Stikkord: Groruddalen

18. september 2019: Er folk på Grünerløkka mer verdt enn groruddøler?

Kommunevalget er over for denne gang og i maktens korridorer sitter Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i disse dager for å skaffe seg styringsdyktig flertall og å fordele taburetter til de som fortjener det. I skrivende stund ser det ut til at enten Rødt eller Venstre blir tungen på vektskålen, men først skal det både hestehandles og svelges enkelte kameler.

Omtrent slik har det sett ut langs E6 de siste tretti årene.

6. september i år sa miljøbyråd Lan Marie Berg at venstresiden i 2015 overtok en by der anslagsvis 200 000 mennesker levde med farlig luft. Hun sa også at for å nå det store klimamålet om å kutte alle utslipp i Oslo innen 2030, så må vi slutte å bygge ut de store motorveiene inn til Oslo. Byråd for utvikling Hanna Marcussen sa til Nettavisen 16. juni i år at Manglerudtunnelen, kjent som E6 Oslo Øst, er virkelighetsfjern og at det er uaktuelt å bygge den. Statens vegvesens tellinger viser at opp mot 100 000 biler, lastebiler og busser kjører denne strekningen hver eneste dag året rundt. Rundt 12 000 av dem er vogntog. Prognosene peker oppover, og til nyttår skal utvidelsen av modulvegnettet ut på høring. Det betyr at vi kan få vogntog med over 25 meters lengde med 60 tonns lasteevne på langt flere veier enn i dag, og det blir desto mindre interessant å frakte gods på jernbane fordi man i større grad slipper omlasting. Ja, det kan bli et spørsmål om godstrafikk på tog i det hele tatt vil overleve. Modulvogntog er gode nyheter for møbelprodusentene, skogbruket og oppdrettsnæringen som kan kjøre fra punkt til punkt, men det er også gode nyheter for importører av matvarer, vaffeljern, mobiltelefoner og vin, som slipper kostbare og tidkrevende omlastinger. For alle som bor langs E6 Oslo Øst er det dårlig nytt, det er nemlig Norges pulsåre til Europa som går her. Les hele innlegget...

25. april 2018: Gammel kirke trenger nye venner

Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»

Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.

Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.

I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.

Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.

La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?

I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.

Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!

Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.

Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.

Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?

Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?

Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?

Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?

Alt er mulig. Ta kontakt.

14. mars 2018: Legg dritten i midten!

Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.

Det er ikke akkurat den første gangen vi har hatt en storbrann i den nederste delen av Groruddalen. I 1995 brant Ulven gård ned til grunnen. I 1996 hadde vi en storbrann i en lagerbygning. 23. mai 2001 hadde vi en storbrann i et lager på Økern. 1. januar 2002 hadde vi en storbrann på et industriområde ved Ring 3 på Økern. 28. februar 2002 hadde vi en storbrann i lagerbygget til EAB eiendom i Ulvenveien på Økern. 30. september 2004 hadde vi en brann hos McDonalds på Alnabru. 2. februar 2005 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning på Haraldrud. 18. mai 2008 hadde vi en storbrann i Timms reperbane på Teisen. 5. oktober 2009 hadde vi en storbrann i et lagerbygg på Økern. 13. oktober 2010 hadde vi en storbrann i et industribygg på Økern. 25. juni 2011 hadde vi en storbrann i Mekonomens verksted på Alnabru. 6. januar 2012 hadde vi en storbrann i et lakkeringsverksted på Alnabru. 22. juli 2013 brøt det ut brann på Haraldrud gjenbruksstasjon. 23. september 2013 hadde vi en storbrann hos bilopphuggeriet Brødrene London. 4. januar 2014 hadde vi en storbrann i Oslo kommunes forbrenningsanlegg på Haraldrud. 13. juni 2014 hadde vi en brann i søppelanlegget på Haraldrud. 6. august 2014 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning. 14. september 2014 hadde vi en brann i en brakkerigg på Alnabru. 7. september 2016 brant et treetasjes næringsbygg ved Ring 3 på Økern. Og 8. mars i år fikk vi altså enda en storbrann hos Norsk Gjenvinning. Eksplosjonsfaren har vært stor ved flere av disse brannene, røykutviklingen har vært enorm og store mengder miljøgifter er sluppet på frifot.

Samtidig: Prospektene som presenterer boliger i det nærmeste nabolaget til disse branntomtene er fulle av vakre lovord og fagre løfter. Himmelen er blå og horisonten er skyfri. Sola skinner. Fuglene synger. Barna leker bekymringsfritt. Vollebekk er et høykvalitets boområde med grønne lunger og trygge uteområder. Risløkka er en oase med familievennlige omgivelser beliggende luftig og fritt på et høydedrag med solrike uteplasser og fint utsyn over nærområdet. Lunden skal bli et godt sted å vokse opp med gode, trygge og grønne nærområder som skaper en lavere terskel for en aktiv livsførsel for mennesker i alle aldre. Eiendomsutviklerne overgår hverandre i panegyriske hyllester over hvor uendelig vakkert det er å bo midt i Groruddalen. Som nærmeste nabo til dette området der brannene tydeligvis aldri tar slutt. Er vi helt sikre på at det er smart å bygge nye boliger stadig nærmere dette området? Statistisk sett har vi hatt én storbrann i året så da er det vel bare et tidsspørsmål før det brenner igjen?

Jeg kan ikke fri meg for tanken at Groruddalen er Norges dårligst planlagte område. Dalen hadde i følge Store norske leksikon 140 000 innbyggere i 2016, det er 7000 innbyggere flere enn Stavanger. Eller nesten dobbelt så mange som det bor i Tromsø. Jeg har vært i Stavanger sentrum og jeg har vært i midten av Groruddalen og forskjellen er mildt sagt dramatisk. Mens noen har tenkt i Stavanger, har tankene vært fraværende i Groruddalen. Men hvis de har tenkt, så måtte de ha tenkt noe sånt som: Hvor skal vi gjøre av all denne dritten? Søppelfyllinger, bussparkering, trafostasjoner, godsterminaler, trailerparkering, flere søppelfyllinger, containeroppbevaring, lagerbygninger, skraphandlere, bilopphoggingsfirmaer, enda flere søppelfyllinger, kraftgater, motorvei, flere bussparkeringer, flere skraphandlere, enda flere motorveier? Hvor pokker skal vi gjøre av denne dritten? Og så var det én som sa: La oss legge dette i midten! La oss legge dritten ned mot elva, la oss legge elva i rør, la oss fylle opp sentrum av dalen med søppel og dritt og ondskap og skitt så får beboerne heller klore seg fast oppe i åskantene. La miljøgifter og akrylamid renne ned i elva og drepe alt som måtte finne på å røre seg nede i vannet. Ja! var det noen som svarte. Det er en strålende idé! La oss legge dritten i midten, så vet vi hvor vi har den! La oss legge dritten der alle kan se den! En søppeldynge fra eller til spiller vel ingen rolle? En skraphandler fra eller til spiller ingen rolle? En motorvei fra eller til, liksom. Hva gjør vel det? En kraftgate her og en kraftgate der. Tar du den, så tar du den. Og så gjorde de det! De lo ikke engang og slo seg på knærne over hvor ufattelig latterlig forslaget var og sa det var den beste spøken de hadde hørt på en stund. Nei, de gjorde alvor av det!

Så hva om vi gjør det samme med Stavanger? Hva om vi bygger Mosvannsparken om til en transportterminal? Legger en diger og brannfarlig gjenbruksstasjon til Eiganes gravlund? Fyller opp Breiavatnet med miljøfarlig søppel? Gjør Consul Sigval Bergesens vei om til en tifelts motorvei uten støyskjerming og river alle husene nærmest veien? Og en motorvei til. Og enda en! Hva vil skje da? Ja, da blir det revolusjon. Folk kommer til å slipe knivene og gå ut i gatene. De ansvarlige vil bli halshugget, få hodene satt på stake, kroppene partert og lagt på steile til skrekk og advarsel. Slik at ikke flere skal få de samme, tåpelige tankene og ideene. Så ikke i Groruddalen, for i Groruddalen er slike handlinger greit. Der møtes slike tanker og ideer med et skuldertrekk. Det er til og med akseptabelt å bruke de fineste delene av dalen til å samle denne dritten.

Hadde et hvilket som helst område i Norge blitt behandlet på samme måte som Groruddalen, hadde politikere i kommune og Storting gått på barrikadene for å få gjort noe med forholdene. Ansvarlige politikere ville måtte ta hattene sine å gå av i skam og ansvarlige byråkrater ville få avskjed på grått papir og miste pensjonsrettighetene sine. Men ikke i Groruddalen. Ett sted må jo dritten ligge, og da kan den jo like gjerne ligge i Groruddalen. Midt i.

Firenze er ikke større enn at den får plass i Groruddalen. Firenze er av mange ansett å være verdens vakreste by. Forskjellen mellom nordmenn og italienere er at italienerne kan bygge byer. De har bygget byer i hundrevis av år, mens vi famler i et hjelpeløst forsøk på å få til vår første.

 

1. mars 2017: Flytt 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!

Har du noen gang kjørt nordover gjennom Groruddalen om morgenen, så vet du at det er en nesten herlig opplevelse å kjøre mot køen. Samme hvilken av de tre motorveiene du velger. Innover står bilene i to og tre felter i stampe, folk slurekjører, mistrives og køen løser seg ikke opp før du er kommet til Kløfta. Bare forbi Karihaugen kjører i gjennomsnitt nær femti tusen biler forbi hver eneste dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, påske og juleuka. Og kjører du hjemover om ettermiddagen er bildet snudd. Da står køen og stamper ut av byen, like sakte som den stampet inn.

Noe mindre samfunnsnyttig enn bilkø finnes ikke. Joda, du kan drikke kaffe og høre på radio der du sitter, men jeg tror ikke noen ville velge dette frivillig hvis de fikk sjansen til å gjøre noe annet. Men der sitter folk, altså. I hver sin bil. I gjennomsnitt tilbringer oslobilførere 145 timer i kø hvert år, i tillegg til den normale reisetiden. Nesten fire hele arbeidsuker. De må jo levere og hente i barnehage og på skolen og så skal de på jobb og mange har ikke annet valg enn å svelge den bitre pille, hver bidige dag. Og det er lenge til de blir pensjonister.

Så når Regjeringen har bestemt seg for å flytte 630 statlige arbeidsplasser ut av Oslo, er det egentlig en ganske dårlig idé. Når Bodø, Hamar, Harstad, Kristiansund, Leikanger, Lillehammer, Tromsø, Tynset og Vadsø skal få nye arbeidsplasser, så løses jo egentlig bare noen ytterst få problemer. Meningen er å desentralisere og spre makt og skape kompetansearbeidsplasser utenfor hovedstaden, men det forutsetter at mye av kompetansen blir med på flyttelasset. Det er det slett ikke sikkert at den gjør, og da må de bygge opp kompetansen fra grunnen av. Marinen forsøkte sånn flytting til Sortland, og det gikk ikke bra. Ikke i det hele tatt. Det var en gedigen fiasko, faktisk. Folk nektet å flytte og ble i stedet satt til å pendle halvannen dag hver vei, og da var det plutselig bare to dager igjen av arbeidsuka. Det blir ikke mye forsvarsevne av å ha kompetansepersonene på pendlefly- og busser mesteparten av uka, og de kunne ikke akkurat be russerne komme mellom lunsj tirsdag og torsdag? Nei, det er ikke sikkert at et regneark er den beste måten å planlegge på, for selv om tallene går opp, er det ikke sikkert at menneskene gjør det. Men sånn går det, når det blir for mange blåruss som bestemmer.

Når det er sagt vil jeg likevel forsvare utflytting av arbeidsplasser. Ja, ikke bare de 630 som regjeringen har foreslått, men det hundredobbelte! La oss ta i så det monner! La oss flytte 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!

Men med å flytte arbeidsplassene ut av Oslo, mener jeg ikke til slike steder som regjeringen har foreslått. Absolutt ikke, for hvem har vel lyst til å flytte til Bodø, Harstad eller Vadsø bare fordi jobben gjør det? Ærlig talt. Nei, jeg mener vi skal flytte arbeidsplassene til steder som Algarheim, Bjørkelangen, Fetsund, Gan, Harestua, Heggedal, Norderhov, Norkisa, Roa, Rælingen, Sylling, Sørumsand og Ytre Enebakk. Til bygdene like utenfor Oslos bygrenser. Der de folka bor, de som kjører inn til Oslo hver bidige dag for å jobbe. Når vi flytter jobbene til der folk bor, trenger de ikke kaste bort livene sine i bilkø. Og ikke kommer de inn til byen vår for å forurense heller, det være seg om de kjører dieselbil eller bare en gammeldags elbil med piggdekk som lager og virvler opp svevestøv.

Bare tenk hvilken tjeneste vi gjør alle dem som kan rusle bedagelig til jobb i stedet for å sitte i ørkesløs bilkø? Slik at de kan ha god tid i barnehagen om morgenen og få samme luksus om ettermiddagen? De kan rekke å lese avisen ferdig og ta seg en ekstra kopp kaffe om morgenen. Sove litt lenger. Tenk hvor mange fordeler det vil være ved å slippe å reise inn til Oslo hver dag! Og bare tenk hvor miljøvennlig det vil være? Ikke nok med at det vil forsvinne titusentalls biler fra veiene, men de som er igjen vil få god plass og kan effektivt komme fram til dit de skal. Ja, det vil være så miljøvennlig at vi kan inndra hver eneste elbilfordel på røde rappet.

Ved å redusere transportbehovet på denne måten kan vi bruke veiene i begge retninger samtidig, og ikke sånn som i dag hvor vi bruker dem i én retning om gangen. Inn til Oslo om morgenen og ut av Oslo om ettermiddagen. Nei, noen kan reise ut av Oslo om morgenen og inn om ettermiddagen. Og siden vi allerede har tatt de enorme investeringene som det var å bygge disse enorme veiene, trenger vi ikke bygge dem ut ytterligere fordi kapasiteten dobles nærmest automatisk. Og slik kan vi spare de førti milliardene som E18-utbyggingen er anslått å koste i første omgang. Og så kan vi bruke de førti milliardene til noe fornuftig. Jeg vil for eksempel tro at vi kan få temmelig mye lokk over E6 i Groruddalen for de førti milliardene, og det er langt bedre bruk av pengene enn å bygge en enda større vei som ikke gjør noe annet enn å øke størrelsen på køene. I stedet for enda mer trafikk, kan vi legge boligtomter oppå groruddalslokket og bygge boliger der folk faktisk kan leve og ikke bare bo.

Men ikke nok med at vi kan få et lokk over E6 i Groruddalen. Denne ideen vil også skape mange nye arbeidsplasser utenfor Oslo, for i det øyeblikket vi flytter et par tusen statlige arbeidsplasser til Sørumsand, blir det plutselig behov for en rekke nye servicetilbud på Sørumsand. Folk skal ut for å kjøpe en ordentlig cortado, og det får du ikke på Sørumsand i dag. Da trengs det en kaffebar eller tre. Kanskje det trengs et nytt legekontor også? En bokhandel? En dagligvarehandel? Et par klesbutikker? En sportsbutikk? En sykkelreparatør? Det ene drar det andre med seg og snart vil Sørumsand blomstre opp og det vil gå an å leve der uten å måtte reise inn til Oslo.

Det er det jeg mener med å flytte ut statlige arbeidsplasser. Vi må flytte dem dit det er noe vits i å flytte dem, slik at kompetansen ikke forsvinner. Jeg vet selv hva jeg ville ha gjort hvis arbeidsplassen min skulle bli flyttet til Vadsø. Jeg ville blitt naver med verdens beste samvittighet.

 

15. februar 2017: Legg dritten til Groruddalen!

Jeg har hatt gleden av å skrive biografien til et par profilerte politikere og i den forbindelse har jeg også intervjuet andre politikere. Rikspolitikere med stortingsplass. Bystyrepolitikere. Ordførere i Norge. Noen av dem spurte jeg: «Hva kommer det av at all dritten blir lagt til Groruddalen?» Jeg formulerte meg ikke så direkte, men det var slik spørsmålet var å forstå. Svaret jeg fikk overrasket meg egentlig ikke: «Det er fordi dere aldri lager noe bråk.»

«Det er trygt å legge dritten til Groruddalen, for dere tar ikke igjen. Dere finner dere i det. Et sted må det ligge, sier dere, og biter tenna sammen. Men på vestkanten? Der kan ikke en bystyrepolitiker nyse uten at minst seksti advokater med møterett for Høyesterett sender rekommanderte brev inneholdende dårlig skjulte trusler og krav om erstatning og hint om at de kan hver eneste krinkel og krok av lovverket bedre enn kommunen. Da kryper det fram flisespikkere fra hver eneste stein og stubbe. Du vil ikke tro hvor mange flisespikkere det finnes på vestkanten og hvor gode de er til å spikke fliser. Det blir alt for mye bråk å legge dritt på vestkanten, så da velger vi minste motstands vei. Vi velger Groruddalen.»

Det finnes både stortingsrepresentanter og Bystyrerepresentanter fra Oslo, men nesten ingen av dem kommer fra Groruddalen. En enslig svale gjør ingen sommer og Jan Bøhler er heller ikke tung nok til å vippe oslobenken på Stortinget i Groruddalens favør. Selv for politikere er engasjement omvendt proporsjonalt med avstand, derfor er vestkantpolitikere mest opptatt av vestkanten. Jo nærmere egen dørstokk, jo mer engasjert blir de.

Slike ting kan vi ikke ha her hos oss, sier de. Vi kan ikke bygge boliger ved Holmenkollen, sa de, for det vil ødelegge profilen på åsen. Så laget de fotomontasjer som viste hvor stygt det ville bli og at profilen på åsen ville bli ødelagt. Bygg i Groruddalen i stedet, der har de så mye dritt fra før at det ikke spiller noen rolle om de får litt til. Der er det ingen ås å ødelegge profilen på. De tre store Tveitablokkene var opprinnelig foreslått som én eneste lang blokk, og prosjektet fikk det klingende navnet «den kinesiske mur» uansett hvor mye profilen på åsen ble ødelagt. Om ikke annet, så ble arkitekten i det minste berømt. Eller beryktet, det kommer helt an på øynene som ser. Men ingen har noen gang foreslått foreslått en kinesisk mur på Bygdøy, Montebello eller Gråkammen, og straks det dukker opp en tanke om en blokk, står beboere fram med ansiktene fulle av bekymringsrynker og sier «Det kan jo ikke bli Manhattan akkurat her heller, da.»

Det er kanskje derfor vi har fått tre parallelle motorveier gjennom Groruddalen. Trondheimsveien, Østre Aker vei og E6/Strømsveien. Det er borti tjue parallelle kjørefelter til sammen! Du vil ikke tro hvor mange biler det er plass til på disse veiene, hvor mye støy og svevestøv de lager – enten de er fossilbiler eller elbiler. Men det er likevel ikke nok! Nei, da! Nå skal Groruddalen få en fjerde motorvei, åtte nye felter med åpent støyhelvete er foreslått anlagt ved foten av Tveita. I tillegg til en tofelts lokalvei. Ti nye felter skal vi få! TI FELTER! Da er vi oppe i minst tretti kjørefelter tvers gjennom et område med flere innbyggere enn Stavanger. Jeg skulle gjerne sett den suicidale politikeren som tør å foreslå å rasere Stavanger for å tvinge fram fire parallelle motorveier gjennom byen. Tvers gjennom Vålandsparken og med Breiavatnet i rør. Da hadde selv ulvejegerne fra Hedmarken reist til sørvestlandet for å redusere litt på politikerbestanden. Men i Groruddalen er det liksom greit. Fordi vi bråker ikke. Vi finner oss i det. For ett sted må jo veiene gå, liksom.

Den nye motorveien skal bli så bred at de må sprenge vekk halve Tveitaåsen, det blir så mye stein at hvert eneste lille øysamfunn i Norge kan få seg fastlandsforbindelse. Motorveien blir liggende i dagen like under Sigrid Undsets vei, og lyden bærer oppover, så på Tveita blir det garantert mange billige leiligheter etter hvert. Kanskje noe for medlemmene av Norges Døveforbund? Men trailerne må jo fram til Alnabruterminalen, og da spiller det ingen rolle om helvete bryter løs på Tveita.

Tunneler kan ikke være lenger enn fire kilometer, må vite. Tunneler som er mer enn fire kilometer lange, er fryktelig farlige. Særlig når de ligger i Groruddalen. Operatunellens samlede lengde er 15,938 kilometer, men det går greit! Statens Vegvesen har likevel funnet ut at den nye motorveien må gå i dagen, selv om gjennomsnittsmåling med radar helt sikkert vil få hastigheten ned til akkurat det vi vil.

Likevel finnes det 47 tunneler i Norge som alle er mer enn fire kilometer lange, og enda flere er på beddingen. Og det finnes 34 tunneler som er mer enn fem kilometer lange. Ja, disse siste måler faktisk 7,594 kilometer i gjennomsnitt, og så skal vi altså la en tullete regel som byråkratene har funnet opp ødelegge bomiljøet for tusenvis av mennesker? Har noen blitt fullstendig, rablende gale? Det er som å slenge en motorvei i fleisen på en tiendedel av Tromsøs befolkning med et overbærende flir og si at ett sted må jo veien gå, og da kan den like gjerne gå gjennom Tromsø sentrum. Hadde du ikke blitt kalt hæstkuk før, så vil du i hvert fall bli det da. Men i Groruddalen er det greit. At det går til helvete med Smalvollbyen, Alnaelva og friluftsområdene, spiller ingen rolle. Det er så mye dritt i Groruddalen fra før av, at litt til ikke spiller noen rolle. Navere og pakistanere og afrikanere og innfløtta trøndere og folk som liker Rune Rudberg og skiftestasjoner og transportterminaler og tyggegummiklyser og kulegriller og folk som går på bingo og toyotaer og halvspiste rosinboller og tujabusker og pudler at det spiller ingen rolle om det kommer litt dritt til.

Når vi kan bygge tunneler som er mer enn fem kilometer lange hvor som helst ellers i landet, så kan vi gjøre det i Groruddalen også. Ferdig snakka!

Egentlig er det på tide at vi begynner å bråke, vi også. Kanskje det er på tide å få den bygdelista på beina? Vi har kanskje ikke altfor mange høyesterettsadvokater eller frimurere å skilte med, men kanskje vi skal samle en gjeng, ta med oss noen tomater og neper og poteter og rødbeter slik at vi kan si det med grønnsaker? Lære litt av folk i Frankrike? Fortelle at det er nok nå? Et par råtne tomater taler sitt tydelige språk og de kan være ganske hurtigløpende når det kommer til stykket.

For ikke å snakke om egg. Nevnte jeg egg? Egg kan være veldig overtalende. Eller er det noen høyesterettsadvokater som kan tenke seg å flytte til Tveita og ta saken pro bono?

2. april 2014: Legg trailerparkeringen til Bygdøy!

Forhåpentlig er det noen som setter kaffen i halsen ved synet av denne overskriften. Å ta en bit av Bygdøy til trailerparkering er en genial idé, for området blir jo ikke så mye brukt, det ligger rett ved E18 som forbinder øst med vest, og Dronning Blancas vei er allerede så trafikkbelastet at noen hundre trailere fra eller til ikke spiller noen rolle.

Men samme hvor god idé det måtte være, kommer det naturligvis aldri til å skje. Hvorfor? Fordi Oslo vest har en hærskare av ombudsmenn som tar vare på Oslo vests interesser. Hvis noen foreslår å legge trailerparkering på Bygdøy, kommer det til å dukke opp like mange advokater som det er unger i 17.mai-toget. Det finnes ikke den politiker eller det parti som er villig til å ta kampen fordi risikoen for å tape er altfor stor.

Jeg har lurt på hvorfor Groruddalen alltid skal belastes med all mulig dritt? Er det bare fordi vi har så mye fra før at det ikke spiller noen rolle om vi får mer? Hvorfor får vi bussoppstillingsplassene? Transportterminalene? Brakkeriggene? Tre parallelle motorveier? Hvorfor får vi ikke tverrgående forbindelser i stedet? Hvorfor går opprustingen av Alnaelven så sykt sakte?

Svaret er ganske enkelt at Groruddalen ikke har ombudsmenn. Det er ikke mange nok mennesker og viktige nok mennesker som bryr seg om hva som skjer med dalen. Det er så mye lettere å legge ubehagelighetene til Groruddalen, for vi tar ikke til motmæle. Vi bråker ikke. Vi finner oss i hva som helst. Vi står med lua i hånda. Det er klart vi må ha bussoppstillingsplassene, for et sted må de jo være? Og så får vi bussoppstillingsplassene, da. Transportterminalene må jo være et sted de, så da får vi dem også. Fordi ingen, eller i hvert fall altfor få, står opp for Groruddalen og sier at nå får det være nok!

Da folket på vestkanten måtte ta ansvar for eget søppel og Smestad gjenbruksstasjon ble åpnet, manglet det ikke på reaksjoner og advarsler. Aksjonsgruppen klaget over at de kunne få 40 konteinerbiler i døgnet og kanskje flere hundre privatbiler! Unnskyld at jeg ler, men det er jo knapt flere kjøretøy enn at du kan telle dem på én hånd. Nei, bli med til Gullhaug borettslag der det passerer 225 000 biler i døgnet, så skal vi snakke sammen. Hvis vi kan høre hverandre, da. Det er tre biler i sekundet! Døgnet rundt hele året! Og når det snakkes om fortetting ved Smestadkrysset advarer de samme stemmene igjen; BU-leder i Ullern, Carl Oscar Pedersen fra Høyre sier at «Vi kan ikke ha et Manhatten midt på Smestad.» Vi må jo ha flere boliger i Oslo, bare de ikke ligger på Smestad. Unnskyld at jeg ler igjen, men slik krisemaksimering er det vanskelig å få gehør for.

En ombudsmann skal ivareta de menneskene som har gitt ham eller hun tilliten. Problemet er at Groruddalen skulle hatt tre ganger så mange representanter i bystyret, hvis vi legger folketallet til grunn. Det ville rokket maktbalansen så grundig at søvnløsheten ville spredd seg over hele Smestad.

I forrige ukes refleksjoner kunne BU-leder i bydel Alna Knut Røli fortelle at det er ingen fra Groruddalen som sitter i byrådet. Det finnes ingen politiske byrådssekretærer som kommer fra Groruddalen. Av 59 representanter i bystyret, kommer bare fem fra Groruddalen. Det finnes ingen statsråder fra Groruddalen. Det finnes heller ingen statssekretærer eller personlige rådgivere fra Groruddalen. I Stortinget finnes det én eneste representant fra Groruddalen. For å sette det på spissen: Det er som om Aust-Agder, Finnmark, Nord-Trøndelag eller Sogn og Fjordane ikke skulle ha representanter på Stortinget. Alle disse fylkene har færre innbyggere enn Groruddalen. Det står med andre ord dårlig til, og det er opplagt at Oslos politikere ikke ivaretar Groruddalens interesser på en tilfredsstillende måte fordi de politiske partiene i hovedsak er vestkantpartier, selv om de vil benekte det på det sterkeste. Disse partiene har hatt sjanser i mange årtier til å gjøre noe fornuftig med Groruddalen, men de har sviktet. Handling taler mer enn ord, og avslører et demokratisk problem.

På folkemøtet som Groruddalen miljøforum arrangerte ble tanken om en bygdeliste lansert. Det kan være en god idé, vi er så mange mennesker i Groruddalen at en bygdeliste fort kan bli en betydelig maktfaktor, slik den ble det på Hamar, der By- og bygdelista fikk 42 % av stemmene i 2007. Groruddalen utgjør en fjerdedel av Oslos befolkning, men er altså sterkt underrepresentert i styre og stell. Er det noe vi ikke trenger, så er det ombudsmenn som ikke bryr seg. Et politisk jordskjelv kan Oslo ha godt av – men det må komme fra østkanten, fordi vestkanten er godt fornøyde med tingenes tilstand.

Groruddalen har 200 språk og 170 nasjonaliteter. Det er her det nye Norge blir skapt, ikke på vestkanten der de kjemper med nebb og klør mot alt nytt og fremmed.

28. august 2013: Det er klart vi skal ha OL!

l1140635Jeg elsker tog. Til min kones fortvilelse kan jeg tilbringe timer på en jernbanestasjon, og en av mine favoritter er den vesle stasjonen Grosmont i Eskdale, North Yorkshire. Stasjonen her ble åpnet i 1845, mens Whitby & Pickering Railway ble anlagt allerede i 1836.
Her traff jeg en sommer damplokomotivet «Sir Nigel Gresley» som er et blått, velholdt eksemplar av det aerodynamiske LNER A4 Pacific. Det veier 102,95 tonn alene, eller 165 tonn med en fullastet tender. Akkurat dette eksemplaret er oppkalt etter konstruktøren selv, skotten Nigel Gresley som også konstruerte et annet av verdens mest berømte damplokomotiver, «The Flying Scotsman.»
Lokomotivføreren og fyrbøteren ombord hadde aldri truffet en nordmann med kjennskap til denne lokomotivtypen, så jeg ble invitert inn i førerhuset og vist rundt. Skal jeg være ærlig, så var det mer en ordre enn en invitasjon. Og da jeg kunne avsløre at jeg også var kjent med lokomotivets tvilling «The Mallard,» var det like før jeg ble forgylt der jeg sto. Jeg fikk til og med lov til å slenge noen spadelass kull inn i fyrkjelen. Lokomotivføreren kunne fortelle at hans bestefar hadde vært fyrbøter på «The Mallard» 3. juli 1938, og jeg visste naturligvis umiddelbart hvilken begivenhet han snakket om.
Den dagen satte «The Mallard» verdensrekord for damplokomotiver, med hele 126 miles, eller 202 kilometer i timen, mens det trakk sju vogner.

Men hvordan hadde det gått dersom de hadde gjort rekordforsøket med bare vognene? Uten lokomotiv? Kanskje de hadde klart å dytte eller trekke dem et lite stykke, men jeg tror at de etter den innledende entusiasmen hadde gått lei av hele prosjektet og heller brukt kreftene på noe annet. I hvert fall hvis det kom til en motbakke. Det kjenner jeg meg helt sikker på.

Jeg er ikke interessert i sport generelt eller vinteridrett spesielt, men akkurat skistafettene pleier jeg å få med meg. Jeg satt på loftet i Oscars gate 44 da Oddvar Brå brakk staven, og husker jeg minst like godt da Jörgen Brink sprakk på siste etappe og ble parkert av Thomas Alsgaard. Jeg var på Lillehammer da Bjørn Dæhlie tapte stafetten med noen fattige centimetere. Slike øyeblikk, enten de går Norges vei eller ikke, får vi garantert oppleve under et vinter-OL i Oslo.

Men det er ikke derfor jeg mener vi skal arrangere OL. Absolutt ikke. Nei, vi skal arrangere OL fordi et OL i Oslo vil bli et formidabelt lokomotiv for utviklingen i Groruddalen. Hvis det er én ting Groruddalen trenger, så er det et lokomotiv som får fart på vognene. Alt som skjer i dalen skjer alt for sakte, det er for mye byråkrati, for dårlige resultater og for få beslutninger. Vi skyver papirer i øst og vest, men det blir ikke noe fart over det, fordi vi har ikke noe mål å strekke oss etter, verken tidsmessig eller resultatmessig. Det spiller ingen rolle om eller når ting blir ferdige. Dessuten har vi fått altfor mye som vi strengt tatt ikke har bruk for, fordi det har vært så lett å legge alt mulig rart til Groruddalen. Vi har tre parallelle motorveier og ville valgt en helt annen løsning hvis det var opp til oss. Vi kunne også klart oss uten de mange tomtene som blir brukt til å oppbevare søppel og skrot av forskjellig slag. Ta bare en tur på Stubberud, Breivollen, Smalvollen eller Kjeldsrud, så kan du se med egne øyne.

Vi har ikke vært flinke nok til å tale vår egen sak i Groruddalen. Vi har ikke vært trassige nok. Vi har funnet oss i alt for mye. Groruddalen er større enn Stavanger, og hadde Stavanger blitt behandlet som Groruddalen, hadde byen blitt erklært nasjonalt katastrofeområde for lenge siden. Vi må få rompa i gir hvis vi i det hele tatt skal komme noen vei i vår egen levetid. Et lokomotiv som OL vil trekke med seg sterke krefter fra stat, kommune, private og frivillig sektor og skape store verdier som vi ellers ikke ville fått. Vi vil få sterkt forbedret offentlig kommunikasjon, og da mener jeg ikke damptog. Vi vil få flere t-banestasjoner, bussruter, stoppesteder og overgangsmuligheter. Vi vil få flotte idrettsanlegg og alt som følger med det: Økt fysisk aktivitet og aktivitetsskapende arealer. Jeg kan fortsette oppramsingen, men du skjønner hva jeg mener.

Joda, jeg har hørt folk si at vi kan få til dette uten å arrangere OL også, men det tror jeg ikke noe som helst på. For det første finnes ikke disse pengene uten OL, så alt det andre vi liksom kan få for pengene er bare en luftspeiling. For det andre kommer det til å bli akkurat som å sette fartsrekord med sju passasjervogner; vi går snart lei av å hale og dra vognene etter oss, og da er det noen som kommer på at det finnes et par andre hull å puttene pengene i, og så er vi i gang. Det ene gode formålet vil overta for det andre. Så mange politikere har jeg sett komme og gå, at jeg føler meg ett hundre prosent sikker på akkurat det. Det blir som å bære vann i øse, og før vi vet ordet av det, har vi ikke fått til noe som helst.

Dessuten, og her snakker jeg av egoistiske årsaker ettersom vi i Groruddalen bare utgjør to femtedeler av byens befolkning: Slike sjanser vokser ikke på trær og det er om å gjøre å gripe muligheten når den byr seg. OL er ikke dyrt. Vi skal bruke to milliarder og få tilbake tretti. Derfor mener jeg det er viktig at vi som bor i Groruddalen sier ja til OL. Det handler ikke om at Therese Johaug skal få gå på ski. Det handler om byutvikling. Når noen tilbyr seg å betale et lokomotiv for oss må vi være kloke nok til å takke ja. Ellers blir vi stående der, i beste fall med en pedaldrevet dresin.