/V i et blodfattig angrep, men de møtte et enda mer blodfattig forsvar, og før noen forsto hva som egentlig skjedde, sto det 1 – 1. Ordinær tid ebbet langsomt og uavgjort ut.
Hva nå?
Ekstraomganger?
Dommeren måtte konsultere sekretariatet og etter noe diskusjon var det duket for en litt spesiell versjon av golden goal. Laget tok ut én spiller hver, og spilte videre i ett minutt. Deretter tok de ut én spiller til, og spilte nok et minutt. Slik skulle kampen fortsette til bare keeperne sto igjen.
Vi kom helt ned til vår ballsikre målvakt med erfaring som utespiller og datteren som siste gjenværende spiss.
Vi hadde ballen, det vil si datteren hadde ballen, og driblet seg elegant forbi R/Vs utespiller, men snublet i egne bein idet hun skulle runde keeper og putte ballen i tomt mål.
Det var ikke godt for blodtrykket.
Motspilleren fikk dermed tak i ballen og stormet alt hun var kar, eller jente, om mot keeperen vår som sto helt alene og veldig liten i et gigantisk mål. Der og da aksepterte vi tapet, det var rett og slett ikke mulig å ikke score.
Men datteren kom seg på beina igjen, og sprintet etter, fast bestemt på å rette opp tabben. Noen få tiendels sekunder før vi skulle få den avgjørende scoringen mot oss, foretok hun en sklitakling som Rune Bratseth var aldri i nærheten av å prestere. Sorry Rune, men det er sant. Dermed snappet keeperen vår ballen, satte kursen for R/V-målet. Vi skrek som gale på sidelinjen. Vi gikk helt og fullstendig av hengslene.
Hun rundet motstanderens keeper og dyttet ballen kontrollert i mål.
2 -1 til Teisen!
To spillere lå strødd ute på banen, resten av laget stormet ut med elleville hyl og rop. Jubel, jubel, jubel. De skrek så høyt de var i stand til, og danset omkring, klappet i hendene og trampet med føttene. Vi foreldre hylte og ropte og klappet.
Om jeg var engasjert?
Ja visst. Jeg hadde spist to pakker Fishermans Friend uten å merke det.
Så kom ikke til meg og snakk om Tippeligaen.