Da jeg skrev boka «Skihopping i Danmark» var jeg innom et forlag som jeg av høflighetsmessige hensyn ikke vil nevne navnet på, for å lodde stemningen for manuset. Jeg hadde laget en presentasjon over alle de store hoppbakkene i vårt naboland, fortalte at flere av rennene i Holtekollen i København ble reddet av norsk snø transportert med jernbane fra Kongsberg gjennom Sverige, etter et forslag fra Birger Ruud.
Forlagskonsulenten så på meg med svømmende øyne og spurte forvirret: «Hvem var Birger Ruud?» Jeg prøvde å forklare, men nådde åpenbart ikke hjem. Begrepet «Brødrene Ruud» var like ukjent, så jeg nevnte ikke Asbjørn og Sigmund. Det heter seg at vi skal kjenne vår besøkelsestid, og det var akkurat det jeg gjorde, så jeg lukket datamaskinen og takket pent for meg.Les hele innlegget...
Det er naturligvis vanskelig å si hvor lang en strikk er. Den kan være så lang du vil, men vi kan være enige om at det kreves god moral for å selge strikk i metervis. I Finland har de noe som kalles borgåmått, det er en enhet for en viss mengde poteter. Omtrent én kilo, som ble målt opp i en metallboks med håndtak. Potetene skulle fylle hele boksen, og det skulle være topp på, helt til potetene rullet av. Det fantes bokser for en halvkilo, én kilo, to kilo og tre kilo. Men i byen Borgå laget de en bunn som gikk opp i boksen, slik at den tok omtrent to tredjedeler av hva den skulle, mens det så ut som om kunden fikk den mengden som sto på boksen. Slike juksebokser ble kalt Borgåmått. Erfarne potetkjøpere brakte derfor med egen måleboks til torgs.Les hele innlegget...
I forbindelse med slukkingen av FM-nettet i Nordland var jeg så uheldig å komme over en oppfordring til alle med DAB+ å oppdatere radioene sine. Gjenopprette fabrikkinnstillinger eller noe sånt. Strengt tatt ble vi bombet før hvert eneste program på NRK i ukesvis. Huff, tenkte jeg. Det er synd på oss som nå må slite med slike oppdateringer resten av livet. Som om vi ikke har noe annet å bruke tiden til?
Oppdater, ellers er det verst for deg selv. Jeg har det sånn på fjernsynsapparatet mitt. Stadig vekk forteller Canal Digital meg at jeg må oppdatere, selv om de to-tre kanalene jeg ser på fungerer helt utmerket og ikke trenger noen oppgradering, så vidt jeg kan skjønne. Men Canal Digital har tvangsmidler; plutselig kutter de ut sendingene til meg og når jeg ringer dem og får snakke med en svenske og spør om de har blitt splitter, pine gale svarer svensken at jeg må vite mitt eget beste. Oppgradering er det eneste saliggjørende. Oppgradering er Himmelen og fabrikkinnstillinger er hans profet. Halleluja!
Så jeg oppgraderer og gjenoppretter fabrikkinnstillinger. Og dermed bryter helvete løs. Først står apparatet og kverner for seg selv en ukes tid mens det skanner frekvenser i alle verdens farger. I mellomtiden lager jeg middag til et knippe venner, vi spiser og drikker i lystig lag og når de har gått hjem igjen et stykke ut på kvelden, har det omsider behaget apparatet å gjøre seg ferdig med oppdateringen.
Når jeg kikker på den, skjønner jeg at det måtte ta lang tid. Side opp og side ned med kanaler jeg verken har hørt om eller har betalt for eller vil ha dukker opp: Sjuan, Kanal 11, Kanal 5, Kanal 9, Gospel Channel, Visjon Norge, Kanal 10, Trace Urban, Travel Channel, RUV, Yle Fem, Blue Hustler, Disney Junior, SVT1, SVT2 Norrbotten, Väster-et-eller-annet, Dalarna, Värmland, Örebro, Väst, Öst, Norr, Söder, Småland, Skåne, Gävle-et eller-eller annet, Jämtland, Herjedalen, Jönköping, Norrbotten, TV8, TV4 Guld, LifestyleTV, TBF-tv, Rikstoto direkte, TV6, CDK, – sånn bare for å nevne noen av dem. Ingen av dem har jeg bedt om. Ikke én eneste én har jeg bedt om. Da er det bare å smøre kveldsmat, jekke opp en øl og sette seg til med fjernkontrollen og slette kanalene, én etter én. Først bruker jeg en dag på å oppdatere, og så bruker jeg en dag til å slette. Sånt tar tid, og tv-distributørene bryr seg ikke om at alle kundene som sitter sånn som meg. Hvor mange timer brukes i samfunnet i løpet av året, bare til å slette kanaler vi ikke har bedt om?
For tv-distributørene bryr seg ikke om kundene sine. De gir oss en hel haug søppel som vi ikke vil ha og pakker det inn i rosa julepapir med gullsløyfe på. Kvanitet er viktigere enn kvalitet. Men å gi meg det jeg faktisk har lyst på? Å nei, her skal du ta til takke med det gutta i dress har bestemt, samme hvor bedritent og dårlig det er. Jeg har lyst på en science-fiction-kanal, men det går ikke, til tross for at vi faktisk landet på månen i 1969.
Og verre skal det bli. Og nå skal det bli sånn på radio også, når du endelig har fått ryddet vekk alle kanalene du ikke vil ha, så kommer det en ny oppdatering av DAB+ som fyller radioen din med alskens utdeling av navnedagskaker og hallelujastemning fra de dype skoger som du hadde fått slettet etter forrige gang du måtte oppdatere. Det er et steg bakover, men folk skal selge radioer og folk skal bygge nye antenner og hjula skal gå rundt og folk skal betale huslånet og barnehageavgiften, men det kunne de like gjerne gjort hvis vi bygget en helt annen og mye bedre løsning.
Jeg skal ikke ha DAB. DAB er nittitallsteknologi som de har forsøkt å pushe på oss i snart tjue år, uten hell. Og når vi ikke ville ha den, bestemte de at da fikk de heller tvinge den på oss. Vil du ikke, så skal du, som det heter i det gamle ordtaket. Men det hjelper ikke. DAB er like fullt utdatert, og hvis noen med et fnugg av visjoner hadde tenkt seg om, ville de funnet ut at bredbånd over hele Norge, hele tiden, vil være det eneste smarte. Tenk om vi hadde tatt alle de pengene DAB-nettet har kostet og bygget ut ordentlig bredbånd i stedet? Sånn at du kan bruke smarttelefonen din til å strømme radio uten at telefonselskapet flår deg?
Med ordentlig bredbånd kan vi høre internettradio der vi vil og når vi vil og hvor vi vil. Jeg trenger ikke engang høre på NRK, men kan velge meg en av de minst tjue kajun radiostasjonene i Mississippi-deltaet som sender trekkspillmusikk. Hvis jeg vil. Eller jeg kan høre på NRK hvis jeg vil. Og hvis det er noe jeg har lyst til å kjøpe, så er det en internettradio som kan vise platecoveret til den sangen som spilles. Der jeg kan velge mellom radiostasjoner over hele verden, litt sånn som vi gjorde på mellombølgebåndet på sekstitallet. Radio Luxemburg, hvis du husker den? Jeg skjønner at NRK vil vi skal sitte i stuene våre, samlet rundt radioapparatet og lytte til Holmenkollrennet – men den tiden er forbi. Vi har smarttelefoner alle sammen og forventer at radioene våre skal være like smarte.
DAB er kundefiendtlig, og det er ikke nødvendigvis positivt at de legger til et plusstegn. DAB tar utgangspunkt i et par radiokanalers ønsker og tvinger det over hodet på oss. NRK skryter av at DAB gir 26 kanaler, men internettradio gir deg 26 000 kanaler. Et kundevennlig NRK og P4 ville spurt oss hva vi ville ha, og gitt oss det. Men NRK og P4 vil helst ha eteren for seg selv og da spiller det ingen rolle hva lytterne måtte mene eller om jeg får en følelse av at storebror vet best.
Derfor blir det ikke DAB-radio hjemme hos meg. Det blir internettradio. Eller bare en app på telefonen som snakker med en trådløs høyttaler. Og da kan jeg garantere at NRK og P4s markedsandel blir desimert, akkurat slik de har bedt om.
Hva har Ferrari med DAB å gjøre? Ingenting. Det var bare det, at da jeg kjørt dette vidunderet av en italiensk sportsbil på svingete småveier slo det meg at en DAB-radio har ingenting i en Ferrari å gjøre. Ikke en FM-radio eller ip-radio heller, for den saks skyld. En Ferrari lager lyd selv, og da trenger du ikke radio. Du bare trykker forsiktig på gassen, lar drøyt fem hundre hester brøle fra seg og så lar du smilet gå helt rundt.
Det er sikkert flere med meg som husker hvordan vi hadde det i dette landet før det ble åpnet for konkurranse. På 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet. Da var Norge et lukket land. Et land der vi ikke kunne velge, men måtte nøye oss med det vi aller nådigst fikk.
Vi hadde noe som het lukkeloven.
Dagligvarebutikkene stengte klokka 17.00 på hverdager og for oss som skulle innom barnehagen på vei hjem fra jobb, kunne det bli litt av en teknisk øvelse. Bil var en selvfølgelighet. Den eneste måten å komme seg fort nok hjem på var å kjøre bil, men fordi alle måtte komme seg fort nok hjem, ble det mange og lange køer også. Valget sto gjerne mellom å rekke barnehagen eller å kjøpe mat. Noen ganger måtte vi ta kollektivfila, andre ganger måtte vi se gjennom fingrene med fartsgrensene og atter andre ganger begge deler. Barnehagen stengte samtidig med butikkene, og med en snau klokketime å gjøre alt unna på etter arbeidsdagens slutt, sa det seg selv at samvittigheten fikk vike når det gjaldt som mest.
Ikke for det at det spilte noen særlig rolle om du kom til butikken like før den stengte, for den var likevel stort sett tom for varer. Skulle du ha ferskt brød, holdt det ikke å komme mellom klokken 16 og 17. Du måtte være der klokken 14, senest. Derfor var det bare pensjonister som fikk ferskt brød på 70-tallet. Lørdag? Det var ikke lov å selge ferskt brød på lørdager den gangen. Var du heldig, fikk du tak i en daggammel kneipp etter å ha kjørt halve dagen fra den ene butikken til den neste.
Butikkene stengte klokken 13 på lørdager,
så hvis vi sov litt lenge fikk vi ikke kjøpt mat før på mandag. Alternativet var å handle på bensinstasjoner, men da skulle du virkelig ha god råd eller være grusomt sulten.
Vinmonopolet var betjent over disk, du måtte trekke kølapp og vente tålmodig til det ble din tur. Før jul et år, da jeg skulle kjøpe en halvflaske akevitt til julemiddagen, var det over åtte hundre andre kunder foran meg i køen. Og jeg tuller ikke. Etter to timer solgte jeg kølappen for en hundrings og satset på at hvit jul ville bli like bra.
Da jeg kontaktet Televerket for å få telefon, var det to års ventetid på den sentralen vi soknet til. Og vi måtte betale 5000 kroner i depositum. I dag tilsvarer det 20 200 kroner! Til gjengjeld betalte de ikke renter. Og vi kunne velge mellom én telefonmodell i fire forskjellige farger; grå, svart, brun og oransje. Men de hadde bare den grå. Da det endelig ble vår tur til å få telefon, hadde vi flyttet fra Grünerløkka til Grefsen, og til en ny sentral – hvor vi ble stilt bakerst i køen og måtte starte ventingen på nytt. Ringeprisene var skyhøye og det eneste du kunne gjøre med det, var å la være å ringe.
Oslo Lysverker var det eneste stedet å kjøpe strøm fra, og akkurat som alle andre visste de å ta blodpriser for varene sine. Ville du ikke betale de det Oslo Lysverker forlangte kunne du jo sitte i der mørket eller med stearinlys og spille folkeviser på gitar.
Vi hadde én fjernsynskanal.
NRK. Vi hadde én radiokanal. NRK. Ville du ikke se på finsk fjernsynsteater på tirsdager slapp du i hvert fall å skru på fjernsynet den kvelden.
I ABC-bank betalte jeg 16,84 % rente på boliglånet, og jeg hadde lavest rente av alle på kontoret. Kredittkassen tilbød meg et lån med 25 % rente, men da måtte jeg forklare at jeg ikke skulle kjøpe selve banken, bare et rekkehus på Tveita – uten at det fikk dem til å forandre på tilbudet.
Sånn hadde vi det. Ingen bedrifter trengte å ta hensyn til kundene sine, for kundene var til for bedriftene. Det kan høres ut som lenge før Napoleonskrigen, men det er bare noen ytterst få tiår siden at Lukkeloven herjet landet som en mare.
Da Kåre Willoch ble statsminister i 1981 begynte Høyre på jobben å skape et åpnere samfunn. Lukkeloven skulle bli Åpneloven, og vi skulle få lov til å gå i butikken også på kveldstid. Vi skulle få lov til å kjøpe ferskt brød også etter klokken 17. Selv på lørdager. Arbeiderpartiet og LO kjempet med nebb og klør imot endringene, de ville ha kontroll med når butikkene holdt åpent og de ville ha kontroll med hva vi så på fjernsynet. Folk visste jo sjelden sitt eget beste, den gangen. Og heldigvis, vil jeg si, gikk det som det gjorde. Jeg skulle like å se det mennesket som vil tilbake til 70-tallet, annet enn for å høre pop-musikk, som var mye bedre da enn nå.
Dagens dinosaur på leirføtter
Likevel – deler av denne fortiden lever i beste velgående i Oslo i dag! Denne monopolistiske tankegangen lever aldeles fortreffelig på lyktestolpene. Ja, jeg vet det kan høres utrolig ut at en slik dinosaur har overlevd, men det har den altså. Ja, jeg vet også at dette høres ut som en skikkelig dårlig vits, men det er det altså ikke. Hvis du kikker på lyktestolpene vil du se at det finnes et gult merke på dem. Det gule merket er en grense, og betyr at det er strøm og telefoni som går på oversiden, og på undersiden er det kabel-TV. Og ikke et hvilket som helst kabel-TV. Nei, Janco kabel-TV hadde monopol på stolpene, og det monopolet har Get overtatt ettersom det er forlengelsen av Janco. Men selv om Get har fått nytt navn er kundeservicen omtrent den samme som den var hos Janco. Ingenting er en bedre sovepute enn et monopol.
Derfor har mange områder med små boenheter, som rekkehus, tomannsboliger og eneboliger, forsøkt å finne en konkurrent, men når konkurrentene er nødt til å grave kablene sine ned i bakken mens Get får lov til å henge dem i lufta, sier det seg selv at det ikke finnes fnugg av konkurranse i dette markedet.
Men Get har ikke betalt for stolpene, det er det byens innbyggere har gjort gjennom nettleie og strømpriser. Og det finnes ingen grunn i verden til at vi ikke kan slippe konkurransen fri på undersiden av de gule merkene, slik vi har gjort på oversiden av dem. Nå har det tross alt gått mer enn tretti år siden vi fikk et åpnere samfunn, og det er på tide at sovjettiden i lyktestolpene tar slutt. En gang for alle.
Få slutt på stolpemonopolet!
Hermed en oppfordringen til våre nasjonale og kommunale kommunikasjonsmyndigheter: Sørg for at vi har en effektiv ekom-lov! Den har som formål å sikre brukere i hele landet, også oss i Oslo, gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester. Det er 2016, nå. Få slutt på stolpemonopolet!