Etter å ha fulgt med i skjebnen til Teisen gård, jevnt og trutt siden begynnelsen av 2021, er jeg kommet til at det er nødvendig med et omfattende grep i måten vi organiserer arbeidet rundt fredninger på. Ifølge Riksantikvaren skal en fredning være den strengeste form for vern, men når vi ser på Teisen gård, kan vi fort slå fast at vernet i beste fall er illusorisk. Og at Riksantikvaren ikke på noen måte gidder å bry seg. Eller Byantikvaren, for den saks skyld.
Ellers hadde vel ikke gården fått stå i vær og vind til forfall i årevis? Sannheten er at fredning fører ikke til vern, uansett hvor sterkt eller strengt det angivelig skal være, i den forstand at det ikke følger med penger. Derfor har Teisen gård kunnet stå i årevis uten vedlikehold, kulda har krøpet inn, råta har fått tak, fukt har fått herje og etterslepet har vokst seg stadig større. Hadde det ikke vært for Teisen gårds venner (og en og annen Onsdagspihls) hadde byråden for kultur og næring Anita Leirvik North neppe bladd opp de nødvendige millionene for opprusting av gården. Det er godt nytt og en god begynnelse, men nå gjenstår det å finne ut hva gården skal brukes til. Det smarteste hadde vært om noen hadde vært på ballen fra start, først funnet ut hva gården skal brukes til og deretter lagt opp finansieringen. Det kunne vært noen millioner å spare, der.
