Det er noe med oss i Norge og køkultur. Det er som olje og vann. Køkulturen får fram det verste i oss, og selv om vi liker å kalle oss et demokratisk land med små forskjeller, er det bare tullball. Vi griper enhver mulighet til å skape forskjeller bare vi får sjansen til det.
Jeg lærte dette da jeg skulle innom kiosken på Oppsal T-banestasjon for å kjøpe en sjokolade til å ha med til juletentamen på Teisen skole. Det var fire-fem mennesker foran meg i køen, og tidspunktet for t-banens avgang nærmet seg fort, så jeg begynte å bli urolig. Akkurat idet det ble min tur stakk en dame foten fram og spurte om hun bare kunne få lov til å kjøpe Dagbladet. Jeg tenkte at det kunne ikke ta all verdens tid å kjøpe et Dagblad, dessuten var hun voksen og sikkert til å stole på, så jeg lot henne slippe foran. Hun hadde ikke før trykket seg fram, før hun kikket bort på frukthylla og sa: «Ja, de eplene ser forresten ganske deilige ut, jeg lurer på om jeg skal ta et par stykker av dem, jeg». Så var det å veie opp epler i løsvekt før hun oppdaget pærene og ville ha én av dem også, men da alt var pakket kom hun på at pærene kanskje så bedre ut enn eplene, og ville bytte eplene med pærer. På dette tidspunktet hørte jeg t-banen komme dundrende ut av tunnelen, så jeg måtte bare storme av sted for å rekke tentamen. Jeg lærte noe av dette, blant annet at man ikke skal sammenligne epler og pærer.