Vi har lagt 2025 bak oss, og kan trygt si at det året ikke kommer til å huskes som vellykket. Hvis det hadde vært reklamasjonsrett på tid, skulle jeg krevd å få hele året tilbake, for maken til elendig leveranse, skal du lete lenge etter. Det er så en skulle tro Posten stod for regien. Men, nå får vi altså en sjanse til, og det skal godt gjøres at 2026 blir like elendig som 2025. Jeg for min del velger å være optimist og håper 2026 blir de gode nyheters år. Det kan vi virkelig trenge.
Stikkord: Groruddalen
10. desember 2025: Legg ned Riksantikvaren!
Etter å ha fulgt med i skjebnen til Teisen gård, jevnt og trutt siden begynnelsen av 2021, er jeg kommet til at det er nødvendig med et omfattende grep i måten vi organiserer arbeidet rundt fredninger på. Ifølge Riksantikvaren skal en fredning være den strengeste form for vern, men når vi ser på Teisen gård, kan vi fort slå fast at vernet i beste fall er illusorisk. Og at Riksantikvaren ikke på noen måte gidder å bry seg. Eller Byantikvaren, for den saks skyld.
Ellers hadde vel ikke gården fått stå i vær og vind til forfall i årevis? Sannheten er at fredning fører ikke til vern, uansett hvor sterkt eller strengt det angivelig skal være, i den forstand at det ikke følger med penger. Derfor har Teisen gård kunnet stå i årevis uten vedlikehold, kulda har krøpet inn, råta har fått tak, fukt har fått herje og etterslepet har vokst seg stadig større. Hadde det ikke vært for Teisen gårds venner (og en og annen Onsdagspihls) hadde byråden for kultur og næring Anita Leirvik North neppe bladd opp de nødvendige millionene for opprusting av gården. Det er godt nytt og en god begynnelse, men nå gjenstår det å finne ut hva gården skal brukes til. Det smarteste hadde vært om noen hadde vært på ballen fra start, først funnet ut hva gården skal brukes til og deretter lagt opp finansieringen. Det kunne vært noen millioner å spare, der.
26. november 2025: Onsdagspihlsens bydelsreform
Noen av oss har blitt så gamle at vi husker innføringen av bydelene og hvilke forventninger vi hadde til dem. Først og fremst var det «nærdemokratiet» vi hadde forventninger til, for endelig skulle avstanden mellom innbyggere og Rådhuset reduseres, og innbyggerne skulle få innvirkning på styre og stell.
Sånn gikk det ikke. Vi fikk riktignok åpen halvtime der vi kunne legge fram våre synspunkter og ofte fikk vi støtte i Bydelsutvalget. Men da det kom til stykket, var det ikke bydelene som bestemte likevel, de hadde bare en slags rett til å uttale seg mens de besluttende myndighetene ikke trengte å ta hensyn til innspillene de fikk. Gjennomkjøringen i Teisenveien er et godt eksempel på hvor dårlig denne såkalte demokratiseringen fungerte, der det ene vedtaket i bydelsutvalget i Helsfyr Sinsen ble overkjørt etter det andre. Du kan lese alt om det i Onsdagspihlsen fra 21. juni 2023, eller vente til boka «300 PIHLS» blir utgitt på nyåret.
11. juni 2025: Rive Ammerudblokkene? Er du gal?
Ja, jeg mener ikke at vi spesifikt skal rive Ammerudblokkene, men det ble jo en overskrift som vekket oppmerksomhet, ikke sant? Siden du sitter her og leser Onsdagspihlsen? Mange er sikkert ikke enige med meg, for eksempel dem som bor i Ammerudblokkene. Mange mener at nettopp disse blokkene er et monument over boligkrisen i Oslo, og at de derfor må få stå i fred. Jeg skal være enig i at de er nettopp det, et monument, men jeg tror kanskje ikke Groruddalen trenger et monument over feilslått politikk. Jeg tror snarere vi trenger steder der grunntanken om Stovnertårnet kan få komme til uttrykk i andre og flere former.
30. april 2025: Tungmetaller? Det er bare naturlig glitter!
Noen ganger vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Det enkleste er selvfølgelig å gripe fatt i den iveren som enkelte utviser etter å forsøple Groruddalen, men det kjennes ikke riktig ut i dette tilfelle. Jeg lurer på om det beste kan være å gripe fatt i tankevirksomheten, eller rettere sagt, mangelen på tankevirksomhet, i hodet til dem som gladelig tenker at å forsøple Groruddalen, at det er jammen en glimrende idé. Det er jo så mye dritt i dalen fra før, og da kan det like gjerne legges litt til dit.
19. mars 2025: Det er baktanken som teller
Tiden går så fort, at jeg nesten går surr i den, men sommeren 2020 flyttet barnehagen ut av Teisen gård og siden har bygningen stått til forfall. Snart har det gått fem år, uten at gården har fått vedlikehold eller omtanke av noe slag. Alle som eier et hus eller en hytte, vet at hvis vi ikke vedlikeholder bygningene, vil resultatet være mer enn synlig på fem år. At Teisen gård er fredet, spiller ingen rolle. Det følger ikke penger med fredning. Riksantikvaren er blakk. Byantikvaren er blakk. Det er heller ikke sånn at det mangler på forslag til videre bruk av stedet, men disse ideene faller for døve ører. Hvilket har fått meg til å lure på hva som kan være den egentlige grunnen til at bydelen og kommunen lar gården forfalle?
22. januar 2025: Den lille forskjelllen
Det stunder mot valgkamp, og snart skal vi løpes ned av politikere som vil innbille oss at det er forskjell mellom høyre- og venstresiden, mellom en Arbeiderpartiledet og en Høyre eller FrP-ledet regjering. Det er ikke sant.
Kampen i Norge handler ikke om høyre eller venstre, men om topp og bunn. Vi har en elite som skor seg skruppelløst på samfunnets midler. Med oljepengene har det sneket seg inn en byråkratisk elite som lever av offentlige penger i stor skala, og gjør statsministeren til en fattiglapp – selv om han tjener 1.945.000 kroner.
11. desember 2024: Men rådhus ska’rem ha!
Jeg har en fortid i næringslivet, og har jobbet med alt fra Norges minste bedrifter til noen av de aller største. En ting jeg har forundret meg over at mange mangler evnen til å lære av andres erfaringer. De fleste tror at den tabben som har skjedd hos andre, aldri vil skje hos dem. Jeg tenker på det bedrifter har en tendens til å gjøre når det går bra: De bygger nytt administrasjonsbygg. Ikke fabrikk, eller hva det er de tjener pengene sine på. Tanken på å forbedre eller utvide fabrikken, den som er hjertet i bedriften og sørger for at blodet pumpes rundt og legemet er friskt, er fraværende. Nye kontorer skal det være, selv om kontorene i realiteten mest er en utgiftspost, og når tallene skifter fra svart til rødt, er det fabrikken som er problemet. Ikke administrasjonsbygningen. Da begynner tiltakene for å kutte kostnader eller effektivisere fabrikken og produksjonsflyten, mens kontoristene sitter trygt og varmt på kontorene sine og tvinner tommeltotter. Og dermed er den negative spiralen i gang.
16. oktober 2024: Nå er det slutt på gamle tider …
Musikalsk var det en lidelse å vokse opp på sekstitallet, i hvert fall hvis vi ville høre popmusikk på NRK. Der fikk vi «Ti i skuddet» på fredager og et par låter i «Ønskekonserten» på mandager – ellers husker jeg tiåret som preget av trekkspill og hardingfele avbrutt av salmesang og instruksjoner om alt fra potetkoking til symptomer på hjerteinfarkt. Ikke rart de fleste av oss heller lyttet til Radio Luxemburg på mellombølgen eller svenske P3 på FM-båndet. «Svensktoppen» var et av de hotteste programmene, og de sendte populærmusikk en times tid – sammenhengende! Sånt var uhørt i NRK, og så var det Rolv Wesenlund som i en sketsj fra et fengsel ble spurt om de bare hadde NRK og han svarte at «Ja, det er en del av straffen.»
2. oktober 2024:
Elbilister på vestkanten får lov til å kjøre i kollektivfeltet på lørdager og søndager. Her på østkanten må vi fortsatt sitte i kø, men så er det da også noen som er likere enn andre.