Jeg kom til å overhøre en høylytt samtale mellom to damer på t-banen. De var oppgitt over koronasituasjonen og over at de ikke fikk reist så mye som de pleide og gjerne ville. «Herregud,» sa den ene av dem, «nå er det snart et halvt år siden jeg har spilt golf i Spania, og før spilte jeg der minst én gang i måneden.»
Jeg begynte umiddelbart å tenke. Først tenkte jeg at det kan da umulig være noen katastrofe om hun ikke får spille golf i Spania, for det vrimler jo av golfbaner i Norge? Vi er det landet i verden med flest golfbaner per capita, så hva er problemet? Deretter tenkte jeg at hvis den eneste grunnen for å dra til Spania er for å spille golf, så hvorfor dra i det hele tatt? Jeg mener, hvis du bekoster reise og opphold, hvorfor bare oppsøke en stakkars golfbane? Det må da være mye annet å oppleve? Var hun ikke nysgjerrig nok? Manglet hun fantasi? Og så lurte jeg på om månedlige turer til Spania for å spille golf i det hele tatt er miljømessig forsvarlig, men lot tanken ligge. Jeg visste svaret.