I det siste har det blitt skrevet mye om at kattene våre utgjør en trussel mot småfuglen og at småfuglbestanden er på vei nedover. Rasmus Hansson i Miljøpartiet de grønne mener vi må innføre båndtvang på katter. Jeg vet ikke, jeg tror ikke jeg kjøper argumentasjonen om at katter i bånd vil utgjøre en særlig forskjell. Katter som får mat hjemme, er naturlig nok langt mindre lystne på jakt enn villkatter, og det er de siste som i tilfelle er problemet. Men ettersom de er villkatter, er det ingen som vil gå med dem i bånd, uansett hvor mye båndtvang som blir innført.
Stikkord: katt
24. april 2019: Vi som er oppe om natten
Den første gangen jeg skulle vaksinere katten spurte veterinæren hva den het. Jeg sa han het Stein Oskar Magel Paus Andersen, men forklarte at han bare blir kalt Stompa. Hun nikket forståelsesfullt og skrev nøyaktig inn det jeg hadde sagt. «Stein Oskar Magel Paus Andersen,» skrev hun, men fordi hun var svensk, skjønte hun ikke humoren. Jeg kunne ikke akkurat forlange det heller, for hvor mange i Norge kjenner Jennings? Som er navnet på hovedrollefiguren i den svenske oversettelsen av bøkene til Anthony Buckeridge?
19. september 2018: Hva sier reven?
De av dere som har fulgt Onsdagspihlsen siden begynnelsen for fem år siden har fått med dere noen kronikker om mitt forhold til katter, og noen om mitt forhold til fuglene i plommetreet. I dag skal det handle om dyrenes språk. Om kattespråk. Om hønsespråk og om froskespråk. Reven har fått plass i overskriften fordi den gjør deg mer nysgjerrig på teksten enn om det hadde stått «grisen.» Derfor er det bilde av en gris, for hva kan den ha med reven å gjøre? La meg begynne med frosken.
Froskene har det nemlig mye enklere enn oss mennesker. En norsk frosk og en fransk frosk høres temmelig like ut og kan sannsynligvis snakke sammen. De trenger ikke bekymre seg for økt internasjonalisering og konsernspråk. De trenger ikke ta stilling til EØS-regler eller direktiver. Problemet oppstår når vi mennesker skal forsøke å gjengi hva froskene sier, da ender det i en fullstendig babylonsk forvirring. Ordbøkene er fulle av alskens dyrelåter, selv om det kan ta litt tid å finne fram til dem. Så mens den norske frosken sier kvakk, sier den britiske croack, den franske coa,den italiensk gra, den israelske sier kua og den tyrkiske guwak. Og, som vi alle vet, du skal kysse atskillige frosker for å finne en prins.
Enklere er det med katten. Den norske sier mjau, den islandske sier mjá, den britiske sier meow, den danske sier mjav, den portugisiske, spanske, sveitsiske, tyske, tsjekkiske, bulgarske, greske og østerrikske sier alle miau. Det blir ikke vanskeligere før du kommer til land som Nigeria der den sier owu, Korea der den sier yaung eller Japan der den sier mya-mya.
Muligens er det fint og spennende å være den eneste hanen i kurven, men det er slett ikke sikkert at den blir forstått. Norske haner sier kykkelikly, islandske sier gaggalgó, britiske sier cock-a-doodle-doo og den fiske sier kjekoo. Så lenge du skal snakke med en hane i Nordeuropa går det følgelig forholdsvis greit, men problemene begynner når du nærmer deg Middelhavslandene. Portugisiske haner sier cocrico, spanske haner sier quiquiriqui, italienske sier chichirichimens greske sier koukkouroukou. Noen ordentlige tungeknekkere der, altså. Og hvis du fikk lyst til å snakke med en østeuropeisk hane, så sier den bulgarske kuku-ri-gu-u.
Den tidligere venstrelederen og statsråden, nåværende fylkesmann i Hordaland Lars Sponheim, uttalte en gang at hver mann burde ha sin høne. Her på gråberget ville det være en smal sak, for alle vet at hønene sier klukk-klukk. Litt verre blir det det når du skal snakke med en islandsk høre, for hun sier gutl. Og mens den britiske sier cluck-cluck, sier den østerrikske gagaga, den portugisiske sier cá-cá, den franske glou-glou og den italienske cocode. Og hvis du igjen skulle få lyst til å snakke med østeuropeiske høner, så sier den tyrkiske git-git-gidak og den bulgarske ko-ko-ko. Jeg beklager, men jeg kan i beste fall bare gjette på hva den bulgarske gjøken måtte si når det er høna som sier ko-ko. Klukk-klukk, kanskje?
Anden er muligens i slekt med høns hvis vi går langt nok tilbake i stamtreet, men språklig sett er det ikke mye som tyder på det. En norsk and sier gakk, mens en dansk sier rap. Til gjengjeld blir det verre jo lenger unna Norge du kommer. I Russland sier anden ga-ga, i Bulgaria pa-pa og i Tyrkia vak-vak. Og for de som ikke vet det, så heter Donald Duck Kalle Anka på svensk, Anders And på dansk, Aku Ankka på finsk og Paperino på Italiensk. Og når vi først snakker om ender bør vi kanskje nevne trillingene Ole, Dole og Doffen. De heter Knatte, Fnatte og Tjatte på svensk, Rip, Rap og Rup på dansk, Tupu, Hupu og Lupu på finsk, Huey, Dewey og Louie på engelsk, Tick, Trick og Track på tysk, Loulou, Riri og Fifi på fransk, Qui, Quo, Qua på italiensk og Huguinho, Zezinho og Luisinho på portugisisk. Min favoritt i den disneyske fantasiverden er forøvrig Petter Smart, som heter Uppfinnar-Jocke på svensk, Georg Gearløs på dansk, Pelle Peloton på finsk, Daniel Düsentrieb på tysk og Professor Pardal på portugisisk. Dessuten heter Langbein Fedtmule på dansk, det er ikke dårlig det heller.
Hester har vi alle et forhold til, om ikke annet så i hvert fall apostlenes hester. Her hjemme sier den pro, mens den på Island sier kyrr, i Irland neigh amh-amh, i Danmark prr, i Finland ii-ha-haa, i Russland igo-igo, i Bulgaria i-i-iog i Israel hi-hi. Det er med andre ord ikke bare-bare å vrinske. Jeg har dessuten sett en hest snakke med en elg, men jeg hørte ikke hvordan de ordla seg. Kanskje like greit.
Kuene er vi i det store og hele enige om hva sier. De sier mø på norsk, mu påsvensk, moo på engelsk, muh på dansk, nederlandsk, tysk og østerriksk, muu på spansk, mö på tyrkisk og muum på portugisisk. Muligens er det fordi kuer snakker et slags dyrenes esperanto.
Vi kan ikke hoppe bukk over sauen. Jeg skulle tro det var like enkelt å bli enige om hva sauen sier ettersom den er et all right dyr. Det norske bæburde ikke være til å misforstå, men det er det. Du trenger ikke dra lenger enn til Danmark for å oppdage at sauen sier mæh. I England sier den baa, i Spania me-me, i Russland bee, i Nederland béé, i Tyskland bäh og i Bulgaria be-e-e.
Om svinepelser, kjælegriser og sparegriser sier det samme vet jeg ikke, men gamle griser skal jo også være mennesker, sies det. I Norge sier de nøff, akkurat som i Sverige – men svenske griser grynter med svensk ö. På Island sier griene uff, på Færøyene rini, i Finland reh-reh, i Russland hrju, i England oink, i Danmark øf, i Tsjekkia chro, i Frankrike groin, i Spania onk-onk, i Italia gru og i Israel uf-uf. Av årsaker jeg ikke vet sier grisen grrr i Belgia, omtrent det samme som et passe vilt rovdyr her hjemme. Og muligens er det fordi Tyrkia er et muslimsk land at det ikke finnes en autorisert tyrkisk gryntelyd.
Helt til slutt må vi en tur innom insektsverdenen, særlig nå som de gule- og svartstripete har større lyst på selskap enn de har hatt tidligere på sommeren. Jeg mener naturligvis vepsen. Den heter wasp på engelsk, Wespe på tysk, varp på islandsk, hveps på dansk og vespa på italiensk. Og på svensk: geting.
Forresten, hva sier reven egentlig? Jo: Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff.
1. april 2015: Kattehviskeren
Jeg satte kattene, Kruska og Stompa, i hvert sitt kattebur og kjørte et par timer for å treffe en dyretolk, eller en kattehvisker, som jeg liker å kalle det. Mange vil stille seg undrende eller tvilende til om det faktisk er mulig å snakke med dyr. Jeg mener, kattene sier vel stort sett «mjau,» maler når de ligger på fanget eller blir klødd bak øret, men hva mer kan man få ut av det? Ganske mye, skal det vise seg.
Egentlig handler det ikke om å snakke med kattene, det handler mer om å lytte. For kattene mine hadde ganske mye å fortelle. Og det var fint lite av dette kattehviskeren ville vært i stand til å gjette, samme hvor mye hun googlet meg. Dyretolktimene begynte med at kattene fikk lov til å fortelle det de hadde lyst til, og så kunne jeg stille spørsmål etterpå. Når du har katt, er det alltid noe du lurer på. Ja, sikkert andre dyr også.
Age before beauty.
Jeg gjorde det sånn at den eldste katten, Kruska, fikk lov til å begynne. Til dyretolken forklarte hun at hun alderen til tross var spretten, våken, nysgjerrig og full av liv. Hun klaget litt over dårligere syn enn før, og at hun fortsatt hadde litt vondt i det ene skulderbladet. (Det skyldtes en stor flenge hun fikk, trolig etter å ha hengt fast i et gjerde, men det kunne ikke kattehviskeren vite.) Hun fortalte også at hun var kommet over sorgperioden etter Timian, en katt hun var glad i og hadde et godt forhold til. (Men kattehviskeren kunne ikke vite at Timian døde for ett år siden). Hun fortalte at hun anså seg selv for å være klok, og fortalte at hun ikke orket å være så mye ute som før. (Men akkurat det kunne kattehviskeren ha gjettet seg til). Så fortalte hun at hun ikke var spesielt glad i tørrfor, men at hun foretrakk mat som glir lett ned. (Kattehviskeren kunne ikke vite at Kruska helst slikker saus og lar resten ligge, hvis hun kan få det som hun vil). Hun fortalte at hun er slank, at hun spiser godt nok og at jeg ikke skulle bekymre meg for om hun fikk nok mat. (Noe kattehviskeren neppe kunne ha gjettet). Hun fortalte at det var trist den svarte katten ble påkjørt, og ville bare si at hun var klar over det. (Og var det én ting kattehviskeren ikke kunne gjette, så var det at min yngste datter hadde en svart katt, Royboy, som ble påkjørt og drept). Og at hun holder seg unna når vi får besøk av småbarn, skyldes at hun har lært av tidligere erfaringer. Bedre føre var sa hun, men ellers er hun glad i kos og nærhet, men vil bestemme seg. Hun fortalte at hun likte å ha nærheten litt på avstand, hvilket forklarer hvorfor hun gjerne ligger et par meter unna. (Men det kunne altså ikke kattehviskeren vite).
Personlig var jeg mest spent på hvilket forhold hun har til Stompa, etter at Timian døde. Til det sa hun at Stompa er en god katt, at han er nydelig og at han fullstendig klar over det selv. Stompa går aldri inn i et rom, han marsjerer, sa hun. Og at Stompa er enten av eller på, at det ikke er noen mellomting, mens hun selv er mye mer på det jevne. (Men heller ikke det kunne kattehviskeren vite noe om.
Så ble det Stompas tur.
Allerede da Stompa gikk ut av katteburet for å sjekke rommet, begynte kattehviskeren å le høyt. Jeg spurte henne om hva det var som var så morsomt? Hun fortalte at Stompa hadde sagt: «Hei! Jeg er Kongen.»
Jeg måtte smile, jeg også, for det har aldri vært noe i veien med selvsikkerheten til Stompa. Han forklarte at han er en katt som alle liker, og som alle beundrer. Han er snill og real, men setter grenser når det er nødvendig, spesielt overfor andre katter. (Men akkurat det kunne kattehviskeren ha gjettet seg til, bare ved å se på Stompa. Han er jo den nydeligste skogkatten du kan tenke deg.)
Så fortalte han at han elsker livet, at han kan være lat og dorsk og sløv og hundre prosent avslappet. Eller han kan være det stikk motsatt. (Men alt dette hadde jo Kruska allerede fortalt kattehviskeren). Men Stompa fortalte at han synes det er spennende at jeg mater fuglene, og at jeg ser på dem som familiemedlemmer mens han ser på dem som mat. Det er helt naturlig for en katt å se på fugler som mat, men han kan ligge fredelig og bare observere dem. (Dette kunne ikke kattehviskeren vite, med mindre hun leste Akers Avis Groruddalen i desember i fjor. Men tror jeg ikke at hun gjorde, for hvorfor skulle vel noen i Tønsberg huske en fire måneder gammel lokalavis i Oslo?) Han forklarte at han ikke vet hva én time er, men han har en fornemmelse av tid. Jeg forklarer for ham når han skal komme tilbake, og det synes han er fint. (Og kattehviskeren kunne ikke vite at jeg pleier å skryte av at Stompa kan klokka).
Jeg hadde ett spørsmål, og det var hva han ville synes om å få en skogkatt til i familien? Det trodde han vil bli hyggelig, men han vil være med å velge og han vil helst at det skal være en hankatt. Om Kruska, som altså er en hunkatt, sier han at «Du vet når kjerringene vil ha det slik og sånn og ikke slik, og så betyr det egentlig null og niks, da trekker jeg meg bare unna og lar Kruska få det som hun vil.» Stompa er klok, og det kan jo være at det er denne erfaringen som fikk ham til å si at det må bli hankatt, skal det bli en katt til.
Begge kattene takket for praten, og da må svaret være takk i like måte. Men hva skal man tenke og hva skal man tro? Jeg kom hjem med 12 A4-sider notater og dette er bare noe av det Kruska og Stompa fortalte. Jeg er ikke overtroisk, men statistisk sett er det ikke mulig å gjette seg fram til alt kattehviskeren fortalte. Ergo må det være en annen forklaring enn ren flaks.
Min uunngåelige konklusjon må bli at vi mennesker har glemt hvordan vi kommuniserer med dyrene våre, og etter å ha brukt et par timer hos en dyretolk kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale deg å bli bedre kjent med dyret ditt på samme måte.
Hvis du tar sjansen på å få vite hva dyret ditt synes om deg?
16. april 2014: Tid sammen med katter er aldri bortkastet
I disse dager blir Timian 19 menneskeår. Tidligere het det seg at ett katteår tilsvarte 7 menneskeår, i så fall vil han være 133 menneskeår. Den tellemåten er det ingen som bruker lenger, for etter den nye modellen tilsvarer kattens første 2 leveår 25 menneskeår og hvert av de neste 4 menneskeår. Det gir Timian en alder tilsvarende 92 menneskeår. Og jeg er knapt 11 katteår, hvis du regner omvendt.
Å bo med en forholdsvis gammel katt byr på mye hygge og enkelte utfordringer. Det begynner allerede om morgenen, for han har lagt seg til vanen at han skal ligge på armen min og sove om natten. Han kroer seg i armkroken og rører seg praktisk talt ikke hele natten. Dermed får heller ikke jeg snudd meg, og når vekkerklokka ringer, er vi like støle begge to. Eller, for å være helt nøyaktig, vekkerklokka ringer ikke. Timian våkner nemlig et par minutter før den, hver eneste morgen. Kvart på syv er et fint tidspunkt for meg å stå opp, men Timian holder en knapp på halv syv. Derfor begynner han å mjaue en gang mellom to minutter på halv og tre minutter over. Hver morgen. Lørdag og søndag også. Derfor er jeg lys våken og i gang fra klokken halv syv også i helgene.
Timian skal bli med på badet, det er fast rutine som så mye annet. Akkurat som gamle mennesker virker det som om gamle katter også blir vanedyr. I sine yngre dager drakk han vann fra en skål på kjøkkenbenken, men nå vil han bare drikke kaldt vann fra dusjen. Det skal renne ned på gulvet, omtrent som en bekk. Da setter han seg ved bredden og lepjer i seg. Timian er halvt skogkatt og muligens er det noen skjulte gener som har frembragt minner om livet i de dype skoger. Når han har drukket ferdig, får jeg lov til å dusje. Og når jeg har dusjet, er det beste han vet å rulle seg på det våte håndkleet, særlig hvis jeg klør ham på magen samtidig.
Imidlertid er han også et matvrak, så vi må ned og spise frokost. Med alderen har han blitt særere og særere i matveien. Nå spiser han ikke kattematen som butikkene kan by på. Hvis jeg serverer noe som helst av den slags, ser han bare surt på skålen og går og legger seg. Selv ikke fisk frister i nevneverdig grad. Nei, det er jaktmat som gjelder. Lenge var kylling det eneste han ville ha, men nå er det strimlet svinekjøtt. Og ikke fra en hvilken som helst leverandør. Nordfjordkjøtt bare fnyser han av, og går og legger seg. Timian blir aldri så sulten at han vil finne på å spise noe fra Nordfjordkjøtt. Gilde skal det være, men spør ikke meg hvordan han merker forskjell. Men det gjør han, altså. Etter frokost skal han ha vann igjen, men denne gangen fra dusjen i husets første etasje. Det er det samme vannet som i annen etasje, men rekkefølgen er helt essensiell. Når han har drukket vann der, skal han drikke vann fra den tredje dusjen, utenfor arbeidsrommet mitt i kjelleren. Han tasser ned trappen, litt stiv i bakbeina, og setter seg til ule utenfor dusjen hvis jeg ikke kommer med én gang. Og når han synes det drøyer, så uler han bare høyere. Det er utrolig hvor høyt en katt kan ule, jeg er sikker på at hver eneste ulv i mils omkrets er misunnelig.
Etter at han drukket vann der, skal han inn på arbeidsrommet og legge seg i en spesiell stol. Han liker å ligge der og høre på knastingen fra tastene, tror jeg. Ut over dagen får vi selskap av de andre kattene, og den første som kommer får lov til å ligge i samme stolen som Timian. Sistemann til mølla må ligge alene i en annen av stolene.
Han forlater ikke stolen før jeg har vært i butikken ved lunsjtider. Han kjenner igjen lyden av en Kiwi-pose på langt hold, og kommer klatrende opp trappa i tilfelle det skulle vanke noen godbiter som ikke sto på dagens meny. Reker, for eksempel. De liker han å spise rett fra hånden, men hvis han får dem servert på en skål, er det helt uaktuelt. Ingen katt med respekt for seg selv spiser reker fra skål, det er noe alle vet. Derfor hender det at jeg sitter på kjøkkengulvet og håndfôrer den kresne katta. Eller med rosinboller. Timian er en hund etter rosinboller. Ja da, jeg vet han er bortskjemt. Det er min skyld.
Timian er som sagt litt stiv i bakbeina og noen av ryggvirvlene. Han hopper helst ikke lenger, og det er grenser for hvor høyt opp han kommer ved egen hjelp. Derfor har jeg gått til innkjøp av noen gamle trekasser og laget trapper til ham, slik at han kan komme seg opp og ned fra senga og stolen. Hvis han vil opp andre steder, for eksempel sofaen, står han bare foran og uler til jeg løfter ham opp.
I det siste har han begynt å gå ut om kvelden. Han må inspisere reviret sitt, og straks han kommer utenfor endrer han holdning. Ute blir han en ekte løve. Ute er han sjef og banker opp andre katter og kjeppjager enhver bikkje som våger seg inn. Han kvesser klørne og klorer på plommetreet, slik at ingen skal være i tvil om at drapsmaskinen fortsatt kan regnes med. Fuglene behandler ham med respekt, selv om de innerst inne sikkert vet at han er helt ufarlig. Men trolig har fortellingen om den unge Timian gått fra far til sønn i fugleverdenen, og så sitter de oppe på kvistene sine og forteller sagnene om den gangen Timian hoppet to meter opp i luften og tok med seg en blåmeis på veien ned. Slike katter fortjener respekt, samme hvor gamle de måtte være.
På slaget halv elleve om kvelden begynner han å vandre hvileløst omkring; et tydelig tegn på at det er leggetid. Og hvis det er leggetid for ham, så mener han at det også er det for meg. Han kan til nød finne seg i å ligge på dyna mi og vente på meg, men ikke mer enn en halv time. Da kommer han tassende ned igjen og ser anklagende på meg med store øyne. Og da er det ikke annet å gjøre enn å gå til sengs. Greit nok, for vi skal tidlig opp neste morgen. Halv syv, senest.