24. august 2022: Den uskyldige terrorist

Jeg skal innrømme at jeg har blitt anholdt på Billund flyplass under mistanke om at jeg var terrorist. At jeg forsøkte å smugle sprengstoff inn på et fly til København, med noen av de viderverdigheter det medførte. Det hadde seg sånn:

Tårnet på Ejer Bavnehøj, oppsatt i 1924.

Mine halsbrekkende eventyr i de danske fjell er etter hvert blitt ganske kjent, og i juni 2006 var jeg på en større mottakelse i Skanderborg i anledning av at tårnet på Ejer Bavnehøj hadde blitt renovert. Hensikten med et tårn var å gjøre en storslagen og vakker utsikt enda mer storslått og vakker, og takket være Danmarks gjenforening med Sønderjylland i 1920, fikk tanken fotfeste. Kanskje var folket i Skanderborg inspirert av folkene i nabobyen Silkeborg, som hadde sitt tårn på Himmelbjerget? Tenkte de at de også ville ha et tårn? Ejer Bavnehøj var allerede en attraksjon, og et tårn ville forsterke turiststrømmen. Les hele innlegget...

30. mars 2016: Hvis danskene kan lage vin, må månen være en gul ost?

Litt vest for Skanderborg, omtrent midt på Jylland, ligger området som heter Ejer Bjerge, og her finner du alle de høyeste punktene i Danmark, Møllehøj, Ejer Bavnehøj, Møgelhøj og Rodebuske. I all beskjedenhet foreslo jeg navnet Ejer Bjerge i 2005, og ti år senere ble det en realitet. De danske veimyndighetene er ferdige med å skru opp nye navneskilter, og akkurat her passer det med en pause når du er på vei til Legoland. Toppen av tårnet på Ejer Bavnehøj er det høyeste punktet du kan komme i Danmark.

I den deiligste av sørskråningene på Ejer Bjerge ligger Bukkebjerg, en trivelig, liten vingård. Dansk vin, sier du? Ja, når en nordmann kan få satt et nytt navn på danmarkskartet, må vel danskene kunne lage vin?

Det er bare å følge skiltene til en liten landsby med det hyggelige navnet Riis, og som sogner til Danmarks tredje høyest beliggende kirke, Ovsted Kirke. I Riis har Bent Skånvad og kona Anna innledet pensjonistkarrieren med å dyrke Danmarks høyest beliggende vinranker. Både i drivhus og på friland. Når det dyrkes fersken i Gudhjem på Bornholm, er det kanskje ikke å undres over at det kan dyrkes vindruer på Jylland?

Tankene går først unektelig til drivhuseffekten og om dette muligens kan være begynnelsen? Det danske klimaet har utvilsomt blitt varmere, hvilket har medført en forlengelse av en vekstsesong der hver lille forskyvning gir effekt. Samtidig utvikles det druesorter som krever lavere gjennomsnittstemperatur for å oppnå god modenhet. Ikke minst har tysk planteforedling gjort en betydelig innsats for tidligmodnende arter. Det beste eksemplet er Rondo, som har blitt den mest populære druen i Danmark, og vanskelig å komme utenom når det gjelder rødvin. Men ikke umulig. Danmark kan sende en vennlig takk, i tillegg til en ikke ubetydelig utviklingsskatt per plante, til Geisenheim vinforskningsinstituttet i Rheingau. For øvrig grunnlagt i 1872 av den prøysiske regjeringen og baron von Lande. Skuer jeg i krystallkulen, kan det være at tyskerne er i ferd med å sage over den greinen de sitter på. Men dem om det. Jeg har hørt entusiastiske vinelskere snakke om at vi om ti år kan oppleve danske vinruter både på Jylland og Sjælland. Det er neppe helt politisk korrekt å rope «Hurra for drivhuseffekten!» men i akkurat vår snevre sammenheng har den positiv virkning. Kanskje vi kan dyrke vindruer i Norge om noen år også? At fruktblomstringen i Hardanger vil skje på vinstokkene i stedet for på epletrærne? Men da har danskene for lengst fått et forsprang på oss, akkurat som de hadde med juletrærne. Kanskje Innovasjon Norge bør ha noen prosjekter som ser femti år frem i tid?

I Danmark gir klimaet andre utfordringer enn lenger sør, for sola står lavere på himmelen. Smale hekker med stor rekkeavstand samt et særlig bevisst forhold til hvordan bladene knipes og bindes opp, er nødvendig. Lyset er faktisk viktigere enn varmen. Dessuten skifter klimaet fra år til år, derfor varierer også mengden frukt som kan høstes. På slutten av vekstsesongen tynnes druene i forhold til lysmengden, selv om mange har tungt for å klippe av en eneste klase.

Men før vi sniker oss gjennom porten på Bukkebjerg, la oss slå fast at vesle Danmark allerede siden 2000 har hatt EU-godkjenning for kommersiell vinproduksjon, da de ble tildelt en kvote på 99 hektar. De første årene har det naturlig nok vært preget av entusiaster, men etter hvert har det skjedd kraftige tekniske fremskritt. Nå har danskene lært å lage vin, og i vinskuene er alle vinene teknisk korrekte. En dessertvin, Cuvee Orion 2001, oppnådde 85 poeng og karakterisitikken «Stor sødme i næsen, honning, cantaloupemelon, tørret abrikos og vanille. Flot, rig fedme i smagen, medium syre, frisk og pæn med rimelig kompleksitet og smag af tørrede frugter som eksempelvis figner». Så danskene kan lage vin når det virkelig gjelder.

Landet er delt i fire vinsoner, hvor vi befinner oss i den fjerde av dem i anledning denne Onsdagspihlsen:
1. Sydhavsøyene, Nord-Sjælland og Storebælt
2. Jyllands østkyst og Kattegat
3. Nord-Jylland og Jyllands Vestkyst
4. Midt-Jylland.

Jeg ble tatt med ekte dansk gjestmildhet i mot av Bent og Anna Skånvad, en sommerdag som var så varm at det synes helt opplagt å dyrke druer. Jeg mener, hva ellers? Og ettersom jeg var blant jyder på Jylland, gikk vi ikke bort til vinstokkene, men ble stående og prate om løst og fast. Om været. Om det kommende folketingsvalget. Personlig klødde jeg etter å komme i gang med mitt neste eventyr i den danske fjellverden.

Bukkebjerg har, ikke lenger overraskende for noen av oss, selskap med andre vinprodusenter blant danske fjelltopper; så som Højlandsvin i Ry, med utsikt til både Julsø og Himmelbjerget. Stundom holder Tove og Kennith Broberg vingården åpen, så forhør deg i tilfelle på turistkontoret i Ry, spør etter Marianne eller Lisbeth og hils fra meg.

roger-og-bent-pa-bukkebjergBukkebjerg ligger deilig i le, sørvendt, og består av en salig blanding av friland og drivhus med vinstokker, en gammel godsvogn samt noe som kan minne om et lite, hvitt hus i Sienna. Jeg grep meg i å lure på hvordan godsvognen kom opp hit, for det er elleve kilometer til nærmeste jernbanestasjon. Midt i science-fictionlandskapet ruslet Bent og fortalte om store og små ting. At han var utdannet gartner. At de første forsøkene var heller mislykket, men at det gikk bedre da han flyttet inn i drivhuset. At han produserte uten etiketter de første årene. At han bruker roser som indikator på meldugg. At han bruker mange druetyper, og blander dem gjerne på måter som ikke nødvendigvis er god latin. At noen av dem er orion, merzling, himrod, rondo og boskop glory. At «Danske vinavlere» har langt over tusen medlemmer, men at ingen av dem kan leve av å dyrke vin. Ennå. At han som pensjonist ikke kan aktivt selge vin uten å bli trykket i ytelsene fra staten, men at han kan selge til sånne som meg, som finner fram hit på egen hånd. At Danmark regnes for å ha klima for musserende viner. At «enhver knold» kan lage hvitvin, og at det er rødvinen prestisjen er knyttet til. At danskene gjerne betaler mer for en rødvin enn en hvitvin. At de beste danske vinene koster fra 200 kroner og at det vil gå mange år før tilbudet kan holde følge med etterspørselen. Og at jeg kan få en «forsmak» på danske viner ved å kjøpe en tysk rødvin laget på Rondo.

Og naturligvis fikk jeg smake på den ene etter den andre, sittende og skue utover det bølgende, danske fjellandskap. Jo, det var absolutt deilig å være norsk i Danmark. Det var muligens bare noe jeg innbilte meg, men var luften tynnere er oppe? Eller kunne det skyldtes vinen?

8. juli 2015: Er det mulig å gå seg bort i Danmark?

Siden ferietiden står for døren, har jeg tenkt å svare på et spørsmål jeg får mange ganger: Er det mulig å gå seg bort i Danmark? Vi nordmenn er jo kjent med fjellvettreglene og vet at vi ikke skal legge ut i ukjent terreng uten kart og kompass. Vi vet at vi også skal veksle noen ord med kjentfolk som sitter på en benk utenfor Samvirkelaget og tygger skrå. Det er barnelærdommen, så vi vet godt at mennesker kan bli borte. De fleste blir også funnet, ofte i live, men ikke alltid.

– Men er det slik i Danmark også? spør folk meg.
– Er det mulig å gå seg bort i Danmark?
– Ja, svarer jeg da, det er absolutt mulig å gå seg bort i Danmark. Og så sier jeg at hvis jeg skal anbefale ett sted å gå seg bort, vil jeg uten forbehold anbefale Jyske Ås.

Jeg skal forklare hvordan det har seg. Dette skjedde den første gangen jeg var på Jyske Ås, jeg var så fasinert av terrengformasjonene, det vi kaller «holer» på norsk. Tette trekroner sørge for at skogbunnen stort sett er fri for busk og kratt og kjerr, derfor begynte jeg å løpe innover åsen. Opp bakker, ned bakker. Opp bakker, ned bakker. Trærne sto omkring som fyrstikker, og skogbunnen besto av myk, deilig mose. Nydelig å løpe på.

Jeg hadde løpt et godt stykke, noen kilometer, da jeg helt øverst på en bakke snublet og vrikket foten. Jeg vet ikke om noen av du har vrikket foten noen gang, men det gir altså fra seg en lyd om minner om en grankvist som knekker samtidig som en voldsom smerte forplanter seg oppover beinet som deretter svikter under deg. Alt i løpet av et tidels sekund. Jeg rullet ned hele bakken og ble liggende i bunnen.

Da jeg omsider stoppet å rulle og de verste smertene hadde gitt seg, kikket jeg opp på trærne og himmelen. Jeg lå midt inne i Jyske Ås et sted, med vrikket fot uten å vite hvor jeg var kommet fra. Jeg så meg omkring. Hadde jeg falt ned fra den bakken? Eller den? Eller kanskje den? Kom jeg derfra? Eller kom jeg derfra? Eller kanskje jeg kom derfra? En vrikket fot er verken god å stå eller gå på, så jeg vekselvis krabbet og hinket meg videre. Opp den ene bakken, ned den andre. Jeg regnet med at jeg ville komme tilbake til bilen, men det gjorde jeg ikke. Den ene bakken var helt lik den andre, og de svingte, snart hit, snart dit. Jyske Ås er en labyrint. Omsider gikk det opp for meg at jeg hadde gått meg bort på ordentlig.

Fram til dette erkjennelsens øyeblikk trodde jeg ikke det var mulig, men da var jeg nødt til å innse realitetene: At en klubbmester i orientering hadde gått seg bort i Danmark. Jeg hadde ikke før tenkt tanken ut, da det begynte å regne. Ikke lett, varmt og deilig sommerregn, men sånt striregn som bare finnes i Danmark, sånt regn som gjør at du kan drukne stående på flatmark, sånt regn som umiddelbart får deg til å spørre om det ikke skal slutte snart og som gjør deg gjennomvåt på få sekunder. Jeg forsto at jeg ikke bare hadde vrikket foten og gått meg bort, men jeg var også kliss våt.

Nå kan det ikke bli verre, kan jeg huske at jeg tenkte. Så gikk solen ned, og det ble mørkt. Ikke så veldig fort, men fortere enn jeg likte tanken på. Jeg hadde gått meg bort, jeg hadde vrikket foten, jeg var dyvåt og det hadde blitt mørkt. Ikke nok med det. Ingen visste at jeg var i Jyske Ås, for det var en idé jeg kom på sånn i forbifarten. Jeg skulle bare gå et lite stykke fra bilen, det var det hele, og der lå jeg altså.

Jeg hadde gått meg bort, jeg hadde vrikket foten, jeg var våt, det var natt, ingen visste at jeg lå der og så kom myggen fram for å suge norsk blod. Jeg har en fristende blodtype. 0 Rhesus+ R1R1 K-. Det var kanskje ikke så rart at jeg følte meg alene. Det var kanskje ikke så rart at jeg savnet danskene, en hvilken som helst danske ville vært i orden. Men hva hjalp vel det? Det var bare meg og Jyske Ås. Eller, for å være nøyaktig: Det var meg eller Jyske Ås. Man against beast. Så, hva gjorde jeg med min vrikkede fot den natten som brakte meg ut av åsens jerngrep med livet i behold? Jeg klatret opp i et grantre for å se meg omkring. I tillegg til å være klissvåt ble jeg også full av kvae og barnåler.

Hva fikk jeg se? Jo, et lite, rødt, blinkende lys i det fjerne. Et lys på vindmøllen ved Thorup. Vindmøller er etter min mening noe av det mest intelligente mennesket har funnet opp. Ikke på grunn av det blinkende lyset på toppen, men også derfor. Og selv om jeg hadde vrikket foten, var kliss våt, full av kvae og barnåler, det var natt og jeg var omringet av mygg, så hadde jeg ikke lenger gått meg bort.

Jeg var riktignok noen kilometer ute av kurs, men ved totiden om natten kom jeg i det minste tilbake til bilen. Jeg hadde heller ikke med meg tørre klær slik at jeg kunne skifte, så det var bare å kle av seg, starte motoren og sette varmeapparatet på full effekt, og kjøre tilbake til kroen kun ikledd truse. På den tiden kjørte jeg en sort Chrysler p/t cruiser med sotede ruter. En bil som mest av alt minner om Al Capone og andre gangstere og hvor du ikke bruker stresskoffert til å frakte ting i, men fiolinkasse. Politiet stanser den nærmest på refleks når de oppdager den, spesielt om natten. Så også på småveiene i Brønderslev kommune, og jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg hadde vanskelig for å svare rasjonelt på spørsmålene politiet hadde. Jeg har imidlertid forstått at det er forholdsvis uvanlig å kjøre omkring i Brønderslev om natten kun ikledd truse, men da jeg forklarte politimannen at jeg var norsk og at jeg skrevet en bok om de danske fjellene, så han mildt sagt skeptisk ut. Samtalen vår hadde muligens trukket litt ut, for den andre politimannen i patruljebilen kom bort for å bistå, og da sa den første politimannen til den andre at denne avkledte bilisten utga seg for å være norsk fjellklatrer i danske fjell. Da smilte den andre politimannen og sa: «Nå, så det er du som er den gale nordmannen?» Av alle politimenn i Danmark, skulle jeg treffe på en som kjente til boka. Litt flaks skulle jeg altså få, i det minste til slutt.

Heldigvis hadde vertskapet på kroen lagt seg, og jeg kunne snike meg usett inn bakveien og opp på rommet. Så hvis du vil gå deg bort i Danmark, er det ikke uten grunn jeg anbefaler Jyske Ås. Ha en riktig god sommer!