24. juni 2020: Men kan de ikke spise kaker?

Gjennom vinteren fôrer jeg småfuglene og har etter hvert blitt ganske proff i faget. Det er ikke bare å slenge til dem noen brødsmuler, hvis du trodde det.

Fuglene får mat av meg og til gjengjeld får jeg lov til å fotografere dem.
Noen, sånn som denne gråtrosten, viser seg fra sin beste side og poserer villig.

Fugler, selv om de er aldri så små, er noen kresne typer. Dette erfarte jeg allerede da jeg skulle mate gråspurvene til min bestemor, hun hadde en hel flokk av dem boende i hekken ved inngangen. Bare hun viste seg på trappen, kom de flyende ut og ventet spent på serveringen. Det var aldri brød. Aldri. Det eneste de kunne gå med på å spise, var kaker. Og ikke hvilke som helst kaker. Kjeks snudde de seg i forakt fra. Julekaker kunne gå, men bare hvis de var bakt med smør. Sukkerbrød var alltid en slager, helst uten krem, men gjerne med jordbærfyll. Bortskjemte var de, og det var naturligvis min bestemors skyld. Les hele innlegget...

22. mai 2019: Ekspedisjon i de dype byskogene

Her om dagen bega jeg meg inn i en av de dype byskogene, nedover i en dyp dal der en elv vekselvis slynger seg i svinger og kaster seg utfor stup og ned i bunnløse juv. Tunge trær lener seg over elven, og en smal vei, som brukes av de innfødt, snirkler seg rundt trestammene.

Jeg var ikke alene. Jeg hadde med meg en erfaren utforsker, et barnebarn på halvannet år. Det var ikke noe som gikk henne hus forbi, hun fikk med seg de minste detaljer og gjorde meg høflig oppmerksom på det forunderligste. En halvannenåring har naturligvis et begrenset ordforråd, eller det kan virke sånn, i begynnelsen. Når hun sa «deie» til alt hun pekte på, så var det ikke fordi alt var likt eller det samme. Nei, når jeg hørte nøyere etter, var det forskjell på uttalen. Hun kunne legge trykk på den første e-en, og da betød det «stein.» La hun trykk på den siste e-en, betød det «kaste steiner.» La hun trykk på i-en, betød det at hun hadde oppdaget en sjelden plante som vi straks måtte undersøke. La hun trykk på den første e-en og i-en, betød det at vi skulle spise rosinboller. Disse ordene kombinerte hun med fingerspråket, for blant annet å forklare hvor vi skulle kaste steiner, eller hvor posen med rosinboller befant seg. Rosinbolleposer lar seg nemlig ikke skjule, uansett hvor mye du prøver. Halvannetåringer har både superhørsel og røntgensyn, og hører den minste rasling i papiret og ser tvers gjennom alle gjemmesteder.  Les hele innlegget...

25. mai 2016: La trostene leve!

svarttrostHei! Vi er en gjeng småfugler som møtes i plommetreet til Roger Pihl. Han er en hyggelig fyr som legger ut både frøblanding og brød til oss hver dag. Slik har vi ikke trengt å sulte i vinter, og fått nok mat til å holde varmen på selv de kaldeste dagene. Vi anser Roger for å være en av oss, selv om han ikke har vinger. Derfor flyr vi ikke av sted når han kommer med kameraet for å ta bilder av oss. Han gir oss mat, vi står modell. Det er vår måte å vise takknemlighet på.

gronnfinkJa, vi vet jo at det er en viss risiko tatt i betraktning at han har to katter. Stompa, den eldste av dem, har akseptert at vi bor her, vi også. Riktignok ikke innendørs. Derfor lar han oss være i fred. Den yngste katten, Teddy, har ikke helt forstått det ennå, og han klatrer av og til opp i treet for å fange oss, men han er altfor treg. Og så tror han at vi ikke ser ham, og det ler vi litt av. Ikke altfor høyt, for da kan det hende han blir sint. Teddy ligger vanligvis under en busk og ser på oss. Der kan han ligge i timevis og bare glane. Eller kanskje han lytter? Vi er ganske gode til å synge. Gråspurvene har kanskje ikke den beste sangstemmen, men de synger til gjengjeld mest. Den flinkeste av oss til å synge er svarttrosten, han begynner allerede ved soloppgang, som om han er en hane.

sidensvansNå har Miljødirektoratet foreslått at det skal bli lov til å jakte på måltrost og svarttrost, og det vil vi fugler på det sterkeste ta avstand fra. Når dere mennesker har vært så idiot at dere nesten har utryddet rypene, kan dere ikke bare velge noen andre å skyte på. Hva feiler det dere egentlig, som må skyte og drepe alt som rører på seg? Dere har mye større hjerne enn oss fugler, men likevel skjønner dere de aller enkleste tingene?

kaieVi må dessuten innrømme at det er fint lite kjøtt på oss fugler. Selv ikke kjøttmeisen kan skryte på seg biff eller mørbrad. Fjær og bein, det er stort sett det. Så å skyte en trost for mataukas skyld er i hvert fall galematias. Da blir det bare å drepe fugl for moro skyld, og er det én ting dere ikke skal gjøre for moro skyld, så er det å drepe. Skal dere skyte bare for å skyte, så kan dere fyre løs på lerduer. Sett på dem fjær, hvis dere absolutt skal late som at det er fugl dere plaffer løs på.

graspurvOg det nytter ikke å skylde på at svarttrosten tar frukt og bær, for dere gidder jo ikke høste noe av det dere har plantet likevel. Hagene bugner over og nedfallsfrukt ligger tjukk på gressplenene Norge rundt.

Til Miljødirektoratet har vi fugler ett budskap: Det er bedre å holde nebb og la folk tro at dere er helt pling i bollen, enn å åpne nebbet og bevise at dere er det. Point taken?

blameis

Småfugler over hele Norge krever at trostene får leve!