Det var Tarzan alle snakket om. Tarzan var liksom den store helten. Guruen. Han som alle så opp til og som fikk all oppmerksomheten. Det var Tarzan som hadde karet til seg plassen oppe på pidestallen der han kunne se ned på oss andre. Ettersom årene gikk, ble pidestallen høyere og høyere, og til slutt måtte vi bruke kikkert for å se ham. Da snakker jeg ikke om en sånn teaterkikkert, men et ordentlig teleskop. Baksiden av medaljen snakket ingen om. Eller, for å være nøyaktig, det var ingen som ville snakke høyt om at Tarzan grafset til seg oppmerksomheten på bekostning av alle andre i jungelen. Om de spisse albuene hans. Om å tråkke på alle andre med store plattføtter. Selv om det var vi andre som tok den verste støyten og måtte gjorde grovarbeidet. Ingen snakket høyt da Jane forlangte skilsmisse etter flere år med mishandling og sidesprang. Ingen skrev om tafsingen hans på mindreårige jungelpiker. Neida.
Gå til innhold
Kronikk annenhver onsdag i Akers Avis Groruddalen siden 2013. Litt snill. Litt slem. Litt morsom.