Det er faktisk på tide å tenke på juleforberedelsene. Jeg vet at det kan høres tidlig ut, men det er ingen grunn til å vente. For hvis julekvelden kommer på deg som den kom på den berømte kjerringa, ligger du ille an. Da havner du fort i den sorte strømregningsgryta.
Vi tenker jo gjerne på jul med glede, en høytidelig anledning til å samles med familien, spise god mat, åpne pakker, senke skuldrene, lade batteriene og i det hele tatt. I min familie pleier vi å spise noe som heter langkål, en rett som kommer fra familiens opphavssted i Lena på Toten. Vi har spist langkål hver julaften så lenge jeg kan huske. Jeg for min del trenger ikke stort annet til julemiddag, bortsett fra sylteagurker og et lite glass romtemperert akevitt. Andre har andre tradisjoner, noen spiser lutefisk, noen spiser torsk, mange spiser ribbe og enkelte foretrekker visstnok pizza.Les hele innlegget...
En av Murphys lover sier at «Du slipper aldri opp for ting som kan gå galt» og en annen av dem sier «Hvis det finnes et tidspunkt hvor det er spesielt dumt at noe går galt, vil det gå galt på nettopp det tidspunktet.» Disse to lovene slo til på julaften for noen år siden, og som til trøst for dere som kommer til å oppleve en sånn jul i år, skal dere vite at dere ikke er alene.
Sånt vær hadde vi, mens vi punkterte det ene dekket etter det andre.
Familien har en avlegger bosatt på Vestlandet, og vi veksler litt på å tilbringe julen hos hverandre. Akkurat denne julen skulle vestlendingene komme til oss, men det var bare akkurat så vidt broren min rakk å sette foten innenfor dørterskelen, så kastet han opp. Ettersom de var kommet med morgenflyet hadde vi et ørlite håp om at tilstanden skulle bedres utover julaften, men noe stort innhogg i matfatet ville han neppe gjøre. Og ettersom unger på julaften minner mest om dyr i bur, tok jeg med de tre største på tur til Østensjøvannet. Meningen var at vi skulle gå på skøyter, men det snødde tett og hadde gjort det siden lille julaften, så det ble mest å stampe omkring i dypsnøen.Les hele innlegget...
Vi nærmer oss jul og nyttår for full maskin og like sikkert som at julegrøten er fri for mandler, er det at nyttårsforsettene proklameres i alle himmelretninger. Vi bommet i 2018, men i 2019 skal alt bli så mye bedre. Ja, det tror vi i hvert fall, men i 2020 vil vi vite at det stemte ikke denne gangen, heller.
Bildet med snø på pyramidene i Egypt gikk sin seiersgang kloden rundt for noen år siden, men har i etterkant vist seg å være bare et effektfilter brukt på Instagram. Faksimilen illustrerer likevel poenget.
Et vanlig og meget fromt ønske er fred på jord, noe det er vanskelig å si seg uenig i. De aller fleste ønsker å leve i fred og fordragelighet, men dessverre er det noen som er av motsatt oppfatning. Vi mangler ikke konflikter rundt omkring i verden, og det skyldes først og fremst at noen vil ha det sånn. De er riktignok i overveldende mindretall, men de besitter makt, vanligvis på grunn av korrupsjon i en eller annen sammenheng. Syria og Irak, for eksempel, der hundretusener har blitt drept og mange millioner forflyttet. Eller Jemen, der hungersnøden herjer det fattigste landet i den arabiske verden og flere millioner har måttet flykte fra sine hjem. Eller Sør-Sudan der millioner er rammet av livstruende sult. Eller de evinnelige sammenstøtene mellom Israel og Palestina. Vi mangler ikke terrororganisasjoner heller, som Al-Quida, Boko Haram, Den islamske staten. Listen kan bli lang som et vondt år, og samme hvor mye fornuftige mennesker mener at fredelige løsninger er den eneste farbare veien ut av uføret, kommer ikke disse konfliktene til å gå over av seg selv. De kommer heller ikke til å gå over fordi FN mener det er en god idé, for denne slåssingen har folk holdt på med i generasjoner. Det er den virkeligheten de kjenner. Konfliktene kommer bare til å gå over fordi det blir den eneste muligheten, og der blir når de treffes av en helt annen virkelighet.
I all beskjedenhet har jeg et forslag til hvordan vi kan få fred på jord. Jeg er ikke helt sikker på hvordan vi skal få det til rent meteorologisk, men tanken er at hvis vi kan sørge for at Afghanistan, Myanmar, Irak, Israel, Palestina, Sudan og alle de andre landene får en real fimbulvinter noen år på rappen, så vil de bli nødt komme på andre tanker, enten de vil eller ei. For det første vil de måtte finne ut av hva dette hvite stoffet faktisk er for noe og hvordan de skal forholde seg til det. Det er ikke nok å slå opp på internett, for mens nettsøk er en teoretisk sak, er en real snøbyge svært konkret. Jeg ser ikke bort fra at de rent innledningsvis vil juble i fryd og hive seg ut i snøen og kanskje lage engler og snømenn og kaste noen snøballer på hverandre, men etter en liten stund, når de har blitt våte og kalde og tennene klaprer som kastanjetter, vil pipen få en annen låt. Muligens tror de at det hvite belegget blir borte i løpet av natten, men når de står opp neste dag og snøen ligge like tjukk eller enda tjukkere, så tjukk at de ikke får opp døra, da er de nødt til å begynne å bruke de små grå som ellers brukes til destruktive formål.
De vil oppdage at det er så innmari kaldt i huset, at de er nødt til å finne på noe for å holde varmen. En ovn vil være smart, og så må de lage murstein for å få støpt en peis, hvilket kan være vanskelig nok om vinteren. Men, vi kan legge godviljen til og si at de klarer det, de graver leire, fyller den i former og setter leireklumpene til tørking. Når leireklumpene har blitt til teglstein må de mure opp peisen og deretter plukke fra hverandre bazookaen for å lage ovnsrør som kan lede røyken ut av huset. De må hogge ved, og da må de smelte om alle kalasjnikovene til øksehoder. Og snart vil de oppdage at veggene i husene ikke er isolert, så da må de finne en måte å gjøre det på. Jeg vet ikke hvor tett det er mellom byggevarehusene der, men jeg er overbevist om at en eller annen iverksetter vil sørge for at de som trenger isolasjon, kan få kjøpt det. Nye vinduer trenger de også, for én ting er å holde malariamygg ute, noe annet er det når femten blå banker på. Så da må de skifte vindusomramming og lære seg å gjære og når de er ferdige med den dagen, er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle.
Den natten sover de så dårlig fordi de mangler ordentlige dyner og pysjamas og nattsokker, så neste dag er det ingen vei utenom. Da må de klippe sauer og kare ulla og spinne og strikke til de får krampe i hendene, for de skal ikke bare strikke nattsokker. Nei, de skal strikke raggsokker, vanter, votter, toppluer, skjerf, gensere, kofter og ullbukser, men først må de jo lære seg å strikke. Og når de er ferdige med det og har strikket de første settene med plagg til alle og enhver, er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle, og om natten drømmer de om å stoppe sokker og sette lapper i buksebakene.
Og så var det det med den døra som svinger utover, den må naturligvis hengsles om for å kunne komme ut og måke snø. Men ettersom de ikke har noe å måke med, er de nødt til å lage spader og måker og ishakker og da må de ta av det metallet de skulle bruke til våpen, og så må de ut og brøyte snø og alle som har skuffet på snø noen timer, vet at det tar skikkelig på kroppen, og særlig ryggen. Og når de er ferdige med å brøyte gårdsplassen er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle. Men det er ikke nok å brøyte gårdsplassen, for gatene er også fulle av snø, så da må de til med å rydde gatene også. Og det er ikke så lett når de har sommerdekk på alle bilene, sånn at de må skaffe skikkelige piggdekk og legge om på alle bilene før de kan begynne å brøyte. Og når de har brøytet er de nødt til å strø, og selv om de har aldri så mye ørken er det ingen enkel sak for sanden har frosset fast, slik at de er nødt til å hakke den løs før de kan strø. Og når de er ferdige med å brøyte og strø gatene er de så slitne at de orker ikke å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle.
Selv om de har fått brøytet veiene og strødd sand på glatta, er det ikke over, for ungene må komme fram og da trenger de akebrett og kjelker og sparkstøttinger og ski i alle former og fasonger, og de trenger staver og skismøring og før en eneste har rukket å si jaså, er de så slitne at de ikke orker å krangle med noen. Det eneste de vil orke er å krype til sengs, stive og støle, og om natten ligger de og tenker på at de må få laget noen brodder til alle gamle som skal ut på glattisen.
Og når de står opp neste dag, så det jaggu snødd hele natten og så er det på’n igjen. Isteden for å denge løs på naboen fordi han eller hun har feil tro, begynner de å snakke sammen om været og om de tror snøværet kommer til å fortsette eller om det snart vil gi seg. Og kanskje blir de enige om at de skal ta en kaffe sammen før de gyver løs på snøen igjen.
Til slutt er det ingen som orker å slåss eller krige. Sånn tror jeg det kan bli fred i Midtøsten. Så får vi her oppe i nord ta noen varme somrer så lenge. Det tror jeg vi skal klare. God jul!
Jeg kom til å overhøre en samtale mellom et par av kidsa på t-banen en dag. Jeg satt i samme kupeen som to fjortiser, og de hadde to forskjellige teorier om hvordan julenissen kom til. Den ene av dem mente det var Disney som hadde skapt nissen, mens den andre hevdet hardnakket at det var Coca Cola. Selv om de var uenige, var de i hvert fall enige om at julenissen er en amerikansk oppfinnelse.
Julenissen er verken finsk eller norsk Den finske byen Rovaniemi forsøker å markedsføre seg som julenissens hjemby, men det gjør sannelig Drøbak også. De har selveste julenissens postkontor beliggende midt på torget. Jeg har snakket med folk i Drøbak som sier at én ting er hordene av båtfolk som okkuperer byen om sommeren, noe helt annet er de bølingene som inntar hver krik og krok når julehuset åpner sine dører. Det gjør det for så vidt hele året; her får du kjøpt julepynt, lysestaker, servietter, nisser, julemus, duker, lys og alt annet som måtte høre jula til. I Drøbak heter julenissen egentlig Willy Johansen handelsselskap og ble etablert i 1976.
Nei, julenissen er egentlig tyrkisk Opprinnelsen til julenissen kan vi finne i legenden om helgenen St. Nikolaus, en biskop som visstnok levde i havnebyen Myra i Lykia, i dagens Tyrkia, på 200–300-tallet. Det finnes ingen sikre opplysninger om hans liv, men han skal ha levd i den store brytningstiden mellom kristendom og hedendom, da de kristne ble forfulgt.
Det oppstod tidlig mange legender rundt Nikolaus. Han var de svakes forsvarer i en tid med krig, nød og forfølgelse. I Hellas var han sjøfolkenes venn som kunne redde dem i havsnød og overtok trekk fra kulten til den gamle greske havguden Poseidon, men var likevel mest kjent som barnas beskytter.
Han ble gjort til helgen kort tid etter sin død og ble svært populær. Under pave Nikolaus 1. (858-67) ble kulten innført til Roma og spredte seg derfra over hele Vest-Europa. Frem til reformasjonen ble rundt 3000 kirker viet til St. Nikolaus i Europa. Han ble avbildet med et anker, tre brød eller med tre barn som løfter hendende mot ham, og han var helgen for sjøfolk, handelsmenn og pantelånere.
Allerede på 500-tallet begynte fromme kristne å valfarte til St. Nikolaus’ sarkofag i Myra, der det dryppet en helbredende eliksir fra kisten. I 1087 ble sarkofagen ført til den italienske byen Bari hvor den fortsatt befinner seg. Offisielt var motivet å hindre at den falt i hendende på muslimene, men til alt hell for byens kjøpmenn begynte pilegrimene å strømme til byen.
Så var det pakkene På 1200-tallet dukket Nikolaus første gang opp på klosterskolene med gaver til barna. Siden 900-tallet hadde klostrene feiret «de uskyldige barns dag» den 28. desember til minne om alle de uskyldige som måtte dø da Herodes lot guttebarn under to år drepe. Dagen ble markert med prosesjon til ære for barnas helgen Nikolaus. Opptogene ble stadig mer populære og feiringen ble flyttet til 6. desember, som ifølge tradisjonen var St. Nikolaus’ dødsdag, eller Nilsmesse som den heter i norsk kalendertradisjon.
Skikken spredte seg utover Europa og det ble vanlig å gi små Nikolausgaver. I begynnelsen var gaven bare en liten mynt, men etter hvert ble det smågaver. Det var allerede vanlig å gi gaver ved jule- og nyttårstid, men nå ble tradisjonen knyttet til den populære helgenen. Skikken spredte seg fra klosterskolene til vanlige skoler der en «Nikolaus» i bispeklær delte ut gaver ved slutten av skoleåret.
På 1400-tallet fikk den kirkelige Nikolaus-festen en parallell ved at han kom hjem til folk med gaver, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene er det er en klar sammenheng mellom ham og julenissen. De fleste fortellingene om Nikolausgaver stammer fra Tyskland. Natten til 6. desember satte barna et lite skip i vinduet, fordi Nikolaus var sjøfolkenes helgen. Om morgenen var skipet fylt med søtsaker og smågaver. Nikolaus hadde vært der om natten. Båten ble skiftet ut med sko som jo lignet båten i form, og fra skoen kom strømpen, en skikk som visstnok skriver seg fra franske nonner. Så vet du det.
Men den norske nissen? Den norske nissen er opprinnelig en gardvord og er trolig en rest etter fedredyrkingen på gårdene i hedensk tid. Gårdens rydningsmann var gravlagt i en gravhaug på gården, og gardvorden var en husvette som kunne sikre god vekst, fred og fruktbarhet forutsatt at han ble tilstrekkelig godt behandlet. Derfor fikk han offergaver som mat og øl på de store høytidene, og ikke minst til jul. Så sterk var troen på ham, at selv ikke kristendommens demonisering klarte å utslette ham, og med opplysningstiden ble han reddet av eventyrsamlere og folkeminnegranskere.
Nissen som hjemmets beskytter var altså en gammel tradisjon som ble vekket til live igjen under nasjonalromantiske bølgen som flommet over landet på 1800-tallet. Ordet nisse skal være et kjælenavn for Niels, et navn som først dukket opp i Danmark under middelalderens Nikolasdyrking. Her hjemme ble nissefiguren en mer jordnær type, han ble en gårdsnisse eller fjøsnisse som la gaver i strømpene eller skoene til barna, forutsatt at de var satt fram kvelden før julaften.
Men i framtida? I kjøpesentrene er det den amerikanske julenissen som herjer, og kjenner vi handelsstanden rett, kommer han til å herske der også i framtiden. Likevel, det er kanskje lov til å håpe på at den hyggelige, godmodige, trauste og omtenksomme gårdsnissen igjen blir dominerende. Men kanskje med blå nisselue?
Opprinnelsen til julenissen kan vi finne i legenden om helgenen St. Nikolaus, en biskop som visstnok levde i havnebyen Myra i Lykia, i dagens Tyrkia, på 200–300-tallet. Det finnes ingen sikre opplysninger om hans liv, men han skal ha levd i den store brytningstiden mellom kristendom og hedendom, da de kristne ble forfulgt.
På 1400-tallet fikk den kirkelige Nikolaus-festen en parallell ved at han kom hjem til folk med gaver, og selv om han har hatt mange konkurrenter gjennom tidene er det er en klar sammenheng mellom ham og julenissen. De fleste fortellingene om Nikolausgaver stammer fra Tyskland. Natten til 6. desember satte barna et lite skip i vinduet, fordi Nikolaus var sjøfolkenes helgen. Om morgenen var skipet fylt med søtsaker og smågaver. Nikolaus hadde vært der om natten. Båten ble skiftet ut med sko som jo lignet båten i form, og fra skoen kom strømpen, en skikk som visstnok skriver seg fra franske nonner. Så vet du det.
Den norske nissen er opprinnelig en gardvord og er trolig en rest etter fedredyrkingen på gårdene i hedensk tid. Gårdens rydningsmann var gravlagt i en gravhaug på gården, og gardvorden var en husvette som kunne sikre god vekst, fred og fruktbarhet forutsatt at han ble tilstrekkelig godt behandlet. Derfor fikk han offergaver som mat og øl på de store høytidene, og ikke minst til jul. Så sterk var troen på ham, at selv ikke kristendommens demonisering klarte å utslette ham, og med opplysningstiden ble han reddet av eventyrsamlere og folkeminnegranskere.