Nå som James Bond har vendt tilbake til kinosalene, må det være tillatt å si at alt lyder så mye bedre, bare det er på engelsk. «Shaken, not stirred» er et uttrykk vi er godt kjent med, men som klinger betydelig dårligere på norsk. «Rystet, ikke rørt,» liksom? Akkurat som «Mitt navn er Bond, James Bond» klinger dårligere enn den engelske originalen. Eller, kanskje var den ekte originalen egentlig var «My name is Templar, Simon Templar», for Roger Moore debuterte som Helgenen i 1962, samme år som Sean Connery gjorde en moderat innsats i Dr. No. Roger Moore ble senere agent 007, så opprinnelsen til formuleringen kan meget vel ha kommet fra ham, for alt vi vet.Les hele innlegget...
I dag er det for mye av alt. For mye reklame. For mye spam. For mange tannkremer. For mange realityserier. Men mest av alt er det for mange biler. Reklame er lett å bli kvitt og fjernsynet trenger vi ikke skru på, men bilene står nå en gang der, det være seg i kø, i sykkelfelt eller på fortau. For oss som vokste opp på den tiden bilrasjoneringen ble opphevet, er det på en måte underlig å oppleve at bilen har blitt like uønsket som den en gang var velkommen.
Her er jeg sammen med Blondie, en Welch Corgi Cardigan.
På sekstitallet sto Corgi Toys-biler alltid øverst på ønskelisten, og av de jeg husker at jeg hadde i lekekassen var en James Bond-versjon av Aston Martin DB5, en Cadillac Superior ambulanse med blålys, en Mercedes 600 Pullman med vindusviskere som virket og en Mini Cooper-S i Rallye Monte Carlo-utgave. Corgi Toys-bilene var mer forseggjort enn konkurrenten Dinky Toys, og hadde blant annet plast i vinduene, der dinkybilene var uten.
Dinky Toys ble produsert av det Liverpool-baserte britiske selskapet Meccano Ltd fra 1934 til 1979. Corgi Toys var også britisk og ble produsert av Metteoy Playcraft. Selskapet ble grunnlagt i 1933 av den tyske emigranten Philip Ullmann i Northampton, der han senere fikk følge med den sørafrikansk fødte tyskeren Arthur Katz. Katz hadde tidligere jobbet for Ullmann i hans leketøysfirma Tipp & Co i Nürnberg. Sammen bestemte de seg for å konkurrere med Dinky Toys som hadde dominert markedet for lekebiler i England, og i 1956 så Corgi Toys dagens lys. Bilene ble produsert i Swansea i Wales helt fram til fabrikken måtte innstille i 1983. Det er en fattig trøst at to av bilene fortsatt er blant verdens mest solgte, nemlig James Bond-versjonen av Aston Martin DB5 og Batmobilen til Lynvingen. Ja, for Batman het Lynvingen i Norge på den tiden. Biler i topp stand og med feilfri emballasje går i dag for nær femten tusen kroner på auksjon.
Det var Mattels «Hot Wheels» og billige plastkopier fra Østen som tok knekken på de britiske metallbilene. Det skulle ikke lenger være slike biler som vi omga oss med i virkeligheten, det skulle være biler ingen av oss noen gang ville få kjøre. Muligens hadde dette sin klangbunn i en generasjon som var vokst opp med og i bil, i forhold til den som tidligere vokste opp uten. Sett fra dagens miljøstandpunkt var de kinesiskproduserte bilene en katastrofe, de gikk gjerne i stykker den første dagen eller i det samme øyeblikket de ble pakket inn. Disse lekene var i prinsippet produsert for søppelbøtta. Det var, og er fortsatt, dårlig bruk av ressurser på alle måter å utvinne råvarene, produsere lekene og frakte dem helt til Norge bare for å kaste dem. Heldigvis har Corgi blitt gjenfødt under merket «Corgi Classics,» blir bygget i solid kvalitet og koster fra to hundre kroner stykket og oppover.
Corgi Toys hadde en logo som forestilte en hvit silhuett av hunden Welch Corgi Pembroke på rød bakgrunn, og det er muligens fordi jeg vokste opp med denne logoen at jeg har fått sånn sans for hunderasen. Det er ingen over, ingen ved siden, og det har jeg ment helt siden jeg overvar et arrangement som het «corgisprinten» der vinneren løp sekstimeter på fire sekunder. Med de korte beina!
Det finnes to versjoner av Welch Corgi-rasen; Pembroke og Cardigan. Pembroke er den mest kjente, og det skyldes at dronning Elizabeth 2. har en hel skokk av dem. Siden hun ble dronning i 1952 har hun hatt over tretti tykker, og noen av dem deltok på åpningen av Sommer-OL i 2012 der ingen ringere enn James Bond, det vil si Daniel Craig, eskorterte majesteten til seremonien. Dronningens corgier har hatt navn som Monty, Emma, Linnet, Willow og Holly, og de to hun har i dag heter Vulcan og Candy. Personlig sverger jeg til Cardigan, ikke fordi den har litt lengre bein, men fordi den kommer i flere farger, hvorav trikolor kanskje er den flotteste av dem alle.
Corgien har alltid vært en brukshund, og walisiske lover nedtegnet allerede rundt år 920 av kong Howell den Gode viser at hunden var høyt verdsatt. Verdien på en gjeterhund var satt lik verdien av en okse, og årsaken til at denne loven refererer til corgien, er at det ikke fantes andre buskapshunder i Wales på denne tiden. Helt fram til 1700-tallet var det vanlig at corgien ble brukt til å drive kveg fra Wales til England, ja, så langt som til London, der buskapen ble solgt på markedet. Da jeg reiste rundt i Wales, måtte jeg naturligvis besøke byen Cardigan, eller Aberteifi som den heter på velsk, men tettheten av Welch Corgi Cardigan var ikke mye å skrive hjem om. Jeg har latt meg fortelle at den er vanligere i Sverige enn i Wales.
Jeg har alltid sagt at når jeg er ferdig med å ha skogkatt, skal jeg ha Welch Corgi. Imidlertid har jeg kommet til at uansett hvor vidunderlig sjarmerende jeg synes hunden er, så skal jeg ikke ha en likevel, ikke på daglig basis. Nei, jeg skal starte et lite firma som skal hete «Corgihjelpen» og som skal være en slags kennel der jeg tar i mot én og én hund, når eierne for eksempel skal ut å reise og ikke kan ta den med seg. Å være i en kennel med millioner av andre hunder er en nødløsning som gjør hundeeieren syk av engstelse. Corgihjelpen tar derimot hånd om kun én hund av gangen. Skjemmer den bort. Lar den ligge i både senga og sofaen, slik at den gleder seg til neste gang eierne skal ut på tur. På den måten kan jeg ha Welch Corgi når det passer meg, for eksempel annenhver helg og i de ferieukene jeg selv vil.
I mellomtiden stopper jeg ved alle de Welch Corgi Cardiganene jeg møter og spør pent om jeg kan få hilse på hunden og om eieren kan ta et bilde av meg sammen med den. Hittil har jeg bare fått positive svar. Muligens fremstår jeg som en skrulling, men det får stå sin prøve. Voff, voff!
Når jeg ser de blankskurte presentasjonene fra nye boligprosjekter, føler jeg at Henrik Ibsens egentlig skrev uttrykket fra 2. akt i Peer Gynt mest for vår tid. Hvis det er ett sted diktene og de forbannede løgnene florerer, så er det i dag når boligprosjekter skal selges.
Jeg ønsker naturligvis ikke å fornærme noen i Groruddalen, så derfor tillater jeg meg å bruke et velvalgt eksempel lenger sør fra, nemlig Sandstuveien 57 på Manglerud. Her skal det bygges ni etasjes høye blokker kloss inntil motorveien, men rød sone har regjeringen døpt om til «avvikssone,» derfor kommer ikke støy og svevestøv til å bli problem for noen her. At veien til Europa skjules og at myndighetene foreslår å flytte også mosseveitrafikken opp hit, er fakta eventuelle boligkjøpere får finne ut av selv. Jeg er ikke så opptatt av det i dette tilfelle. Jeg er mer opptatt av hvordan Sandstuveien 57 presenteres.
Kikk nøye på bildet. Ser du noe rart? Jeg tenker ikke på den usikrede vanndammen der småbarn lett kan drukne, den vil garantert forsvinne hvis prosjektet blir noe av. Nei, jeg tenker på det dyret som ligger nede i det høyre hjørnet og tygger drøv. Det er ikke et hvilket som helst dyr, det er en dåhjort. Og ettersom jeg bare har sett ville dådyr én gang i livet, nemlig på det bornholmske Stejlebjerg, syntes jeg det var snodig å finne en dåhjort på den vesle gressflekken som omgis av E6, Sandstuveien, Østerliveien og Østerli terrasse. Ganske trangt til et revir å være, når utbyggeren Bonum attpåtil skal slenge opp en haug med nietasjes blokker.
Dåhjort en klovdyrart i hjortefamilien og i Norge finnes det én eneste vill stamme, nemlig på øya Hankø i Østfold, i følge Norsk Hjortesenter. Det skal enkelte ganger ha blitt observert enkeltindivider øst for Glomma, men disse er trolig rømt fra viltoppdrett. Så hva gjør denne dåhjorten i Sandstuveien 57? Har den svømt fra Hankø og tatt toget fra Fredrikstad? Eller kanskje den har haiket på riksvei 117 og fått sitte på inn til Manglerud? Vil det bli lov å ha hjortedyr som husdyr der, mon tro? For å få svar på dette, sendte jeg en e-post til SJ-arkitekter som har laget prospektet og som skryter på nettstedet sitt at de leverer høy faglig kompetanse. Jeg spurte om de kunne forklare sammenhengen mellom dåhjorten og Sandstuveien 57. Jeg fikk ikke svar. Kanskje like greit.
Men det er klart, når du skal forsøke å selge høyblokker kloss inntil Norges tettest trafikkerte motorvei, er du nødt til å sukre pillen. Ja, ikke bare sukre den kanskje, men drukne den i glasur. Da er dåhjorten fin å bruke, men det er altså ikke annet enn dikt og forbannet løgn. Det finnes ingen dåhjort i Sandstuveien 57 og det kommer heller aldri til å finnes noen dåhjort i Sandstuveien 57.
Dette er ikke annet enn lureri. Forbrukerombudet uttaler at det er et skjønnsspørsmål når bildemanipulering bryter med markedsføringsloven, men at det er svært uheldig om bildene blir endret såpass drastisk at det vesentlig endrer forbrukers oppfatning av boligen. Markedsføringsloven sier: Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser. Bonum og SJ arkitekter er ikke alene om å fare med dikt og forbannet løgn.
Aston Martin DB5 diskret parkert på Bogerud
Se nøye på det andre bildet, det er fra et prospekt på Bogerud. Det bildet røper en hemmelighet de færreste har vært klar over. I en av garasjene står en Aston Martin DB5 og det er bilen som James Bond kjørte i filmene Goldfinger, Thunderball, GoldenEye og Skyfall! Hvem skulle vel tro at selveste Agent 007 bor på Bogerud, men det gjør han altså. Spørsmålet er bare, hvem av dem? Roger Moore kan det ikke være, for han døde 23. mai i år. Det kan heller ikke være David Niven, for han døde 29. juli 1983. Ja, David Niven har også spilt James Bond, i filmen Casino Royale fra 1967, der han blant annet spilte mot Peter Sellers (som forøvrig også spilte James Bond i den samme filmen, men det er en annen historie), Ursula Andress og Orson Welles. Men ellers kan det være hvem som helst av Sean Connery, Georg Lazenby, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig. Jeg har visst om dette en stund og har frekventert Bogerud ganske ofte i håp om å få et glimt av en eller annen av James Bond. Jeg har handlet dagligvarer der, jeg har reist med både buss og t-bane, men jeg har ikke sett James Bond noe sted. Selv ikke på hagesenteret har jeg funnet ham. Hvilket har fått meg til å tro at han muligens bor her under cover. Bilen står forøvrig i en av de gamle garasjene på Bogerud, og da kan det være en tanke at den eies av den eldste James Bond, nemlig Sean Connery? Hvis det ikke bare skulle være dikt og forbannet løgn, da.
Viktigst av alt er det å ha et fancy navn, for det skal liksom fortelle noe om konseptet. Waldemars hage er et godt eksempel som ligger i Waldemar Thranes gate, men hvis du leter etter en hage, må du lete lenge. Waldemars hage er nemlig en gjeng høyblokker på tolv etasjer, og hagen er i hovedsak de små blomsterpottene i vinduskarmene. Trasopptunet er tietasjes blokker, mens et tun visselig er en plass som husene på en gård grupperer seg rundt. Pilestredet Park er det tidligere Rikshospitalet, og det har vel aldri vært mindre park enn det er i dag. Storotunet, der bare navnet er igjen etter at Storo gård ble revet i 1995. Krydderhagen, Gartnerboligen, Ensjølyst og lignende navn er ikke annet enn markedsføringtriks for å skjule at de egentlig selger høyblokker med trange leiligheter. Dikt og forbannet løgn, altså.
Utviklingen kommer sikkert til å fortsette. Snart kommer et prospekt hvor dinosaurer rusler mellom husveggene eller hvor batmobilen står parkert i oppkjørselen. Kanskje Ethan Hunt og Jason Bourne sitter på hver sin balkong og nipper til en cortado? Jeg mener, du kan aldri vite?
Jeg mener at størrelse er viktig. Jo større lerret, jo bedre filmopplevelse. Jeg elsker også lydopplevelsen som følger med. For mange av oss som mener at film er best på kino, er film på kino likevel i ferd med å bli en traurig opplevelse. Det er mange grunner til det, og alle har oslokinoen selv skyld i. Hver eneste gang jeg foretrekker å se en film hjemme kan oslokinoene bare takke seg selv.
Kinoreklame var bedre før vi fikk reklame-TV Jeg vet det kan høres utrolig ut at vi ikke alltid har hatt reklame på TV, men det er faktisk sant. Det var før 1992. En gang gledet vi oss til å se reklamefilmer, og reklamefilmer var en viktig del av kinoopplevelsen. Når lyset ble dempet og kinosalen halvmørk, ble det stille blant publikum. Vi satt spente og ventet på hva annonsørene skulle servere oss – og vi ble sjelden skuffet. VG, Sporveien, Bosch, Freia og Bokklubben var alle aktører som ga oss reklamefilmer med snert og en ørliten, intellektuell utfordring. Mange av filmene husker jeg den dag i dag, selv om det er tretti år siden jeg så dem. Mange av pay-offene kan jeg fortsatt. Men jeg husker ikke en eneste av dem jeg ble vist på kino sist helg, rett og slett fordi jeg blir dynget ned av de samme filmene, uansett hvor jeg snur meg. Ja, det er blitt så mye av dem, at jeg for lengst har begynt å beskytte oss mot svineriet. Halvparten av oss bruker allerede AdBlock på nettleseren, og tallet stiger for hver eneste dag. Reklamepause på TV kalles ikke uten grunn for tissepause.
Drep meg herre konge, men ikke med graut! For et par dager siden var jeg på kino og så den tjuefjerde filmen i rekken om agent 007. Først viste lerretet et bilde der Nordisk Film ønsket oss en god filmopplevelse, deretter ble vi pepret med utmattende, dårlige og dumme reklamefilmer i en halv time. Jeg vet ikke hvor mange filmer de prakket på oss, men det må ha vært minst femti. Jeg husker ingen av dem, men jeg skjønner at det er fristende å vise mange reklamefilmer for mange mennesker – det gir penger i kassa så lenge noen tror alt handler om tall i et regneark. Kinoen gjør den tabben at de tror én solgt kinobillett er det samme som én seer. Det er det ikke. Det kan faktisk være omvendt.
Hadde jeg vært annonsør ville jeg tatt meg en tur på kino i ny og ne, for da ville jeg oppdaget at folk flest, akkurat som meg, gir blaffen i reklamefilmene. Vi prater. Vi surfer på nettmedier. Vi spiller videospill. Vi leser aviser, blader og magasiner. Vi gjør alt annet enn å se på reklamefilmene.
Kinoreklame er i dag et spørsmål om kvantitet. Kinofolket lever i den villfarelse at når publikum sitter i kinostolen, så ser de også på reklamefilmene. At vår oppmerksomhet er hundre prosent rettet mot lerretet, at vi sitter der som tente lys og lytter til annonsørenes produktbudskap og etter kinoforestillingen stormer til butikkene. Det er selvfølgelig bare tøys. Skal jeg være ærlig, er jeg mer komfortabel i tannlegestolen, for der har jeg sjelden noe å grue meg til.
I stedet for å tvangsfore oss som om det er produksjon av gåseleverpostei det handler om, burde kinoen kanskje nøye seg med å vise oss fem reklamefilmer. La annonsørene måtte kappes om plassen og la det bli status å lage den beste reklamefilmen. Men slik er det ikke. I dag dynges vi ned av skrot som ustanselig går på alle fjernsynskanaler og nettmedier, og ingen av dem blir bedre om de blir vist tusen ganger. Reklamefilmer har praktisk talt ingen slitestyrke, har du sett de første fem sekundene, er du for lengst forsynt.
Selv om jeg en gang elsket reklamefilmer på kino, er jeg kommet dit at jeg synes at denne mediekanalen er avleggs og død. Bortsett fra kinoeierne, annonsørene og reklamefilmprodusentene, er det ingen som vil ha reklamefilm på kino.
Look to Scotland! Jeg går på kino i utlandet når jeg får sjansen til det. Jeg har stor sans for de kinoene som opererer med to klokkeslett: Ett for når dørene åpnes og reklamen begynner, og et annet for når filmen begynner. Slik kan vi gjøre her hjemme også. Slik at de som har lyst til å bruke en halvtime på reklamefilmer kan gjøre det, og slik at vi som ikke har lyst til å bruke en halvtime på reklamefilmer, kan slippe å gjøre det. Da kan annonsørene finne ut om de faktisk er ønsket.
Men reklamefilmene er likevel ikke det verste ved kinobesøket.
Jeg vil uten å nøle utpeke popcornet som kinofilmens verste fiende, og det av mange grunner. Først, men ikke fremst, synes jeg det er trist å bli møtt med popcorn sølt ut over gulvet allerede i foajeen, men muligens er jeg i ferd med å bli utdatert som lider av den oppfatning at hvis jeg mister noe på gulvet, så plukker jeg det opp igjen. Det gjør vel de fleste av oss når vi er hjemme, så vi burde vel gjøre det når vi er på kino også? Store bøtter med popcorn bæres inn i salen, halvparten av det havner på gulvet, men vi har heldigvis «slaver» som kan rydde opp etter oss.
Det aller verste er lukta fra popcornet. Eller kanskje stanken, som er et mer dekkende og presist ord. Jeg synes nemlig det lukter bæsj av popcorn, omtrent som når en av kattene mine har gjort fra seg. Sist helg så jeg en film som varte i to timer og tjuetre minutter, og hele tiden luktet det bæsj i kinosalen.
Det er ikke så mange som kjøper popcorn heller, så hvorfor skal en håndfull mennesker få lov til å forpeste filmen for oss andre? Røyking forpester like mye, og det er det ingen som får lov til. Husker du da det var lov til å røyke om bord i fly? Vel, sånn er det på kino i dag. Stanken av bæsj ligger like tjukk i kinosalen i dag som sigarettrøyken en gang gjorde i flykabinen.
Vi går på kino for å se film! Kinoene har glemt hvorfor folk går på kino. De er mest opptatt av at dette er en mekanisme for å tjene penger på snop, bubleslurp og reklamefilmer, og i så måte kan det godt være at aksjonærene er fornøyde. Det er imidlertid å sage over den greina de sitter på. Vi går på kino for å se film! Tro det eller ei! Jo lenger kinoene fjerner oss fra filmopplevelsen, og lenger vei blir det for dem å få oss tilbake. Fjerner de oss langt nok, er vi snart tilbake i stua der hjemmekinoanlegget venter.
Film er stort sett best på hjemmekino Det hjelper ikke om Nordisk Film ønsker meg en hyggelig opplevelse. De har med sin handling vist at de slett ikke mener det. En bluerayplate koster omtrent det samme som en kinobillett. Med subwoofer og solide høyttalere har jeg en hyggelig hjemmekino med popcornfri sone der jeg alltid får de beste plassene og der jeg slipper hjernedøde reklamefilmer. Så kan kinoene holde på med sine tilbud om langdryge opphold i bæsjelukt så mye de vil.
