Stikkord: kongen

På Stortorget står det en bronsestatue som Oslo kommune reiste til ære for kongen i 1880, og i leksikon og skolebøker er han omtalt i positive vendinger. Jeg mener, han grunnla byer i fleng, drev litt krig og satte unger til verden i hytt og pine, var språkmektig, skolert og atletisk. Kanskje ikke så rart han er beundret, men han var altså også en morder. Det har seg slik:

Maren Thomasdatter Splids var en anstendig og vel ansett borger i den danske byen Ribe i 1637, men ble likevel brent levende på bål bare fire år senere. På et gammelt hus i Sønderportsgade finner du en minnetavle med følgende innskrift: «Her boede Skrædder Laurids Splid, hvis stakkels Hustru Maren 9. November 1641 blev brændt for Trolddom imellem Galgebakkerne uden for Ribe.»

Maren var dyktig og arbeidsom, men også temmelig rappkjeftet. Ribe var en driftig by med så mange håndverkere at ikke alle kunne leve like godt av faget sitt. I 1636 fikk en annen og langt mindre suksessrik skredder i byen, Didrich Harman, en merkelig sykdom med mareritt og voldsomme krampeanfall. Etter konen og nabokoners vitnesbyrd hadde han kastet opp en mørk materie som skulle ha oppført seg som om den var levende, hvilket vakte stor oppmerksomhet. Kvinnene mente det måtte skyldes trolldom og tilkalte lensmannen som mente det snarere var et teologisk problem. Teologene anbefalte offentlig bønn i byens kirker: «Desligeste at Gud denne Sag ville aabenbare, og dersom Satans Lemmer dermed kunde have at bestille, at de da maatte blive aabenbaret.»

Den godeste Didrich fant etter hvert ut at han hadde kranglet med Maren tretten år tidligere og dermed begynte ryktene å gå i byen: Maren hadde helt sikkert forgjort Didrich. Denne påstanden lot ikke Maren gå upåaktet hen, hun klaget til biskopen over bakvaskelsen og innhentet vitnesbyrd på sin gode vandel i Ribe og fra sitt fødesogn Grimstrup. Samtidig bevitnet sognepresten at hun flittig hadde besøkt kirken, skriftet regelmessig og mottatt nattverden, et viktig vitnesbyrd ettersom hekser ikke var i stand til å innta «Jesu Kristi blod og legeme.»

Maren anklaget Didrich for løgn og bakvaskelser, og saken verserte frem og tilbake i rettssystemet en tid, men til tross for at Didrich hadde sverget med opprakte fingre (tenk det!), fikk han likevel ikke medhold. Didrich ga seg ikke. Et par år senere, mot slutten av 1639, fikk han foretrede for kongen, klaget sin nød og hevdet at Maren ble beskyttet av borgerskapet i Ribe. Christian 4., som flyttet Norges hovedstad etter bybrannen i 1624 og døpte byen Christiania etter seg selv, utviste stor medfølelse for den trolldomsrammede skredderen, og beordret saken gjenopptatt. 10. mars 1640 begynte prosessen igjen, rådhuset i Ribe var tettpakket med mennesker og alle vitnesbyrd Maren og Laurids hadde samlet ble kjent ugyldige av byfogden.

Didrich skaffet troverdige vitner etter den tids standard: En mann hadde drukket en kanne øl i Marens hus og kjente et stikk i siden, og en kone hadde sett Maren i et mareritt. Mer skulle det ikke til, men saken var i realiteten avgjort med kongens inngripen. Kanskje mente kongen at byen Ribe hadde blitt litt i driftigste laget, og at han her hadde en anledning til å vise hvem som bestemte? «Management by fear,» som det kalles blant bedriftsrådgivere i våre dager, er med andre ord ikke nytt.

Maren måtte skaffe 15 menn, fordi bevisbyrden var forskjellig for menn og kvinner, som ville sverge henne fri for trolldom. Det var en viss risiko forbundet med å vitne til hennes fordel, så enhver som kunne tenke seg å støtte henne ble effektivt skremt vekk. Byfogden nedsatte en jury på femten medlemmer som brukte én dag på å finne henne skyldig. En avgjørelse som ble anket til borgermesteren og rådmennene, som underkjente juryens avgjørelse og frifant Maren Splids.

Frifinnelsen var i strid med kongens ønske. Derfor ble Maren fengslet av lensmannen i Ribe og fraktet til København Slot. Maren måtte selv betale for mat og lønn til fangevokterne, og ble grusomt behandlet slik at hun «ved Pinsel var nødet til at tilstaae, at have befattet sig med Trolddom.» Pinsel kalles i dag «hardt forhør» og er kjent blant annet fra de amerikanske fangeleirene i Guantánamo. Den fremtvungne tilståelse medførte ytterligere tortur. Den 10. oktober anga hun forskjellige kvinner i Ribe som medskyldige og sa at de blant annet hadde møttes valborgsaften. Christian 4. krevde Maren Splids henrettet umiddelbart og instruerte lensmannen om å ta livet av henne.

Den 9. november 1641 lød dommen: «Efterdi Maren Splids personlig her for Retten saavelsom tilforn bekiender, at bruge og kunde Troldoms Konster, til med vitterligt misbrugt det hellige høiværdige Alterens Sacramente, tilfinde vi hende som en Troldqvinde på hendes Liv at liide Baal og Brand.»

Dagen etter var alt som kunne krype og gå i Ribe på beina. Ingen ønsket å gå glipp av en nøye planlagt henrettelse. Bøddelen tyllet en kanne mjød i Maren for å gjøre henne medgjørlig og transporterte henne til retterstedet. Muligens også for i noen grad å bedøve henne. Bålet ble tent, bøddelen bandt Maren til en stige, en såkalt «brudeseng.» Stigen ble langsomt reist og veltet inn i bålet. Maren Splids omkom i flammene den 10. november 1641.

At kongen fikk bøddelen til å gjøre grovarbeidet, fritar ham ikke for skyld. Han var en morder, like fullt. Hver gang jeg passerer Stortorget og ser statuen av Christian 4., tenker jeg at «der står morderen.» Og så tenker jeg at hvis det er noen som fortjener en statue, så er det kanskje Maren Splids. Ikke kongen.