Teisen Vest borettslag er mest av alt kjent for den lange, buede blokka som ligger langs Ring 3 og som kalles «Bananblokka» på folkemunne. Egentlig burde den kanskje ha vært malt knall gul for å ta ideen helt ut – det ville satt borettslaget på kartet, om ikke annet.
Teisen Vest borettslag ble stiftet i 1954
Hele borettslaget ligger i Agmund Bolts vei, oppkalt i 1954 etter Agmund Bergtorsson Bolt som var riksråd og høvedsmann på Akershus festning og en av de første innehaverne av Teisen gård og hans brorsønn, bondehøvdingen Agmund Sigurdsson Bolt som ledet oppstanden mot Erik av Pommern 1436 og stod i spissen for en bondehær som inntok bispegården i Oslo. Mer om dem ved en annen anledning, men det var jo praktisk av kommunen å oppkalle én vei etter to personer. To for prisen av én.Les hele innlegget...
De av oss som reiste med trikk i retning Oppsal og senere Bøler, vil garantert huske tegnbygningen til Den norske Zinkhvidtfabrik som lå ved Alnaelven, litt nord for Bryn stasjon. Utsikten fra trikkevinduet og senere t-banevinduet var formidabel mellom Hellerud og Brynseng, særlig på tur nedover.
Den norske Zinkhvidtfabrik nederst til venstre, Bryn teglverk til høyre. I horisonten skimtes konturene til Teisen skole og Østre Aker kirke. Bildet er utlånt fra Østensjø historielag.
Da Bryn jernbanestasjon ble åpnet i 1858, fire år etter åpningen av hovedbanen, ble Bryn snart et naturlig et etableringssted for ny industri. Gründeren Marius Gjersøe etablerte The Norwegian Electric White Lead Co Ltd i 1891. Han døde i 1934. I 1893 skal fabrikken ha blitt overtatt av tønsbergrederen Hans Julius Gjersøe (1861-1928) og gitt navnet Christiania Blyhvidtfabrik. Marius Gjersøe ble da ansatt som disponent for fabrikken.
Hans Julius Gjersøe var gift med Olette Amalie Andersdatter (1856-1941) uten at hun så vidt vites hadde noe med fabrikken å gjøre. De fikk tilsammen åtte barn, sju gutter og én jente, så det er mulig hun hadde hende fulle på hjemmebane.
Fabrikken produserte blyhvitt til malingsproduksjon. Blyhvitt er egentlig et hvitt, giftig og krystallinsk stoff som finnes i naturen som mineralet cerussitt. Blyhvitt har stor dekkraft, god heftevne og kraftig hvit farge, men har den ulempen å reagere med svovel i lufta. Derfor blir hvitfargen først gulaktig, senere brunlig. Dessuten er blyhvitt giftig og har blitt forbudt til bruk innomhus.
I 1934 startet grosserer Carl Bøyesen, født 14. oktober 1886 i Halden, Norske Zinkprodukter. Dette var det samme året som Marius Gjersøe døde, så det er ikke helt usannsynlig at fabrikkene fusjonerte på en eller annen måte. Og at Den norske Zinkhvidtfabrik dermed oppsto som et resultat av fusjonen, eller oppkjøpet. Den norske Zinkhvidtfabriks bygninger består av én og toetasjes teglsteinsbygninger og ble oppført i 1914-1915. Det betyr at fabrikken nødvendigvis må ha hatt tilhold annet steds før den kom til Bryn. Bygningen er delt i tre; den sørligste delen inneholdt blyhvittfabrikken, den midterste inneholdt filtreringsanlegget for sinkhvitt og den nordligste inneholdt tønnefabrikken.
I 1905 mistet Christiania Blyhvidtfabrik hovedmarkedet sitt, Sverige. Om frafallet av kundene kunne knyttes til unionsoppløsningen 7. juni samme år vites ikke, men selskapet måtte finne og utvikle nye produkter som var bedre tilpasset det norske markedet. Sinkhvitt ble dermed det nye hovedproduktet, rettet mot blant annet fargeindustrien og papirindustrien. I mellomkrigsårene var fabrikken alene i Skandinavia om å produsere sinkhvitt, som rent kjemisk er det samme som sinkoksid. Sinkhvitt har vært i bruk som malerfarge fra 1845-tallet og har flere fordeler i forhold til blyhvitt, det er meget motstandsdyktig mot luft og svertes ikke av hydrogensulfid. I dag har titanhvitt, eller titandioksid, overtatt rollen som hvitt fargestoff til bruk i maling, plast, papir, gummi, emalje, glass, kosmetiske preparater, matvarer, medisiner og mye mer. Det er en økende bekymring for at den omfattende bruken av titandioksider kan gi helseskader og forurensing av ferskvann og kystområder.
Carl Bøyesen var utdannet innen kjemi og var en kjent forretningsmann innen lakk- og malingsbransjen. Han var heller ingen ukjent mann i andre sammenhenger, han var medlem av Aker herredsstyre, formannskap og boligråd. Han var formann i Ullern høyere skoles forstanderskap. Han var medlem av Oslo Handelskammer, Oslo Børs’ voldgiftskommisjon. Han var formann i Norges Handelsstands Forbund 1946. Han var regjeringsrepresentant i handelsforhandlinger med andre land. Han var medlem av departementskomiteen for innløsning av reelle apotekerprivilegier. Og han var kongevalgt medlem av plakatkomiteen for salg av gifter. Han hadde med andre ord nettverket i orden.
Konkurransen for Den norske Zinkhvidtfabrik var stor fra utenlandske leverandører og bedriften slet til tiden svært tungt. På 1950-tallet overtok Carl Christian Bøyesen (1917-1999) som disponent, men han var egentlig musiker og tekstforfatter, så fabrikklivet interesserte ham neppe i så stor grad som det burde. Han var kjent som Calle eller CC Bøyesen, men neppe i maling- og lakkindustrien. Han sto bak teksten til slagere som Nora Brocksteds «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?» og The Monn Keys «Å Maria, jeg vil hjem til deg» og Grynet Molvigs «Det var du som sa nei.» Og han har vært tekstforfatter for artister som Sputnik, Arne Bendiksen, Kjell Vidars, Wenche Myhre, Banana Airlines, Kjell Karlsens orkester, Karin Krogh og Jan Høiland.
Muligens var det i en siste krampetrekning at fabrikken lanserte sin egen merkevare Gromolitt, oppkalt etter mannen som eide resepten, Gromholt. OBOS var en av kundene som benyttet Gromolitt, blant annet på Lambertseter og Tveita. Det kunne likevel ikke forhindre at fabrikken gikk konkurs på midten av 1960-tallet. Selv om fabrikken er borte for lengst, lever i hvert fall mange av sangene videre.
Sinkhvitten som ble produsert ble lastet i tønner for å bli fraktet ut til markedene, men i dag er det noe helt annet som puttes på tønner i den samme tegnsteinsbygningen. Bygningen er til å kjenne igjen på utsiden, men inne har det skjedd store forandringer. Ginbølgen som har skvulpet over hele kloden, har også kommet til Norge. Vodka og brunt brennevin som konjakk og brandy mister popularitet med stor fart, til gjengjeld har folk fått øynene opp for små håndverksdestillerier som brenner med både sjel og hjerte. Oslo Håndverksdestilleri flyttet inn i lokalene til Den norske Zinkhvidtfabrik i 2015 og ble dermed det første destilleriet i Oslo på hundre års tid. Trolig kunne de ha funnet mer rasjonelle lokaler, men det er noe med miljø, historie og beliggenhet som moderne har vanskelig for å matche.
Og som den gamle sinkhvittfabrikken eksporterte sine produkter til utlandet, eksporterer også Oslo Håndverksdestilleri gin og akevitt, foreløpig til åtte land. Alt de putter i potetspriten finnes du voksende i Norge, enten det er angelikarot eller ugress.
Den norske Zinkhvidtfabrik er en viktig del av det historiske miljøet rundt Bryn stasjonsby, og det er ingen selvfølge at dette miljøet kommer til å overleve. Utbyggere er en sulten art og området bærer preg som en følge av byggerestriksjonene langs E6. I 1999 ble Den norske Zinhvidtfabrik foreslått omgjort til kontorområde av arkitektkontoret Hille & Melbye. Selve bygningen skulle bestå, men bli lukket inne av sju etasjer høye glass- og betongbygninger. I praksis ville det bety det samme; nemlig at Den norske Zinkhvidtfabrik forsvant ut av folks bevissthet. Heldigvis ble disse planene skrinlagt, og vi kan bare håpe at stasjonsbymiljøet skal overleve, også i framtiden. Vi kan i hvert fall ta en skål på det. I gin & tonic.
Kilder: Ketil Bro, Norsk Teknisk Museum, Oslo Håndverksdestilleri, Prosjekt Runeberg, Rockheim nasjonale museum for populærmusikk, Store norske leksikon, Vinmonopolet
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.
Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.
I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.
Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.
La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?
I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.
Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!
Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.
Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.
Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?
Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?
Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?
Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?
Kvadratmeterprisen på en liten leilighet kan i dag fort bevege seg opp mot ett hundre tusen kroner, og du skal ikke trenge mange kvadratmeterne før millionene begynner å rulle. Galskap, vil mange si. Ja, men boligmarkedet har alltid vært preget av galskap i denne byen, på den ene eller andre måten. En gang måtte du ty til svarte penger hvis du ville ha en anstendig OBOS-leilighet før du gikk av med pensjon.
Da jeg skulle ut i boligmarkedet på slutten av 70-tallet, måtte du ha generasjoner med ansiennitet for å slå kloa i en OBOS-leilighet. Ansiennitet var arvelig, og oldebarn på atten år kunne skilte med femti års ansiennitet. Hadde du bare vært medlem et tiår eller så, var du sjanseløs. Den gangen forsynte dessuten OBOS-adelen seg grovt av kaka, de som hadde så lang ansiennitet at de hele tiden kunne velge de beste leilighetene, bo der en stund før de flyttet til neste fete condo. Og i det private markedet var prisene skyhøye, gjerne femgangeren av OBOS-prisene. Å komme seg inn i boligmarkedet var alt annet enn enkelt. Slik skapte grobunn for skitne triks, kreativitet og penger under bordet.
Billett merket «Svarte penger»
Private boliger ble utleid gjennom billett merket-annonser i Aftenposten. Du måtte skrive et brev og presentere deg, og med litt hell fikk du kanskje svar på ett av femti brev. Vi som våget å levere en søknad litt utenom det vanlige A4-formatet, klarte kanskje to av femti. Og når du møtte opp til visning, var du aldri alene, men sammen med en stor flokk andre, like sultne boligsøkere. Hvis du synes dagens budrunder kan være hektiske, skulle du opplevd hvordan det var på 70-tallet. Da varte budrundene sjelden mer enn fem minutter før bindende kontrakt ble signert.
Den første visningen jeg deltok på, var i en ettroms til leie i Grefsenveien på Sandaker. Husleien var på 3000 kroner i måneden, det tilsvarer drøyt 12 000 i dag. 3000 i måneden var mye for en som tjente 45 000 brutto i året, for etter at Statens hadde forsynt seg med sitt, ville jeg bare hatt 30 000 til å betale de 36 000 som hushaien forlangte. Jeg slo med andre ord umiddelbart fra meg leiligheten. Men så viste det seg at galoppen ikke stoppet der: Leiligheten skulle gå til den av de fremmøtte som var villig til å betale flest svarte penger i tillegg til de 3000, og eieren startet en auksjon blant oss frammøtte. Han oppførte seg en slesk og samvittighetsløs auksjonarius som uten blygsel forklarte at leiligheten gikk til den eller de som betalte flest penger under bordet. Seierherren bød 2000. Totalt 5000 i måneden, eller 20 000 i dag, i følge Statistisk Sentralbyrå. 5000 i måneden utgjorde 60 000 i året, 33 % mer enn jeg hadde i brutto årslønn.
Napp på Grünerløkka
Jeg var på en drøss visninger, og til slutt lykkes det meg å få napp på Grünerløkka, en iskald ettroms med så lite strøm at det enten holdt til komfyren eller panelovnen, og med fellesdo i oppgangen, på Ratkes plass. Naboen hadde kronisk diaré og var ikke veldig nøye med renhold, så ofte måtte jeg dra på jobben for å gå på do. Eller til Østbanen, hvis det hastet. Jeg betalte 900 kroner i fast leie, og 500 svart. Huseieren eide tolv leiligheter, og med 500 svarte per leilighet i måneden, dro han inn 72 000 svarte i året. Det tilsvarte halvannen årslønn for meg – og slik var det over hele Oslo. Hvis du ville ha bolig, måtte du betale svart, og de svarte pengene havnet hos dem som allerede hadde mest. Oslo var full av omvendte Robin Hood’er, som stjal fra de fattige og ga til seg selv, og som helt sikkert nyter godt av det ennå, på den ene eller annen måte.
Med nordvendt hage på Grefsen
Etter et par år på Løkka, leide jeg en torommer på Grefsen, hos en dame som var sosialist og ikke ville ha med svarte penger å gjøre. Men hun var ikke mer sosialist enn at hun ville ha det samme totalbeløpet penger over bordet, men jeg fikk altså kvittering på hele beløpet. Til gjengjeld fikk jeg bruke den nordvendte delen av hagen, der det aldri var sol og selv ikke løvetann grodde.
Og så – OBOS
Tidlig på åttitallet dukket det opp en mulighet til å skaffe meg en OBOS-leilighet. Jeg hadde forsøkt tidligere, men alt jeg kunne få var en hybel på Manglerud – under forutsetning av at jeg ikke flyttet sammen med noen, for slik umoral kunne boligselskapet ikke være bekjent av. Det var slik også på NSB den gangen, at da vi skulle reise med nattog, måtte vi sove i separate dame- og herrekupeer. Moral var viktig – noen ganger.
Å bo i OBOS var dårlig butikk
Det var ikke bare-bare å få tak i denne OBOS-leiligheten, fordi prisforskjellen mellom private boliger og OBOS var stor selv om boligene i seg selv var identiske. Et rekkehus i OBOS kostet en femtedel av et helt likt, privat eiet rekkehus. I OBOS var prisene bestemt på forhånd, og den gikk til den av interessentene med lengst ansiennitet. Det var dette som gjorde livet så herlig for OBOS-adelen. Alle som solgte seg ut av OBOS for å flytte til selveier, følte seg snytt på grunn av den store og kanskje urettferdige prisforskjellen, også de jeg skulle kjøpe leiligheten av. Å flytte fra OBOS til en privatbolig betød et stort økonomisk løft, og det var om å gjøre å gjøre dette løftet så lett som mulig. Slik ble jeg invitert til å være med på et trekantbytte.
Hokus, pokus – et trekantbytte!
Et trekantbytte ville si at de som bodde i OBOS-leiligheten tok ut separasjon, og så skulle han flytte inn i den boligen jeg leide, og hun skulle ta med barna til boligen de hadde arvet. Og jeg flytte inn i OBOS. Det vil si: Det var slik skulle det se ut overfor OBOS og myndighetene, men i virkeligheten var dette tåkelegging for å kreve penger under bordet. Seperasjonen var i høyeste grad fiktiv og etter tre måneder skulle mannen liksom finne tilbake til kona og ungene og flytte inn sammen med dem igjen. I praksis ble bare posten hans omdirigert til min leilighet.
«Jamenn, går det an, da?» spurte jeg, og fikk til svar at dette var den eneste måten jeg kunne komme meg inn i OBOS på og at mer eller mindre alle i borettslaget, med unntak av de som bodde der fra begynnelsen, hadde kommet inn på den måten. Det var sånn det ble gjort hvis du ikke hadde tiår med ansiennitet eller kjente noen på det riktige kontoret. Og ganske riktig, det oppdaget jeg da jeg hadde bodd der en stund og kommet på fortrolig godfot med naboene. Det var slik de hadde kommet seg inn de også, og det var sånn denne absurde galoppen ville fortsette hvis det ikke hadde vært for at Willoch-regjeringen noen år senere sørget for at pengene kom opp på bordet og OBOS tok steget ut i lyset.
Ulempen var at jeg måtte betale en betydelig sum svarte penger til eierne av OBOS-leiligheten, i tillegg til å betale leie og strøm i tre måneder for den leiligheten jeg flyttet fra. Totalt betalte jeg en netto årslønn under bordet – og som du sikkert skjønner, det lot seg ikke gjøre å få banklån til å betale svarte penger. Det ble havregrøt til middag i lang tid, og hver eneste oppsparte krone gikk til å betale penger under bordet. En netto årslønn her og en netto årslønn der ble fort mange penger, både for den som betalte og den som tok imot.
Så når jeg i dag leser om hundre tusen kroner for en liten kvadratmeter, vet jeg nesten ikke om jeg skal le eller gråte. Sikkert er det at boligmarkedet hjemsøkes av haier som vil tjene flest mulig penger med minst mulig innsats. Og at noen må betale.
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
