Jeg var ute med det yngste barnebarnet en dag. Vi befant oss på en gangvei, og jeg trodde det var trygt å la toåringen tasse for egen maskin – men der tok jeg feil. Det skjønte jeg da en horde kom kjørende i rasende fart mot oss på elektriske sparkesykler. Jeg grep fatt i barnebarnet og tenkte at det bare er flaks om dette går bra. De og sneiet oss, snart på den ene siden og snart på den andre. Etter det har jeg sluttet å bruke gangveier når vi skal noen steder. Det er for farlig. Jeg kjører bil i stedet.
Stikkord: miljø
13. november 2019: Groruddøler er kanonføde i klimakampen
Det nye byrådet har knapt fått satt seg sammen, før den første skandalen er et faktum. Byrådspartiene er enige om en såkalt plattform, og den er dårlig nytt for alle som bor i Groruddalen. Byrådspartiene har blitt enige om å skrote E6 Oslo Øst/Manglerudtunnelen, og heller bruke pengene på de viktige kollektivprosjektene. Det betyr samtidig farvel til halve Ulvenbyen fordi den forblir liggende i rød sone.
Jeg beklager at internett ikke kan fremstille lukt, støv og støy,
noe som ville gitt et riktigere inntrykk av forholdene.
Støy- og luftforurensingen har vært et problem langs E6 siden før byråd for miljø- og samferdsel Lan Berg ble født. Ideen om en miljøtunnel ble lansert av Bryn Miljøforum i siste halvdel av nittitallet. Når byrådet nå svikter de titusenvis av mennesker som bor langs denne veien under påskudd av at Oslo skal bli en nullutslippsby i 2030, er det først og fremst mulig takket være en faneflukt av Arbeiderpartiet. At Miljøpartiet De Grønne er motstander av et veiprosjekt overrasker ingen, men at Raymond Johansen og hans kumpaner er så kåte på makt at de er villige til å ofre både mennesker, helse og miljø og valser over egne lokallag, kan minne om et politisk selvmordsforsøk.
21. juni 2017: Motorsagmassakren
Massakrene er over for i år, stort sett. Hundretusener av liv har gått tapt uten at en eneste avis eller en eneste fjernsynskanal har brydd seg om det. I år som i fjor, som året før og året før der. Drapsmennene har plassert motorsagene på hylla og monstermaskinene i garasjen for denne gang og sier seg fornøyde med sine bidrag til artsutryddelsene i landet vårt.
Hver vår ruller morderne inn i skogene med sine sekshjulete drapsmaskiner, med feite dekk og boggiaksler. Trygt inne i sine roterende og nivellerende førerhytter sitter de barske gutta i ergonomiske stoler slik at ikke de onde gjerningene skal belaste rygg og skuldre unødig. God beinplass, høyderegulering og vibrasjonsdemping sørger for at ofrenes skjebne ikke blir påtrengende. Og når de trenger en pause fra massakren er det bare å hente en kald en fra den innebygde minibaren. Her måles det i kubikk og hver kubikk betyr penger og da spiller ikke livet til en nyfødt fugleunge en dritt. Et ekorn er ikke verdt en sur kongle. Reir og egg, gjøk og sisik, trost og stær går i samme kverna, for skal du lage en stor omelett, må du knekke en hel bråte egg.
Når massakrene er unnagjort, ligger landskapet øde tilbake. Flatehogsten har tatt ut hvert eneste tre, med unntak av de som var så tørre at de ikke kan brukes til tannpirkere en gang. Å velge ut enkelte trær som skal hugges for å la andre stå, er naturligvis helt umulig når du vet hva en sånn monstermaskin koster og hvor få år du har å avskrive den på. Da nytter det ikke med plukkhogst, da må det en real flatehogst til. En utrydning. Et folkemord. Da spiller det ingen rolle om selektiv hogst viser seg å ha bedre lønnsomhet enn snauhogst. Har gutta først vendt seg til å sitte i en førerhytte med stereoanlegg, mobiltelefon og minibar skal det mer enn ti ville hester å få dradd gutta ut i naturen. Det er volum som betyr noe, og da snakker vi ikke om stereoanlegget.
I skjærgården er det forbudt å gå i land der sjøfuglene hekker, og hvis noen hadde gått bananas med en bulldozer inne i et slikt område, valset over fugler og reir og egg, så ville båtfolket kastert vedkommende med den sløveste eggedeleren de fant og dumpet bulldozeren på det dypeste stedet i fjorden. For så innmari tjukk i hodet er det ikke mulig å være. Men så tjukk i hodet er det faktisk mulig å være, så lenge du holder deg til skogen. Ja, vi har båndtvang som hindrer en dvergpuddel å tråkke i tyttebærlyngen, men en seksakslet djevel som veier 25 tonn får gå berserk med lovens velsignelse. Nei, vi tillater ikke jakt i hekke- og yngleperiodene, med mindre du altså jakter med en seksakslete djevel. Da er det fritt fram.
Selv om skogeiere med et fnugg av intelligens lar være å hugge skogen om våren og sommeren, er det likevel mange som gjør det. Det norske lovverket har som tradisjon å forby og tillate på én gang, slik at alle tar feil samtidig som de har rett. I Naturmangfoldloven heter det i § 15 at «Ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.» Med dette skulle ethvert vettugt menneske tro at dyre- og fuglelivet var beskyttet, men paragrafen har flere avsnitt: «Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.» Og aktsomhetsparagrafen er rundt og jovialt formulert med et smutthull som sier at «Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet.» Klar bane, med andre ord, så lenge du setter pengene foran dyrevelferd og –mangfold. Det er lett å hevde at du har gjort det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfodlet. Og det er lett å forklare at du trenger mye pæng for å betale en seksakslet John Deere, for de koster så mye at importøren ikke engang tør fortelle hva de koster. Da er det dyrt, da. Men en brukt kan fort få for så lite som fire millioner kroner. Da er det klart at hver kubikkmeter teller, og en gjøkunge kan du ikke betale med.
Lovens formålsparagraf sier at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden,» og er akkurat som en strikk.
Skogen er hjem for mange tusen arter, og ikke bare fugler. Skogene våre huser 60 % av alle kjente arter i Norge, sopp, planter og dyr som ikke kan bo andre steder. Når motorsagmassakrene setter i gang, mistrives mange arter og får store problemer med å overleve. Det hjelper ikke å plante nye grantrær som i en dansk juletreskog, for gammelskogen er mange ganger så artsrik som plantasjeskogen. Ingen liker rekkene med jevngamle grantrær. Dyr, fugler, planter og sopp foretrekker gammelskogen, der trærne varierer i alder, type og høyde. Danske juletreplantasjer er praktisk talt ribbet for alt liv, og du må kanskje være skogbruker for å finne noe vakkert og meningsfullt i dette? Fugler som har reir på bakken og i trærne er sjanseløse. Hver tredje fugleart i Norge er truet, og den viktigste årsaken er at de mister gode plasser for næringssøk og hekking. Men likevel er ikke skogbrukerne fornøyde, for mange av dem fortsetter sine årlige motorsagmassakrer!
Så, hvor fattige kan vi egentlig bli i Norge? Hvor vanskelig kan det egentlig være å forby all hogst fra april og ut august? Det kan jo være noe å tenke på, neste gang du krysser en flatehogst i Oslomarka.
Hvis du ser en ukjent fugl neste gang du er i skogen, se ekstra godt etter. Det kan være siste gang du ser den.
29. mars 2017: Gi meg heller en fortauskafé!
Noe av det herlige med Oslo om sommeren er alle utekafeene som spretter opp. Eller kanskje jeg skal si spretter ut, for det virker som om de har holdt til inne på et bakrom eller noe og når varmen melder sin ankomst, spretter de ut på fortauene som om ingenting har hendt. Som om de aldri skulle ha ligget i dvale.
Naturligvis kjenner Oslo kommune sin besøkelsestid, for alle fortauene er vår felles eiendom og hvis noen vil tjene penger på vår felles eiendom, får de vær så god å betale. Det synes jeg er et godt prinsipp. Opparbeiding, asfaltering og vedlikehold betaler vi over skatteseddelen og sikkert en hel haug andre skatteordninger som vi kanskje ikke vet om, og da er det helt naturlig at ingen skal kunne bruke fellesområdet helt gratis til egen vinning. Vi skal naturligvis ha betalt for å ha lagt til rette. Samfunnet skal ha sin del av kaka. Skulle bare mangle.
Oslo kommune gir heller ikke ved dørene, akkurat. Hvis du hadde skjenkebevilling i 2016 og leide for eksempel 54 kvadratmeter fortau, måtte du betale 3628 kroner per kvadratmeter for de mest attraktive plassene. Disse 54 kvadratmeterne kostet 195 912 kroner året i fjor. Hvis du nøyde deg med de dårligste plassene, slapp du unna med 1818 kroner per kvadratmeter, eller 98 172 kroner. Også det er en ganske anselig sum, for pengene må jo tjenes inn. Det er det du og jeg som betaler når vi tar oss en øl eller en matbit, sånt sett betaler vi to ganger for dette fortauet, men siden den siste gangen er helt frivillig, lager vi ikke noe bråk om den. Vi liker å kunne sitte ute i sola og nyte en øl eller et glass vin eller en matbit sammen med gode venner.
Sånn er det å drive kafé i Oslo, i hvert fall hvis du vil ha noen bord utenfor, slik at det kan se ut som om du har gjester. Gjester trekker nye gjester, det er en etablert sannhet i serveringsbransjen.
Men hva hvis du heller fikk lyst til å drive transportfirma og bestemmer deg for å bruke Oslo kommunes eiendom, det vil si gatene, til parkeringsplasser for trailerne dine? La oss for eksempel si at du leaser fem trailere og parkerer disse, driver omlasting og oppbevaring og sånt i området der du bor. Hva da? Kommer Oslo kommune løpende med regningsblokka og fakturerer deg det samme som en liten fortauskafé må betale? Nei, det gjør ikke Oslo kommune. Oslo kommune letter ikke på rompa. Oslo kommune synes det er helt fint at du driver transportvirksomhet i et boligområde og har ikke det minste i mot at du parkerer trailere i skoleveien til seksåringer. Eller at trailerne har omgjort Sigrid Undsets vei til mur så heslig at Sigrid Undset roterer fortere i grava enn en gjennomsnittlig kjøkkenvifte. Kommunen bryr seg ikke om voldtekt av boligområdene, og Byrådet ser ikke lenger enn nesa rekker, det vil si til Ring 1. Du kan parkere så mange trailere du bare orker, gjerne tusen, i et hvilket som helst boligområde utenfor Ring 1 uten at kommunen bryr seg. Kemneren gidder ikke løpe etter deg med regningsblokka, men blir heller sittende inne på kontoret og spille kabal.
Men hvis Oslo kommune faktisk hadde brydd seg, det vil si funnet ut at du i grunnen kunne betale det samme per kvadratmeter som en liten kafé, hva da? Hva ville regningen kommet på? Vel, vi kan i hvert fall slå fast at parkeringen finner sted på et område som du synes er attraktivt ettersom du kan gå fra traileren din og hjem til godstolen for å sitte der og spise pizza. Og prisen for en attraktiv kvadratmeter i 2016 var 3628 kroner og en trailer dekker tilfeldigvis 54 kvadratmeter, akkurat like stort areal som kafeen i eksemplet mitt leier. Snakk om tilfeldighet! Ja, da ville du måtte betale 195 912 kroner i parkeringsavgift for hver bidige trailer, og i og med at du har fem stykker, skylder du Oslo kommune, det vil si fellesskapet, 979 560 kroner for å bruke fellesskapets opparbeidede gater til egen vinning. Hvert år! Og det er vel like rett og rimelig at et transportfirma betaler for å bruke fellesområdene når en liten kafé er nødt til det? Eller hva?
Så hvorfor i all verdens land og rike er det gratis å parkere trailere og lastebiler og busser og varebiler og tilhengere og gravemaskiner og traktorer når en stakkars liten kafé ikke slipper unna? Finnes det en byråd der ute i tåkeheimen som kan svare på det?
Men vent litt! Vil ikke trailertansport være næringsvirksomhet, akkurat som en liten fortauskafé? Kan det være lov i et område som er regulert til boliger, det da? Ja, det er det som er så fint i Oslo kommune, at så lenge du parkerer trailerne dine på skoleveien til seksåringene og ikke på din egen tomt, så driver du ikke næringsvirksomhet! Ikke i det hele tatt! Selv om du tjener femti millioner kroner på trailerne om dagen, så er det likevel ikke næringsvirksomhet!
Oslo kommunes Plan- og bygningsetat finner det helt naturlig at du klarer å kjøre fem trailere på én gang! En til Molde, én til Fredrikstad, én til Tynset, én til Mandal og Hønefoss. Det finner etaten verken ulogisk, overnaturlig eller usannsynlig. Tvert i mot, det er helt naturlig å eie fem trailere for bare å kjøre dem selv. En for hver dag i uka. For hvis du hadde noen som kjørte dem for deg, måtte du muligens være arbeidsgiver samtidig eller hva? Og hvis du er arbeids- eller oppdragsgiver så må du jo også være arbeidsgiver? Og da vil det kanskje være næringsvirksomhet? Å nei da, ikke i Oslo kommune!
Derfor slipper du å betale noe som helst for å forsyne deg grovt av fellesskapet. Og hvis du altså skulle få lyst på flere enn fem trailere, la oss for eksempel si femti og parkere også dem på skoleveien til seksåringene, er også dette helt i orden! Hvorfor i all verden skulle du bruke egne penger på en oppstillingsplass når du kan forsyne deg helt gratis av våre felles goder med Oslo kommunes velsignelse?
Men nåde deg dersom du setter ut et par stoler og et lite bord og serverer kundene dine en cortado eller et glass vin. Da smekker Oslo kommune en regning på 3628 kroner per kvadratmeter i fleisen på deg før du rekker å si «kommunal saksbehandler.» Og betaler du ikke, legger Kemneren fra seg kortstokken og kommer etter deg med utpanting og pisk og trusler om offentlig halshogging.
Jeg foretrekker at det er omvendt. At alle som får lyst til å drive transportfirma eller utleie av gravemaskiner i et boligområde må betale til de blør ut av nesa, og så kan fortauskafeene få lov til å bruke fellesområdene helt gratis. Kafeene skaper miljø, de blir sosiale møtepunkter og bidrar til utvikling av sosiale nettverk. Trailere er dritstygge, de forsøpler, forurenser, støyer, skaper trafikkfarlige situasjoner og er en forbannet pest og plage for absolutt alle.
Gi meg heller en fortauskafé, når som helst!
24. august 2016: Hovinbyen – den nye slummen?
Når jeg rusler rundt i de nye boligområdene vi bygger, det være seg i Hovinbyen, Kværnerbyen eller andre steder, griper jeg meg i å undres over om vi bygger framtidens slum? Muligens er det min hang til science-fiction som spoler meg fram i tid, men det ligger likevel noen rasjonelle tanker bak påstanden.
For å forklare er jeg nødt til å gå tilbake til århundreskiftet, ikke det siste, men det før der. Den gangen vi bygget områder som Tøyen og Grünerløkka med mørke og trange bakgårder. Min salige svigerfar vokste opp i Eriks gate, de var åtte unger, hvorav sju overlevde, og to voksne i en ettroms leilighet. Hver kveld måtte de ned i kjellerboden for å hente madrassene og spre dem utover gulvet i den lille leiligheten når de skulle sove. Vann til morgenstellet ble varmet opp på komfyren, for leiligheten hadde bare innlagt kaldtvann. Toalettet var i trappeoppgangen, mellom etasjene, og ble delt mellom tre familier. Køen kunne bli lang og tissetrangen overveldende om morgenen når et tjuetalls mennesker skulle på do samtidig. Andre oppganger var mer uheldige, de hadde do ute i bakgården med alle kuldegradene som hørte til om vinteren, og all lukten som hørte til om sommeren. Det eneste stedet de kunne leke, var ute i gata – men den gangen var jo gata ennå et trygt sted å være.
De som bygget Teisen og sånn
Da jeg i 1999 skrev historieboka om Teisen borettslag, intervjuet jeg mange av førstegangsinnflytterne, de som kom fra steder som Kampen, Tøyen og Grünerløkka idet 40-tallet gikk over i 50-tallet. De kunne fortelle om et liv i trangboddhet og en lykke over å få egen leilighet. Folk i etterkrigstidens Oslo hadde store vanskeligheter med å sette bo, det hersket bolignød i ordets rette forstand. Å bo hjemme hos mor og far, gjerne med flere gifte søsken, var daglig kost. Mange gikk søndagsturer til de nye boligområdene på Etterstad og Keyserløkka for å studere de flotte anleggene med sol, luft og plass til å bevege seg. Aldri i verden om de ville tilbake til det trange, mørke livet.
I dag har Løkka blitt kul og trendy og urban og jeg vet ikke hva. Jeg bodde der på slutten av 70-tallet, da den store saneringen begynte. Da bakgårdene ble ryddet for skur, skrot, skrammel og utedoer, da leilighetene fikk bad og toaletter, da gatetunene kom og alt som medførte at Løkka til slutt ble kul, trendy og urban. Løkka da og Løkka nå er to helt forskjellige områder, og den største forskjellen er at nå har folk lyst til å bo der. Det er lys, det er luft og det er privatliv.
Jo flere vi er sammen
Tilstrømming til byene er en tydelig trend i hele verden, og Oslo er ikke noe unntak. Oslo er Europas raskest voksende hovedstad, og innen 2030 vil byen ha 819 000 innbyggere dersom prognosene slår til. For å møte befolkningsveksten må vi bygge høyere, sier de. Vi må bygge flere etasjer, sier de. Vi må bygge tettere, sier de. Vi må bygge flere små leiligheter, sier de, og kaller det arealeffektivt i stedet for trangt. Men må vi egentlig det?
Handler dette om å få et regneark til å gå opp? Hvis x antall mennesker får y kvadratmeter hver, kan vi da sette to streker under svaret?
Hjelper det å ha en stor takterrasse øverst i blokka? Kan du sende ungene opp dit for å sparke fotball? Eller ake? Sykle?
Eller bygger vi bare for unge, trendy urbane mennesker og pensjonister som vil slippe unna hagearbeidet? For folk som uansett har begrenset tidshorisont for sitt opphold?
Hva med å kunne vokse i den bydelen du bor? La barnefamilier kunne flytte fra en trang treroms til et rekkehus samtidig som de beholder venner, skoleplass og sosiale nettverk?
På lista over verdens beste byer å bo i, ligger København på 11. plass mens Oslo ligger på en beskjeden 30. plass. For meg som jevnlig frekventerer København er det først og fremst én ting jeg synes skiller den danske hovedstaden fra Oslo: I København er husene lavere og står med større avstand. Selv på det nye, moderne Amager er husene lavere og står med større avstand. I Oslo virker det som om vi har lyst på skyskrapere fordi amerikanske byer har skyskrapere og fordi vi tror at vi må ha skyskrapere for å være en by. Og når utbyggerne krever større utnyttelsesgrad, får de større utnyttelsesgrad.
Men trenger vi egentlig det? Jeg er overbevist om at hvis vi i stedet anlegger høyhastighets jernbane mellom Oslo og Lillehammer med et par-tre stopp underveis, vil du kunne bo ved Mjøsa og komme fortere til Oslo Sentrum enn Ruter klarer å frakte deg fra Grefsenplatået og ned til Homansbyen. Da vil boligmarkedet åpne seg på en helt annen måte enn før, og ingen trenger å bo seg fordervet og frykte for helsa dersom renta skulle gjøre et hopp på et prosentpoeng eller to.
Slike ting tenker jeg på når jeg går omkring i det som skal bli Hovinbyen. Er vi i ferd med å gjøre den samme tabben som de gjorde da de bygget gamle Oslo? Gjør vi samme feil, bare med mange flere etasjer? Vil vi, om hundre år eller så, rive noen av blokkene for å slippe til lys og luft?
Jeg tenker at det finnes ett spørsmål som ubetinget må svares ja på før vi går i gang med å bygge noe som helst i denne byen. Hvis ikke svaret er klart og entydig JA på dette spørsmålet, skal vi skrote forslaget og gå tilbake til tegnebordet. Rett og slett fordi det kommer til å bli billigst for byen vår på sikt, og fordi arealeffektivitet og fortjeneste til utbyggere er feil målestokk. Det spørsmålet som må stilles er: «Blir dette noe hyggelig, da?»
13. arpil 2016:
Det er en smule ironisk at miljøprosjektet Manglerudtunnelen kan bli skrotet fra Oslopakke 3 nå når Miljøpartiet De Grønne har byråden for miljø og samferdsel, men selv om velgernes hukommelse ofte er kort, vil det være mange nok igjen til å minne partiet om saken ved neste valg.
26. august 2015: Store ord og fett flesk
Hvis du roter rundt i skuffene til kommunen, vil du finne mange dokumenter som er stinne av fagre ord og løfter. De ble utformet en gang, gjerne med hjelp fra kostbare konsulentselskaper, med formål å gi inntrykk av at kommunen ville noe. Men i virkeligheten ble de bare vist fram på et møte i Byrådet eller noe, for deretter å legges ned i skuff og aldri mer se dagens lys.
Påkostet og bortkastet rapport
Ett av disse dokumentene heter «Byens trær» og er en påkostet sak med førti sider i farger, utgitt av Plan- og bygningsetaten. Den handler om hvor viktige trærne er for byen vår, men hver gang jeg går opp- eller nedover Teisenveien tenker jeg at dette dokumentet er ikke annet enn store ord og fett flesk. Det er fullt av tåkeprat fra ende til annen, for i virkeligheten mener kommunen ikke ett eneste ord av de ordene som står der. Jeg griper meg i å synes syn på den saksbehandleren som hadde ansvaret, for alt arbeidet er bortkastet. Han kunne heller gått ut, satt seg i sola og tatt en øl.
Oslo kommune har som hovedregel at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, står det. Reinspikka sludder, kaller jeg det, men vil likevel gjenta poenget: Det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig.
Det er forskjell på liv og lære
I 2008 felte kommunen fem trær langs Teisenveien, og har de plantet minst ett nytt tre for hvert de felte? Å nei, du. Syv år er gått uten at en eneste byråkrat i kommunen har vurdert tanken om å plante minst fem nye trær. Teisenveien skal tydeligvis ikke få nye trær, så vi får nøye oss med de hoggestabbene som står igjen etter vandalismen. Bildet viser hvor fint og grønt ugresset som vokser ved stubbene blir. Buroten trives godt her nå, og det er jo fint for alle dem som selger allergimedisin.
Og det er forskjell på øst og vest
Da lindetrærne på Eidsvoll plass utenfor Stortinget ble felt i 2008, tok det bare noen få dager før røttene var gravet opp og nye trær plantet over hele fjøla. Da var det ikke snakk om å la plassen bli omgitt av stubber i uoverskuelig framtid. Trær skulle det være. Men så ligger ikke Stortinget på østkanten av byen, heller.
Hva skal vi med trær?
I «Byens trær» skriver kommunen at trær er bra for helsa. I forurensede områder kan bladene sanke inn 10 kg støv hvert døgn, og mange arter har vist seg å være gode svevestøvoppfangere. Så store og ærverdige som trærne i Teisenveien var, kan vi trygt gå ut fra at hvert av dem samlet opp 10 kg svevestøv hver dag. Men hvor mye svevestøv ekstra blir det i lufta i løpet av syv år når kommunen har meiet ned fem trær? Sier vi at hvert tre er virksomt i seks måneder, blir det fem trær ganger seks måneder ganger tretti dager ganger syv år. Det blir, hold deg fast, 63 tonn svevestøv! Hører dere, der oppe i kommunen, Samferdselsetaten, Bymiljøetaten eller hvem det nå er som har ansvaret for denne elendigheten? 63 tonn! Fordi dere ikke har giddet å gjøre jobben deres, har de folka som bor langs Teisenveien måtte tygge i seg tonnevis av svevestøv. Trær er bra for helsa, men det gjelder kanskje ikke på denne kanten av byen? Hovedregelen om at det ikke skal felles store trær og at det skal gjenplantes minst ett nytt tre dersom felling er nødvendig, gjelder kanskje ikke på denne siden av byen, det heller?
Noen har ikke gjort jobben sin
Men det er enda verre enn dette, for mangelen på ansvarlighet skriver seg helt tilbake til oktober 1999. Da tilbød Landbruksdepartementet gratis trær til alle bydeler som ville ha, og allerede den gangen, altså for 17 år siden (!) manglet det trær i Teisenveien. Fjellhus hageby vel oppfordret kommunen innstendig om å ta i mot. Men ville kommunen ha gratis trær? Å nei, du! Ingen skulle komme til kommunen og tro at de kunne tilby gratis trær, sånn helt uten videre. I realiteten har kommunen med andre ord sviktet sitt ansvar i 17 år! I 17 år har de stilltiende sett på de trærne som døde langs Teisenveien, og nøyd seg med å sage dem ned til stubber. Hvert enkelte tre ville i løpet av 17 år ha fanget opp mer enn 30 tonn svevestøv!
Så kan du spørre: Hvorfor planter ikke kommunen nye trær når den sager ned gamle, og når den selv påstår at trær er så innmari bra for helsa vår? Det er kanskje ikke underlig at folks gjennomsnittlige levealder er lavere på østkanten av byen, når det åpenbart ikke er grunn til å foreta så enkle helsebringende tiltak? Jeg mener, hvor vanskelig kan det være å plante et tre? I 2011 ble det felt 40 kastanjetrær i Bygdøy Allé, og du kan jo gjette om det fortsatt står stubber igjen etter dem i dag, eller om det har blitt plantet nye?
Store ord og fett flesk
Folderen «Byens trær» inneholder mange andre store ord også, slike som at «bytrær er en urban kvalitet,» «trær gir myke kontraster til byens harde flate» og at «store og gamle trær er særlig verdifulle.» Fagre ord som ikke betyr noe som helst, men som sikkert kan finnes fram når festtaler skal holdes.
Onde planer fra Statens Vegvesen
Eller kanskje det er slik at trærne ikke passer inn i framtidige planer for Teisenveien? Planer som ikke tåler dagens lys riktig ennå? En gang planla kommunen en firefelts motorvei her, og kanskje snakker noen sammen i løyndom om framtiden til Teisenveien? Konspirasjonsteoretisk, sier du? Mon tro det? I Statens Vegvesens planer for Manglerudprosjektet foreslås en ny busstrasé inn til trafikk-knutepunktet på Bryn, som skal legges i bro over E6 fra Ulvenveien og ned Teisenveien. Dette skal bli hovedruta for busser nordfra. Her skal det bli et busshelvete hvis Statens vegvesen får det som de vil. Hva som skal skje med boligene, barneskolen, barnehagene, skolehagen og sykehjemmet snakker ingen om, men det er ikke så innmari vanskelig å legge sammen to og to.
En ting er sikkert
Jeg er sikker på én ting. Den eneste måten å få plass til denne busstraseen på, er å meie ned alle trærne. Derfor vil det heller aldri bli plantet noen nye. Samme hvor mange store ord og hvor mye fett flesk vi blir servert.
10. juni 2015: En alternativ løsning på dieselforbudet
Få, om noe, har bidratt til politikerforakt som dieseltrøbbelet. Først ble bilistene fortalt at de måtte slutte å kjøre bensinbil og heller velge dieselbil fordi det er bedre for klimaet på planeten vår. Deretter oppdaget politikerne at diesel, i motsetning til bensin, forurenser lokalt, til tross for at diesel fortsatt er bedre for klimaet enn bensin. Så da var visst ikke dieselbiler viktige for å redde klimaet likevel, og nå vil de forby dieselkjøring på dager med kulde og dårlig utlufting..
Det er mulig at politikere har en annen økonomi enn folk flest og at de bytter biler slik andre bytter strømper. Men for de fleste lønnsmottakere vil jeg tro en investering på noen hundre tusen koner etter skatt er et formidabelt løft, og ikke noe man gjør i hytt og pine. Det betyr at alle de hundretusen bilister som har kjøpt ny dieselbil de seneste årene, kommer til å ha dieselbil i ganske mange år fremover. Den norske bilparken er, som alle vet, en av Europas eldste, og det vil den nok fortsette å være i framtiden også.
Jeg lar meg ikke opprøre over at miljø- og samferdselsbyråd Guri Melby vil ha dieselforbud på vinterdager med kulde og dårlig utlufting. Jeg lar meg opprøre av at byråden har begynt i feil ende og lansert en løsning på et problem hun ikke helt har klart å definere.
Jeg skal gjøre et forsøk på å forklare.
Oslo var en gang en liten by, mest for en landsby å regne i europeisk målestokk. Men etter hvert som folk flyttet til byene, ble Oslo nødt til å finne mer plass. Resultatet ble å utvide byen utover, Homansbyen var en gang sommerresidenser for hovedstadens overklasse, Ullevål gård lå ute i villmarken og Galgeberg ble betraktet som å være så langt ute på landet at byfolk knapt visste hvordan man kom dit.
Etter hvert som byen ble utvidet og velstanden vokste, oppsto også behovet for å frakte folk til jobb i sentrum om morgenen og frakte dem hjem igjen etter arbeidsdagens slutt. Av grunner som er ganske uforståelige, satset politikerne på at store deler av denne transporten skulle skje med bil, derfor ble de også nødt til å bygge stadig større veier som førte til og fra sentrum. Disse veiene gikk gjennom de gamle boligområdene, sånn som Vålerenga, og etter hvert ble de gamle boligområdene kvalt av trafikk, støy og annen forurensing. Løsningen ble å bygge enda større veier, slik at folk som bor i Asker, Bærum, Ski, Oppegård, Lillestrøm, Strømmen, Fetsund, Nittedal og Harestua skulle komme fortest mulig til og fra jobb. Og slik ble Teisen og Ulven ødelagt, og etter hvert resten av Groruddalen, helt til politikerne nå slåss om å være flinkest i løftene om lokk over E6 uten tanke for at det var nettopp politikerne som skapte den situasjonen de selv nå finner uholdbar.
Men hvorfor flytter folk til Fetsund når de like gjerne kunne bo i byen? Hva får folk til å pakke alt de eier og skaffe seg reisevei som hver uke berøver dem for mange timer av et kort liv? Hvorfor vil de bosette seg milevis utenfor sentrum, når de likevel er nødt til å reise inn dit fem ganger i uken? Hvorfor sitte i bilkø fra Nerdrum og inn til Oslo? Skyldes det ren, skjær galskap? Idioti?
Nei, det gjør ikke det. For å holde oss til Fetsund som eksempel, så velger de å bo på Fetsund fordi det er grønt der, fordi det er frisk luft der ute, fordi det ikke er trafikk der, fordi ungene kan trygt leke utendørs, fordi de kan høre fuglene synge og fordi de kan nyte stillheten. Kanskje kan de også se en elg. Derfor flytter folk til Fetsund. Og for all del, jeg har ikke noe imot at folk bosetter seg på Fetsund. Absolutt ikke. De kan bo der så mye de vil for meg, der har de både lensemuseum og gjeddekaker.
Det egentlige problemet
Problemet er at politikerne har valgt å ofre miljøet i Oslo slik at flest mulig kan bosette seg i Asker, Bærum, Ski, Oppegård, Lillestrøm, Strømmen, Fetsund, Nittedal og på Harestua der de har det grønt, trygt og rent rundt seg. Mens Etterstad, Teisen, Ulven, Alnabru, Ryen, og Bryn omtrent dør av trafikkinfarkt, der rushtiden nå kan vare både tre og fire timer to ganger om dagen fordi folk absolutt skal kjøre fra og til sine grønne, trygge og rene miljøer.
Når byråden nå vil forby all dieselkjøring griper hun saken fullstendig galt an. Problemet med forurensingen er ikke den kjøringen vi som bor i byen driver med. Vi er ikke de største forurenserne. De fleste av oss reiser med trikk, t-bane eller buss til jobb. Noen av os sykler. Noen gå, til og med. Noen av oss må bruke bil for å komme til og fra barnehage. Problemet er alle de som bor utenfor byen og kommer inn hit for å forurense, bråke og virvle opp svevestøv, og da er det liten forskjell på om bilen går drives av bensin, diesel eller strøm.
Hva med å tenke utenfor boksen for en gangs skyld?
Jeg foreslår at på dager med vinterkulde og dårlig utlufting, så får de som flyttet ut av byen for å ha det grønt, trygt og rent rundt seg, holde seg hjemme. Bor de i Asker, Bærum, Ski, Oppegård, Lillestrøm, Strømmen, Fetsund, Nittedal og på Harestua, så får de holde seg i Asker, Bærum, Ski, Oppegård, Lillestrøm, Strømmen, Fetsund, Nittedal og på Harestua disse dagene. Er det noe vi ikke har bruk for i Oslo på sånne dager, så er det horder av bilister som kjører inn til byen vår, forurenser og virvler opp svevestøv. Slik vil vi bli kvitt hovedtyngden av forurenserne, samtidig som byen vil fungere for oss som bor her. Ingen utenbys biler bør være velkomne i Oslo disse dagene. Har bilen osloadresse i Folkeregisteret, så er den kan den brukes, hvis ikke må den vær så god holde seg utenfor bygrensa. Utenbysfolket kan umulig ha noe som helst å klage på over en slik ordning, for de får jo bare enda mer av det grønne, trygge og rene på denne måten. Dessuten er hjemmekontor moderne, alle har mobiltelefoner og nettbrett og datamaskiner, og alle kan jobbe så mye de orker hjemmefra. Dessuten går det tog, og selv om det sikkert blir en tanke trangere enn det pleier, så vil det være mulig å komme seg inn til tredemøllen for den som på død og pølse er nødt til det.
Til gjengjeld lover jeg at jeg ikke skal kjøre rundt omkring og forurense på boligområdene i Fetsund eller Nittedal.
11. juni 2014: Månen er en gul ost
Jeg har en kalkulator. Den har bare de fire vanlige regneartene, men likevel er det mye jeg kan regne ut og noen ganger fører resultatet til de underligste tankerekker.
I det siste har jeg begynt å regne litt på det med miljøet. Jeg har begynt å lure på hva vi egentlig mener med at vi må redde klimaet på kloden, når for eksempel elbiler får så mange fordeler som de gjør. En av de mest populære elbilene forurenser i praksis like mye som en tilsvarende bil i samme størrelse drevet av fossilt drivstoff. Forskjellen er bare at elbilen ikke forurenser lokalt. Men når du plugger elbilen i veggen, vet du ikke hvor strømmen kommer fra. Så lenge Norge er en del av det europeiske strømmarkedet, kan elbilene like gjerne gå på strøm fra oljefyrte kraftverk, kullfyrte kraftverk, atomkraftverk som fra vannkraftverk. Og om bilen forurenser i Oslo eller Estland er vel egentlig ett fett så lenge dette skal handle om å redde klimaet? For det er vel ingen som tror at når utslippet skjer i Tallinn, så holder det seg der? Eller?
Produksjon av strøm står for 40 % av verdens CO2-utslipp. 68 % av elektrisitetsproduksjonen skjer med fossile kilder. Kull alene står for 40 %. Å subsidiere flere elbiler vil følgelig øke de fossile utslippene, ikke minske dem. Så hvorfor subsidierer vi ikke heller solcelleproduksjon, bølgekraftverk, tidevannskraftverk eller annen fornybar energiproduksjon i stedet?
Når begge bilene forurenser like mye, eller like lite, så bør vel begge bilene få gratis drivstoff, gratis passering i bompengeringen, gratis parkering og ingen årsavgift? Hvorfor skal elbilen få alle fordelene, mens andre ikke får noe? Bør vi ikke belønne alle som bidrar til å redde klimaet på lik linje, enten det skjer på den ene eller den andre måten?
Så var det batteriene. En Tesla skal, etter sigende lagre strøm i 6831 batterier, omtrent som det du har i mobiltelefonen. De første fire månedene i år ble det solgt 2227 biler, hvilket skulle gi 15.212.638 batterier. Går salget like bra resten av året, vil haugen med batterier telle 45.637.911 stykker. Bare i Norge. For meg høres dette ut som et potensielt miljøproblem.
Dessuten er bilen blitt så populær at staten går glipp av store inntekter, og inntektstapet er foreslått dekket ved økt bruk av oljepenger. Da er det ikke mye nullutslipp over en elektrisk bil, med andre ord.
Den største forskjellen mellom elbilister og andre bilister, er at elbilistene har mer enn én bil. Å bygge to biler forurenser dobbelt så mye som å bygge én, også dette er en del av regnestykket. De siste tre ukene telte jeg elbiler på min vei til t-banen, jeg møtte 142 elbiler som til sammen fraktet 147 personer, inkludert førerne. De kjører med andre ord ikke elbil for å redde klimaet.
Samtidig har jeg også begynt å interessere meg for flyreiser. I dag kommer du tur/retur London for mindre enn det koster å ta bussen til flyplassen, så det er kanskje ikke så rart at mange av oss reiser mye. Men hvor mye forurenser du egentlig hvis du flyr? Et splitter nytt Boeing 737-600 brenner av 0,038 liter drivstoff per passasjerkilometer, eller 0,38 liter per mil. Det er det samme som en ny Volkswagen Polo bruker, men forskjellen er jo at når du først flyr, så tar du ut mange flere kilometer i slengen enn du gjør når du kjører bil. Dessuten drar du sjelden alene, slik at drivstoff-forbruket snarere blir 0,76 liter per mil. Det er mer enn en stor SUV bruker, f eks en BMW X5. En helgetur for to til Barcelona tilsvarer å kjøre 8500 kilometer. For å si det på en annen måte: Du kan dra 20 helger til Hemsedal med den samme BMW’en og likevel ha noen liter igjen på tanken. Til sammenligning kjører den gjennomsnittlige nordmann drøyt 13 000 kilometer i løpet av et år, så den ene helgeturen til Barcelona øker de totale utslippene dine med godt over 50 prosent.
Men Barcelona er rett i nærheten. Dit er det snart ingen som drar lenger. Sydney utgjør 64 000 kjørte kilometer, tilsvarende fem års bilkjøring her hjemme, fortsatt i den samme BMW’en. Jeg har til gode å høre om en journalist som antyder at globetrotteren bør ha dårlig samvittighet fordi han faktisk er en miljøversting. Så hvis det er så forbannet viktig å redde klimaet, hvorfor blir flyreiser bare billigere og billigere? Og hvorfor får vi stadig nye insentiver for å fly oftere? Bare på en halvflaske taxfree whisky kan jeg spare inn hele flybilletten til Gdansk?
Eiendomsmeglere forteller at hus i Spania er den nye sørlandshytta. 16 600 nordmenn har hytte der nede og tallet øker kraftig hvert år. Hvis vi sier at familiene i snitt har 4 medlemmer, at de drar til hytta 5 ganger i året og at den ligger i Madrid, midt i Spania, så brenner hver familie av 96 000 kilometer, hvert år. Like mye som de kjører i løpet av 7,5 år med bil, hvilket åpenbart er helt uproblematisk i miljøsammenheng. Ganget med 16 600 hytteeiere får vi 1.593.600.000 (over 1,5 milliarder) kilometer– eller like mye som 122.500 nordmenn kjører i løpet av ett år. Samtidig seiler Mallorca opp som langhelgsfavoritt, det blir 4624 kilometer per person, en tredjedel av årlig kjørelengde. Brent av på en helg. Hallo?
Og så skal jeg føle meg som en synder hvis jeg kaster en plastkork i den grønne posen? Eller? Vent nå litt, kanskje det ikke er så farlig med det klimaet likevel?
Bildet: Katten Stompa sier seg fornøyd med denne firehjulsdrevne, dieseldrevne SUV’en som har samme utslipp som en elbil i tilsvarende størrelse.