lydforurensing – Onsdagspihlsen

20. mars 2022: Promperne kommer!

I Onsdagspihlsen 9. juli 2014 skrev jeg om alle motoriserte udyr som våkner når våren kommer. Høyttrykkspylere, hekksakser, motorgressklippere, kantklippere, terrassevaskere, kompostkverner, kappsager, motorsager, slipemaskiner, vinkelslipere, spikerpistoler, bormaskiner, gjæringssager og borhammere. Men jeg glemte dem verste av dem alle. Promperne. Når våren kommer, våkner promperne til liv.

*Doble utblås, som det heter. Eller dobbel promp, spør du meg.*

Jeg eide en gang en hardangerrød Saab 90 som jeg solgte etter seksten år, og på et eller annet tidspunkt kom det et hull i eksospotta. Eller lydpotta, som er en mer dekkende beskrivelse, for ifølge Norsk akademisk ordbok er det en komponent som motvirker sjenerende støy i eksosanlegg på motorkjøretøy med forbrenningsmotor. Hvis det var noe lydpotta hadde gjort, så var det å holde lyden inne i bilen. Men med hull hørtes det ut som om hele formel 1-sirkuset var kommet til bygda, og særlig inne i parkeringshus gjallet lyden virkelig i veggene. Følgelig var det fristende å tråkke litt ekstra på gassen samtidig som jeg sluret med clutchen, for å få mest mulig effekt ut av resonansen og likevel holde farten nede. Les hele innlegget...

8. september 2021: Å forurense for miljøets skyld

Tvetenveien mellom Teisenveien og E6 er en av de tettest trafikkerte veiene på det kommunale veinettet i Oslo. Ifølge Statens Vegvesens Byindeks for Osloområdet for 3. juni 2021 har Tvetenveien en ÅDT personbiler på 11.670. Det betyr at det kjører 11.670 personbiler her i gjennomsnitt hver dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, julaften, 17. mai og i fellesferien. Til sammenligning har Nedre Kalbakkvei en ÅDT på 10.830, og det er en vei alle er enige om at er et trafikkhelvete fra ende til annen og som burde vært gjort noe med for mange tiår siden. Tvetenveien er altså verre. Omtrent ti prosent verre enn helvetet i Nedre Kalbakkvei. Men det stopper ikke der, for i tillegg til de 11.670 personbilene, kommer alle varebilene, lastebilene og trailerne. Hver av disse tilsvarer 7 personbiler hva støy angår. Les hele innlegget...

25. november 2020: Byrådet lyver så de tror det selv

Jeg har skrevet biografier, blant annet for høyt profilerte politikere. En av de mange tingene jeg lærte, er at en politiker er et ombud. Det er et offentlig verv hvor innehaveren har til oppgave å ivareta en gruppes interesser. En politiker skal med andre ord ivareta interessen til de innbyggerne som har valgt ham eller henne til å ivareta denne oppgaven.

Arbeiderpartiet gikk til valg i 2019 på å gjennomføre Manglerudtunnelen. Partiets representanter sto langs hele traseen og lovet dyrt og hellig at bare Arbeiderpartiet kom til makta, ja da ville miljøprosjektet bli gjennomført. Velgerne ga dem den tilliten de ba om og stolte på at de ville holde valgløftene, og sammen med Miljøpartiet de grønne og SV fikk Arbeiderpartiet flertall. Les hele innlegget...

7. juni 2017: Der ingen skulle tro at nokon kunne bu

De fleste av oss har vel slengt innom én eller flere episoder av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Selv om jeg langt fra er noen TV-slave, har jeg fått med meg enkelte av episodene og det var under en av dem at jeg fikk en grenseløst god idé. Syntes jeg i hvert fall selv.

Hvorfor skal programmet bare handle om særinger som bor høyt oppe i lia med frisk luft og vakker natur og blomster og bær og katt og geit og parafinlamper og hjemmebakt flatbrød og peis? Hvorfor kan de ikke lage et program fra et borettslag med en seksfelts motorvei som nærmeste nabo? tenkte jeg. Et program fra et støy- og forurensingshelvete? Da kunne vi jo virkelig snakke om å bo et sted der ingen skulle tro at noen kunne bo? Derfor sendte jeg en e-post til NRK og fortalte om ideen, vel vitende om at den var litt på siden av det sukkersøte innholdet som vanligvis serveres. Men hvorfor ikke lage en skikkelig urban versjon av programmet? Kline til med ramsalt samfunnskritikk? I det minste én eneste liten gang? foreslo jeg. Jeg fikk ikke svar. De tenkte nok at dette forslaget kom fra en tulling som trenger hjelp og pleie av snille mennesker, og så lo de lenge og vel etter å ha lest e-posten min høyt. Kanskje gjentok de den på julebordet til stormende applaus. Kanskje har de rammet den inn, for alt jeg vet.

I Bryn miljøforum har vi invitert et omfattende utvalg av politikere, alt fra samferdselsministeren til ordføreren og byrådslederen til å spise frokost på en veranda i rød sone hos Teisen Park Borettslag. Vi har lovet å diske opp med bløtkokte egg, ristet brød, god ost og annet kjøttfritt pålegg, juice og deilig kaffe, men ingen av politikerne har takket ja til tilbudet. De har faktisk ikke engang takket nei, de har bare unnlatt å svare. Jeg skjønner dem godt, for hvem pokker har lyst til å sitte i rød sone og spise frokost, selv om det finnes titusenvis av mennesker i byen vår som er nødt til det hver eneste dag?

Nå er ikke Teisen eller Ulven de eneste områdene som plages med støy døgnet rundt. På Lindeberg har de også europaveien som nærmeste nabo, men forskjellen er at her ble boligene aldri støyisolerte og at lavblokker og rekkehus ble bygget på midten av syttitallet slik at terrasser, stuer, soverom og utearealer vender ut mot det som har blitt Norges verste støykilde. Husene skulle nemlig bygges så billig som mulig, og det klarte Selvaag med god margin. Daværende byplansjef Helene Kobbe beklaget at boligene ble bygget på denne måten og ordfører Albert Nordengen i spissen for flere andre politikere lovet at Lindeberg ikke skulle utsettes for ytterligere støykilder før E6 var lagt under lokk eller i tunell. Månen er, som vi alle vet, en diger, gul ost, og politikernes løfter mindre verdt enn papiret på rådhustoalettet. I førti år har trafikken økt og Bymiljøetaten har ennå ingen planer om å iverksette tiltak, til tross for at de vedkjenner seg det faktum at dagens støynivå overstiger seksten ganger tillatt grense. Tvert i mot, nå vil de bygge enda flere boliger her, slik at de rikeste i landet kan bli enda rikere. Og helseregninga kan du gjette hvem som skal plukke opp?

Selv om et lokk ble foreslått allerede for førti år siden, kommer det aldri til å komme noe lokk over en eneste veimeter i Groruddalen. Praktisk talt samtlige veikroner og bompenger, inkludert alt som skal kreves inn av oss groruddøler, kommer til å gå til det svarte hullet som heter E18 Oslo vest. Selv om et lokk kan vise seg å bli en økonomisk gullgruve, kommer vi aldri til å få det i Groruddalen. Bare tenk om taket på lokket ble gjort til potetåker! Da kunne Oslo være selvforsynt med poteter, vi kunne til og med dyrke eksotiske arter som blå kongo og selge dem til blodpriser til folka på vestkanten.

Men løsningen er ikke å bygge lokk. Løsningen, som ble presentert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 22. november i fjor, er å omdefinere rød sone til såkalt «avvikssone.» Nå er det ikke helseskadelig å bo der likevel! Støyen har blitt borte! Forurensingen har forsvunnet! Bilene fordampet! Et mirakel! Halleluja! Nå kan vi bygge enda flere boliger i det som før var rød sone. Blokker som kommer til å stå så tett og trangt at du knapt nok får kilt et postkort mellom dem. Det er genialt! Med ett enkelt vedtak er det ikke støy i rød sone lenger! Nå kan du sette deg på midtrabatten på E6 og plukke markblomster og høre fuglesang!

På begynnelsen av åttitallet var en venn av meg på besøk i Sovjetunionen, og bodde på et etter forholdene ganske dyrt hotell. Derfor klaget han til resepsjonen da han fant kakerlakker på badet. Resepsjonen kunne berolige ham med at det ikke fantes kakerlakker i Sovjetunionen, for det hadde Det Øverste Sovjet vedtatt. Enkelt og greit!

Når politikerne og byråkratene snakker om gul og rød sone, høres det ut som en trapp med tre trinn, men det er slettes ikke riktig. Gult er ikke gult og rødt er ikke rødt. Det finnes lysegult og mørkegult, ja, det finnes åtte forskjellige nivåer i gul sone. Og det er ikke mindre tett mellom trappetrinnene i rød sone heller.

Naturligvis er det en pris å betale. Helseskader av støy koster Oslo kommune over én milliard kroner hver bidige måned, i form av søvnproblemer, hjerte- og karsykdommer og diabetes. Nytale om «urbane kvaliteter» dekker ikke over slike fakta. Er det på noen som helst måte riktig at samfunnet skal plukke opp regninga etter at utbyggerne har hanket inn sin feite fortjeneste på å bygge her? Er det ikke riktigere at det er de som må betale for de helsefarlige byggene de bygger?

Jeg foreslår i all enkelhet at politikere og saksbehandlere som innstiller og vedtar sammen med utbyggerne er nødt til å bo i disse boligene selv, aller først. La oss si i fem år. Og etter fem år kan vi gjøre opp status. Hvis de fortsatt er like sikre på boligområdets fabelaktige urbane kvaliteter, kan de få lov til å bli boende. Hvis ikke, river vi hele skitten.

10. mai 2017: Verdens verste bussholdeplass

Det er vanskelig å si hva som er verst ved holdeplassen i Ulvenkrysset, men trolig er det det faktum at du til de grader mister lysten på å reise kollektivt når du står der og venter på buss. Du får så innmari lyst på bil og jobb med oppvarmet parkeringsplass, for det er ingenting som er riktig på verdens frykteligste stoppested.

La meg ta tilgjengeligheten først. Hvis du kommer fra Teisen eller Fjellhus, er du så uheldig at du må krysse Norges verste gangbro. Den ble satt opp midlertidig en gang på åttitallet, har stått der i over tretti år og står der fortsatt.

Brua har plater med små, skarpe ribber å gå på, og gjennom disse ser du trailerne passere noen centimetere under føttene dine i hundre kilometer i timen eller mer. Det er nok til å skremme hjerteinfarkt på hvem som helst. Og skulle du være så uheldig å falle, blir du skadet for livet. Disse ribbene er så skarpe at de skjærer seg gjennom vinterklær og tykk polstring, og få gangbroer i verden har skadet flere. Derfor er det mange hundeeiere som bærer dyrene sine over, fordi potene blir skadet når hundene tråkker på ribbene. Men, samme det, for broa er jo bare midlertidig. Ryktene sier imidlertid at den skal byttes ut i løpet av året med en ny, midlertidig gangbro i påvente av en permanent bro. Og slik går nu dagan.

SFO på Bryn skole hadde en demonstrasjon for tryggere skolevei her en gang, men fikk ikke lov til å stå på gangbrua fordi Politiet mente den var dårlig og usikker. Statens Vegvesen var derimot kjempefornøyde, for snøen faller rett gjennom og de slipper å brøyte. Men ingen av dem skjønte ironien.

Men nok om gangbroa. Hvis du har vært så heldig å komme deg helskinnet over den, må du passe deg for ikke å bli kjørt i hjel når du skal over på fortauet som leder bort til bussholdeplassen. For Ulvenveien er snarveien ut på E6, og selv om det bare er buss som går i rutetrafikk som har lov til å kjøre der, er det mange andre som bruker muligheten. Politiet gir jo blaffen, og det er bare en sur gubbe som skriver Onsdagspihlsen som bryr seg, og han bryr de seg ikke om. Derfor må du se opp for alt som rører seg av tungtrafikk, for den skal gjennom bussgrava og ut i en hårnålssving som virkelig setter andre i fare. En gang kom det en kolonne på sju tauebiler fra Viking, de skulle kanskje fjerne biler som sto ulovlig parkert et eller annet sted, og da må det jo være lov å kjøre der det er ulovlig, må vite. Kühne+Nagel og Bring er et par andre som gir blaffen i forbudet og driter i at de valser over seksåringenes skolevei, for ikke å snakke om alle de tomme bussene fra Ruter som kjører like ulovlig der.

I dødskrysset der Ulvenveien møter E6 er svingen altså så skarp og de grønne bussene så lange at mange av dem trekker bakhjulene med seg over fortauet for ikke å komme én kjørebane for langt ut. De verste er likevel trailerne med henger, som må ta i bruk alle kjørebanene i tillegg til fortauet for å runde hjørnet. Skulle tro disse sjåførene har brøddeig i stedet for hjerne, for du trenger ikke nevneverdig fantasi for å forestille deg hva en trailer på tvers på motorveien kan frembringe av ulykker.

Når du har overlevd alt dette, kommer du til det støy- og forurensingshelvete som heter Ulvenkrysset holdeplass og som noen har funnet ut er et godt tilbud til de reisende. Det er kanskje en fordel at du slipper å snakke med noen på grunn av støyen?

Jeg stilte meg opp med desibelmåler og fant ut en masse interessant. Men først litt teori: En lyd oppfattes dobbelt så sterk som en annen dersom nivåforskjellen er omtrent 10 desibel, eller dBA som terminologien kaller det. I følge Norsk forening mot støy kan det registreres endringer i pulsfrekvens og blodtrykk som følge av støypåvirkning når lydnivået er høyere enn 60-65 dBA. Hørselsskader kan oppstå ved å oppholde seg i lengre tid i så sterk støy som 85 dBA. Så hva fant jeg ut?

Jo, gjennomsnittlig ble jeg utsatt for 84 dBA støy, så det er liten tvil om at du går ombord i bussen med forhøyet blodtrykk og dårligere humør. Verre start på dagen skal det godt gjøres å få, og så får de som har greie på det finne ut om daglig opphold på denne bussholdeplassen gir hørselsskader over tid.

Det mest interessante funnet var det faktum at elbilene støyer suverent mest. Elbilene ga fra seg fire ganger så sterk støy som de andre personbilene. Jeg vet dette vil irritere fletta av enhver elbilist og at jeg kommer til å få bøtter med eposter fra rasende elbilister etter dette, men grunnen er like enkel som den er logisk. I morgenrushet kjører fossilbilene i sneglefart, to i bredden. De gir fra seg 72 dBA i snitt. I kollektivfeltet, to meter fra der jeg står i busskuret, kommer elbilene i åtti kilometer i timen, derfor er dekkstøyen fra elbilene skyhøyt over de andre personbilene. Elbilene peaket på 99 dBA der de brølte forbi. Men akkurat det gir elbilistene fullstendig blaffen i, så lenge de kan feie forbi køen og komme først til jobben. Til gjengjeld tar disel og bensinbilene livet av alle som har et et snev av astma.

De eneste som kan konkurrere med elbilenes støy, er kollektivtrafikken. Nemlig bussene. Noen av dem stopper for å slippe av en passasjer eller to, og når bussen gir fullt gasspådrag for å fortsette sin ferd mot sentrum, bråker det så det gjaller. 100 dBA, for å være nøyaktig, og en diger buss klarer dermed bare å slå elbilene i støy med en stortå på målstreken.

Og når bussen omsider kommer er den naturligvis stapp full, slik all kollektivtransport er når du nærmer deg sentrum. Alt du får en trang ståplass i midtgangen, men så det kan jo være en trøst at du slipper å bli bøtelagt for å ikke bruke sikkerhetsbelte, slik de kan, de som har sitteplass. Men du skal være god i beina, for i morgenrushet bruker bussen ofte et kvarter mellom hver holdeplass.

Og så lurer noen i Byrådet på hvorfor folk foretrekker å kjøre bil?

24. juni 2015: Skal Statens Vegvesen ødelegge Teisen for all framtid?

For snart 20 år siden begynte Bryn miljøforum å arbeide for Manglerudtunnelen. I årenes løp er det nesten ikke tall på hvor mange saksbehandlere, politikere, bystyremedlemmer, komiteer og statsråder som miljøforumet har hatt møter med og presentert beboernes synspunkter.

Selv om kampen har vart lenge, og endelig er den langt på vei kronet med seier. Manglerudtunnelen er nå en prioritert del av Oslopakke 3 og beslutningen om hvilken løsning som skal velges, blir fattet inneværende år. Men, hvis Statens Vegvesen velger feil løsning nå, er Teisen ødelagt for all framtid. Da vil denne opprinnelig vakre bygda for alltid være delt av et støy- og forurensingshelvete. Det er, mildt sagt, en dårlig løsning.

Bryn miljøforum har gang på gang invitert politikere og byråkrater på frokost i Teisen Park Borettslag, der de skal få sitte ute på verandaen og innta både et nydelig måltid og et ikke like nydelig morgenrush. Til dags dato er det ingen som har takket ja til tilbudet. Hvorfor ikke? Jeg vil tro det er fordi de vet miljøforumet har rett. Det er et helvete å spise frokost på verandaen når det passerer én bil hvert sekund døgnet rundt, statistisk sett. Bortsett fra at de fleste av dem kommer i morgen- og ettermiddagsrushet.

Invitasjonen står imidlertid ved lag. Enhver politiker eller ansatt ved Statens Vegvesen er velkomne til å invitere seg selv på frokost. Mat og drikke blir servert, men hørselvern må dere holde selv.

Hvor skal tunellen begynne? Eller slutte?
Trafikken på innfartsveiene til Oslo går visstnok ned. Kanskje ikke så mye, men pilene peker i riktig retning, det vil si nedover. Med ett unntak: Veien østover. Mot Sverige. Mot Europa. Her øker trafikken ganske betydelig, og ikke mye tyder på at denne utviklingen skal stoppe med det første. En av grunnene er at trailerne kan nå kjøres i 25 meters lengder mot bare 18 meter tidligere, og når en speditør kan plusse på 50 % mer godt med stort sett de samme utgiftene sier det seg selv at dette er lukrativt. Derfor taper toget. Og når toget taper, taper også boligområdene.

Men vi kan også forspille en rekke andre muligheter ved å velge feil. Bryn stasjonsby med de tilhørende gamle industrianleggene kan bli østkantens svar på Bærums verk. Her finnes historiefortellende bygninger i bøttevis og en fantastisk mulighet til å skape et makeløst område. Men ikke hvis det drukner i støy og forurensing. Det sier seg selv.

Derfor må Bryn miljøforums forlag til løsning velges. Ikke bare fordi den gjør det mulig å bo på Teisen, men fordi den også har mange andre fordeler som byen og miljøet vil nyte godt av. Vi skal ikke bare bo i byen, vi skal også leve her!

Statens Vegvesen mener det er utfordrende med mange lokale påkoblinger
En av grunnene til skepsisen er at flere ramper vil redusere kapasiteten for dem som allerede befinner seg i tunnelen. Dette er bare delvis riktig, fordi kapasiteten er vel så mye styrt av den kapasiteten veien vil ha nord og sør for tunnelen.

En tunnel uten ramper til å ta lokaltrafikken, blir en tunnel for dem som bare skal gjennom området. Det vil i praksis si godstransport, alt fra den som skal til Alnabruterminalen og til den som kommer med fisk fra nordvestlandet. Det er ingen tvil om at tid er penger når du skal til Europa med varer, men det er heller ingen grunn til at vi ikke skal få alle veggene mot syd.

Bryn miljøforum mener lokale påkoblinger har mange fordeler
Først og fremst vil flere muligheter til å komme inn og ut av tunnelen medføre at flere bruker den. Og jo flere som bruker tunnelen, jo færre biler blir det utenfor. Det vil også gi kortere og mer effektiv reisetid, og dermed også et lavere forurensingsnivå. Følgelig vil også tunnelen bli utnyttet bedre, og hele hensikten med å bruke alle disse milliardene er vel nettopp at tunnelen skal bli best mulig utnyttet?

Færre biler på overflaten åpner dessuten for en helt annen og større plass for byutvikling. Den eksisterende veien kan bygges ned til ett felt i hver retning og åpne nye områder for en bymessig utnyttelse som i seg selv trolig har høyere verdi enn selve tunnelen. Arealer innenfor bompengeringen er typisk mangelvare, og hvilke verdier som kan tilføres byen her, trenger du større kalkulator enn min for å regne ut. Men det synes ganske idiotisk å ikke gripe muligheten når den først byr seg.

Færre biler på overflaten gjør det dessuten langt mer attraktivt å være fotgjenger og syklist. Nettopp støyhelvete fra veien gjør at mange lar være å ferdes langs de gang- og sykkelveier som finnes på Teisen – med mindre de er pukka nødt.

Det er vel ikke til å unngå å snakke om sikkerhet og ulykker, men det bør vel være opplagt for de fleste at en tunnel med flere utganger og innganger gjør det enklere for utrykningskjøretøyer å komme til og fra, samtidig som en evakuering vil gå betydelig lettere. Det virker unektelig som en god idé.

Skal Teisen bli et åpent sår?
Hvis Manglerudtunnelen stopper før Teisenområdet, blir Teisen liggende som et åpent sår som aldri vil gro. Derfor er det viktig at dere som skal ta beslutningen, er ansvaret bevisst. Byen vår mangler ikke eksempler. Hvor mange ganger har vi bygget om Sinsenkrysset de siste førti årene? Tre? Fire? Og hva med Storokrysset? Er det ikke like greit å velge den riktige og varige løsningen med én gang?

Det blir, tross alt, det billigste i lengden.

19. juni 2013: Skal lyden fra isbilen i den grønne eller blå posen?

Noe av det aller beste med sommeren er iskrem. I vinterhalvåret kjenner jeg liten eller ingen trang til å spise iskrem, men når sola får ordentlig tak våkner appetitten. Jeg foretrekker en skikkelig stor, rett og slett voldsomt diger iskrem, framfor sånne små pinglete saftpinner som smelter før du får dem ut av papiret. Jeg foretrekker å spise en anstendig og god is, men heller litt sjeldnere.

Det er deilig å være norsk i Danmark. Den aller beste iskremen får jeg i Danmark. Vaffelis med tre kugler, flødeskum, guf og syltetøy; det hele kan være så mektig at jeg blir liggende og stønne resten av kvelden i pur glede og tilfredshet. Hver gang jeg er i Danmark, må jeg minst én gang detonere en sånn kaloribombe. En sommerferie jeg var i Sønderho på øya Fanø, oppdaget jeg at den lokale iskafeen hadde iskrem med belgiske vafler. Det hadde jeg ikke forsøkt før, så jeg bestilte klart og tydelig en belgisk vaffel med alt tilgjengelig tilbehør. Jeg hadde ikke før bestilt, så ble det helt musestille i lokalet. Alles øyne ble rettet mot meg, og jeg forsto at jeg muligens hadde bestilt en overdose – men det ville vært feigt å trekke meg. Jeg forberedte meg på det verste, men klarte likevel ikke å forestille meg hva som ble servert. Belgisk vaffel i Sønderho på øya Fanø er noe helt annet enn de svampene som utgis her hjemme for å være belgiske vafler. Denne var godt og vel syv centimeter tykk, sprøstekt og hadde et dryss av melis, og jeg er fortsatt sikker på at damen bak disken ga meg ekstra godt mål på tilbehøret, bare for å se hva som skjedde. Kort fortalt; iskremen forsvant og resten av oppholdet nøt jeg en viss respekt hos lokalbefolkningen. Alle hadde tydeligvis hørt om den gale nordmannen.

Selv om de store dosene med dansk iskrem kan frembringe en kortvarig følelse av å sprekke, er det likevel ingenting mot den kvalmen som lyden fra isbilen her hjemme fremkaller. Her hvor jeg bor har vi den ytterst tvilsomme glede å måtte høre på svineriet i nesten tre samfulle klokketimer mens isbilen langsomt tråkler seg gatelangs. Følelsen av forsøpling stiger ettersom timene går, og jeg kan ikke annet enn å undres på om jeg skal putte lyden i grønn eller blå pose? For akkurat som sigarettsneiper og bikkjemøkk på gata er denne lyden forurensing. Norsk forening mot støy definerer støy som «uønsket lyd,» og isbilen ligger klart innenfor denne definisjonen.

Men bare for å sagt det med én gang; jeg har ikke noe imot at isbilen selger is. Absolutt ikke. Kiwi selger også is, men de løper ikke gatelangs og spiller trompet eller trekkbasun av den grunn.

Forurensing kommer i mange fasonger. Sett at noen parkerte en gammel diesellørje under leiligheten din og lot den stå på tomgang så det stinket eksos i hver lille krok bare for å selge deg gummierte innleggssåler, så ville du helt sikkert bedt eieren dra dit pepper’n gror? For eksos fra en gammel diesellørje kan vi fort være enige om at er forurensing, men hva er det som er så mye bedre med en forvrengt versjon av Norsk dans nr 2 av Edvard Grieg? Eller dommedagsbjeller, for den saks skyld? Så hvorfor får isbilen lov til å forurense akkurat så mye som det måtte passe eierne? Tror de kanskje at dette er den eneste måten å få kunder på? Jeg tror snarere dette er en utmerket måte å ikke få kunder på. Jeg tror snarere dette er en sikker måte å irritere flest mulige slik at de aldri, ikke på hundre slektsledd, kommer til å handle en eneste ispinne fra isbilen. Og når avisene kan skrive om at sjåførene trues med juling av beboere langs rutene, kan det jo være smart å ta et tips fra markedet? Eller hva? Og når de offisielle regnskapstallene tilsier knapt annet enn en ørliten saftis på generalforsamlingen, bør det medføre en alvorlig vurdering om det er grunnlag for videre drift.

Men hvorfor skal vi egentlig stoppe med isbilen? Hvorfor kan vi ikke få flere biler, med andre melodier? Isbilen kan jo ikke få være alene om å fungere som et rullende utsalgssted med dårlig musikkgjengivelse? Jeg mener, det er mange andre produkter som kan selges på den samme måten? Da jeg vokste opp på Oppsal, flyttet folk inn først og så kom servicetilbudene etterpå. Derfor dukket det opp forskjellige biler til faste tidspunkt på faste steder i borettslaget, og alle visste når og hvor de stoppet. En av dem var bakeribilen til K H H Hernæs. Det var tre brødre som drev et bakeri, og jeg tror de het Knut, Hans og Harald, men blant gutta i gata sto forkortelsen for «kylling, hane, høne.»

Vi kan jo få tilbake bakeribilen, men nå kan den spille «Pepperkakebakersangen» til Torbjørn Egner? Eller hva med bleiebilen? Det må jo mange småbarnsforeldre sette pris på? Særlig hvis den spiller «Bæ, bæ, lille lam?» Og hvis fiskebilen spiller «Se torsken» av Kirkvaag, Lystad og Mjøen er den vel nødt til å bli en slager? Meieribilen kan spille «Melkeku, du og du, la nå melken strømme?» Hodepinetablettbilen som forsiktig hver søndag morgen kommer rullende til lyden av Simon & Garfunkles «Sound of Silence?» Vindusspylervæskebilen i vinterhalvåret? Lyspærebilen som spiller låter av sekstitallsgruppa Edison Lighthouse? Og kanskje Vinmonopolet kunne begynne med ølbil til lyden av «Så svinger vi på seidelen igjen, hei tyttebærtrynet, trillebårkjakan, skål!» hver gang det går en fotballkamp på fjernsynet? Hadde ikke det vært noe, det da? Mulighetene er mange, og de er jo ikke på noen måte utprøvd. Og bare tenk hvor fint det kan bli når alle disse bilene tøffer omkring samtidig og spiller melodiene sine, eller slår på bjeller og trommer og tomme tønner? Da kan du selge klokka di, for du vil vite at du må på jobb klokka «Se torsken» over «Bæ, bæ lille lam.»

Og så vil noen gamle mennesker helt sikkert oppleve at barnebarna deres klatrer opp på fanget, og ber dem fortelle om hvordan stillheten lød, og om den gangen det var mulig å høre fuglekvitter fra levende fugler og ikke bare fra en app?

God sommer til dere alle og spis mye iskrem, men kjøp den i butikken.